tirsdag 10. mars 2015

Dag 2. Fra Zuriain til Zariquiegui

Caminoen fortsatte rett bak huset, langs hovedveien, men det var lite trafikk kl. kvart på åtte en søndags morgen. Caminoen tok snart en avstikker ned mot elva og vi kom etter et par kilometer til en husklynge der vi gikk rett forbi et serveringssted ute som virket hyggelig. Vi hadde heller ikke denne dagen spist frokost før vi startet, så vi bestemte oss ganske fort for å slå oss ned. Og ettersom det på skiltet sto det at det var siste spisested på en mil var valget veldig lett.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!




Etterhvert kom vi til et skille der caminoen svingte rett til venstre, mens det gikk en sti opp til høyre hvor det også var et kamskjell. Kamskjell er symbolet på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela og skjell viser vei overalt, både på stolper, skilt, på hus og i asfalten. Vi var kommet til den lille landsbyen Zabaldika med ca. 40 innbyggere. Noen av husene lå på nedsiden av veien, men de fleste lå på øversiden. Der er også Iglesia de San Esteban de Zabaldia, en kirke fra 1200-tallet. Den skal ikke ha forandret seg mye med årene.


Utenfor kirka sto en kvinne som var veldig ivrig etter å få oss inn. Der ble vi spurt om hvor vi var fra og ganske snart hadde vi et ark i hånda med informasjon om kirken, skrevet på norsk. Da hun hørte nye pilegrimmer komme var det å skynde seg ut og ta med også de inn. Og så fikk de samme skriv, på sitt språk.

Altertavlen er fra 1600-tallet 
 
Grønne post-it lapper der pilegrimer har skrevet ulike ting.

Vi hadde lest at vi kunne velge to veier denne dagen. For å unngå klatring opp til Arre kunne vi gå om Huarte. Vi ble enige om å velge det siste, men vi hadde litt problemer med å finne utav hvor vi da skulle gå. Etter å ha besøkt kirka gikk vi tilbake til krysset ved veien og tok av ned mot Rio Arga igjen. Like før både caminoen og elva gikk under hovedveien passerte en lokal syklist oss og like etter, der veien delte seg sto han å ventet på oss. Han snakket selvfølgelig bare spansk, men vi forsto at han gjerne ville fortelle oss hvilken vei vi skulle gå videre.


Det føltes veldig langt da vi fulgte elva og gikk rundt hele Huarte. Vi kunne antagelig ha skrådd gjennom stedet og kortet ned strekningen, men vi fulgte merkene. 


På vei inn til Pamplona passerte vi Puerte de la Magdalena (Magdalenabroen). Dette er den viktigste av de fire middelalderbroene som krysser Rio Arga gjennom Pamploma. Den ble bygd i det 12. århundre og senere restaurert i det 14. århundre. 




Portal de Francia, som fører oss inn til gamlebyen i Pamplona, ble bygget i 1553. Kjettingene på broen er opprinnelig, i likhet med vindelbroen.


Så var vi tilbake til Pamplona der vi tok bussen fra to dager tidligere, det siste stykket opp til Roncesvalles. Pamplona er byen der det hvert år blir holdt okseløp i gatene. Hvordan folk velger å springe foran disse oksene forstår jeg overhode ikke. Byen, grunnlagt i år 75 f. Kr., er også hovedstaden i Navarra, regionen vi har gått gjennom siden Roncesvalles.



Rådhuset i Pamplona


Fikk kjøpt en solhatt i Pamplona og jeg var påpasselig med å smøre meg med solkrem på utsatte steder. Vi tok en matbit i byen, men ble ikke så lenge før vi fortsatte. Heretter var det stort sett jevn stigning og etterhvert ble veien også steinete igjen.

Broen over elven Sadar leder oss raskt ut på et landlig område. 


Veien videre gikk gjennom kornåkrer og steinjorder. Fra Cizur Menor ble det brattere.

På vei mot landsbyen Zariquiegui.


Slike halmballer i høye stabler var det flere steder på caminoen.

I Zariquiegui hadde vi planer om å spise lunch. Jeg fikk problemer med min endomondo denne dagen, men vi antar at vi nå hadde gått nærmere 2,5 mil. Vi stoppet på herberget A la Posada de Ardogi hvor det allerede satt et par-tre pilegrimer ute og spiste. De fortalte at de hadde slått ro for dagen her, og etter å ha tenkt oss om gjorde vi det samme. Klokka var nesten fire på ettermiddagen og vi viste at det var ca seks kilometer til neste landsby med herberge. Det var fortsatt et stykke opp til toppen av fjellet og det ville være bedre å starte med uthvilt kropp morgenen etter. Dessuten så virket herberget koselig. Det var varmt, vi hadde sett 27 grader i løpet av dagen, vi hadde gått mye på asfalt, føttene var ømme og nå hadde jeg skikkelig vondt i leggene. Men det er vanlig gangsperre. Merkelig nok kjente jeg ingenting i kneet som jeg hadde så store problemer med dagen før. Og det skulle jeg heller ikke komme til å gjøre senere på turen. Så hva som var problemet da aner jeg ikke! Men før dagen var omme måtte jeg på med en ny compeed.



Herberget hadde plass til 16 stykker og vi fikk et lite rom med fire køysenger som kostet 11 euro. Det hadde ikke vært særlig god søvn siste natta så vi håpet vi nå ville få en bedre natt. Stedet skal ha wifi, men vi spurte ikke på det.


Denne kvelden kom virkelig godfølelsen med det sosiale på caminoen tilbake. Det ble en hyggelig middag sammen med to menn fra Italia, en fra Nederland, en dame fra staten Washington i USA, i tillegg til en dame fra Colombia og hennes franske mann. Sistnevnte par bodde i Brüssel, Belgia. De, samt nederlenderen og ei annen dame bodde på samme rom som oss.

Kveldens pilegrimsmeny besto av salat, bacalao, karbonade, is i tillegg til terte med fyll. Og selvfølgelig vin og vann. Det er alltid minst en halv flaske vin pr. pers med menyen. Veldig mye mat for 11 euro. Den ene italienerne begynte å skrape sammen matrestene på bordet som han gikk ut med i bakgården. Det viste seg at han gikk caminoen med hunden sin og den skulle vel også ha mat.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar