fredag 28. oktober 2016

Dag 18: Fra Banos de Montemayor til Valverde de Valdelacasa.

Ettersom vi var helt alene på Emedos Hostel var det stille og rolig der. Vi hadde bestilt frokost, men da vi sto opp hadde vi ikke hørt noen som var der for å lage den, så vi tenkte at den kunne vi se langt etter. Men da vi sto opp var bordet dekket for to og alt gjort i stand. Ettersom rommet vårt lå vegg i vegg med kjøkkenet, og rett over gangen for spiserommet må vertinnen ha vært veldig så stille. Og borte vekk var hun igjen.

Tåka lå tett da vi begynte å gå, og det var lett regn. Det fortsatte å gå oppover som det hadde gjort dagen før. 


Dagen før hadde vi gått forbi spesielle merkesteiner, som viste avstander med jevne mellomrom, og det var flere av dem. Den nest siste på bilde under sto i det vi kom inn til Banos de Montemayo i går. Den viser at det herfra er 569 igjen til Santiago de Compostella. De fleste av våre venner fra caminoen skal gå helt dit og har dermed bare kommet omtrent halvveis på veien. Vi derimot skal stoppe i Salamanca og har dermed bare noen få dager igjen å gå. Det er blandede følelser i forhold til det. Vi har gått langt og alle milene kjennes selvfølgelig i kroppen. Vi går i høyden og det er kjølig. I tillegg er vi konstant bløte på føttene. Selv om vi gjerne skulle ha fortsatt lengre er det gjerne blitt slik at uansett om vi skal gå 30 eller 50 mil så er det nok når vi har gått det. Det er som vi er innstilt på det på forhånd. Og nå gleder oss veldig til å møte de som har gjort det til en tradisjon å møte oss ett eller flere steder på våre pilegrimsturer, Steinars søskenbarn Randi og hennes Steinar. De skal kjøre helt fra sitt bosted sør i Spania, Fuengirola til Salamanca, og er nok der omtrent samtidig som oss.


Etter å ha gått 2-3 kilometer presterte vi å gå feil. Det var en gul pil som førte oss opp i en li, og det viste seg at denne gule pila ikke var veiviseren, men en eller annen som lokker oss til sin overnatting ett eller annet sted. Når det er sagt så er det nesten så vi ikke ville ha vært foruten denne omveien. Det var en fantastisk trolsk stemning på stien, men det var vått og til tider veldig moldete. Nå hadde det også startet og regne veldig.



Denne hesten kom ut fra intet. Den hadde sikkert blitt skremt av oss. Steinar fikk knipset et bilde av den i farta. 




Det var først da vi kom til et skilt og så at det sto Puerto de Bejar at vi skjønte at vi hadde gått feil. Men hvor skulle vi gå for å finne tilbake til caminoen? Igjen fikk vi bevis på hvor hjelpsomme spanjolene på landsbygda er! Dette er en liten plass med omtrent 100 innbyggere og minst fire av dem hjalp oss videre. Vi forstår hverandre ikke overhode, men det går bra alikevel. Etter at vi igjen var på riktig vei kom til og med en av de vi hadde spurt kjørende etter oss i bilen sin for å forsikre seg om at vi gikk riktig. Nå gikk det like mye nedover som vi hittil hadde gått oppover denne dagen. Da vi igjen fant caminoen hadde vi gått vel tre kilometer lengre enn vi hadde behøvd.




Jeg måtte nå ha en liten pause for å stelle litt med et par tær som jeg kjente trenger litt salve og sportstape. Mens vi satt der kom et par forbi. Det er vanligvis slik at en hilser på engelsk, men nå forsto vi at dette var nordmenn. De første vi hadde truffet på hele turen. Vi hadde gått forbi dem litt tidligere og de syntes å høre at vi snakket norsk sammen, så nå ga de seg til kjenne. Vi fikk en hyggelig prat før vi ønsket hverandre buen camino videre.


Vi stoppet i La Calzada de Bejar for en spansk omelett og en kaffe. Dette smakte så godt at vi til og med kjøpte det samme en gang til. Vertinnen syntes selvfølgelig det var veldig hyggelig.



På vei ut av La Calzada de Bejar passerte vi denne vannposten. Men det var et skilt med x over krane og vannflaske, så dette var ikke drikkevann. 







Ikke lenge før vi ville være framme i Valverde de Valdelacasa kom en mann og to damer fra et jorde og de begynte å snakke til oss. Vi forsto at de ville fortelle oss at vi måtte ta en omvei fordi det var ei dyp og stri elv som var oversvømt og vi ville få problemer med å passere. Igjen hjelpsomme spanjoler! Den ekstra strekningen om Peromingo ble ikke lengre enn et par kilometer.

Dette var den andre slangen vi så på turen. Den lå midt i veien da vi gikk mot Peromingo. Og jeg torde å stoppe å ta bilde av den!!!




Peromingo som vi besøkte etter en omvei fordi lokale fortalte oss at vi ikke kom til å komme over oversvømt elv. 


Så var vi i Valverde de Valdelacasa, en liten plass som ikke så altfor spennende ut.

Ingen overnatting var bestilt her så vi måtte prøve å finne en plass. Vi peilet oss inn på et hus som vi, av en eller annen grunn, trodde var herberge. Det var det ikke, men dama vi traff viste oss veien til et hus som hadde senger til leie, både dobbeltrom og sovesal. Da vi skulle betale forsto vi ikke hva hun mente annet enn at det skulle vi gjøre et annet sted. Vi trodde det var til henne vi skulle gjøre opp for oss, og gikk derfor tilbake der hun bodde. Da tok hun oss med til den lokale puben og vi forsto at det var bareieren som skulle ha pengene. Baren så litt enkel ut, men vi spiste en god tre-rettes middag der. En dram på huset fikk vi også.



Buksene våre var nå veldig skitne. Men det var dårlig med muligheter for vasking og tørking av klær. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar