fredag 7. oktober 2016

Dag 9: Fra Torremejia til Aljucen.

Vi tok farvel med Alan og Bill fra Canada som skulle avslutte dagen i Mèrida. Vi skulle gå til Aljucen. Chris fra England kom også innom for å hilse på, og det ville være mulighet for at vi heller ikke kom til å møte han igjen. Når etappene er lange splittes vi mer opp, ikke alle går like langt hver dag. Selv om en vet at det å møte folk, ha hyggelig stunder sammen, for så å skilles for alltid er slik livet på caminoen er, kan ofte være litt trist. Vi fikk iallefall en hyggelig frokost sammen denne morgenen. 

Første etappe i dag gikk på asfalt langs A-66. Vi krysset jernbanelinja og fortsatte på asfalt.


Noen har på en tegning prøvd å underholde oss andre mens vi gikk på den asfalterte veien.


Etter vel seks kilometer, ved en fabrikk, førte pilene oss av veien. Lurte litt først for stien var veldig smal, men snart utvidet den seg. Etterhvert gikk vi midt mellom vinåkrer. Det hadde regnet i natt, i tillegg til at veien besto av jord og leire, så dette klistret seg til skoene. De sugde seg ned i underlaget og var blytunge å løfte! Det tar veldig på kreftene!



På forhånd hadde vi lest at vi burde bruke litt tid i Mèrida. Særlig det romerske teateret og amfiet ville være verd å se. Men vi skulle gå 36 km denne dagen og tenkte vi ikke orket å gå noe ekstra for å finne disse. Men pilegrim Inger Marie, som jeg tilfeldig hadde funnet på nettet og hatt kontakt med, insisterte på at vi måtte få med oss dette. Så takk til deg :) Det viste seg at da vi oppsøkte turistinformasjonen i byen forsto vi at de romerske severdighetene lå nesten midt i byen, så det ble ikke særlig ekstra gåing av å oppsøke dem.

Vi passerer den romerske broen, Puente Romano, som går over elva Guadiana, på vei inn i Mèrida. Det skal være verdens lengste gjenværende bro fra oldtiden. Den er nærmere 800 m lang, har 60 buer og har siden 1991 bare vært brukt av fotgjengere.

Puente Romano.


Puente Romano.


Merida er provinsen Extremaduras hovedstad. Byen ble grunnlagt i år 25 e. Kr. av keiser Augustus. Her finnes Spanias best bevarte arkeologiske bygningssamlinger hvor du får et innblikk i den storslåtte fortiden til byen. Nesten hvor som helst kan du se romernes fotspor. Et av de mest berømte er Mèridas romerske teater (Teatro Romano de Mèrida), noe som har gjort at byen ble innlemmet i UNESCOs verdensarvliste i 1993. Dette er byens mest imponerende byggverk, er fra år 1. e. Kr. og har plass til 6000 tilskuere. Like ved siden av ligger Amfiteateret (Anfiteatro Romano) hvor det var kamper mellom gladiatorer og ville dyr. Der er tribunestruktur, losjer og sitteplasser som er de opprinnelige, også helt tilbake fra år 1. e. Kr. 

Teatro Romano de Mèrida.


Teatro Romano de Mèrida.


Anfiteatro Romano var 65,4 meter langt og 41,2 meter bredt. Det hadde et stort hull midt i som var dekket av tregulv når kampene fant sted. Kampene som besto av to og tre, eller i grupper, fant vanligvis sted på ettermiddagene. En dommer og en assistent sørget for at kampreglene ble overholdt. Amfiteateret hadde tre hovedgater bygd for myndigheter og arrangører, og 13 innganger for publikum som kom for å se på oppvisningene. 
De to øverste bildene er fra Anfiteatro Romano. 



I Mèrida benyttet vi anledningen til både å spise lunch, og i tillegg ta en kopp kaffe før vi gikk videre. Vi møtte tre andre pilegrimer som vi kjente mens vi var her, men ellers var det ingen andre å se på veien i dag. På vei ut av Mèrida passerte vi restene etter akvedukten Acueducto de los Milagros som krysser elva Albarregas. Den forsynte i sin tid byen med vann fra reservoaret Proserpina, der den romerske demningen også er bevart. Vi ville passere Prosperpina om ca. 7 km. og dit ville det igjen bli asfalt å gå på. 



Det romanske Reservaor Proserpina er et av tre opprinnelige vannforsyninger til oldtidsbyen Emerita Augusta (nå Mèrida) gjennom et system som nådde byen via en hovedakvadukt. Studier har vist at bassenget opprinnelig ble bygget mellom 1. og 2. århundre e. Kr. Demningen på bassenget er 400 meter langt og 21 meter på høyeste punkt og hadde et tårn. Det hadde en kapasitet på 5 millioner kubikkmeter. Bassenget har vært brukt, om ikke kontinuerlig, fra det ble bygget og fram til i dag. 

Reservoar Procerpina.


Her kan du se litt av hvordan forsyninga av vann, fra bassenget til husene, kunne være. Om det fortsatt er i bruk vet jeg ikke.


Vi kom nå "ut på landet" igjen, og gikk blant et hav av blomstrende lavendel. Lavendel har vi sett mye av tidligere også, men de har ikke alltid blomstret så veldig. Særlig opplevde vi dette i nasjonalparken Parque Natural Sierra Norte de Sevilla. Da hadde vi snakket om at det kanskje var litt sein vår her, eller at vi rett og slett var for tidlig ute.



Da vi passerte tettstedet El Carrascalejo var det stille og rolig der. 

El Carrascalejo.



Det hadde vært en lang dag da vi så Aljucen foran oss, nesten ni timer på veien. 


Da vi kom inn i bakgården på herberget Albergue Rio Aljucen oppholdt det seg et par damer der. Jeg ble overrasket da den ene tiltalte meg med fornavn og oppførte seg som om hun hadde ventet på oss. Jeg tenkte at ettersom jeg hadde bestilt denne overnattingen på facebookmelding så kjente hun meg vel igjen på profilbilde. Dama snakket bare spansk, og etterhvert prøvde hun å forklare noe som jeg oppfattet var ang. reservasjonen vår. Det satt et par andre pilegrimer i stua og de kunne forklare at vertinna sa at det var første gangen hun hadde fått reservasjon så langt tilbake som et halvt år før ankomst! Jaja, jeg elsker jo å reise turene våre under planlegginga på forhånd også, og da blir det gjerne slik. Det viste seg senere at det ikke var riktig så lenge siden jeg hadde kontakt med herberget, men vi hadde chattet i januar, altså tre måneder tidligere. 

Det vi antar var datteren i huset inviterte på gratis kaffe og nydelige hjemmebakt kaker. Hun snakket forresten engelsk. I grunnen ble vi tatt hjertelig imot, og det var veldig hjemmekoselig her. To fine, nye baderom hadde de også, i tillegg til en stor uteplass. Vi var til og med så heldige å få et firemannsrom helt alene. På det andre rommet var det helt fullt. I gjesteboka kunne vi se at en nordmann hadde vært der dagen før. Vi hadde derimot ikke sett noen fra Norge så langt på vår reise. 


Også i dag hadde vi sluppet regn, men etter at vi kom til Aljucen regnet det godt. Vi rakk allikevel å ta en liten rusletur rundt på stedet, og vi traff også på Peter fra Canada. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar