tirsdag 12. desember 2017

Dag 10: Fra Vercelli til Mortara.

Vi var kommet til 1. september 2017. Frokostbuffe ble servert ute på terrassen på La Terrazza Vercelli Bed & Charme, i ekte italienske omgivelser. Dagens etappe ville bli omtrent like lang som gårdagens, i underkant av 35 km, men den skulle bli enda mer krevende på grunn av varmen. 



Rundt oss var maisåkrer, men aller mest rismarker. Det var fint å gå, på høye smale diker langs og mellom rismarkene, på grusvei som flere steder besto av små og store steiner, og på gresstier. 





3 km før vi kom til Palestro forlot vi regionen Piemonte og kom til vår tredje region, Lombardia. Vi er spente på om fortsettelsen blir like fint som det har vært så langt. 

Vi er på vei inn til Palestro. Det ville helt sikkert ha vært verd å ta en pause i denne byen, som første gang ble nevnt i 999 e. Kr., men vi har langt igjen av dagens vandring, og det er greit å komme lengst mulig før det blir på det varmeste. 

Foran oss ligger Palestro.


I det vi kom inn til Palestro møtte vi et ung par som gjerne ville slå av en prat. De snakket engelsk og spurte ivrig om vår vandring og sa at de også kunne tenke seg dette en eller annen gang. 

31. mai 1859 ble det utkjempet et slag i Palestro hvor den sardinske og den franske hæren sammen sloss mot østerrikerne under den fransk-østerrikske krigen (den andre italienske frigjøringskrigen). Like før vi kommer til skiltet som forteller oss av vi er på vei ut av Palestro står også et skilt som forestiller slaget som fant sted her. 






Denne dagen møtte vi et ungt par fra Ungarn på vandring, i tillegg til tre sykkelpilegrimer. I Robbio spiste vi lunch, ciabatta med laks. Vi opplevde ofte at når vi kjøpte noe med laks i så hadde det et navn som inneholdt ordet norsk, eller Norge.

Det er uutholdelig varmt, sola steiker og det er ingen skygge å finne på Posletta. Det er nesten så vi ser opp mot himmelen og ber om en regnskur. Vi har sett 31 gr et sted i dag. Jeg begynner å føle meg uvell og kjenner at det er på grensen til hva som er forsvarlig. Midt i det lille tettstedet Nicorvo svinger Via Francigena til høyre og der finner vi en vannpost. Det står noen benker der og jeg bare legger meg ned.

Fra benken vi har segnet om på ser vi et lite kapell i krysset der pilegrimsveien svinger. Madonna del Patrocinio, eller La Madonnina som lokalbefolkninga kaller kapellet, er alltid åpen. Her kan du legge igjen en liten hilsen og du kan stemple pilegrimspasset.


På veggen av Madonna del Patrocinio henger et pilegrimsmerke.


Stempling av pilegrimspassene. 


Inne i kapellet er det også en keramikkflis som viser symbolene til Roma og Santiago de Compostella. 



Med nytt vann i flasker og kropp, i tillegg til hvilen i Nicorvo, føles veien igjen lettere å gå. Vi kom til et lite tettsted, Madonna del Campo og går inn i kirken Santa Maria del Campo, tidligere kjent som Santa Maria della Petrica. Kirken ble bygget i 1440 og er fantastisk fin med sine mange fresker. Da vi kom inn hørte vi to kvinnestemmer som ga gjenklang i den ellers tomme kirken. Vi forstår jo ikke italiensk og lurte på om det var noen som øvde på ett eller annet. Da vi gikk framover i kirka og tittet til høyre fikk vi se en kvinne som sto og strøk det som kunne se ut som en alterduk, mens en annen var ivrig tilskuer. Praten gikk så det jomet i kirka. 








Freske av St. Jacob som pilegrim. 

Nå var det bare tre km igjen til Mortara. Vi måtte lete litt etter B&B Antica Corte Lombarda. Det viste seg at vi fikk en hel etasje i et privathus. Vertsfamilien bodde i et annet hus rett over plena. Dette var en familie der alle, både foreldre og voksne barn, var klassiske musikere med forskjellige instrumenter. Vertinna ordnet med det vi trengte for å vaske klær, og vi hadde hele hagen til disposisjon. 

Etter en stund kom det to andre pilegrimer som også skulle bo her. De fikk et rom i første etasje. Det var et par som var fra New Zealand, men hadde bodd i Singapore i mange år. De hadde startet å gå i England, ikke i Canterbury som er starten på Via Francigena, men 400 km nordvest for Canterbury. De hadde allerede vært på veien i 65 dager, og hadde enda langt igjen til Roma. De hadde også snakket om å gå lengre enn til Roma, men var ikke sikre lengre. Mannen hadde allerede slitt ut fire par sko. På kvelden ble det et voldsomt tordenvær, regn og haggel så store som en kvart sukkerbit. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar