torsdag 18. januar 2018

Dag 16: Fra Piacenza til Fiorenzuola d´Arda.

Vi var tidlig ute denne dagen. Det skulle vise seg å være bra ettersom etappen ble mye lengre enn vi hadde trodd. 20 km ble til over 37 km, så dette ble en lang dag. Men før vi dro ble vi servert en god frokost av vertinna ute på terrassen. Og tenk, vi fikk god traktekaffe, så mye vi ville!


Vi gikk over Piazza Cavalli og Piazza Duomo før vi tok fatt på den lange veien ut av Piacenza. Vi kom til Via Roma og derfra var det bare å følge i rett linje mot bygrensa.

Piazza Cavalli.


Der Via Roma slutter og går over til SP 10 er det to rundkjøringer tett i tett, og midt mellom disse står en stor statue som viser Romulus og Remus som dier en ulv. Historien om dette er vel kjent for mange så vi skal ikke skrive så mye om dette, bare at tvillingene ifølge tradisjonen var grunnleggerne av Roma og skal ha levd på 700-tallet f. Kr. Som små ble de etterlatt og tatt vare på av en hunnulv.


Etter statuen fortsatte vi rett fram, og da vi hadde passerte ytteligere to rundkjøringer forandrer veien nummer til SS 9. Vi kom til Chiesa di San Lazzaro som har en stor statue av San Rocco som pilegrim inne i en nisje på fasaden. Vi vet ikke når kirken ble bygd, men den ble ombygd i 1720. 


San Rocco som pilegrim.


Etter halvannen km kom vi til en litt skummel utfordring, et stort veikryss måtte passeres. Vi prøve å finne en undergang, men etter litt leting måtte vi gi opp. Heldigvis kom vi oss velberget over. SS 9 har også hatt navnet Via Emilia Parmense en stund, og dette navnet fortsetter videre, mens SS9 svinger av i rundkjøringa, for så å komme tilbake etter en kort stund. Etter å ha gått i 8 km er vi endelig ute av bygrensa til Piacenza. Det var nå slutt på fortau og trafikken var stor. Her var det om å passe seg langs veiskuldra. 


Etter ytterligere 2 km gikk vi over elva Nure og før vi kom til enda en rundkjøring, av mange så langt denne dagen, svingte vi til høyre og kom endelig ut mellom åkrene. Det var herfra pilegrimsveien var omgjort siden guideboka vi hadde ble skrevet. I boka går veien fortsatt rett fram, langs den trafikkerte veien til dagens mål. Istedet kunne vi nå gå i rolige omgivelser, og vi må si det var en befrielse selv om veien altså ble 17 km lengre enn det vi trodde. Det er viktig at du tar med nok vann, og evt. mat, herfra. En traktor pløyde jorda klar for neste vår, før vi ganske snart er inne i et tettsted igjen, Pontenure. 



Vel ute av Pontenure gikk vi igjen blant åkrer. Om vi allerede nå var på veien Via Milano er jeg usikker på, men vi kommer iallefall ganske snart dit. Vi gikk gjennom tettstedet Valconasso og videre på en navnløs vei. Hele dagen gikk veien på kryss og tvers, ikke rart dette ble en lang dag. Vi så flere gårder og da vi nærmet oss en av disse kjente vi lukten av løk. Først tenkte vi at det var noen som var i ferd med å lage middag, men etterhvert forsto vi at vi var for langt unna gården, og lukten var for sterk, til at vi kunne kjenne det hit. Da vi fant løkskall langs veien vi gikk forsto vi at det var åkrer der det hadde blitt dyrket løk vi gikk langs. Vi så også tegn på veien som viste at det også kunne ha vært dyrket hvitløk her.



Videre mellom åkrene gikk vi forbi de få husene i Montanaro, og senere forbi Chiesa San Michele Arcangelo. Denne kirken ble først omtalt i 1141, men kan være enda eldre. Mellom 1858 og 1861 ble den totalt renovert. 


Ti minutter etter at vi passerte Chiesa San Michele Arcangelo møtte SP 29 oss, vi tok til høyre, så til venstre og vi kom til Castello di Cerreto Landi hvor vi tok en pause. Slottet er datert tilbake til 1385.


For to dager siden hadde vi sett tomatåkrer for første gang. Denne dagen hadde vi opplevd dette flere ganger allerede. Åkrene var enorme, men det var først nå, da vi så høstingen, og de mange store traktor- og lastebillassene, at vi virkelig forsto hvilke mengder det er snakk om. Når vi tenker oss om så var tomater det eneste som ikke var ferdig høstet enda. 


Høsting av tomater, og slike store lastebiler gikk i skytteltrafikk til og fra.

Da vi kom til Fiorenzuola d´Arda var vi igjen kommet innpå ruta som står i vår guidebok. Vi krysset elva Arda og gikk gjennom øverste del av landsbyen. Vårt overnattingsted ligger et par km senere, tett ved bygrensa. Som navnet tilsier er Agriturismo Arte Contadina også en gård, denne gangen skulle vi bo på en virkelig storslagen en. Her har de både restaurant og gårdsbutikk. Det hadde vært en lang dag, men da vi endelig kom oss bort fra trafikken var det fint å gå. Det var mye asfalt, slik det hadde vært noen dager nå. Temperaturen lå mellom 22 og 25 grader, på slutten av dagen ble det mørke skyer og torden, men bare noen få regndråper. 





Det skulle bli et fantastisk opphold på Agriturismo Arte Contadina, mye takket sveitsiske Rita, som vi tidligere så vidt hadde møtt, og tyske Heidi. Denne gården har også en avdeling som er herberge, og disse to pilegrimene bodde der. Den gode opplevelsen av dette oppholdet må vi også tilsi bror til vertinnen på gården. Restauranten var stengt, vi forsto det slik at det var denne broren som drev den og som kokk stilte han opp og laget middag for oss tre vandrere denne kvelden. I tillegg til kjempegod mat ga han oss også et lite kurs i parmesanost. Han var raus med smaksprøver og vi ble servert gratis hvitvin. Til parmesan skulle det være hvitvin forsto vi, gjerne musserende. 


Kokken fortalte at de mest kjente paramasanostene i Italia er Parmigiano Reggiano og Grana Padano. Disse sortene blir selvfølgelig laget bl.a. i dette området. Fint er det da og oppdage at førstnevnte er den sorten vi selv har brukt i mange år, etter råd fra en venninne som jobber i ostedisk. Ifølge Wikipedia fikk Parmigiano Reggiano beskyttelse av navnet fra italienske myndigheter i 1955, fra EU i 1996 og enerett på navnet parmesan i EU gjennom en dom i 2008. Vi ble fortalt om prosessen for å lage osten, hva kuene kunne spise og når på dagen de ble melket. Alt for å få til den beste smaken. 

Heidi og til høyre Rita. Sistnevnte var den pilegrimen vi skulle bli best kjent med på denne turen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar