Fra Fort William, om Glenfinnan, Glen Coe, Rannoch Moor til Oban.

Fra vårt vindu på The Garrison Hotel i Fort William så vi ut på Loch Eil, en innsjø som er en forlengelse av Loch Linnhe. Loch Linnhe er en fjord på vestkysten av Skottland.

Dagens store mål var Glenfinnan Viaduct, den berømte broa hvor damplokomotivet "The Jacobite train", som også har blitt kjent fra Harry Potter-filmer, passerer. Dette er en del av togstrekninga West Highland Railway som går mellom Fort William og fiskelandsbyen Mallaig, på vestkysten.  Hver dag går det en rundttur på denne strekninga, en tur som tar 12 timer inkludert en pause i Mallaig. 

Glenfinnan ligger bare i underkant av 30 km fra Fort William, men dersom vi skulle rekke å komme dit før toget passerte måtte vi være ute i god tid. Vi kjørte A830 som går langs jernbanestrekninga, og plutselig passerte vi damplokomotivet. Dermed fikk vi det travelt med å nå fram til Glenfinnan Viaduct i tide. Vel fremme var det ikke helt enkelt å finne parkering, vi var nemlig ikke alene her. Det er svært populært å møte opp for å ta bilder av toget på Glenfinnan Viaduct. Vi kom for seint til å se damplokomotivet på broa, men vi så det oppe i lia like etter passering. Derimot var det et annet tog som passerte mens vi var der. 

The Jacobite train.

Den 30 meter høye Glenfinnan Viaduct ble åpnet rundt år 1900. 

Ved Glenfinnan gikk vi innom bygningen som huser National Trust of Scotland, en organisasjon som arbeider for å bevare natur- og kulturarven i Skottland. Rett nedenfor området her ligger Loch Shiel og ved bredden av innsjøen står Glenfinnan Monument. Det var her Charles Edward Stuart gikk i land i 1745 og fikk sendt et bud til klanhøvdingene på det skotske høylandet for å få støtte. 

I dette området er det tilrettelagt en fin tursti i naturskjønne omgivelser som vi hadde lyst til å få med oss.

Vi ser hotellet Glenfinnan House rett over Loch Shiel. 

Dagens siste mål var Oban, og for å komme dit kjørte vi tilbake til Fort William. Vi hadde kommet til Fort William seint kvelden før og hadde ikke rukket å se noe av denne byen. Selv om den ikke er stor er dette den største i det skotske høylandet. Fort William ligger ved enden på vandreruta West Highland Way, og like ved Ben Nevis, Skottlandsk høyeste fjell. Derfor er det mange turister her. Vi syntes det var trivelig her, og brukte god tid før vi kjørte videre. Det med å ha god tid gjør det ekstra hyggelig å reise med de to yngre generasjonene, her er det ikke noe stress. 

Vi parkerte nær Saint Andrew´s Church og derfor var denne fine kirken første stedet vi besøkte i Fort William. 

Ved merket over The End of the West Highland Way er en statue over en vandrer som pleier sine såre føtter. 

Vi skulle altså bo i Oban denne dagen. Den korteste veien dit var langs Loch Linnhe, da ville det bare være vel 70 km. Men vi ville ikke forlate høylandet enda så vi kjørte A 82 om Glen Coe, et fantastisk fint område. Her er noe av de fineste turmulighetene Skottland har å by på. Glen Coe er en trang dal og har, sammen med fjellet Ben Nevis, status som National Scenic Area. 

Da vi kom til innsjøen Lochan na h-Achlaise i vestlige Rannoch Moor-området måtte vi ta en stoppe. Det var så fint her. 

Etterhvert tok vi av på A 85 og da vi kom til Oban hadde vi kjørt 130 km fra Fort William.

Heller ikke Oban er en stor by, den har færre innbyggere enn Fort William. Også Oban er et populært feriested og kan ha så mye som 25 000 besøkende i turistsesongen. Oban ligger i ei bukt ytterst i Loch Linnhe og det går ferge herfra til flere av øyene som ligger utenfor kysten.

Vi bodde på Rowantree Hotel, som nå, ti måneder senere, ser ut til å ha skiftet navn til The Scot. på Booking.com kan vi se at stedet har fått en full oppgradering.

Øvers sees McCaig´s Tower. Dit opp ville vi dra før vi skulle kjøre videre neste dag. 

Da vi skulle spise middag denne kvelden opplevde vi det jeg fortalte i det første innlegget fra denne turen. Yngstemann i reisefølget ikke fikk være sammen med oss i restauranten. Det endte med at vi fire voksne spiste i to omganger og kjøpe take away som de yngste spiste på hotellet. 

Kveld i Oban. 

Forrige etappe                        Neste etappe

Fra Pitlochry, om Culloden Battlefield, langs Loch Ness, og innom Fort Augustus før vi ankom Fort William.

Etter en god natts søvn på Craigvrack i Pitlochry var vi spente på hva de serverer til frokost i Skottland. På et bord sto diverse pålegg, youghurt, frukt, frokostblanding og drikke. I tillegg kunne vi bestille fra en meny og for meg falt valget på en tradisjonell skotsk frokost, selv om tallerken inneholdt blodpudding! 

Vi ville gjerne se litt mere av Pitlochry før vi kjørte videre. Rett nede i gata for der vi bodde, på en grønn bakketopp, ligger Pitlochry Church of Scotland. Den ble bygget i 1884, etter at befolkninga vokste da jernbanen kom. 

Vakre Pitlochry har mange viktorianske hus.

Det skulle vise seg at dette skulle bli en veldig opplevelsesrik dag, full av historie. Vi kjørte fortsatt nordover på A 9 og kom ganske fort til området som er inngangen til det skotske høylandet, The Highlands. Vi tok en liten fotostopp med utsikt mot innsjøen Loch Garry.

Dersom vi snudde på hodet fikk vi utsikt over dalen i retning der vi skulle kjøre videre. Det var utrolig vakkert!

Snart ble fjellsidene grønnere. 

Dagens første mål var Culloden Battlefield som ligger like før vi kom til Inverness. Dette var stedet der den siste konfrontasjonen i jakobittopprøret fant sted 16. april 1746. Det ble et kortvarig slag, bare en time, men tapet ble stort. Regjeringsstyrkerne tapte "bare" 50 personer, mens mellom 1500 og 2000 jakobitter ble drept eller skadet. Dette ble en sterk opplevelse for både oss voksne og de som var yngre. Å gå på markene der vi visste at slaget hadde funnet sted, og likeså å besøke museet med både bilder, lyd og gjenstander som viste brutaliteten.

Culloden Battlefield.

Dette bilde, som viser slaget ved Culloden, tok jeg inne i museet. 

Leanach Cottage ble opprinnelig bygget tidlig i det 18. århundre. Hytta ble brukt fram til 1912 da den forfalt helt. I 1920-30 årene ble den restaurert og ble da det første besøkssenteret ved Culloden Battlefield. 

Da vi kjørte videre fra Culloden Battlefield valgte vi å ikke stoppe i Inverness. Vi ville heller bruke dagen til andre opplevelser. Vi kjørte A 82 og da vi fikk se en gruppe med høylandsfe, "Hairy cows", en skotsk storferase, måtte vi hilse nærmere på dem. Kjennetegnet til denne veldig gamle kurasen er hornene og den lange, bølgete pelsen. De stammer fra det skotske høylandet og Ytre Hebridene, men har siden blitt eksportert over hele verden. På grunn av pelsen greier kyrne hardt klima. Kjøttkvaliteten er av det beste slaget. 

Dagens andre ønske var å se Loch Ness. Det fikk vi god anledning til ettersom vi kjørte langs hele den over 42 km lange innsjøen. Selvfølgelig måtte vi stoppe, og det skulle bli enda et stopp senere. De fire yngste i familen ville så gjerne bade i Loch Ness. 

Befolkninga langs Loch Ness vet selvfølgelig å utnytte myten om sjøormen i Loch Ness. Vi stoppet ved Nessieland som ligger i den lille landsbyen Drumnadrochit. Her er turisme viktig og det går utflukter herfra for å se etter sjøormen. Vi fant ikke Nessieland særlig interessant. Muligheten til å kjøpe en sjøorm, i forskjellige utgaver, var naturligvis tilstede. 

Å oppleve slott, eller borger, var også et ønske for turen til Skottland. Den første borgen vi besøkte var Urquhart Castle som ligger like ved Nessieland. Festningsruinen ligger veldig fint til på bredden av Loch Ness. Borgen spilte en overordnet rolle i det skotske uavhengighetskrigen fra 1400-tallet og ble dermed et kongslott. Den ble sprengt etter slaget ved Culloden i 1746. Engelskmennene var redd skottene skulle gjøre opprør igjen og dermed bruke slottet. Selv om det i dag ligger i ruiner er det absolutt verd et besøk. Plakater illustrerer og forklarer hvordan det en gang var. Og ikke minst, det er godt å bare rusle rundt på området. I 1913 ble Urquhart Castle overtatt av staten og er nå en av de mest besøkte borgene i Skottland.

På vei ned til Urquhart Castle passerte vi en katapult. Det er ikke funnet at denne ble brukt mot denne borgen, men elleve råhuggelde steiner har blitt funnet her. De kan like så godt ha blitt brukt som prosjektiler under frigjøringskrigen for ca 700 år siden, da denne stratiske viktige borgen byttet eier mange ganger. Det vites at Kong Edard I brukte slike metoder mot skotske slott.

Den en gang så mektige porten inn til Urquhart Castle beskyttet hovedinngangen til borgen. For å komme inn måtte en gå en heisbar bro over en steinsatt grav, deretter var det en massiv gitterport som kunne heises opp og ned i vertikale spor. Deretter måtte en også passere to tunge porter. 

Fengselscellen på Urquhart Castle er trang og uten vindu. Den har en latrine i den borteste enden. Jeg leste på et skilt like ved cellen om forbrytelse og straff. Fengsling var ikke vanlig straff, og de fleste av fangene som ble holdt her ventet på rettsak. Før de kom så langt døde mange fordi forholdene var så dårlige. Flesteparten av middelalderens kriminelle ble bøtelagt, mens noen ble hardere straffet, som f. eks. ble noen naglet gjennom øret til en trestolpe. De verste forbryterne ble henrettet. 

Borgen skiftet eiere mange gangen mellom kronen og private. Disse tar jeg ikke med her, men jeg nevner at kong James IV ga Urquhart Castle til Lord John Grant i 1509. Det var belønningen for at han støttet kongen i hans kamp mot adelsmannen McDonald. Grant fikk i tillegg en stor eiendom, men til gjengjeld måtte lorden ta vare på landskapet og reparere borgen. Det var Grant som bygde tårnet som hadde fem etasjer. I første etasje tok lorden imot nære venner, i andre etasje hadde han sitt soverom, mens tjenerne holdt til i tredje. John Grant bygde borgen rundt dette tårnet etter det siste angrepet fra McDonald i 1545. Ved en eksplosjon i 1692 ble mye av Urquhart Castle ødelagt og senere forfalt borgen enda mer. I 1715 raste tårnet under en voldsom storm. 

Tårnet i Urquhart Castle.

Fra ruinene av tårnet på Urquhart Castle er det fantastisk utsikt over Loch Ness, borgen og landskapet rundt.

I den andre enden av borgen har du utsikt til tårnet og Loch Ness, i retning Inverness. 

Ferden går videre langs Loch Ness og vi kommer til Invermoriston Bridge, også kalt Thomas Telford-broen. Dette er en av nær tusen broer Telford fikk bygd. Denne ble påbegynt i 1805 og etter mange forsinkelser sto den ferdig i 1813. Telfords broer var en del av en generell plan for å forbedre framkommeligheten i Highlands. Invermoriston Bridge var dermed også en forbedring av den militære veien mellom Inverness og Port Augustus. På broa er det muligheter til å se laks passere. 

Rett ved Invermoriston Bridge ligger dette koselige huset.

Etter Invermoriston Bridge nærmet vi oss slutten på Loch Ness. Som nevnt over her var det ønske om en dukkert i den berømte innsjøen så vi fant en egnet plass før vi forlot den. Noe langt bad ble det ikke, tror ikke vannet var spesielt varmt. Men alle fire fikk iallefall duppet seg under, og kan i ettertid skryte av at de har badet i samme vann som den påståtte sjøormen oppholder seg.

Fort Augustus ligger i den nedre enden av Loch Ness. Vi bestemte oss for å ta en pause her. Vi hadde tatt en matbit da vi var i Culloden, men det var flere timer siden. Selv om det bare var 50-60 km igjen av dagens kjøretur visste vi ikke hva som videre ville stoppe oss på veien. Uansett regnet vi med at det ville bli seint før vi kom til Fort William og at det dermed kunne bli vanskelig å finne matservering. 

I Fort Augustus er det bygd et stort sluseanlegg der den kaledonske kanal går ut i Loch Ness. Dette er en 100 kilometer lang kanal som går mellom Inverness og Fort William. To tredejedel av kanalen består, i tillegg til Loch Ness, av tre andre innsjøer, resten er kunstig bygget. Det var synd at ingen båter skulle passerer slusene mens vi var der. Ikke alle av oss har opplevd dette før. Fort Augustus er en liten landsbyen med et innbyggertall mellom 600 og 700. Den har fått sitt navn etter en festning som ble bygget etter jakobittenes opprør i 1715. Fortet sto ferdig i 1742. Fire år senere var det ikke flere opprør fra jakobittene, og tidlig på 1800-tallet ble Fort Augustus ansett som militært overflødig. I 1818 var fortet forlatt. I 1867 ble stedet solgt og det ble leid ut til munker tilhørende Benediktinerordenen. De bygde ut og stedet ble brukt til 1998. Deretter ble stedet solgt og omgjort til luksusleiligheter. 

Ved fjellet sees Loch Ness. 

Vi avsluttet vårt besøk i Fort Augustus med en hyggelig middag ved elva. 

Neste stopp var Commando Memorial, et minnested over falne i Den andre verdenskrig og de som senere mistet livet i andre kriger. Stedet ligger på en øde plass, rett ved siden av A82. Commando Memorial ble avduket av mor til Dronning Elizabeth, den 12. september 1852. 

Mest ruver en 5,2 meter høy statue av tre soldater kledd i den typiske uniformen og utstyr de hadde i andre verdenskrig. Dette til minne om de omlag 1700 offiserer og menige som mistet livet i denne krigen. Mange ble også alvorlige såret. Videre på plaketten står det at dette stedet var deres treningssted. I 1947 mente mange kommandosoldater at det burde settes opp et minnested i Skottland. De ble da enige om at det beste stedet ville være nettopp her, i området der de tidligere hadde blitt trent til å bli soldater.

Mange som var med i andre verdenskrig har også i den senere tid fått sin aske plassert her. Likeså andre som har dødd i nyere konflikter som Falklandskrigen, i tillegg til i Irak og Afghanistan. Derfor er et lite parti av stedet satt av til en liten "kirkegård" med små navnplater, noen med bilder av de døde. Det var en sterk opplevelse å være her, for oss alle tror jeg.

Som tenkt ble det seint før vi kunne parkere bilen ved The Garrison Hotel i Fort William. Vi hadde kjørt over 252 km, men det virket ikke langt. Vi hadde hatt mange stopp underveis og var full av inntrykk da vi avsluttet dagen. 

Forrige etappe                              Neste etappe