Som jeg fortalte i
forrige innlegg er Maristova, hvor vi bodde i to netter, et utmerket sted å bo for å ta etapper av Kongevegen over Filefjell, i tillegg til andre turer. Fordi kroppen hadde en dårlig periode for vandring, tok vi turer fra Maristova mens vi var der. Vi hadde hoppet over rundt 25 kilometers vandring da vi fra Tyinkrysset tok buss tilbake til Vang for å hente bilen.
Dersom du har startet vandringa fra Vang i Valdres er Filefjell strekningen fra Tyinkrysset, forbi Kyrkjestølen, over fjellet og ned til Maristova. Kommer du andre veien må du fra Maristova opp "De syv skuffelser". Navnet har de bratte bakkene fått fordi hver gang en tror en er ferdig med en motbakke så kommer det fort en ny, tilsammen syv ganger.
Jeg ønsket å slappe mest mulig av i hytta på Maristova, men Steinar ville gå opp til toppen av Filefjell. På bilde under tar han fatt på Jakobstigen, den første av de syv skuffelsene fra Maristova. De første 2,2 km, med en stigning over 400 meter, fra Maristova til Håvarden er det tyngste. En kan bare tenke seg hvordan det måtte ha vært å dra over her med hest og kjerre i tidligere tider. Oppover måtte det ha vært et slit, mens det måtte ha vært svært skremmende andre veien.
De følgende bildene, som Steinar tok på turen, tar jeg med fra toppen av Filefjell og ned mot Maristova. Altså den veien vi ville ha gått dersom vi fullførte hele Kongevegen. Akkurat hvor bildene er tatt vet jeg ikke, men høyeste punktet over Filefjell er 1250 moh.
Landskapet åpner seg og en kan nå se ned til dalen. Da er det vel bare "De syv skuffelser" igjen før en er nede på Maristova igjen.
Her ser Steinar ned på Maristova og går nå Jakobstigen den andre veien enn da han startet.
Maristova, et utmerket plass å bo for turer av forskjellige vanskelighetsgrader.
Mens vi bodde på Maristova gikk vi flere etapper av Kongevegen, også starten på den som går videre herfra. Denne er til Borlaug, og hele etappen er på 7 km. Vi ville derimot gå bare litt av denne veien, og heller ta rundturen om Honingane tilbake.
Rett nedenfor Maristova må vi passere to bruer over Oddedøla. De første bruene her ble bygd i 1792, og det var mye arbeid å få opp brukarene. Oddebrui ble utbedret midt på 1800-tallet og brukt helt til veien ble lagt om i 1910. Etter hvert forsvant treverket slik at bare brukarene sto igjen. Den nye brua som nå er her ble gjenreist i 2014 og bygd på samme måte som den opprinnelige brua.
Videre veksler veien vi går på med fin gress- eller grusvei.
Vi hadde allerede en lengre dag bak oss og det begynte å gå mot kveld. Derfor bestemte vi oss for å snu etter omlag 2,5 km.
Ved Borlaugtunnelen krysset vi under E16 for å komme inn på veien som går om Honingane tilbake til Maristova. Dette var en del av både postveien og den veien folk flest brukte i Middelalderen. Men da Kongevegen ble bygd på slutten av 1700-tallet ble den lagt utenfor Honingane. Dette er et gammelt stølsområde og du går på grusvei fra 1860.
Langs hele Kongeveien er det satt opp mange skilt som forteller om stedene vi passerer. De er veldig informative og gjør veien enda mer interessant. Stølsområdet Honingane har gamle bygninger helt tilbake fra middelalderen. Det var her gårdene hadde dyrene sine vår og høst, før og etter at de hadde dem på sommerstølene oppe på Filefjell. Før i tiden var dette nesten som et lite samfunn å regne når kvinner og barn i sesongen bodde her for å ta seg av dyrene, og arbeidet med å lage det som måtte lages av melka. Det skal være overnattingsmuligheter på en av stølene. Dette må avtales på forhånd.
Utsikt opp mot Filefjell.
Det er flere historiske bruer fra middelalderen som er restaurert på denne strekninga.
Snart er vi igjen oppe ved E16 og går tilbake til Maristova, samme vei som vi startet. Dersom du går fra Maristova og videre på Kongevegen anbefaler jeg deg å ta omveien om Honingane fram til Borlaugtunnelen.
Fra Maristova til Borlaug er etappen 7 km, derfra til Borgund Stavkyrkje er det 13 km. Vi tok denne turen med bil mens vi bodde på Maristova, noe som bare tar et kvarters tid.
Borgund Stavkyrkje er den av stavkirkene i Norge som er best bevart. Her er et besøkssenter hvor det både er kafé, butikk og toalett, i tillegg til stavkirkeutstilling. Hele området rundt Borgund er rik på historiske kulturminner, også fra førhistorisk tid.
Følgende informasjon er tatt fra den utmerkede brosjyren til Fortidsminneforeninga. Der kan vi lese at tømmeret til kirka ble hugget vinteren 1180, og at byggverket ble reist omlag tre år senere. Av de 1000 stavkirkene som i sin tid ble bygd står det i dag igjen 28. Borgund er den kirka som har overlevd uten større endringer. Årsaken til at denne kirka har holdt seg så godt er at trevirket er satt opp på et fundament av stein. I tillegg kan tømmeret ha blitt tørket på rot slik at tjæra har trukket ut til overflata av stokkene. Dette er den andre stavkirka vi har sett på vår tur, den første var i
Øye, men den var stengt da vi var der. Borgund Stavkyrkje ble kjøpt av Fortidsminneforeninga i 1877.
Svalgangen rundt kirka gir vern for ytterveggen og ly for dårlig vær.
Gjennom en luke i veggen fra svalgangen kan en se alteret fra utsiden. Luka kan ha blitt brukt til bønn når kirka var stengt. Rett fram sees sakramentskapet fra 1550-1570. Her ble de hellige beger som ble brukt til nattverden oppbevart.
På inngangen mot sør sees to løver øverst på søylene ved siden av døra.
Hovedportalen med akantusranker på halvsøyler.
Døra inn hovedinngangen.
Det er de runde stavene (stolpene) som har gitt kirketypen navn stavkirke. Disse er ramma rundt midtrommet.
Andreaskors. Navnet kommer fra apostelen Andreas som ble korsfestet på et diagonalforma kors.
De tre neste bildene er kirka sett fra taket og ned rett fram når en kommer inn hovedinngangen. Taket kan minne om en kvelvet båt.
De runde små gluggene var eneste lys som slapp inn i kirka.
Steinalteret er fra middelalderen. Maleriet på altertavla er fra 1654, ramma fra 1620. Til venstre henger sakramentskapet som er beskrevet over.
Prekestolen er fra 1550-1570.
Innefra sees inngangen mot sør og luka som er beskrevet over her slik ut.
Døpefonten fra middelalderen er av kleberstein.
Fra kirkegården rundt Borgund Stavkyrkje.
Klokkestøpulen, bygningen for kirkeklokkene. Det er bare denne ved Borgund Stavkyrkje som er igjen av sitt slag fra middelalderen.
Rett ved siden av Borgund Stavkirke ligger den røde Borgund kirke. Den ble vigslet i 1868 og erstattet stavkirka da denne ble for liten.
Fra Borgund Stavkirke er Vindhellavegen neste etappe av Kongevegen. Det er to steder du kan begynne denne vandringa fra. Mens du er her ved stavkirka kan du følge skilt bak den røde kirka og opp bakkene. Den egentlige veien begynner 300 meter øst for kirkene, langs bilveien. Vi valgte imidlertid å ta en rundtur på 4,6 km langs Sverrestigen og tilbake på Vindhellavegen. Dette er en av de mest populære rundturene på Kongevegen over Filefjell.
Sverrestigen går som en hestesko langs åskammen Klanten. Det er veldig fint å gå langs dette historiske landskapet på Sverrestigen. Veistykket har fått navn etter at Kong Sverre skal ha passert her i 1177. Kongen tok Sverrestigen for å unngå Vindhella som var en mye trangere passering, noe jeg skriver om litt lengre nede.
Etter omtrent 25 minutters vandring er det en veldig bratt stigning ned. "Stigen" i navnet Sverrestigen betyr et bratt veistykke. På en plakat vi går forbi står det at bakken tar omlag 30 minutter å gå ned, og 40 minutter opp. Nå var jeg veldig glad vi valgte å gå denne veien på rundturen slik at vi slapp denne bakken opp.
Nede i dalen var vi ved vei 630 og Lærdalselva.
Ved Lamheller, nederst i Vindhellavegen, står det en stein som viser at også her passerte automobilturisten jeg fortalte om i innlegget fra
Lærdalsøyri.
Sverrestigen var en rundtur bort fra selve Kongevegen over Filefjell. Men herfra, opp Vindhella og til Borgund Stavkyrkje, er du igjen på Kongevegen. Nå går vi veien motsatt enn vi ville ha gjort dersom vi hadde gått strake veien.
Den 2,7 km lange Vindhella ligger på nordsiden av Klanten, altså på motsatt siden av Sverrestigen. På en plakat langs veien står det at det står om Konge Sverre si reise til Bergen, over Filefjell og ned til Borgund i 1177, i "Norges Kongesagaer". Det står at stien var så trang at det kunne bare passere en mann her i gangen. Ovenfor satt bøndene klar for å kastet kampesteiner og tømmerstokker ned på birkebeinerne når de passerte. På en plakat der vi kan lese dette står det at det er grunn til å tro at denne trange stien var Vindhellaskaret. Det skal ha vært derfor at kongen, etter å ha fått melding om bakholdet, valgte å ta en omvei på det som senere fikk navnet Sverrestigen.
Da Vindhella ble bygd mellom 1840 og 1843 ble det gjort på en måte som var ganske ny i Norge. Den har fire 180 graders svinger, er bygd opp på høye steinmurer og har en stigning på 20 %. Den erstattet den første kjøreveien som ble bygd her i 1790-årene. Den veien hadde en stigning på 25 % og var altfor bratt for hest og vogn. Heller ikke den nye Vindhellavegen ble en suksess, den var fortsatt for bratt. Derfor ble en ny veg bygd langs elva i 1872, det som senere ble E16 (nå 630) inntil Borgundtunnelen ble åpnet i 2004.
Deler av den gamle veien fra 1790-årene kan sees enkelte steder oppover Vindhella, slik som på bildene under.
Rekkverkstolpene opp Vindhellavegen er av støpejern fra Eidsvoll verk. Det er et fantastisk fint sted å gå, og vi forstår godt at veien i dag er freda som kulturminne.
Øverst i Vindhella ligger Smihedleren. Her under berghylla gjorde smedene som smidde for veiarbeiderne sitt arbeid.
Herfra, fra toppen av Vindhellavegen fortsetter det som heter Kyrkjevegen. Denne veien, som antagelig har blitt brukt av kirkegjengere fra langt tilbake i tid, ble iallefall brukt fram til 1950-åra. Nå er det lett unnabakke ned til Borgund Stavkyrkje.
Ved å gå Vindhellavegen, i motsatt retning riktignok, hadde vi gjort unna 2,7 km av etappen videre fra Borgund Stavkyrkje. Fra nederst av Vindhellavegen begynner strekningen Øygardsvegen som er 2,6 km til Galdane. Vi sto over denne etappen og kjørte tilbake til Maristova. Neste dag kjørte vi samme vei tilbake og videre til parkeringa rett før Seltatunnelen, der etappen gjennom Galdane starter, rett til venstre når vi har passert brua over Sjurhaugfossen.
Vi er imponert over hvor god informasjon det er på plakater også her. På den måten får vi mye mer ut av vår vandring. Kjørevei gjennom Galdane ble bygget i 1793-94. Her kan vi nå lese at denne flotte etappen fra gammel av har vært regnet som den vanskeligste i landet. Dalen er trang og mange plasser er det bratt ned til Lærdalselva som ruta følger. I perioder på vinteren, når det var mye is her, eller når isen løsnet og det også kunne være ras av snø eller stein, var det svært farlig å ferdes her. I 1843 ble kjøreveien flyttet til sørsiden av elva.
Den gamle strekninga gjennom Galdane er full av myter og den første sådanne vi kommer til er Olavsklemma. Det sies at Olav den Hellige kom ridende opp gjennom Galdane da han i 1023 var på kristningsferd til Valdres. Da han kom til det som har fått navnet Olavsklemma var det så smalt at han og hesten ikke kunne komme gjennom. Da satte Olav baken på hesten mot fjellet og dyttet berget til side slik at han kunne passere. Merket etter baken på hesten kan sees oppe i berget. I virkeligheten er Olavsklemma en jettegryte som Lærdalselva har laget gjennom tusenvis av år.
Flere plasser er det flott utsikt over Lærdalselva.
Ved Segelslettgrovi. Her hentet folk som bodde i nærheten vann til alt de trengte. Her vasket de både klær og seg selv. Det var ikke mye vann i fossefallet da vi var her.
Glorhelleren var en gammel husmannsplass tidlig på 1700 tallet. Etter et ras ble stedet fraflyttet, men ble ryddet av en ny husmann rundt 1750. Stedet ble senere brukt som fjøs.
Helleren brukte folk som hvileplass. På fjellveggen står det skrift og flere årstall.
Laukebergbakken er den bratteste delen av strekningen. Mellom 1839 og 1841 ble veien lagt om her ettersom veien var knapt kjørbar med hest og vogn. Senere viste det seg at heller ikke arbeidet som ble utført da var godt nok, og det ble flere utbedringer i årene som fulgte. Etterhvert ble Laukebergbakken helt ødelagt og den ble i 2015 totalrestaurert av sherpaer fra Nepal.
Vi er kommet til Soknefossen der det er bygget ny bru med monogrammet til Kong Harald V på.
Husmannsplassen Galdane ble bosatt på 1600-tallet og ligger bratt oppe i lia over Lærdalselva. Plassen er liten, men her har det bodd store familier oppgjennom tidene. Barneflokkene kunne være så store som 12 stykker. Husmennene i Galdane drev, i tillegg til sau, geiter og kyr, også med jakt og fiske i elva. Flere fra Galdane utvandret til Amerika. Den siste som bodde på Galdane var en kvinne som var her til 1947. Bygningene som er på plassen i dag er fra 1800-tallet og er godt bevart.
Selve husmannsplassen Galdane ligger ovenfor Kongevegen, men nært stien ligger løa på plassen.
Løa sees så vidt fra stien opp til husene på Galdane. Fra løa og ned til Lærdalselva er det mye brattere ned enn det ser ut på bilde under. En kan bare tenke seg at det ikke alltid var like trygt her, særlig når det var vinter med snø og is.
Vi valgte å snu her ved Galdane, etter en vandring på omtrent 2,5 km. Men denne etappen går videre til Selto. For oss var Galdane endepunkt på Kongevegen over Filefjell for denne gang. Som jeg har fortalt tidligere har vi, pga mine helseproblemer, gått deler av Kongevegen, og kjørt innimellom. Men vi kan godt tenke oss å komme tilbake for å gå det vi nå har hoppet over. Og da går vi gjerne Galdane en gang til.
Nedenfor her tar vi med bilde som vi tok av husmannsplassen Galdane fra veien da vi kjørte forbi dagen etter. Nederst sees løa med de andre bygningene ovenfor.
