Siden vi begynte å være på Costa del Sol over lengre tid har jeg hatt lyst til å gå Camino del Rey, eller Kongeveien, men det har nesten vært utenkelig ettersom jeg har problemer med høyder. Men en dag bestemte jeg meg for at det måtte bli nå, eller aldri. Noen mener det er best å sikre seg billetter på forhånd for å være sikker på at en ville bli med av de som slipper gjennom i løpet av dagen. Men da vi snakket med hotellet der vi ønsket å overnatte sa de at dersom vi var ute i god tid en dag ville det være sjanse for å få billetter til neste dag.
Vi ankom Malaga tidlig på morgenen for å ta toget til El Chorro. Derfra tok vi buss til restauranten El Kiosko, en strekning på omtrent en mil. Vi har vært i El Kiosko en gang tidligere, våren 2017, da med bil. Målet for turen den gangen var den kunstige innsjøen Embalse del Conde de Guadalhorce. På veien kjørte vi forbi Camino del Rey. Allerede da, ved å se den aller siste biten av denne gåturen fra veien, var jeg bestemt på at dette ikke var noe for meg. Men nå hadde jeg altså ombestemt meg.
Det var tidlig på dagen enda da vi gikk av bussen i El Kiosko så vi bestemte oss for å gå til der Camino del Rey starter for å kjøpe billetter til neste dag. Turen starter gjennom en liten tunnel på høyre side av husene ved bussholdeplassen, og går to-tre kilometer gjennom skog og langs den oppdemmede Embalse Gaitanejo.
Etter 2-3 km er vi ved demningen Embalse Gaitanejo som ble bygget i 1927. Her samles vann fra elvene Turón, Guadalateba og Guadalhorce. Herfra slippes vann ned dalen vi nå skal gå og havner i Embalse Tajo de la Encantada, i El Chorro hvor det er bygget et kraftanlegg. Det er her ved demningen at Camino del Rey starter. Vi hadde underveis bestemt oss for å spørre om billetter allerede samme dag, og vi var heldig. Husk dette var i mars, det vil nok være vanskelig med billetter på sparket i høysesongen. Det er altså ikke riktig som enkelte nettsider hevder at billetter må reserveres online på Camino del Rey sin offentlige nettside.
Camino del Rey var tidligere kjent som "verdens farligste gangvei". Den ble bygget for at de som arbeidet på Embalse del Gaitanejo skulle frakte materialer opp juvet fra El Chorro, og for at det skulle bli enklere å følge med og vedlikeholde demningen. En kan bare tenke seg hvilket vanskelig, og ikke minst farlig arbeid dette måtte ha vært. Byggingen startet i 1901 og sto ferdig fire år senere. I 1921 gikk kong Alfonso XIII Camino del Rey da han skulle innvie Embalse del Conde de Guadalhorce den oppdemmede innsjøen som jeg nevnte over her, og dermed fikk stien navnet sitt, altså Kongeveien på norsk. Den opprinnelige veien ble bygget av betong på stålskinner. Med årene ble den dårligere og dårligere, og til slutt var store deler av den kollapset. Men folk fortsatte å bruke den, ikke minst fjellklatrere, og mange mistet livet. Etter at to personer døde her i 1999 og 2000 stengte kommunen inngangene i begge ender. Men noen lot seg ikke stoppe og i de neste årene fram til 2013 døde fire personer i klatring her. For å vise i hvilken forfatning veien var før ombygginga kan dere se denne siden som jeg tilfeldig fant på nettet. I 2011 ble det bestemt at Camino del Rey skulle restaureres og etter omtrent tre år var arbeidet ferdig.
Det var en liten kø for å slippe inn, men ikke altfor lang. Det blir bare sluppet gjennom et visst antall personer om dagen. Derfor blir antallet registrert og vi ble sluppet inn i puljer. Og jeg vil minne på at det ikke finnes toalett i løpet av turen, heller ikke muligheten til å skaffe seg mat eller drikke.
Jeg kjenner det ganske fort i magen der jeg går på den 1 meter brede stien som stort sett er laget som en plankegang. Gjerdet er av stålvaiere, og alt er grundig festet til fjellveggen. Etter hvert blir det over 100 meter ned til bunnen av juvet som på det smaleste bare er 10 meter bredt.
Her ser vi godt at stien svinger seg nedover langs bergveggen.
Vi blir små i den høye bergveggen.
Underveis ser vi restene etter den gamle veien, slik som denne brua over juvet.
Etter en stund forlater vi den snekrete gangstien og går inn på landjorda igjen.
Et forlatt hus viser at det har bodd folk her i dalen.
Etter hvert havner vi mellom to murte vegger og like etter er vi tilbake til den snekrete stien igjen.
På andre siden av juvet går jernbanen, som du kan se litt av til venstre på bilde under.
På bilde under kan du se en utstikker med gulv der du kan se rett ned i juvet. Den holdt jeg med unna, i likhet med å lene meg for mye på sikringsgjerdet.
Stien svinger seg langs bergveggen og nå går vi slik at vi kan stå på en side og ta bilder over på den andre siden. Nå kan vi virkelig se hvor langt det er ned.
Mye av den gamle stien er bevart og vi ser hele tiden rester etter den, slik som her hvor den går rett under den nye.
Vi nærmer oss brua som går over nedre del av juvet. Det som kan sees ut som en bru på bilde er ikke det. Der ligger et stort rør som jeg antar leder vann. Hver natt blir nemlig vann pumpet opp til Embalse Tajo de la Encantada fra demningen nedenfra. Slik kan de også bruke vannkraften i tørre perioder. Men før vi kommer dit har vi enda et stykke igjen av stien.
Her ser vi restene etter den gamle veien godt.
Da vi kom til brua var det hektisk aktivitet av vaktene. Det blåste friskt og vi skjønte det var snakk om at stien måtte stenges, noe som visstnok hadde blitt gjort dagen før også. Så vi var nok heldige som var ute tidlig på dagen. På bilde under ser vi strekkmetallbrua ovenfor røret som her er skjult i treverk.
Jeg hadde nok med å komme meg over brua så det ble ikke tatt noen bilde. Derfor har jeg tillatt meg å ta med et bilde som jeg fant på nettet. Så langt jeg kan forstå er bilde hentet fra nettsiden til spain-holiday. Her ser vi også røret jeg har skrevet om over her.
Det ble ikke mindre magesug på andre siden av brua heller. Her ble det mange trapper å forsere. Men så er vi landfast igjen og vi går langs Embalse Tajo de la Encantada, demningen som har selve kraftanlegget. Når vi kommer til El Chorro er 7,7 km på Camino del Rey unnagjort. En fantastisk opplevelse var over og jeg var bare så glad for at jeg torde å gi meg ut på dette, høydeskrekk til tross. Håper virkelig på at vi kan ta turen en gang til.
Jernbanen har fulgt oss gjennom hele dalen. Den ble bygget i 1860, etter behov for å koble Malaga til resten av Spania. Det var et vanskelig arbeid som ble løst med tunneler og akvedukter. Under her ser vi hvordan et problem ble løst.
Som nevnt over hadde vi fint kunne tatt toget tilbake til Malaga samme dag. Men ettersom plana var å gå neste dag hadde vi ordnet overnatting. Mens vi ventet på bussen tilbake til El Kiosko, samme buss som vi tok tidligere på dagen for å starte dagens gåtur, tok vi en kaffe på togstasjonen.
Det er ikke mye å velge i når det gjelder overnatting, det eneste vi fant var Hotel La Posada del Conde som ligger under ti minutters gangavstand fra El Kiosko. Det ble en fin opplevelse med en bedre middag i restauranten med to veldig hyggelige og morsomme kelnere, og en avslappende stund med vin ved peisen. Kommer vi tilbake for å gå enten Camino del Rey, eller andre av gåturene i området, kommer vi garantert til å ha et opphold på Hotel La Posada del Conde.
