Allerede dagen etter at vi hadde tatt turen fra Tbilisi til Mtskheta, Kaspi, hulebyen Uplistsikhe og Gori var det klart for en ny utflukt. Bussen tok veien fatt østover fra hovedstaden og til Georgias berømte og viktigste vindistrikt, Kakheti. Fra bussvinduet har vi utsikt mot Kaukasusfjellene. Landskapet er åpent og vi kjører på en ny motorvei med fartsgrense 110. Vi ser kyr, åkrer med mais, frukttrær, og etterhvert mer og mer vindruer.
Dagens første mål var byen Sighnaghi. Reiseselskapet vårt, Vitus Reier, kaller Sighnaghi "Kjærlighetens by", og sier byen har runde brosteiner, er omringet av vinmarker og har hus som minner om Italia. Dette er en av landets minste byer, og den ligger midt i landets vindistrikt. Sighnaghi, som ble grunnlagt i 1762 har på 2000-tallet gått gjennom et renoveringsprogram og har blitt et viktig sentrum for turismen. Sighnaghi har rundt 1500 innbyggere.
 |
| Rådhuset i Sighnaghi. |
Sighnaghi ligger på en åstopp med nydelig utsikt over Alazani-dalen, hvor det heller ikke er langt fra grensen mot Aserbajdsjan. Bak Kaukasusfjellene, på andre siden av dalen, ligger Russland. Fjellkjeden regnes som den geografiske grensen mellom Europa og Asia, og Georgia ligger i Asia.
Sighnaghi er kjent for sin godt bevarte bymur som omkranser byen. Rett fram på bildet under kan vi se litt av den. Det heter seg at muren, i tillegg til å beskytte byen, også ble bygd for å beskytte skog og jordlapper.
I en park i byen ligger et imponerende minnesmerke, på en lang murvegg, som hedrer helter som mistet livet under andre verdenskrig. Veggen, som er full av navn, har også plaketter og skulpturer som forteller historiene om tapperhet og motstandskraft.
Den lille pittoreske byen Sighnaghi, med sine vakre omgivelser gjør at den de siste årene har blitt et populært reisemål for bryllup. Det er blitt en hel bryllupsindustri her, med bryllupshaller, restauranter og hoteller for den begivenheten. Her er det åpent for giftemål 24 timer i døgnet. Under ser du et bryllupshus.
Etter at vi hadde en stund på egenhånd i Sighnaghi var det tid for en hjemmelaget og tradisjonell georgisk lunch. Den var, som dagen før, betalt allerede da i bestilte reisen et halvt år i forveien.
Vi hadde tatt oss enda lengre oppover åsen der vi, fra det familieeide stedet hvor vi spiste lunch, kunne se ned på Alazani-dalen.
På vei tilbake til Tbilisi var det stopp på vingården Vellino, som ligger i det lille stedet Kakabeti. Et ungt par hadde flyttet hjem igjen etter å ha bodd i England. De har bygd opp et fantastiske sted.
Også her, som på vingården vi besøkte dagen før, lages vinen på den tradisjonelle måten som Georgia er kjent for, ved hjelp av leirkrukker. Krukkene er gravd ned i bakken for å få gjæring og aldring i en jevn naturlig kjølig tilstand.
 |
| På bildet vinbonden holder fram kan du se leirkrukkene før de blir gravd ned i jorda. |
Det var selvfølgelig også vinsmaking, både rød, hvit og oransje. Georgia er kjent for sin oransje vin, som kort fortalt er en type hvitvin som lages på samme måte som man lager rødvin.
Med fare for å reklamere for alkohol tar jeg sjansen på å vise disse bildene. Også av Chacha, brennevinet som de lager av druerestene når leirkrukkene er tømt. Snapsen minner om Raki, som vi kjenner fra blant annet Hellas.
