tirsdag 9. oktober 2018

Dag 15: Fra Isola Farnese til Roma (vår 41. etappe på Via Francigena).

Etter en enkel frokost på nonneklosteret Casa Nostra Signora i Isola Farnes var vi klar for å ta fatt på turens siste etappe. Det kjennes vemodig. Da vi avsluttet første del av Via Francigena i Lucca sist høst var det helt greit å stoppe i Lucca, men nå kunne vi gjerne ha fortsatt. Godt var det da å vite at min søster og svoger ville komme til Roma for å være sammen med oss en uke der. Det ville bli hyggelig.

Vi går gjennom den fine hagen til Casa Nostra Signora.



Ute av det fine området til nonneklosteret gikk vi Via Cassia (SS2) den korte veien til La Storta. Det var mye trafikk ut fra Isola Farnese og vi forstår at det er mange som ønsker å ta seg bort herfra på andre måter enn på føttene. Men vi går, vi går alltid! Heldigvis var det søndag så det var nok mindre trafikk enn det ville ha vært på en hverdag. Denne dagen var det stort sett asfalt hele veien.

Vi kom til Cappella della Visione. Navnet hadde kapellet fått fordi dette var et sted der adelsmannen og soldaten Ignatius Loyola (1491-1556), som var på vei til Roma sammen med to følgesvenner i 1537, stoppet for å be. Han hadde et syn av at Jesus bærer et kors og at Gud ba sin sønn om å ta Ignatius som sin tjener, et syn som hadde stor innvirkning på det han senere gjorde i livet. Tre år tidligere hadde Ignatius grunnlagt Jesuittordenen. I 1609 ble han saligkåret og Santa Ignatius Loyola ble en helgen i den katolske kirken.

Cappella della Visione. Vi var her i april og juletreet var pyntet utenfor kapellet.

Et par-tre minutter nedenfor Capella della Visione ligger kirken Diocesi di Porto Santa Rufina.


Etter ca. 4 km denne dagen valgte vi å følge vår guidebok som har en rekke alternative veier. Antagelig skulle vi herfra ha fulgt Via Cassia videre til vi ville ha krysset motorveien A90. Men nå forlot vi Via Cassia og fikk en pause fra trafikken. Ifølge vår guidebok kan det se ut som den offentlige veien var dårlig merket, og lengre. Vi var bare glade for at vi nå kom bort fra trafikken. Da vi kom til det vi først trodde var et slott ville vi se litt nærmere på dette. Det som tidligere hadde vært et slott var nå et hotell. Nå ble vi veldig usikker på hvilken vei vi skulle gå videre. Vi hadde følelsen av at vi skulle gå til venstre, men der var det en kjetting over veien og et skilt som fortalte at her var det privat. Men en mann på traktor pekte og viste at dette var riktig vei allikevel. Vi så ikke et eneste pilegrimsmerke og vi følte oss som noen inntrengere da vi gikk gjennom et hestesenter og vi måtte passere mellom flere folk som holdt på med hestene.




100 meter etter hestesenteret gikk vi under jernbanelinja og kom tilbake til trafikken. Her kunne vi kanskje ha gått til Via Cassia igjen og fulgt den offisielle Via Francigena, men vi kom til Via Trionfale og fortsatte denne som går langs jernbanelinja. Her var det ikke fortau så vi måtte passe godt på. Igjen var vi glad for at det var søndag slik at trafikken var begrenset. I tillegg var det trafikk bare mot oss. Hadde vi valgt den offisielle veien ville vi etterhvert gått gjennom parken Riserva Naturale Dell'Insugherata.


Etter å ha gått 13 km denne dagen viser min endomondo meg senere at vi nå møtte den offisielle Via Francigena. Herfra følger den veien vi hadde gått i ca 6 km allerede, Via Trionfale. Men også her greide vi å gå feil! Vi forlot Via Trionfale og tok annen vei videre. Nå var det tid for lunch og herfra kunne vi se kuppelen på Peterskirken. Men vi fant ingen pilegrimsmerker, og da vi prøvde å spørre etter Via Francigena var det ingen som kunne hjelpe oss. Også når vi tidligere har spurt etter Via Francigena så tror folk gjerne at det er et gate/veinavn vi spør etter. Pilegrimsveien virker ukjent for de fleste.

Vi ga opp og fant ut at nå ville vi bare komme oss til Vatikanet. Dette gjorde at vi gikk på vestsiden av Via Francigena og kom inn på Petersplassen fra en helt annen retning enn det vi skulle. Litt synd, men vi trøstet oss med at vi under et besøk i Roma i 2011 gikk siste bit av en pilegrimsvei inn til Vatikanet. Heller ikke denne veien var den vi skulle ha gått i dag, men som kjent er det mange veier som fører til Roma. Også pilegrimsveier.

Vi kom inn på sørsiden av Peterskirken, og gikk også inn på Petersplassen fra samme retning.


Inne på Petersplassen la vi fra oss sekkene og bare nøt at 440 km var tilbakelagt siden vi startet i Lucca 15 dager tidligere. Det var nesten ikke så vi forsto at vi tilsammen hadde greid å gå helt fra Store St. Bernard Pass, på grensa mellom Sveits og Italia, og helt hit til Roma. Når vi summerte dagsetappene på vår endomondo, med alternative veier og feilgåing, ble det 1080 km tilsammen.


Det neste vi skulle gjøre nå var å finne ut hvordan vi skulle gå fram for å få vårt Testemonium, beviset på at vi har gått Via Francigena. Dette tilsvarer Compostela som vi får når vi har gått caminoen til Santiago de Compostella. Jeg hadde lest at kontoret for dette var stengt på søndager, men dette er ikke riktig. Vi måtte spørre flere vakter før vi forsto at vi måtte stille oss i den lange køen av de som skulle inn i Peterskirken. Her var det ingen forskjellsbehandling av turister og de som hadde gått i 41 dager for å komme hit. Køen ble tatt gjennom sikkerhetskontrollen og vi måtte levere fra oss sekkene i et oppbevaringsted før vi kunne gå inn i kirken.



Vi ble fortalt at vi ville få våre Testemonium i sakristiet, men dette var stengt da vi kom. Mens vi ventet kom vi i snakk med en mann som vi forsto også var pilegrim. Han var ute i samme ærend som oss. Flere asiatiske turister sto også her med små plastposer. Til slutt kom en ansatt som fikk levert de små posene, gikk og kom tilbake med dem igjen. Vi så også små flasker bli levert. Kunne det være vievann? Da vi fikk fortalt vårt ærend ble vi, sammen med den andre pilegrimen, sluppet gjennom sperringen som de eneste. Vi følte oss veldig spesielle som fikk komme inn i sakristiet, da føltes det som vi hadde vært med på noe spesielt.

Sakristiet i Peterskirken. 


Vi ble litt overrasket da vi så at mannen vi henvendte oss til i sakristiet satt og så på fotball på sin pc. Våre pilegrimspass ble levert og vi spurte etter Testemonium. Så anderledes det var her i motsetning til hva vi to ganger hadde opplevd i Santiago de Compostella. Der hadde køen vært lang av pilegrimer, her var vi altså bare tre. Der ble pilegrimspass gransket for å se om vi hadde gått de siste milene som var kravet og minst ha stempel for alle overnattingene. Siste gang opplevde vi at mannen foran meg i køen ikke fikk sitt bevis fordi han ikke hadde alt i orden. Her brydde de seg nesten ikke om å se på passet, på annen måte enn at de stemplet det. De måtte lete etter Testemoniumet og vi måtte selv skrive vårt navn på det.


Utenfor Peterskirken kunne vi se ned på Petersplassen.


For en reise dette hadde vært! Vi vil si at Via Francigena kanskje er den mest varierende pilegrimsruta vi har gått. Og kanskje den fineste. Dette er selvfølgelig vanskelig å bedømme helt, vi synes jo gjerne forskjellig. Starten oppe i alpene, på grensa mellom Sveits og Italia, var bare fantastisk. Aostadalen, over den flate Posletta og over fjellkjeden Appennine  hadde sine forskjellige opplevelser. Og Toscana, vakrere enn det kan det nesten ikke bli! Jeg må heller ikke glemme alle de fantastiske middelalderbyene vi har besøkt. Minusen var altfor mye asfalt under første del av turen som vi hadde gått høsten før, men siste delen som vi nå hadde gått var det mye bedre. Vi vil si at pilegrimsveien er godt merket, og må du spørre noen om veien, eller andre ting, er italienere veldig hjelpsomme. Dersom de forstår deg da, engelsken er ganske dårlig, særlig ute på landsbygda. Er du ute etter å treffe mange andre pilegrimer er nok ikke Via Francigena de veien du bør velge. På hele ruten, 1080 km, var det under 20 stykker vi var i kontakt med, og bare fire var nordmenn. Disse traff vi etter første natta oppe i Aostadalen, de skulle gå en uke. I tillegg møtte vi et par-tre pilegrimer som gikk andre veien, altså fra Roma og nordover.

Så var det bare å finne hotellet vårt, Residenze Argileto. Der skulle sekkene få stå i ro i over en uke. Men føttene ville nok ikke få særlig med hvile, det er altfor mye å oppleve i Roma. Selv om vi har en ukes opphold i byen fra tidligere.

mandag 8. oktober 2018

Dag 14: Fra Campagnano di Roma til Isola Farnese (vår 40. etappe på Via Francigena).

Som avtalt kvelden før møtte verten på Residenza Vecchi Mola Chigi i Formello opp tidlig på morgenen for å kjøre oss tilbake til Campagnano di Roma, på samme sted som han hadde plukket oss opp dagen før. Da hadde vi nemlig, for første gang, avsluttet en etappe før det vi hadde planlagt. En lang etappe hadde da blitt enda lengre enn nødvendig etter at vi hadde gått feil. I tillegg hadde vi hatt tre dager på rad med etapper på rundt 37 km, det kjentes. Verten vår tok oss like godt med på en rundtur på veien til Campagnano di Roma, og var en god guide som ga oss mange opplysninger. Han kjørte til og med en del langs Via Francigena, vi så veimerkene flere ganger. Vi syntes det gikk veldig mye nedover fra Formello, og til slutt også ned mot Campagnano di Roma og tenkte at det ville bli en hard dag ettersom disse for oss ville bli motakker å gå. Heldigvis viste seg at det ikke ble helt slik. Via Francigena går jo gjerne litt på kryss og tvers og da kan det jo flate mere ut. I det hele gikk det heller mye nedover denne dagen.


Det er så vakkert her, så grønt. Vi gikk ned i Sorbodalen og gjennom Parco di Veio, en park som strekker seg herfra og helt til Roma.

Det var flere slike kors langs veien her.


Et merke i veien vi gikk på, i tillegg til en veiviser som sier at det nå bare er 36 km igjen til Roma, viser at vi fortsatt er på riktig vei. 



På andre siden av dalen kom vi til tilbake til Formello der vi hadde overnattet sist natt Her tok vi en kaffepause. Det føltes litt merkelig at det var herfra vi etter planen skulle ha startet dagen, nå hadde vi allerede vært på veien i nesten to og en halv time. Det hadde vært mye asfalt så langt og det hadde gått både i åpent landskap og gjennom skog. Nå ble det etterhvert grusveier og det var bare så fint her. Husk å ta med nok vann i sekken når du forlater Formello. Det er lenge til du kan fylle på nytt. 


Vi kom til et område der det var planter som stakk veldig, og stien gikk midt mellom. Jeg er redd for slanger når jeg går i høy vegetasjon. I en steinur ved siden av stien så Steinar en her, på størrelse med en stor huggorm.


Her kan en velge i to veier videre. Det er mellom en og halvannen time igjen til Isola Farnese. Vi angret på vårt første valg som var den lengste, snudde etter en stund og gikk den andre. 




Det hadde vært så fint å gå denne dagen. Like før Isola Farnes kom vi til Cascata della Mola med vakre vannfall. 



I våre notater skulle det fra Isola Farnes være fire kilometer til La Storta, som var på vår etappe denne dagen. I tillegg skulle det være ytterligere to til Olgiata som er adressen til bostedet vårt denne natta. Vi bestemte oss derfor å spise lunch i Isola Farnes. Så viste det seg at da vi etter lunchen gikk videre kom vi til overnattingstedet, Casa Nostra Signora, etter bare halvannen kilometer. Hadde vi visst dette hadde vi ventet til vi hadde sjekket inn og så satt oss ned for å nyte at vi var ferdig med nesten 24 km denne dagen. Fra Casa Nostra Signora var det nesten en kilometer enda til La Storta, og Olgiata var i en annen retning enn Via Francigena. 

Casa Nostra Signora ligger rett ved Via Francigena. Dette er et nyere bygd nonnekloster som ligger i en flott hage, trygt innenfor en port. Her var det stille og rolig selv om stedet ligger tett på en trafikkert gate. Rommene er enkelt innredet og har eget bad. Vi trodde kanskje at her var det ikke wifi og vin til middagen, men der tok vi feil. 

På ettermiddagen prøvde Steinar å finne en doktor som kunne se på leggen hans som gjorde vondt og som virket litt opphovnet. Inne i sentrum fant vi ingen lege, men et apotek der vi håpet å få hjelp, men dette var stengt. Fra bygget ved siden av kom det ut en dame som spurte om hun kunne hjelpe oss. Igjen ble det mest fingerspråk, men vi prøvde så godt vi kunne å forklare problemet. Det oppholdt seg en mann og en ungdom der også og det endte med at disse to kjørte Steinar til et annet apotek som lå lengre borte. Igjen et bevis på hjelpsomme italienere. Noen klar diagnose ble ikke stilt, apotekeren mente solbrenthet, jeg mente det var plantene som vi hadde gått gjennom for to dager siden, de som var som brennesle, som var årsaken, mens min søster som vi møtte i Roma mente det var en betennelse. Steinar sa bare at det var ikke så farlig! Uansett, det begynte å kjennes at vi nå hadde gått mange mil. Selv hadde jeg begynt å få problemer med et kne. Men nå var det bare en dag igjen før vi ville være i Roma. 

Casa Nostra Signora.



fredag 28. september 2018

Dag 13: Fra Caprinaca til Campagnano di Roma (vår 39. etappe på Via Francigena).

Vi spiste en helt grei frokost sammen med den unge italienske syklisten vi hadde hatt selskap av under middagen sist kveld på Bed and Breakfast Monticelli.


Med tanke på at vi også denne dagen hadde en lang dag foran oss var vi allerede på veien litt over klokka 8. Som vi avsluttet dagen før gikk vi også nå gjennom skog. Det var fantastisk fint her, og nå gikk det jevnt nedover. Ikke så mye at vi merkert det, men det er iallefall deilig at det ikke var motbakker. 




Ikke alle steder var like enkle å komme gjennom ettersom det var endel trær som hadde falt i løypa.




Vi gikk inn mot Sutri, byen fra bronsjealdren. Det første som møtte oss var ruinene av La Torre degli Arrangiati, også kalt Torre di San Paolo. Opprinnelig var dette klokketårnet til en kirke som tilhører et kloster, San Paolo. Tårnet var reist mellom 12. og 13. århundre og er et av de siste som er igjen av sporene i den gamle middelalderbyen. Sutri ble nemlig satt i brann i 1433 og i 1493 ble den fullstendig ødelagt av flom. 


Herfra deler veien seg i to og vi kunne ha gått begge veier inn til Anfiteatro romano di Sutri og Chiesa Madonna del Parto. Vi valgte å gå til høyre, gjennom skogen, men det er neppe kortere. Uansett er det ikke langt bort til amfiteateret. Etter det vi forstår må du dit for å kjøpe billetter, også til kirka. Området disse to spennende stedene ligger heter Parco Naturale Reginonale dell`Antichissima Città di Sutri og er en naturlig park i byen. Den er ikke stor, bare 7 hektar, men det er en veldig spesiell og godt beskyttet park. 


Det elliptisk formede Anfiteatro romano di Sutri er gravd ut i tuff, altså ikke bygd opp av steinblokker eller andre ting. Tuff er en porøs bergart som består av rester fra vulkanske utbrudd. Det har vært vanskelig å anslå nøyaktig alder på anfiteateret, men det ser ut som det er fra de siste tiårene av det første århundre f.Kr. og de første årene av det første århundre e.Kr. Det ble oppdaget igjen i første halvdel av det nittende århundre, under en utgraving av lokalbefolkninga mellom 1835 og 1838. Amfiet er ca 49 x 40 meter, har to innganger, og på innsiden er det ti åpninger til en overbygd gang rundt nederste del av amfiet. Sitteplassene oppover sidene, og mye av teateret forøvrig, er i dårlig forfatning, men det går an å se for seg stedet i bruk, selv om det er vanskelig å forstå at det skal ha hatt plass til over 9000 personer.



Vi ønsket selvfølgelig å besøke Chiesa della Madonna del Parto som også ligger i parken. For å komme dit går vi forbi gravkamre som, i likhet med amfiteateret, er gravd ut i tuff. Mange italienere valgte å lage sine graver i slik stein fordi den er lett å bearbeide samtidig som at den er kompakt, men porøs. 


Chiesa della Madonna del Parto er bare åpen på spesielle tider, og en blir ledsaget av en ansatt. Her får en ikke gå alene. Selv om det er vanskelig å nøyaktig stadfeste hvor gammel den lille kirken er så antas den å være fra 13. til 14. århundre. Også kirken er helt utgravd i tuffstein. Skjelden har vi sett noe så spesiellt når det gjelder kirke. Den er dekorert med vakre fresker langs veggene i det lange, smale kirkerommet.

Inngangen til Chiesa della Madonna del Parto.

Vi møtte også den engelske sykkelisten her og vi var sammen inne i Chiesa della Madonna del Parto.


På vei inn i selve kirkerommet ser vi på midten av bilde fesker av en rekke med pilegrimer på vei til helligdommen. 



Kirkens alter.






Det hadde vært en veldig fin opplevelse å besøke amfiteateret og den spesielle kirken. Men vi måtte videre.

Stor plantasje med hasselnøtt trær. 


I Monterosi spiste vi lunch. Herfra må vi krysse SS2, men vi gikk trygt over brua som er på tilslutningsveien over det store veikrysset inn på og ut av motorveien. Det var etter dette at vi gjorde dagens feilgåing, en feil som føltes som en av de verste vi gjorde på hele turen. I et veikryss med to alternativer bestemte vi oss for å gå den korteste, og det var den som sto i vår guidebok. Vi valgte altså bort den offisielle pilegrimsveien som herfra er 14,5 km til Campagnano di Roma. Vi har inntrykk av at det stort sett er alternative veier vår guidebok følger. Enda en gang var boka skrevet på en måte som gjorde det vanskelig for oss å forstå. Vi gikk på en vei langs motorveien og da vi kom til en bru begynte problemene og vi begynte å rote. Da vi befant oss på påkjørselsveien til SS2, og vi kom inn på selve motorveien, forsto vi at dette måtte være feil. Vi prøvde veldig å finne riktig vei, men til slutt bestemte vi oss for å snu. Det var vel ikke den ekstra strekningen vi måtte gå som gjorde oss motløse, men heller det at vi visste at vi enda hadde en veldig lang vei igjen til Formello hvor vi hadde bestilt overnatting. 

Tilbake på den offentlige pilegrimsveien gikk vi på små veier mellom åkrer.

Bakken opp til Campagnano di Roma kjentes kjempetungt. Det merkes i kroppen at det er tredje etappen på rad som er så langt som 37 km. Selv om vi har hatt en fridag etter den første av dem så røyner det på. I tillegg har Steinar begynt å få vondt i en legg. 


Oppe i byen, som først ble nevnt i 1076, gikk vi mot Ciesa di San Giovanni Battista, kirken som ble bygget i første halvdel av 1500. I ettertid har vi forstått at kirken er en av de vakreste monumentene i landet for alle kunst- og historieelskere. Det visste vi ikke da vi passerte den.


Jeg var så sliten! Vi bestemte oss for å ta en kopp kaffe her og finne ut hvordan vi skulle gjøre det videre herfra. Vi hadde over 8 km igjen av dagens etappe enda, og akkurat nå greide jeg nesten ikke å tenke på å gå videre. Underveis hit hadde verten som ventet på oss i Formello vært i kontakt med oss og vi hadde lovet å ta kontakt med han når vi kom hit til Campagnano di Roma slik at han fikk vite når vi ville være komme til Formello. Vi bestemte oss for å gjøre noe som vi aldri har gjort før på våre vandringer på forskjellige pilegrimsruter, vi ville ta kjøretøy en del av veien. Men det var ikke et alternativ å gjøre noe annet enn å ta samme veien tilbake hit for å starte herfra neste dag. Vi kontaktet verten og sa at vi ville bestille en taxi og at vi derfor ville komme tidligere enn antatt. Han tilbød seg å hente oss.

Her, å utsiden av porten der Corso Vittorio Emanuele slutter, gata som går gjennom store deler av byen, ventet vi på skyss til Formello. 


Sjelden har vi opplevd en vert som har vært så ivrig etter å være til hjelp. Han snakket engelsk og det var trivelig å endelig forstå et menneske, en som hadde mye å snakke om. Da han oppdaget at det manglet vaskemiddel til vaskemaskina, i tillegg til kaffekapsler, dro han straks ut for å kjøpe. Han kjørte etterpå Steinar til butikken slik at vi kunne handle litt. Han tilbød seg også å kjøre oss til en restaurant om kvelden, men da han skjønte at vi var for slitne til å dra ut bestilte han en pizza for oss som vi fikk levert på døra. Residenza Vecchi Mola Chigi er en fin og veldig godt utstyrt leilighet, med to soverom og to bad. Her hadde det vært plass til flere enn oss to. Helt billig var det ikke, men verd hver en euro.