onsdag 4. juli 2018

Dag 4: Fra Gambassi Terme til Colle di Val d'Elsa (vår 30. etappe på Via Francigena).

Før du starter dagen må du huske på å ta med nok vann. Eneste muligheten til å fylle opp flaska denne dagen er i San Gimignano. Ute regnet det og det var bare å ta på regnkappa. Fra Ostello Sigerico var det en kilometer opp til Gambassi Terme som vi bare passerte gjennom.

I det vi forlater Ostello Sigerico ser vi opp til Gambassi Terme.


Bare noen få minutter etter at vi forlot Gambassi Terme, blant oliventrær og åkrer, ligger dette lille kapellet.


Etter at vi hadde forlatt Gambassi Terme hadde det gått jevnt nedover, men etter fire kilometer kom motbakkene igjen. 




På dagens høyeste punkt, 400 m.o.h., ligger kirken Pieve di Santa Maria a Cellole og klosteret Monastero di Bose. Kirken ble første gang dokumentert i 1109 og bygd på ulike tidspunkt mellom 12. og 13. århundre. Vi trengte veldig til et toalettbesøk, men da vi spurte en mann vi traff der, så bare ristet han på hode. Men stempel i pilegrimspasset fikk vi. Mannen fortalte oss at kirken var åpen, og at vi bare måtte gå inn. 






I det vi forlot kirken så vi skiltet under som fortalte om strenge regler på stedet. I det vi gikk nedover bakken var vi mer opptatt av å finne et egnet sted blant buskene for et nødvendig ærend. Hvor kristent er det, at et kloster og kirke ikke kunne tilby to slitne pilegrimer et toalettbesøk når det ikke hadde vært muligheter til slikt på en mils vei? Det kunne vel ikke være at han overhode ikke skjønte hva vi snakket om?


Som vi tidligere hadde sett siden vi startet i Lucca så hadde ikke vinstokkene fått blader enda.





Chiesa di San Biagio ble først dokumentert i 1274 og ble i sin tid bygget fordi Via Francigena lå her. 


Vi hadde sett San Gimignano en god stund før vi ankom den lille byen oppe på en ås. Den er en av de byene som er mest besøkt av turister i Toscana, og det merkes. Det er folk overalt til tross for regnet. Det historiske sentrumet i San Gimignano er på UNESCOs verdensarvliste. Byen ble grunnlagt i det 3. århundre f. Kr. Bymuren er fra år 929 og stedet ble til med en rekke kloster og hospitser for pilegrimer og andre reisende. San Gimignano har i dag 15 tårn mens det på det meste var 72 slike. Det var her, som i mange andre italienske byer, at velstående familier bygde tårn på sine boliger, både for å forsvare seg og for å vise rikdom.




Byens katedral fra 1100-tallet ligger på Piazza del Duomo.


Det regnet fortsatt, og det fortsatte det med mesteparten av dagen. Vi bestemte oss for å lunche her. Klærne var fuktige og da vi fortsatte å gå etter å ha spist føltes det iskaldt ute. Vi hadde sett 9 grader på morgenen.


På Piazza della Cisterna, Sisterneplassen, står en stor brønn. 






Vi forlater San Gimignano gjennom Porta San Giovanni. 


Vi ser oss tilbake på San Gimignano.


Nå fikk vi igjen oppleve dette med de mange alternativene på Via Francigena. Et par kilometer etter San Gimignano, like før Santa Lucia, delte veien seg i to og begge var pilegrimsmerket. Vi ønsker fortrinnsvis å gå de offisielle merkene så det gjorde vi. I vår guidebok derimot var det den andre veien som var beskrevet. Ut i fra den hadde vi bestilt rom i Colle di Val d'Elsa som det nå var for seint å avbestille uten at vi måtte betale for det. Nå ble vi så usikre på om vi overhode ville gå om hotellet vårt, så etter omtrent en kilometer bestemte vi oss for å gå tilbake og følge den andre veien allikevel. I ettertid har vi oppdaget at dersom vi hadde fortsatt uten å snu ville ha kommet til en alternativ vei til Colle di Val d'Elsa også i den offentlige ruta. Vi anbefaler dere å gå den offisielle ruten. 

Det var her vi først tok av ned grusveien til høyre. Etter å ha snudd gikk vi på den asfalterte veien. 


Vi valgte altså å følge vår guidebok som vi egentlig hadde gitt opp allerede på første del av Via Francigena sist høst. Den har altfor mange forslag til alternative ruter som kan være vanskelig å forstå. Men som sagt var den veien vi nå gikk på også merket med pilegrimer, om enn annerledes enn de vi ellers fulgte. Etter et par kilometer nådde vi veien SP1, for så etter bare hundre meter å holde til høyre på veien som nå blir til SP36. SP1 fortsetter opp til venstre. Vi kom fort til en bru og ganske snart tok en skogsvei, eller sti?, av til venstre, mens SP36 fortsetter. 



Skogsveien gikk i oppløsning og det var vanskelig å gå. Vi havnet nesten midt mellom vinstokkene på et stort området, og var redd for at vi ville forville oss inn på en gård da vi kom til et sted som heter Bibbiano. Vi er enda ikke sikre på at denne strekningen var riktig, eller om vi var på villspor.





Etter Bibbiano gikk det veldig greit før vi igjen gikk på en oppløst vei langs åkrer. Leire hang fast i skoene og det var blytungt å gå. 


Da vi etter 30 tunge kilometer, det var bare opp og ned i åtte timer, kom vi endelig til Colle di d'Elsa. I bare sokkene, og bløte inn til skinnet, gikk vi inn på overnattingstedet vårt, La Vecchia Cartiera. Vi kunne ikke gå inn med de gjørmete skoene. Kulden hadde satt seg i kroppen vår og det fristet ikke å gå ut igjen. Det ble bare til at vi gikk til et spisested i nærheten av hotellet for middag.

Utsikt fra hotellvinduet vårt opp mot gamlebyen i Colle di Cal d'Elsa. Vi hadde tenkt oss opp dit, og selv om det lå så nært oss, orket vi ikke denne kvelden.

torsdag 21. juni 2018

Dag 3: Fra San Miniato til Gambassi Terme (vår 29. etappe på Via Francigena).

Det er en ting du må huske på når du planlegger denne etappen. Det er ikke muligheter til å kjøpe mat de første 22 kilometerne. Det er heller ikke mange sjanser til å fylle på vann. Så her må en sørge for å ha noe i sekken. 

Temperaturen hadde allerede nådd femten grader da vi startet dagen klokka ni. Piazza della Repubblica hadde blitt gjort om til et stort blomstermarked siden gårsdagen. I ettertid har jeg lest at her, i det historiske sentrumet av San Miniato, har det nå i ca. 25 år, hver første søndag etter påske, blitt holdt et slikt marked. Og vi var så heldig å være her på akkurat denne dagen. Nydelig var det i disse vakre omgivelsene. Det viser seg at dette ikke bare er et vanlig blomstermarked, men en viktig begivenhet som hyller våren. Dette året var det 11 utstillere som kunne gi råd og tips til alle som ønsket å kjøpe blomster for å pynte sine balkonger og hager. I tillegg til blomster var her et godt utvalg av urter. En drøm for hageinteresserte som oss!



Vi gikk ganske snart forbi Santuario del Santissimo Crocifisso. Kirken ble bestilt av biskop Poggi av San Miniato og bygd av innbyggerne for å oppbevare et trekors. I følge legenden så ble korset etterlatt her i San Miniato av to reisende. Kirken ble påbegynt i 1705 og sto ferdig 13 år senere. 



På Piazza Buonaparte ligger en liten kirke fra 1524, Oratorio dei Santi Sebastiano e Rocco. Steinar hadde gått videre, mens jeg tenkte bare å titte inn ettersom døra sto åpen. Jeg ble helt fasinert over veggmaleriene der inne, så jeg ble der lengre enn jeg hadde tenkt. Så lenge at Steinar kom tilbake for å se etter meg. Det er også nyere malerier der, av lokale kunstnere. 





I et bitte lite rom ved siden av alteret av sandstein hang en prestekjole. 


I det lille rommet var også tauet til kirkeklokken. 


Vi snudde oss tilbake mot San Miniato og øverst på åsen til venstre ser vi Torre di Federico II. 


Plutselig fikk jeg øye på et velkjent pilegrimsmerke på en stolpe. Dette er det offisielle pilegrimsmerke som benyttes på den norske pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim. Så vidt vi har forstått er det noen i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob i Norge som har klistret opp slike noen steder på sin vandring her.


Så omtenksomt det er å sette opp førstehjelpskrin for pilegrimer langs ruta. Da vi åpnet kassen lå det bare en enkel plastbeholder med noe flytende inni der. Hva den kunne brukes til aner vi vi ikke. 


På innsiden av døra hang en plakat, på italiensk, med forskjellige telefonnummer. Det var til både til politi, Røde kors, til jaktpresidenten og skogskorpset. Det var også telefonnummer til veterinær og til flere leger. Nederst på arket står det en advarsel om et kortisonbasert middel som kan være farlig for enkelte personer, og at det kan skape alvorlige lidelser. Det informeres også at Jaktforeningene i San Miniato kommune, som har sponset dette prosjektet, avstår ethvert ansvar for feil bruk av innholdet i denne kassen. Jeg er glad formen er fin og at vi ikke trenger hjelpemiddel av noe slag. Og denne enslige kapselen hadde vel kanskje ikke gjort nytten sin uansett. 


Endelig, etter seks dager på vandring i Toscana, så vi det velkjente landskapet som er så karakteristisk for denne regionen. Vi gikk langs en åskam med fantastisk utsikt over det bølgende landskapet på begge sider. Så langt hadde det vært mest asfalt, men etter 6,5 kilometer kom vi til grusvei.



En halvtimes tid etter det første førstehjelpskapet var det utplassert enda ett, med litt mere utstyr. 




Her har vi 312 kilometer igjen til Roma. 


10 kilometer var tilbakelagt og vi hadde sett San Miniato bak oss flere ganger. Nå var siste gangen vi fikk øye på byen vi hadde som utgangspunkt denne dagen. 

San Miniato sees midt på bilde. 


Det var et fantastisk landskap vi gikk gjennom, det som betegnes som det vakreste av Toscana. Men med det bølgende landskapet er det også ganske slitsomt. Det går mye opp og ned. 



Etter 13 kilometer, i Coiano, så vi et skilt som viste vei til muligheten for påfyll av vann. Det er en liten avstikker, ikke langt, til kirken Pieve dei Santi Pietro e Paolo a Coiano der det også er tilrettelagt slik at en kan ta en hvil. Her i Toscana er det utallige turstier å velge, men vi hadde nesten ikke sett vandrere på Via Francigena. Her satt det faktisk tre pilegrimer da vi kom og før vi gikk videre var det tilsammen 13 personer innom denne plassen, de fleste med dagstursekker. Enda var bare halvparten av dagens etappe tilbakelagt så det var bare å gå videre etter en hvil. 


Endelig var det muligheter til å få fylt opp vann. 






Landskapet rundt oss blir bare vakrere utover dagen.







Herfra gikk det mye oppover de siste 5 kilometerne denne dagen, selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildene.





Dette skiltet viser at vi nå hadde 2 kilometer igjen til Ostello Sigerico hvor vi hadde bestilt rom. 


Det hadde ikke vært noen muligheter for å kjøpe mat siden vi forlot San Miniato. I Borgoforte benyttet vi sjansen selv om vi da nesten var ferdig med dagens etappe. 


En kilometer før Gambassi Terme ligger Pieve di Santa Maria som er datert tilbake til det 10. århundre. Kirken var nevnt av den engelske erkebiskopen Sigeric av Canterbury som passerte her som pilegrim da han gikk hjemmefra til Roma mellom årene 990 og 994. I løpet av 1184 til 1209 ble kirken restaurert mot romansk stil. Den tidligere presteboligen, som hadde stått tomt siden sist på 1990-tallet, er senere gjort om til herberget Ostello Sigerico. Det ligger på baksiden av kirka. Her ventet et dobbeltrom med egen dusj på oss, men stedet har også flere rom med 4 eller 5 senger. 

Pieve di Santa Maria.


En veldig hyggelig dame ønsket oss velkommen til Ostello Sigerico, og da hun fikk se vårt norske pilegrimspass ble hun veldig interessert. Hun tok bilde av den norske pilegrimsruta som er tegnet opp i det, og sa at hun på sine vakter ikke tidligere hadde tatt i mot nordmenn. På kvelden var vi ca. 20 stykker som hadde felles middag. Noen kunne vel være pilegrimer, men de fleste tror jeg var andre vandrere. Måltidet var egentlig ikke noe høydepunkt, men greit nok.