fredag 3. mai 2019

Fra Pitlochry, om Culloden Battlefield, langs Loch Ness, og innom Fort Augustus før vi ankom Fort William.

Etter en god natts søvn på Craigvrack i Pitlochry var vi spente på hva de serverer til frokost i Skottland. På et bord sto diverse pålegg, youghurt, frukt, frokostblanding og drikke. I tillegg kunne vi bestille fra en meny og for meg falt valget på en tradisjonell skotsk frokost, selv om tallerken inneholdt blodpudding! 



Vi ville gjerne se litt mere av Pitlochry før vi kjørte videre. Rett nede i gata for der vi bodde, på en grønn bakketopp, ligger Pitlochry Church of Scotland. Den ble bygget i 1884, etter at befolkninga vokste da jernbanen kom. 



Vakre Pitlochry har mange viktorianske hus.


Det skulle vise seg at dette skulle bli en veldig opplevelsesrik dag, full av historie. Vi kjørte fortsatt nordover på A 9 og kom ganske fort til området som er inngangen til det skotske høylandet, The Highlands. Vi tok en liten fotostopp med utsikt mot innsjøen Loch Garry.


Dersom vi snudde på hodet fikk vi utsikt over dalen i retning der vi skulle kjøre videre. Det var utrolig vakkert!


Snart ble fjellsidene grønnere. 


Dagens første mål var Culloden Battlefield som ligger like før vi kom til Inverness. Dette var stedet der den siste konfrontasjonen i jakobittopprøret fant sted 16. april 1746. Det ble et kortvarig slag, bare en time, men tapet ble stort. Regjeringsstyrkerne tapte "bare" 50 personer, mens mellom 1500 og 2000 jakobitter ble drept eller skadet. Dette ble en sterk opplevelse for både oss voksne og de som var yngre. Å gå på markene der vi visste at slaget hadde funnet sted, og likeså å besøke museet med både bilder, lyd og gjenstander som viste brutaliteten.

Culloden Battlefield.


Dette bilde, som viser slaget ved Culloden, tok jeg inne i museet. 


Leanach Cottage ble opprinnelig bygget tidlig i det 18. århundre. Hytta ble brukt fram til 1912 da den forfalt helt. I 1920-30 årene ble den restaurert og ble da det første besøkssenteret ved Culloden Battlefield. 


Da vi kjørte videre fra Culloden Battlefield valgte vi å ikke stoppe i Inverness. Vi ville heller bruke dagen til andre opplevelser. Vi kjørte A 82 og da vi fikk se en gruppe med høylandsfe, "Hairy cows", en skotsk storferase, måtte vi hilse nærmere på dem. Kjennetegnet til denne veldig gamle kurasen er hornene og den lange, bølgete pelsen. De stammer fra det skotske høylandet og Ytre Hebridene, men har siden blitt eksportert over hele verden. På grunn av pelsen greier kyrne hardt klima. Kjøttkvaliteten er av det beste slaget. 


Dagens andre ønske var å se Loch Ness. Det fikk vi god anledning til ettersom vi kjørte langs hele den over 42 km lange innsjøen. Selvfølgelig måtte vi stoppe, og det skulle bli enda et stopp senere. De fire yngste i familen ville så gjerne bade i Loch Ness. 



Befolkninga langs Loch Ness vet selvfølgelig å utnytte myten om sjøormen i Loch Ness. Vi stoppet ved Nessieland som ligger i den lille landsbyen Drumnadrochit. Her er turisme viktig og det går utflukter herfra for å se etter sjøormen. Vi fant ikke Nessieland særlig interessant. Muligheten til å kjøpe en sjøorm, i forskjellige utgaver, var naturligvis tilstede. 


Å oppleve slott, eller borger, var også et ønske for turen til Skottland. Den første borgen vi besøkte var Urquhart Castle som ligger like ved Nessieland. Festningsruinen ligger veldig fint til på bredden av Loch Ness. Borgen spilte en overordnet rolle i det skotske uavhengighetskrigen fra 1400-tallet og ble dermed et kongslott. Den ble sprengt etter slaget ved Culloden i 1746. Engelskmennene var redd skottene skulle gjøre opprør igjen og dermed bruke slottet. Selv om det i dag ligger i ruiner er det absolutt verd et besøk. Plakater illustrerer og forklarer hvordan det en gang var. Og ikke minst, det er godt å bare rusle rundt på området. I 1913 ble Urquhart Castle overtatt av staten og er nå en av de mest besøkte borgene i Skottland.


På vei ned til Urquhart Castle passerte vi en katapult. Det er ikke funnet at denne ble brukt mot denne borgen, men elleve råhuggelde steiner har blitt funnet her. De kan like så godt ha blitt brukt som prosjektiler under frigjøringskrigen for ca 700 år siden, da denne stratiske viktige borgen byttet eier mange ganger. Det vites at Kong Edard I brukte slike metoder mot skotske slott.


Den en gang så mektige porten inn til Urquhart Castle beskyttet hovedinngangen til borgen. For å komme inn måtte en gå en heisbar bro over en steinsatt grav, deretter var det en massiv gitterport som kunne heises opp og ned i vertikale spor. Deretter måtte en også passere to tunge porter. 


Fengselscellen på Urquhart Castle er trang og uten vindu. Den har en latrine i den borteste enden. Jeg leste på et skilt like ved cellen om forbrytelse og straff. Fengsling var ikke vanlig straff, og de fleste av fangene som ble holdt her ventet på rettsak. Før de kom så langt døde mange fordi forholdene var så dårlige. Flesteparten av middelalderens kriminelle ble bøtelagt, mens noen ble hardere straffet, som f. eks. ble noen naglet gjennom øret til en trestolpe. De verste forbryterne ble henrettet. 


Borgen skiftet eiere mange gangen mellom kronen og private. Disse tar jeg ikke med her, men jeg nevner at kong James IV ga Urquhart Castle til Lord John Grant i 1509. Det var belønningen for at han støttet kongen i hans kamp mot adelsmannen McDonald. Grant fikk i tillegg en stor eiendom, men til gjengjeld måtte lorden ta vare på landskapet og reparere borgen. Det var Grant som bygde tårnet som hadde fem etasjer. I første etasje tok lorden imot nære venner, i andre etasje hadde han sitt soverom, mens tjenerne holdt til i tredje. John Grant bygde borgen rundt dette tårnet etter det siste angrepet fra McDonald i 1545. Ved en eksplosjon i 1692 ble mye av Urquhart Castle ødelagt og senere forfalt borgen enda mer. I 1715 raste tårnet under en voldsom storm. 

Tårnet i Urquhart Castle.

Fra ruinene av tårnet på Urquhart Castle er det fantastisk utsikt over Loch Ness, borgen og landskapet rundt.




I den andre enden av borgen har du utsikt til tårnet og Loch Ness, i retning Inverness. 



Ferden går videre langs Loch Ness og vi kommer til Invermoriston Bridge, også kalt Thomas Telford-broen. Dette er en av nær tusen broer Telford fikk bygd. Denne ble påbegynt i 1805 og etter mange forsinkelser sto den ferdig i 1813. Telfords broer var en del av en generell plan for å forbedre framkommeligheten i Highlands. Invermoriston Bridge var dermed også en forbedring av den militære veien mellom Inverness og Port Augustus. På broa er det muligheter til å se laks passere. 


Rett ved Invermoriston Bridge ligger dette koselige huset.


Etter Invermoriston Bridge nærmet vi oss slutten på Loch Ness. Som nevnt over her var det ønske om en dukkert i den berømte innsjøen så vi fant en egnet plass før vi forlot den. Noe langt bad ble det ikke, tror ikke vannet var spesielt varmt. Men alle fire fikk iallefall duppet seg under, og kan i ettertid skryte av at de har badet i samme vann som den påståtte sjøormen oppholder seg.

Fort Augustus ligger i den nedre enden av Loch Ness. Vi bestemte oss for å ta en pause her. Vi hadde tatt en matbit da vi var i Culloden, men det var flere timer siden. Selv om det bare var 50-60 km igjen av dagens kjøretur visste vi ikke hva som videre ville stoppe oss på veien. Uansett regnet vi med at det ville bli seint før vi kom til Fort William og at det dermed kunne bli vanskelig å finne matservering. 


I Fort Augustus er det bygd et stort sluseanlegg der den kaledonske kanal går ut i Loch Ness. Dette er en 100 kilometer lang kanal som går mellom Inverness og Fort William. To tredejedel av kanalen består, i tillegg til Loch Ness, av tre andre innsjøer, resten er kunstig bygget. Det var synd at ingen båter skulle passerer slusene mens vi var der. Ikke alle av oss har opplevd dette før. Fort Augustus er en liten landsbyen med et innbyggertall mellom 600 og 700. Den har fått sitt navn etter en festning som ble bygget etter jakobittenes opprør i 1715. Fortet sto ferdig i 1742. Fire år senere var det ikke flere opprør fra jakobittene, og tidlig på 1800-tallet ble Fort Augustus ansett som militært overflødig. I 1818 var fortet forlatt. I 1867 ble stedet solgt og det ble leid ut til munker tilhørende Benediktinerordenen. De bygde ut og stedet ble brukt til 1998. Deretter ble stedet solgt og omgjort til luksusleiligheter. 

Ved fjellet sees Loch Ness. 






Vi avsluttet vårt besøk i Fort Augustus med en hyggelig middag ved elva. 


Neste stopp var Commando Memorial, et minnested over falne i Den andre verdenskrig og de som senere mistet livet i andre kriger. Stedet ligger på en øde plass, rett ved siden av A82. Commando Memorial ble avduket av mor til Dronning Elizabeth, den 12. september 1852. 


Mest ruver en 5,2 meter høy statue av tre soldater kledd i den typiske uniformen og utstyr de hadde i andre verdenskrig. Dette til minne om de omlag 1700 offiserer og menige som mistet livet i denne krigen. Mange ble også alvorlige såret. Videre på plaketten står det at dette stedet var deres treningssted. I 1947 mente mange kommandosoldater at det burde settes opp et minnested i Skottland. De ble da enige om at det beste stedet ville være nettopp her, i området der de tidligere hadde blitt trent til å bli soldater.



Mange som var med i andre verdenskrig har også i den senere tid fått sin aske plassert her. Likeså andre som har dødd i nyere konflikter som Falklandskrigen, i tillegg til i Irak og Afghanistan. Derfor er et lite parti av stedet satt av til en liten "kirkegård" med små navnplater, noen med bilder av de døde. Det var en sterk opplevelse å være her, for oss alle tror jeg.


Som tenkt ble det seint før vi kunne parkere bilen ved The Garrison Hotel i Fort William. Vi hadde kjørt over 252 km, men det virket ikke langt. Vi hadde hatt mange stopp underveis og var full av inntrykk da vi avsluttet dagen. 

onsdag 1. mai 2019

Reisen til Pitlochry i Skottland.

Sommeren 2018 reiste vi tre generasjoner, storfamilien som teller hele 6 stykker, sammen til Skottland. Vi planla først å bo i Edinburgh og Glasgow, og tenkte at vi fra Glasgow skulle ta tog ut til kysten og Mallaig. Ønsket var å ta Jacobite Steam Train som går fra Fort William til nettopp Mallaig. Dette damplokomotivet er kjent fra Harry Potter-filmer, særlig den berømte Glenfinnan Viaduct. Det sies at landskapet på denne ruten skal være noe av det vakreste i Storbritannia. Vi fant etterhvert ut at togturen, med seks stykker, ville en dyr fornøyelse. Og vi hadde også ønsker om å se mere til det skotske høylandet, og ikke minst  Loch Ness. Resultatet ble leiebil, en firedagers tur på veien og noen dager i Edinburgh på slutten. Tror alle er enige i at dette var en bra avgjørelse.

En trenger ikke å pakke all verden for en ukes tid i Skottland. Med dagens værvarsel ser en gjerne hvordan været ligger an, og en pakker etter det. Men en ting en kan huske på er å ta med en strømadapter ettersom Skottland har et annet spenningsnivå enn Norge. Når vi først er kommet dit og det er tid for mat må en passe på at dersom en reiser med barn så er det ikke alle steder det er lov å ta med mindreårige inn på restauranter der det serveres alkhol. Særlig i Edinburgh var det slik. De to yngste i familien fikk heller ikke sitte ved bordet vårt ute på fortauet da vi kjøpte en øl hver. Dette var midt på dagen. Det ble mye leiting på kveldstid etter en plass å spise middag. Vi havnet på italiensk, de var ikke like strenge. Også da vi var i Oban opplevde vi det samme på kveldstid, mindreårige fikk ikke være i lokalet, selv om vi ikke kjøpte alkhol. Skottland har altså en veldig streng alkohollov, antagelig fordi landet sliter med store alkoholproblemer.

Leiebilen bestilte vi gjennom Norwegian før vi reiste hjemmefra og selskapet hentet oss på flyplassen i Edinburgh for å kjøre oss til sitt firma. Avtalen med junior var at han skulle være sjåfør, noe annet hadde ikke vært aktuelt. Venstrekjøring er ikke noe for familiens eldste. Men med en stødig sjåfør, og en veldig god kartleser i svigerdattera, to som bruker bil i jobben, er vante til både å ta hurtige avgjørelser i kjøringa og finne fram både her og der, gikk det helt utmerket! Vi hadde ikke et snev av nervøsitet.


Etter å kommet ut av Edinburgh kjørte vi hengebroen Forth Road Bridge over utløpet av elva Forth. Broen er på over 2500 meter og ble åpnet i 1964. Rett til høyre for denne ligger den berømte røde jernbanebroen Forth Bridge, som i 2015 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste. 


Det nærmet seg kveld før vi kom til Pitlochry som ligger ca. 114 km nord for Edinburgh. Pitlochry ligger ved elva Tummel og er i stor grad en viktoriansk by. Etter at dronning Victoria og prins Albert besøkte området her i 1842, og kjøpte en eiendom noen mil nordøst for Pitlochry, ble Pitlochry etterhvert et turiststed. Byen har mange viktorianske hus og det var hyggelig å gå der senere på kvelden, etter at vi hadde tatt inn på nattens overnattingsted, Craigvrack. Stedet ligger en liten spasertur opp for sentrum av Pitlochry. 
Craigvrack ligger bare 5 minutters gange fra sentrum.


På vei ned til sentrum av Pitlochry.


Byen har mange viktorianske hus.


Kveldens middag ble inntatt på The Old Mill Inn. Og her var det ikke problemer å ta med mindreårige med inn.  



Klokka var bortimot 22 før vi var ferdig med middagen, men vi hadde lyst til å se mere av Pitlochry ettersom vi skulle kjøre videre neste morgen. Vi gikk derfor ned til elva Tummel der Pitlochry Dam ligger.


Pitlochry Dam og kraftstasjon der er en del av Tummel Valley vannkraftsystem. Dette systemet ble påbegynt i 1930-årene og samler vann fra 1800 km2 av Grampian-fjellene. Dette området var et av de første i Skottland som ble utviklet for vannkraft og består i dag av 9 kraftstasjoner. Dammen og vannkraftstasjonen ved Pitlochry ble åpnet i 1951 og produserer i dag nok strøm til omkring 15000 boliger. Ved Pitlochry Dam finnes også en berømt laksetrapp der en kan se laksen i et kammer før den passerer. Her er også et opplevelsessenter der en kan lære hvordan fisken finner veien fra sitt fødested i elvene i Highlands, ut i sjøen, for så å vende tilbake til elva for å gyte. Senteret var selvfølgelig stengt så seint på kvelden, likevel var det fint å rusle ned til elva. 

fredag 22. mars 2019

Anzio, en togtur fra Roma.

Årsaken til at jeg tar med Anzio som et eget innlegg er fordi det er et godt alternativ til å komme seg en tur ut av Roma dersom en har god tid der. Og når temperaturen i Roma er bortimot 30 grader kan det være godt å avkjøle seg litt ved kysten. Akkurat denne lille havnebyen ble vi anbefalt av den fantastiske verten da vi overnattet i Formello under vår pilegrimsvandring på Via Francigena. Han bor selv i Roma og kjenner selvfølgelig områdene rundt veldig godt. Reisa til Anzio tok en times togtur med lokaltog som hadde flere stopp, og kostet bare noen få euro. Vi vil si at en dag her, om en ønsker en badedag, eller bare litt fri fra storbyen, er det verd turen.

I romertiden var Anzio en viktig havn, og da ferierte flere romerske keisere her, blant andre Caligula (12 e.Kr. - 41 e.Kr.) og Nero (37 e.Kr. - 68 e.Kr.) som begge skal være født her. Anzio forfalt i middelalderen, og befolkninga hadde da minket over tid. Fram til 1943 var Italia på tysklands side i krigen. Da ble Mussolini avsatt og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. De inngikk en våpenhvileavtale med de allierte. Dette hadde tyskerne forutsett og okkuperte dermed landet. I januar 1944 ble de allierte landsatt i Anzio og nå er havnebyen mest kjent for denne militære hendelsen. Anzio ble omfattende ødelagt under krigen, og ble senere gjenoppbygd. Denne landsettingen var også grunnlaget for at Roma senere ble gjenerobret fra tyskerne.

Vi hadde tenkt å først ta turen innom kirka, men der var de klare for vielse. De ventet bare på bruden som kom mens vi sto der. I stede gikk vi ned til havna, som viste seg å være veldig så trivelig. Det er jo alltid spennende å se fiskere komme inn med dagens fangst. Etterpå gikk vi videre rundt den lille bukta rundt havna.





Etterhvert tok vi av til høyre og gikk langs Det tyrrenske hav. Det er veldig langgrunt her for de som ønsker å bade. 


Vi stoppet opp ved monumentet av Angelita di Anzio. Det viser en jente omgitt av måker. Historien er at en ca. 5 år gammel jente ble funnet av den skotske soldaten Christopher S. Hayes da de allierte gikk i land på stranda i Anzio.  Barnet var alene, gråt og var ikke i stand til å fortelle hva hun het. Soldaten og hans kamerater ga henne navnet Angelita. De kunne ikke finne familien hennes og sørgert for at Røde Kors tok seg av henne. Etter noen dager sprenges en granat og Angelita blir drept. Christopher S. Hayes glemte aldri denne jenta og etter tyve år tok han kontakt med Anzio for å spørre om jenta i det minste hadde fått en grav. I 1979 reiste folket i Anzio monumentet og Angelita av Anzio blir et symbol på uskyldige offer for krigens grusomheter. På 1960-tallet ble det også skrevet en sang om Angelita. 



Anzio stikker ut mot Det tyrrenske hav, og aller ytterst på spissen, med badestrender på begge sider, står en statue av keiser Nero som var født her i 37 e.Kr. Arkeologiske utgravninger, både under statuen og langs strendene, har avdekket Grotte di Nerone, områder som ble bygget av Nero og som var det keiserlige bostedet. Mye av ruinene er nå under vann og inneholder fisker og marine fauna. Stedet er derfor ypperlig for svømmere og dykkere. 



Vi kunne ikke besøke Anzio uten å spise sjømat. Valget falt på en meny som besto av mange forskjellige retter.