Det ble et trivelig opphold på Igerøy Gjestehavn og Camping på Vega, midt mellom bobiler, campingvogner og utenlandske turister i rorbuer.
Før vi startet dagen tok jeg en tur opp på haugen mellom campingen og ferjeleiet. Derfra var det nydelig utsikt i alle retninger.
Dagens frokost ble inntatt ved parkeringa til Vega Verdensarvsenter.
Vega Verdensarvsenter ligger på Gardsøy. På en informasjonstavle kan vi lese at Gardsøy har vært et utmarksområde der lokalbefolkninga også sanket egg. Senere ble området regulert til fiskerivirksomhet. I dag har Gardsøya fått nytt liv, med verdensarvsenteret, ny fiskehavn og boligfelt.
Vega Verdensarvsenter er oppført svært skånsomt i det sårbare kystterrenget. Det er lagt stor innsats i å ikke skade terrenget rundt bygget, derfor er det nå bygget en sti rundt senteret med seks stasjoner hvor du kan lære litt mer om Ville vakre vekster, Vegahavet, Huset til ea, Vær og vind, Fuglene på Gardsøy og "Dæm fløttæ hus". Et skilt ved sistnevnte forteller oss at her kommer Halmøystua, et naust og ei brygge.
Vi har besøkt mange verdensarvsteder rundt i Europa, i tillegg til flere av de åtte som finnes i Norge. Vegaøyan verdensarvområde ble skrevet inn i verdensarvlisten i 2004. I mer enn 1000 år har øyværingene bygget små hus til ea og passet på de hekkende ærfuglene. Når fuglene har forlatt reiret høstes det myk ederdun og det blir laget verdens beste dyner av det. Håndverket utøves også i dag.
UNESCOSs verdensarvkomite´ skriver i sin begrunnelse for innskrivingen av Vegaøyan i verdensarven:
"Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statuen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprossessen".
Vegaøyan verdensarvområde omfatter 1037 kvadratmeter åpent og værhardt kulturlandskap med mer enn 6500 øyer, holmer og skjær. Fiskere og jegere har fisket og drevet fangst i området i mer enn ti tusen år.
Slikt utstyr brukes til rensing av ederdun, som skal bli til gode dyner.
Etter besøket på Vega Verdensarvsenter kjørte vi mot Sundsvoll og parkeringa til Vegatrappa og Ravnfloget Via Ferrata. Det siste ble ikke vurdert en gang, mens trappa så fristende ut. Nå er jeg en person som plages av høydeskrekk, og jeg har vanskeligheter med å gå tunge motbakker pga pusten. Antallet trappetrinn var langt over det jeg har gått før, kanskje dobbelt så mye. Rekorden min var litt over 800 trinn i
Dalen i Telemark da vi tok oss opp 200 høydemeter til der Rui-jentene bodde. De to søstrene ble kjent i hele landet gjennom boka "Rui-jentene som kom til Kongen", skrevet av Knut Eidem. Men trappa her på Vega fristet i det fantastiske været vi hadde. Det var jo bare å prøve, og snu om det stoppet seg.
Med godt pågangsmot startet jeg på turen opp Vegatrappa. Det startet med lett vandring på kloppbelagt sti til der trappa opp begynner. Underveis kan en se store, morsomme figurer.
Ved Storstein er det også muligheter til å grille.
Dersom du ser godt etter på bilde under kan du se trappa opp gjennom ura.
Ved en av rasteplassene er det bygget et "ørnereir" med en plakat som forteller om havørna. Vega har et høyt antall hekkende havørn.
Vegatrappa er bl.a. finansiert av folk som ønsker å kjøpe trinn. De får navnet sitt i en messingplate på trinnet. Trappa er god å gå i, og hele veien er det rekkverk å holde seg i på begge sider. For en som trenger mange pauser for å få igjen pusten er det flott at det er en rekke plasser for å ta en hvil. Utsikten underveis opp er det ingenting å si på! Det skal sies at pausene ble ganske ofte, men de var ikke lange.
På bilde under har mannen tatt bilde av undertegnede der jeg nærmest krabber på vei opp. Her har jeg fått beskjed om at det kan se ut som det nærmer seg siste etappe. Nå blir trappa brattere og trinnene er grunnere.
Bilde tatt fra toppen og nedover. Når du kommer på vei opp her, og for første gang ser himmelen i enden av kløfta, da skal du vite at der oppe i enden av trappa er du i mål.
Det var en fantastisk følelse å ha greid å komme seg opp til Ravnfloget, 350 meter over havet. Hvor mange trinn det var vet vi ikke sikkert, for søker du på nettet er tallet veldig forskjellig. Nettsiden til Vegatrappa sier 1450, da velger jeg å tro på det. Dette er ei trapp som også ligger nær bakken slik at høydeskrekken ikke slår inn. Det var mye enklere å gå i denne tretrappa enn i sherpatrappa i Dalen i Telemark som jeg viser til litt over her. Der hadde trinnene ulike høyder og det kan være tungt.
Det første som møter oss det oppe på toppen av Vegatrappa er en veldig stor ravn. Dvs det står "Ørna" på et skilt, men dette er en ravn, og det er vel også naturlig at det er det ettersom toppen heter Ravnfloget.
Været kunne ikke ha vært bedre, blikk stille og god temperatur. Jeg beundrer utsikten mot Søla, den hatteformede øya som rager 432 meter over havet. Det er det eneste fjelløya i Vegaøyene. Herfra flyttet de siste bosatte i 1970, da hadde det bodd folk her siden før svartedauden.
Utsikten er fantastisk over hele Vegaøyenes verdensarvområde.
På toppen av Ravnfloget er det advarsel om at det er forbudt og livsfarlig å passere plankene som er satt opp. Klatreløypa Ravnfloget Via Ferrata går over siste del av trappa og ser du godt etter kan du se lina over kløfta.
Ettersom det kan være verre å gå nedover enn oppover, særlig for knærne, var jeg spent på hvordan det ville gå. Det gikk veldig bra med knærne, men lår og legger kjentes ganske så ømme etter noen dager.
Vi hadde kommet til Igerøy ferjeleie på Vega med ferje fra Tjøtta. Nå tok vi ferje til Horn ferjekai. Begge disse ferjestrekningene er gratis.
Rundt en halv time etter at vi legger fra på Vega tar ferja turen innom Ylvingen, den lille øya som er kjent fra NRK-serien "Himmelblå".
Da vi kom til Brønnøysund kjente vi at det var tid for mat, så vi tok en stopp der. Deretter stoppet vi på Trælvikosen, en rasteplass i regi av Nasjonale Turistveger. Dette stedet hadde jeg gledet meg til å se fra jeg holdt på å planlegge denne ferien. Men så greide vi å kjøre forbi plassen på vei nordover. Nå var det fjære. Skulpturen framstår annerledes når sjøen flør, for opplevelsen forandrer seg med tidevannet. Dersom du går utover de 55 stegasteinene, eller vadesteinene om du vil, på bestemt tid kan det se ut som du går på vannet. Det er Snøhetta AS som står for tidevannskunsten.
Utsikten innover mot land igjen. Det går en sti opp mot veien der det er tilrettelagt med bord og benker, slik som Nasjonale Turistveger sine stopp er kjent for.
I bakgrunnen kan Torghatten skimtes.
Når det er fjære sjø ved Trælvikosen, som da vi var der, kan du se sandmarkens pyramider.
Vi bestemte oss for å overnatte der vi første gang satte opp teltet på denne turen, nemlig
Vennesund. Det var ikke et vanskelig valg ettersom vi trivdes godt der. Vi fikk en avslappende stund mens vi så den hybrid-elektriske ferja MF Heilhorn passere resten av kvelden.
Effektiv kjøring denne dagen ble bare en times tid. Men opplevelsene var mange, med besøk på Vega Verdensarvsenter og bestigninga av Vegatrappa, i tillegg til en 13-14 km lang ferjetur, ble dagen ganske lang allikevel.
 |
| Dagens etappe. |
