Dag 1: Vi reiser til Ohrid i Nord-Makedonia.

Det har blitt en tradisjon å ta en søster/svoger-tur to ganger i året, med reiseselskap. Og hver gang vi har reist på en slik tur har vi hatt neste tur klar. Denne våren var det Nord-Makedonia som sto for tur, enda et nytt og spennende land for oss fem i reisefølget. Turen gikk fra Oslo Lufthavn som gjorde at vi måtte overnatte på Gardemoen før flyet gikk tidlig neste morgen. Det er alltid spennende å møte opp på flyplassen og gjette om vi greier å se hvem vi skal tilbringe de neste dagene med. Vi er ganske gode på det. Vi skulle fly til Pristina, hovedstaden i Kosovo, Dette velger reiseselskapet å gjøre fordi det er billigere å fly dit enn til flyplassen i Skopje, hovedstaden i Nord-Makedonia. 

Flyturen gikk fint, og på flyplassen møtte den lokale guiden som skulle være sammen med oss under hele oppholdet i Nord-Makedonia opp. En veldig hyggelig og pliktoppfyllende kar, med godt humør. 

Bussen som ventet på oss tok oss sørover over Kosovo-høysletta. Etter knapt en times tid ankom vi grenseovergangen Elez Han. 

Før vi kjører videre vil jeg ta med litt om Nord-Makedonia som var en del av Jugoslavia til landet ble selvstendig i 1991. Nord-Makedonia er et fjelland og grenser mot Kosovo og Serbia i nord, Albania i vest, Hellas i sør og Bulgaria i øst. Landet hadde et innbyggertall på 1,8 millioner i 2024, og er det nest billigste landet i Europa, etter Moldova. Det er også et av de fattigste landene i Europa, men det fikk vi som turister ikke se noe til. Nord-Makedonia har siden 2020 vært medlem av NATO. 

Før grenseovergangen hadde vi kjørt ned fra Kosovo-høysletta, nå gikk det oppover igjen til høysletta i Nord-Makedonia. Denne utgjør mesteparten av landets areal og er omgitt av fjellkjeder. I nordvest Sar-fjellene og i øst Osogovo-fjellene. 

Rett før vi nærmer oss Skopje svinger vi av vestover. Vi ser fort at det er et grønt land, og underveis ser vi små tettsteder. Guiden forteller at alle små steder har sin egen moske, og vi ser minareter stikke opp overalt. 

Fra byen Tetovo, som ligger ved foten av Sar-fjellet, kjører vi nedover Tetovo-dalen. Guiden forteller at vi nå kommer til å kjøre en veistrekning som går rett fram, ikke en eneste sving, i en halvtimes tid. I tillegg er landskapet her kjedelig, så dersom noen har behov for litt søvn så er dette rette tidspunkt. I andre enden av denne strekningen ligger byen Gostivar. Herfra følger vi elva Vardar som har sitt utløp fra Sarfjellene her i Nord-Makedonia, og som etter hvert går gjennom Skopje. Elva har sitt utløp ved Thessaloniki i Hellas. Ikke lenge etter Gostivar tar bussen av fra E65, som den har kjørt siden Skopje, og vi kjører videre på en svingete bygdevei. 

Vi kjører gjennom Mavrovo nasjonalpark, en av de største av Nord-Makedonias fire slike parker. Her er tette skoger, innsjøer og dype kløfter. I følge reiseselskapet så har vi her utsikt over enestående natur i et av Europas vakreste fjellandskap. Etter hvert går veien sørover gjennom Vardar-dalen og vi kommer til Mavrovo-sjøen som ligger 1220 m.o.h. Innsjøen har et areal på 13,7 km2 og er en av de største kunstige sjøene i landet. Dette er et populært turistmål.

Vi passerer en ortodoks kirke, og en av Mavrovo-sjøens demninger. 

Bussen tar av vestover fra demningen, og vi følger elva Mavrovo før vi igjen kjører sørover. Like før dette har elva munnet ut i en ny elv, nemlig Radika. Etter å ha vært på veien i omtrent tre timer er det tid for lunch. 

Lunchen på House of the Mijaks var det første av mange gode måltider vi fikk på denne turen. Ved reisens slutt var vi alle fem i vårt reisefølge enige om at dette var den turen med best mat av våre fire reiser med reiseselskapet. Frokost, lunch og middag, inkl. drikke, var allerede betalt da vi bestilte reisen et halvt år i forveien. Drikken besto av et glass vin/øl eller alkoholfritt til lunch og middag. 

Etter lunch skulle vi besøke St. Johannes Bigorski-klosteret som ligger i åssiden ovenfor restauranten. I det vi tar beina fatt oppover den svingete veien ser vi ned på restauranten og fjellene bak. Vi kan se at det ligger snø på de høyeste toppene. 

House of the Mijaks.

St. Johannes Bigorski-klosteret er, ifølge hjemmesiden deres. et makedonsk ortodoks kloster som er viet til Døperen Johannes, derav navnet. Det heter seg at klosteret ble bygget i 1020 og at osmanerne ødela det på 1600-tallet. Det ble restaurert i 1743 av munken Ilarion, som også bygde flere rom for munker. Deretter ble det ytterligere utvidet mellom 1812 og 1825. I 2009 ble det meste av den gamle klosterbygningen ødelagt av en brann, men den nye delen og kirken ble reddet. 

Jeg tar deg med på en vandring mellom bygningene i klosteret hvor det i dag bor 30 munker. Tidligere bodde munkene i små hytter rundt om i naturen. 

Det er ikke lov å ta bilder inne i selve kirken, men vi fikk lov til å ta bilder i forrommet på vei inn i kirka. 

Jeg dristet meg også til å ta et bilde i det jeg gikk inn i det nydelige kirkerommet. Kirken er fullt av ikoner i valnøttre, skåret ut for hånd. 

Bussen ventet på oss ved restauranten etter besøket i St. Johannes Bigorski-klosteret. Nå er det strake veien til Ohrid hvor vi skal bo i fem netter. 

Underveis kjører vi langs elva Radika som vi har fulgt ganske lenge nå. Etter en liten stund kjører vi mot den lille byen Debar, mens vi har nydelig utsikt over Debar-sjøen. 

I andre enden av Debar-sjøen kjører vi veldig nært grensa til Albania, et land vi skal besøke senere i ferien. Debar-sjøen går over i elva Svarte Drim. Den har sin kilde i Ohridsjøen, som vi er på vei til. Fra Debar-sjøen fortsetter Svarte Drim over grensa til Albania. 

Tidlig på kvelden ankommer vi Ohrid, hvor vi sjekker inn på hotellet. Senere på kvelden var det felles middag. Etterpå ble det en liten tur ut for å se på omgivelsene. 

Dagens kjørerute fra flyplassen i Pristina, Kosovo, og til Ohrid i Nord-Makedonia.