Dag 10. Fra Palas de Rei til Castañeda

Etter frokost var vi på veien igjen kl. åtte. Opplevelsene sto fortsatt i kø, og vi nøt å gå gjennom alle småstedene. Disse små husene, som var åpnere enn det kan se ut som på bilde, er til å tørke grøder. Vi så mais henge der inne. men det brukes sikkert til andre ting fra åkrene også.

 Det gikk mye opp og ned denne dagen. Stempling må til, og det er ektra viktig nå som en er inne i siste etappe, ettersom det må dokumenteres at en har gått de siste 10 milene inn til Santiago dersom en ønsker diplom. Og på denne tønna ved herberget O Abrigadoiro i San Xuliàn var det også muligheten til å stemple.

Vi priser oss fortsatt lykkelig over at vi har tørrvær der vi går gjennom kuskiten!

 

 Det er vakkert med vanndråper på spindelvev.

 Denne gamle damen kommer vi tilbake til senere. Så kan dere bare lure på hva det betyr til så lenge!

Dagene kan bli lange og det kan det være godt å ta en hvil underveis. Denne pilegrimmen enset nok ikke oss da vi gikk forbi. 

Vi hadde blitt fortalt at på en spesiell plass i byen Melide hadde de kjempegod bacalao og octopus (blekksprut). Matglade som vi er måtte selvfølgelig det prøves. Beklager, pilegrim Gunhild som foreslo dette, det slo ikke helt an hos oss ;) Særlig bacalaoen var ikke slik vi var vant til. Men drikken var god :)

Mens vi satt der kom to unge damer vi hadde møtte noen ganger underveis forbi. De var fra Vancouver USA. Det var forresten de to vi traff i Samos, da den ene av dem danset ballett rundt mens vi ventet på å slippe inn i herberget. Vi fikk lov til å ta bilde av dem, og vi tok farvel. De skulle gå videre, mens vi tenkte å overnatte her. Og sjansen for å møtes igjen blir mindre jo nærmere målet vi kommer. 

 

Melide er den siste større byen før Santiago. Selv om vi bare hadde gått 15 km denne dagen så hadde vi altså tenkt å roe ned her. Men vi fant ikke herberget vi søkte, og noe annet som fristet fant vi heller ikke. Så vi vandret videre. 

Vi hadde nå gått en tid gjennom skog av eukalyptustrær. Disse svære trærne var helt utrolige. Du kunne kjenne duften i lufta. Barken flasset av i store flak og lå gjerne på stien vi gikk. Sammen med felte blader fra året før.

Det skulle vise seg at det skulle bli en lang dag på caminoen. Hele 6 timer og da hadde vi lagt bak oss bortimot 25 km. Vi hadde notert oss bare ett herberge i Castañeda, og ettersom dette bare hadde fire sengeplasser var vi ikke særlig optimistisk på å få plass. Og det skulle vise seg at her var det ikke rom for oss i herberget! 

Ved et bord utenfor herberget satt bl.a. en mann som virket veldig ivrig på å fortelle oss noe. Han kunne ikke noe engelsk, men vi forsto etterhvert at han hadde rom til utleie. Nå er vi veldig dårlig på å bli med private personer for å se på rom, synes det er veldig trasig dersom vi ikke liker det de har å tilby. Det blir liksom så personlig. Så vi takket høflig nei, og vandret videre. 

Etter en kort stund så vi en dame vi hadde møtt første gang da vi hadde vår første overnatting, i Rabanal del Camino. Hun satt henslengt i en fluktstol i en større hage. Det viste seg at hun skulle overnatte der. Det så utrolig deilig ut, en slik uteplass hadde vi vel egentlig bare opplevd da vi møtte henne første gangen. Før vi fikk summet oss sto mannen fra herberget bak oss, og det viste seg at det var nettopp dette utleie han hadde! Vi slo til straks.

Huset het La Galleja og det var i det hvite du ser under her vi bodde. Ellers var hele stedet et inngjerdet tun, i et veldig stille område.

Det gamle huset viste seg å være utrolig hyggelig. Det hadde to rom oppe og et fint bad. Ordentlige håndduker og duktende såper i fine kurver med tøy og blonder var det på badet. Dette var jo en luksus etter såpass lang tid med microhånduker. Alt dette feminine sto liksom ikke i stil til den eldre mannen som leide ut, og det viste seg også at det var datteren som sto for det hele, og hun kom ganske fort til stede. Da vi var skrevet inn så vi ikke mere til far og datter. Dagen etter var det bare å putte nøklene i en postkasse på huset. Prisen for å bo her var 35 euro, inkl. enkel frokost, og det var det verd.

Vi fikk rom oppe med to himmelsenger. 

 

Loftgangen var innredet som en liten stue. Det hang familiebilder på veggene og en mere følelse av å bo i et spansk hjem enn dette kunne vi vel sikkert ikke fått. 

Nede var det et hyggelig kjøkken og ved siden av det enda ett rom til utleie (muligens to?) og nok et bad. Der bodde en mann denne natta, en vi ikke så noe særlig til. 

I hagen var det også muligheten til å sitte under tak. 

Den unge dama viste seg å hete Anna Marie og var fra Holland. Vi ble enige om å gå tilbake til herberget for å spise sammen. På bordet ved siden av satt to franske par. 

Det ble mye god mat, bl.a. tunfisksalat og ost. Da jeg ga uttrykk for at franskmennenes diverse pølser så gode ut kom verten med det også. Vi skålte flittig, og det ble et trivelig stund. Dermed var det lett å gå hjem etterpå ;)

Anna Marie, enda et hyggelig bekjentskap. 

Forrige etappe        Neste etappe