lørdag 18. november 2017

Dag 4: Fra Châtillon til Verrès.

Vi hadde bestemt oss for å starte veldig tidlig denne dagen, for å komme så langt som mulig før sola var på det varmeste. Gårdagens lange og tunge etappe, i temperatur nærmere 30 grader, hadde tatt på. Hotellet vi bodde på serverte ikke frokost, men like ved fant vi et lite sted som åpnet tidlig slik at vi kunne begynne dagens vandring allerede litt over klokka syv. Mens vi spiste frokost traff vi tre andre pilegrimer, en mann og to damer som vi forsto var franske. Så stakk det innom ei nederlandsk dame som de andre pilegrimene hadde møtt tidligere. Hun hadde startet å gå fra sitt hjem og hadde tenkt å gå til Roma, så hun hadde vært på veien lenge, og hadde lang vei igjen. Disse fire mente vi kanskje hadde gjort noe bortimot det uforsvarlige da vi fortalte om gårdagens vandring. De hadde iallefall hatt en langt kortere etappe som oss. 

Husverten vår hadde fortalt at det i dag ville starte med en kilometer bratt oppover, men så ville det bli bedre. Ute hadde det begynt å regne så det var bare å ta på seg regntrekket. Det første som møtte oss var en veldig trapp opp til kirka Parrocchia Di Chatillon.


Da vi var kommet til disse fargerike pilene på bildet under, som viste riktig vei, var den verste stigningen gjort så langt. Etterhvert ga regnet seg også. 


Et alteret inne i fjelletveggen


Vi gikk i øvre del av Saint-Vincent med fin utsikt over Aostadalen. På andre siden av dalen kunne vi se fjell med høyest topp på 3600 m.o.h.



Langs ruten vår denne dagen var det flere stedet satt ut benker for hvile på fortauer, noe som er veldig fint for oss vandrere. Men ivrig som jeg er etter å se meg rundt greide jeg det mesterstykke å gå meg på en av disse, miste balansen, trådde utenfor fortauskanten benken sto på, og deiset rett i bakken. Det gikk så fort, uten å ta meg for overhode, og med en ca. åtte kilos sekk på ryggen, ble det et ganske brutalt møte med asfalten. Husker jeg landet med venstre tinning i bakken, noe som resulterte i blåveis. Et under at brillene berget. Ellers ble skulderen oppskrapt, en rød underarm og et dypt sår på kneet. Jeg slo hele venstre side av kroppen, men verst gikk det utover hånda. Vi vurderte å oppsøke lege, men ville se det litt an, og dermed ble det ingenting av det. Nå kan jeg si med en gang at da jeg kom hjem og fikk tatt røntgen, fem uker senere, viste det seg at hånda hadde to brudd som da allerede hadde grodd. Hadde jeg dratt til lege, hadde nok turen vært over, men min stahet gjorde at jeg gikk ca. 600 km med disse to bruddene. 

Kort tid etter fallet så hånda mi slik ut, etterhvert fikk fingrene og hånda inni fargen mørk blå.

Vi gikk langs Via Ponte Romano og kom til restene av den romanske broa som tidligere krysset sideelven Cillan. Det antas at denne gamle broa brøt sammen etter et jordskjelv 18. juni 1839. Den totale lengden på den var på mer enn 49 meter. 



Gule skilt fortsatte å gi oss opplysninger om området her, slike som langs ruten vår i går. Og der kunne vi lese at det før i tiden var tradisjon at befolkninga utførte gratis arbeid i kommunen. Særlig var det mye arbeid på vanningskanalene, veier og stier. Jobber ble annonsert og planlagt på torget ved siden av kirken rette etter søndagsmessen. På den valgte dagen kom alle med nødvendig utstyr, alt etter hvilken oppgaver de skulle utføre. Mennene ble selvfølgelig tildelt det tyngste arbeidet, slik som å fjerne jord, ordne etter jordras og ta ned trær. Men kvinnene slapp heller ikke unna. De hadde med seg ljåer, sigder og river, slo gress og rygget bort tørt løv og andre ting. De eldre husker at dette arbeidet ikke bare var en måte å få gjort felles arbeid på, men at det også var en fin anledning til å være sosiale.

Vi går gjennom Chenal. 


Ruelle. 

Høyt oppe på en stort berg ligger Castello di Saint-Germain som har spilt en viktig rolle i Aostadalens historie. Byggedatoen er ikke sikker og det er få spor igjen av de opprinnelige bygningene.


På denne siden av dalen, som vender mot sør i den sentrale dalen, nås middelhavsklima. Ikke bare er området tørt om sommeren, men vintrene er også svært milde med få iskalde dager og svært lite snø blir liggende. Varierte arter som helst sees andre steder finner du her. Origano og timian vokser vilt, mens andre arter blir dyrket, som fiken og mandler, de får beskyttelse ved siden av vinmarkene oppover dalsidene. Små flekker med rosmarin kan også finnes, og den er brukt til å gi bacon og pølser smak. Sjeldnere dyrkes det nå oliven som var mer vanlig for få århundre siden.

Vi nærmet oss ligger Montjovet og da vi kom ned dit tok vi en pause og en kopp kaffe. 


Fra Montjovet krysset vi elva Dora Baltera. Vi fulgte en asfaltert vei langs elva. I dette området var det fabrikker.  

Tettstedet Viering. 



Vi hadde bestilt rom i Verrès, så da vi kom til Fleuran krysset vi igjen elva og gikk den drøye kilometeren til hotell Relais St. Gilles.



Fra rommet vårt på hotellet kunne vi se opp på Castello di Verrès. Slottet ble først nevnt i 1287. Da klokka var over halv ni på kvelden viste temperaturen enda 28 grader.




Collegiate di Sant Egidio er datert tilbake til det 10. århundre. Kirken har også en gang i tiden blitt brukt som herberge for pilegrimer. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar