onsdag 15. november 2017

Dag 3: Fra Aosta til Châtillon.

På vei ut av Aosta passerte vi Arco di Augusto, triumfbuen som antagelig er fra år 25 før Kr. Navnet har den etter keiser Augustus, som var regjerende på den tiden. 


Et par minutter etter Arco di Augusto går vi over Ponte di Pietra. Den romerske brua er laget av store steinblokker av en lokal steinsort. Den er 17 meter lang og nesten 6 meter bred. Den ble laget for å kunne komme over elva Buthier. Etter en ødeleggende flom, som mest sannsynlig skjedde i det 11. århundre, endret elveløpet seg noen meter vestover hvor den fortsatt renner i dag. Derfor står denne eldgamle brua i dag på "tørt land". 

Ponte di Pietra.


Vi var kommet til kommunen Saint Christophe og passerer kirken. Herfra går det to ruter, men vi velger, som stort sett alltid, de offisielle merkene, og fortsetter oppover i dalsiden. Den alternative ruten kan anbefales dersom været er dårlig, ettersom den går nede i dalen.



Langs stien vi går på nedover dalen er det mange skilt som forteller oss litt om steder vi vandrer gjennom. Jeg prøver å gjengi noe av det her. Dette typiske fjellandskapet er et resultat av menneskenes arbeid gjennom århundrer. Skulle de overleve de lange vinterperiodene her oppe i fjellene måtte de sørge for matforsyninger fra omgivelsene gjennom å produsere avlinger som kunne fø mennesker og dyr over lengre tid. Kyr, geiter og sauer var familiens verdier, melken og melkeproduktene fra disse dyrene, og av og til også kjøttet, gav mat rikt på proteiner og fett. Bare det mest fruktbare, flate landet nederst i dalen ble brukt til åkrer. Å lage slike krevde mye arbeid. For å kunne høste gress to ganger i året var vann selvfølgelig en nødvendighet, og dette ble hentet fra vanningskanaler. 

Vi ser oss tilbake oppover Aostadalen. 


Etter litt over 10 km kommer vi til Castello di Quart. Borgen ble bygd for å beskytte den viktige veien som gikk gjennom dalen. Historiske kilder stadfester at den var bygd i 1185. Borgen er et viktig historisk sted, men har ikke vært så kjent. Årsaken til det er kanskje at den først nylig ble restaurert som en borg etter at den i årtider har blitt brukt som en gård. 


Så langt har jeg ikke nevnt merkene og skiltene vi følger. Hittil har vi fulgt de gule skiltene merket med 103. Der sto det også hvor lang tid det var å gå videre til nevnte steder. Selvfølgelig kommer det an på hvor fort en går. Vi fant ut at det ikke alltid stemte med vår vandring, det var både for lite og for mye tid beregnet.  


Som nevnt tidligere så går det ofte vanningskanaler langs veien vi går. Dette var et spesielt system laget i tidligere tider og som førte vann fra større elver langs fjellsidene i kilometervis, og gjorde jord som ellers ville vært for tørr til fruktbart landsbruksland. Det meste av systemet dateres tilbake til middelalderen, mellom 13. og 15. århundre. Traff de på fjellvegger måtte de lage seg renner av leire for å komme seg forbi klippevegger. Mye av anleggene har vært i drift til nylig, men nå er de delvis lagt i rør under bakken. I dag er de minste kanalene, som tidligere førte vann til selv de minste steder i området, ikke lengre i bruk. 

Til venstre sees noe av det gamle vanningsanlegget.


På andre siden av dalen ser vi fjellene, det høyeste er på over 3000 m.o.h. Sola steikte og det var veldig varmt her oppe. Vi gikk ned til Nus for å spise lunche, og da så vi 28 grader på et mål i skyggen.

Det er bratt ned til Nus.


Kapell i Rovarey. 



Veien fører oss til Verrayes.



Aostadalen er her delt av elva Dora Baltera, som vi ser ned på, og på hver side av dalen har vi bebyggelse. På den siden vi går er det et mye bedre klimatisk forhold enn den andre siden som ligger i skyggen. Her er det varmere og tørrere enn den andre siden hvor snøen ligger lengre. Derfor passer det bedre med jordbruk her, med vin- og fruktdyrking i de lavere deler av dalsiden. Høyere opp dyrkes det korn. I tidligere tider var de fleste bosetningene her i denne delen av dalen, og stedet ble en foretrukket rute for handelsreisende over alpene. På andre siden av dalen var det kortere sesong for dyrking, så der ble det holdt husdyr og de drev gjerne med tømmerhugging. 

Vi nærmer oss Chambave og omgitt av vinmarker ligger kapellet som er dedikert til Jomfru Maria. Det ble grunnlagt i 1658, men det vi ser den i dag er datert til to hundre år senere, fra 1866. Fasaden har fresker med motiver av helgenene St. Grat nederst til venstre og St. Lawrance til høyre. Over det omvendt hjerteformede vinduet vises Jomfru Maria.

I guidboka vi hadde med oss kan vi lese følgende om Saint Grat:

Saint Grat finnes i mange utgaver i Aostadalen, i malerier, fresker og skulpturer. Han er skytshelgen i Aosta bispedømme, og til minne om han er 7. september en offentlig helligdag i hele regionen. Saint Grat var opprinnelig greker, men rømte til Roma for å unnslippe forfølgelsene i øst. Han ble sendt som emissær til Charlemagne i Frankrike. Et syn som han hadde i Pantheon i Roma førte han til Aosta. Han ble senere sendt til det Hellige land for å finne hodet til Johannes Døperen, og han fant det oppbevart i Herodes palass. Han smuglet det ut av Jerusalem før han reiste til Roma med det. I ifølge fortellingen sies det at alle kirkeklokkene der begynte å ringe på egen hånd som en feiring av denne hendelsen. Saint Grat overrakte Johannes hode til Paven, men i det han leverte det fra seg sies det at kjevebeinet ble igjen i Saint Grats hånd. Dette ble sett på som et tegn, og han fikk ta med hode tilbake til Aosta. Som et resultat av dette er Saint Grat ofte portrettert med Johannes Døperens hode i hånda, slik som på fresken på dette kapellet i Chambave.  



Her er det bare å velge i retninger vi ønsker å gå videre. 


Da vi passerte dette huset med malerier i Chambave ropte en mann på oss og spurte om vi ville ha en kopp kaffe. Vi takket nei til det, men han ville tydelig slå av en liten prat alikevel, og han spurte om vi ville skrive oss inn i en bok han hadde. Ingen hadde skrevet i boka før, så enten hadde han begynt med en ny "hobby" eller så har han hatt hyppig besøk og en ny bok trengtes. 




I hele regionen, og spesielt dette området, er det landsbyer som har blitt forlatt av innbyggerne. Dette startet for mange år siden. Før moderne tider bodde det folk øverst i dalsidene hvor de dyrket hvete, poteter, havre og bygg. Så flyttet de lengre ned i dalsiden, der vi går gjennom, hvor det var mildere og det kunne dyrkes vindruer, frukt og grønnsaker. 

Dagen i dag skulle bli veldig slitsom. I 33 km gikk det opp og ned hele dagen, og disse forandringen var både bratte og delvis lange, i tillegg var varmen utmattende. Da vi kom til Châtillon var vi helt utslitt. Det hadde vært både skogsveier og asfalt denne dagen. Vi orket faktisk ikke å spise denne kvelden, noe som mest sannsynlig skyltes varmen, og det ble en tidlig kveld. 

Høydemessig så ligger Châtillon på 549 m.o.h., bare noen få meter lavere enn Aosta, Til tross for de mange tunge oppoverbakkene, og lettere bratte nedoverbakker i dag, så hadde ikke kommet lavere ned i dalen. Landsbyen var allerede bebodd i før-romersk tid. Noen av husene er fra det 16. og 17. århundre. 



I Châtillon bodde vi på Dufour Hotel, et enkelt bosted, men helt greit. Mannen vi traff var veldig hyggelig, og han var ivrig etter en prat. Vi trodde vi måtte ned i baren i første etasje for å bruke wifi, men i ettertid tror vi at vi også kunne brukt nett på rommet. 



Utsikt fra rommet vårt på Dufour Hotel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.