Buss fra Tbilisi i Georgia til Jerevan i Armenia.

Etter fire overnattinger i Georgias hovedstad, Tbilisi, var det klart for å dra videre. Etter god tid i denne byen, og flere interessante utflukter med reiseselskapet var vi klare for nye opplevelser. Nå sto et nytt spennende land for tur, nemlig Armenia. 

Vi tar farvel med Tbilisi og ser Georgias presidentadministrasjon, et palass om brukes til statsseremonier, og de to tubene som ble bygd som teater og utstillingshall, men som ikke brukes til det i dag, forsvinne bak oss. 

Etter å ha forlatt Tbilisi var landskapet flatt. Det så noe fattigslig ut og det var søppel langs veien i tettbygde steder. Det virket som store søppeldunker rett og slett hadde blitt tømt utover. Og midt mellom dette sto folk langs veien og solgte frukt. 

Foto: Rita Grubba.

Foto: Rita Grubba.

Det var tåke da vi nærmet oss grensa til Armenia. 

Grenseovergangen Sadakhlo (Georgia) - Bagratashen (Armenia) ligger på 400 moh og er det laveste punktet i Armenia. Her tok vi farvel med Levan, den lokale guiden som hadde gjort en utmerket jobb helt siden han tok i mot oss på flyplassen i Tbilisi. Nå ventet en ny lokal guide på oss, og han skulle være sammen med oss under oppholdet i Armenia. 

Farvel Georgia. 

Det gikk greit å passere grenseovergangen. Først måtte vi ut av bussen for å gå gjennom passkontrollen ut av Georgia, så kjørte vi et par minutter med bussen før vi skulle gjennom en ny passkontroll, nå for å komme inn i Armenia. Der ble vi stående en stund, og det ble en liten opplevelse som ikke alle likte like godt. Det var kø av dyretransporter, og lukten av gris var så sterk at det kunne være vanskelig å puste. 

I Armenia svinger veien seg til å begynne med opp og ned fjellene. Nå var tåka så tykk at det var lite å se. 

Etter hvert gikk veien langs grensa til Aserbajdsjan. Et sted ser vi en vakt som passer på, og oppe på åsen enda en. Og mellom dem, oppe i lia, går grensegjerdet. 

Byen Dilijan er et populært reisemål, både for armenerne og for turister. Vi fikk ikke se noe av byen, men her skulle vi innta dagens lunch, allerede betalt ved bestillinga av turen. Etter en litt bratt bakke opp fra der bussen parkerte ventet en privat familie på oss med oppdekket bord. 

Familien er russiske "gammeltroende" etter det vi har sett på nettsiden til reiseselskapet vårt. Her ble vi ikke servert alkohol, men saft. Den eneste gangen under vår reise. 

Først fikk vi servert kyllingsuppe. Deretter ble vi litt overrasket da vi fikk servert fiskekaker. Det var for det meste kjøtt som ble servert, både i Georgia og Armenia. 

Til slutt ble vi servert pannekaker. Familien hadde også lagt fram krydder, te og nøtter for salg. 

Vi sier farvel til det vi antar er mor og datter, før vi tok oss ned til bussen igjen. 

Vi kjører videre, og neste mål er Sevansjøen, som er en de få store fjellinnsjøene i verden. Den ligger 1900 moh og er også en av de høyest beliggende innsjøene i verden, etter Titicacasjøen, som ligger på grensa mellom Peru og Bolivia. I det vi tar av veien og kjører utover Sevanhalvøya ser vi en av to kirker vi skal besøke. 

Det var kaldt her oppe i høyden og det blåste ganske mye. Men vi tok oss opp de 245 trappetrinnene fra parkeringa til de to kirkene.

Området her oppe ble befestet allerede i bronsealderen. Middelalderklosteret Sevanavank ble bygget på 400-tallet, på det som da var ei øy. På Josef Stalins tid ble laget en kunstig drenering av sjøen, og vannstanden falt med rundt 20 meter. Øya ble da til en halvøy. I år 874 ble to kirker bygget ved klosteret. Kirkene ble gjenoppbygget og restaurert i 1956. Stedet er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Armenia. 

Fra høyden der kirkene ligger manglet det ikke på utsikt over Sevansjøen, eller Den blå øya som innsjøen gjerne blir kalt. I følge reiseselskapet vårt så er dette fordi vannspeilet skifter konstant mellom tusenvis av nyanser av asurblå og mørkeblå, alt etter vær og lysforhold. Bare en gang hadde vår lokale guide opplevd at deler av sjøen har fryst til, i 2016 da 60 % av sjøen var islagt. Sevansjøen er viktig for Armenia, ettersom nesten all fisk, og 80 % av all kreps som fanges i landet kommer herfra. Vannet brukes også til vanning og vannkraft. 

Kirkene Surp Arakelots (til venstre) og Surp Astvatsatsin (til høyre).

Etter at vi har tatt oss ned de mange trappetrinnene til parkeringa må vi også sørge for at vi får duppet fingrene i Sevansjøen. 

Alle steder der turister stopper selges det suvenirer. Også her ved Sevansjøen. 

Klokka er litt over 17 og vi har en liten time igjen til vi er i Jerevan, Armenias hovedstad. 

Etter avkjøringa til byen Charentsavan passerer vi skulpturen Ribbon of Eternity, av armenske David Bejanvan (1944-2011).

Vi ankommer Jerevan og hotellet vårt som ligger sentralt til i byen. Reiselederen vår fortalte at dette var det største hotellet i Jerevan. Alle 30 i reisefølget er nok spente på hva som venter oss de neste dagene. Allerede neste dag skal vi ut på tur.