Gatelangs i Jerevan, Armenia.

 Armenia ligger vest i Asia, og er det landet som oftest omtales som verdens første kristne nasjon, ettersom landet var et av de første i verden som innførte kristendommen som statsreligion, i år 301. I 1920 ble Armenia innlemmet i Sovjetunionen og var en delrepublikk fram til landet ble selvstendig i 1991. Dette kan vi lese på nettsiden til FN-sambandet. 

Vi kom til Jerevan, hovedstaden i Armenia, med reiseselskapet vårt etter en dag i buss fra Tbilisi i Georgia. Vi tok inn på hotellet vårt som, i følge den lokale guiden under oppholdet i Armenia, er det største i Jerevan med sine 260 rom. I følge den samme guiden har Armenia knapt 3 millioner innbyggere, omtrent en tredjedel av disse bor i Jerevan. På grunn av folkeforfølgelsene bor også 10 millioner armenere rundt om i verden. Alle gode forretningsfolk. Jerevan er en av verdens eldste byer, og kunne i 2018 feire 2800 år. 

Flere måltider, luncher og middager, er med i det vi allerede har betalt for reisen, men ikke denne første kvelden i Jerevan. Så vi tar turen ut, og går ned mot Charles Aznavour-plassen. Der går vi oss på en stor edderkopp som vi mener vi har sett før, nemlig i Slottsparken i Oslo. Den i Oslo het "Maman" og er laget av Louise Bourgeois (1911-2010). Denne er ikke akkurat lik den, men nesten. 

Vi finner oss et hyggelig sted hvor vi spiser middag. Her likte vi oss så godt at vi gikk tilbake flere ganger, også dersom vi bare ville ha et glass vin. 

Neste morgen var det klart for den første utflukten med reiseselskapet under vårt opphold i Armenia. Da sto tempelet Garni og kirken Geghard for tur. Jeg kommer jeg til å linke fra denne turen. Tilbake i Jerevan, etter en opplevelsesrik dag på tur, var det enda tid nok til å rusle seg en tur i byen på egenhånd. Like ved hotellet vårt ligger Saint Anna-kirken, en apostolisk kirke som ble åpnet så sent som i 2015. Den lille kirken foran Saint Anna er St. Astvatsatsin, en katolsk middelalderkirke som i dag blir brukt til bønn. Kirken sto ferdig i 1264.

Vi går til Operahuset som huser Armenias nasjonale opera og ballett-teater.  Det ble åpnet i 1933. Foran operaen ligger Frihetsplassen. 

Republikkplassen er bytorget der folk samles for offentlige hendelser og feiringer. Den het tidligere Leninplassen, men statuen av Lenin som tidligere sto her ble revet i 1991. Her er det flere fontener. Vi tar en runde rundt på det ovale torget. 

Til venstre på bilde under ser du Armenias Historiske Museum. Rett fram ligger regjeringsbygningen. Mange byer har en byur, også Jerevan. Her finner vi den på tårnet av regjeringsbygningen. Uret ble installert i 1941 og har en diameter på 3,6  meter. Den store viseren har en lengde på 110 cm og veier 3,5 kg. 

Vi snurrer videre rundt, og ser flere vakre bygninger. 

Før vi forlater Republikkplassen har det begynt å skumre, og vi ser Armenias Historiske Museum opplyst. Foran museet er det et basseng med flere fontener. Disse ble designet av byens store arkitekt A. Tamanyan i  1939, men de ble bygget først i 1955. I 1970-årene ble de omgjort til fargerike syngende fontener. Disse ble renovert i 2007, utstyrt med datastyrt lys- og lydutstyr, og i 2011 ble nye fontener bygget og modernisert. I tillegg til sang er det et fantastisk dansende fargespill her. Vi var nok litt for tidlig ute til å se dette denne kvelden. Dette har vært en del av byens kulturliv siden åpningen på 1960-tallet, og er en byens mest framtredende attraksjoner. Opplysningene om Republikkplassen er hentet fra nettsiden til visityerevan.

Vi tar flere turer til Republikkplassen som er aldeles nydelig på kveldstid. Det viser jeg bilder av lengre nede her. Etter hvert rusler vi tilbake mot hotellet vårt. 

Kveldens middag er heller ikke i regi reiseselskapet. Vi hadde sett oss ut et sted som vi absolutt ville til, og det ligger like ved hotellet vårt. Det ble en veldig hyggelig kveld med god stemning, god mat, musikk, dans, og et fantastisk interiør. 

De lokale gjestene slo seg i dans løs rundt bordene. 

Det er billig å spise ute i Armenia. 35 400 armenske dram (som pengeenheten heter) blir 990 norske kroner tilsammen for alle oss fem. Dette betalte vi for maten du ser under her (seks stykker av Khurjin på det nederste bilde), fem glass rødvin, en halvliter øl og en halvliter vann. 

Som du ser på kvitteringa over, og sedlene under, så snakker vi altså store summer i armenske penger. 

Granatepler finner du over alt i Armenia. Ikke minst selges de fra boder uansett hvor du er. Jeg kjøpte meg også et smykke som er et granateple. På nettsiden til Oliven & Poteter fant jeg at i Armenia er det vanlig å bruk granatepler i brylluper. Bruden kaster et granateple mot en vegg slik at det sprekker og frøene spres. Mange frø skal etter sigende sikre brudeparet mange barn. 

Neste morgen tok reiseselskapets lokale guide oss med på byvandring i Jerevan. 

Denne statuen, av skulptøren David Minasyan, er armenske musikere.  

Vi går til en statue av Fridtjof Nansen (1861-1930). Nansen var en av de første europeere som gjorde verden oppmerksom på det armenske folkemordet. Armenere betraktet ham som sin redningsmann, den gang da resten av verden vendte dem ryggen, kan vi lese på en overskrift fra avisa Dagbladet. Nederst består skulpturen av et kart og navnet Fram står inngravert. Skulptøren G. Davlyan sto for statuen. 

Kampen for de armenske overlevende etter massedrapene under 1. verdenskrig ble Fridtjof Nansen sin siste og største bragd. I tillegg til dette monumentet er en gate, en park, et museum og en skole oppkalt etter Nansen i byen. På minnestedet Tsitsernakaberd, som vi skal besøke senere på dagen, står hans navn sammen med andre som har betydd mye for hjelpen Armenia fikk. 

Kaskaden er en lang, og ganske bratt, trapp. Inni trappen, som er i flere avsatser, er det et stort kunstsenter. På vei til trappen er det mye kunst det er verd å få med seg. Det første vi ser er en diger skulptur av Alexander Tamanyan (1878-1936), arkitekten som er kjent for å ha hatt stor betydning for Jerevans utbygging. Det er også han som er ansvarlig for Operaen og Republikplassen som jeg har skrevet om her. Skulpturen er laget av Artashes Hovsepyan (1931-2017).

Denne figuren er uten tittel, men er laget av den kinesiske Yue Minjun (1962-). 

Løve 2, av Ji Young-Ho (1978-) fra Sør-Korea. 

Hest, laget av Tom Hill. 

Løvetannklokke, av Jenny Pickford (1969-).

Røkende kvinne, av Fernando Botero (1932-1923) fra Colombia. Det er også et annet arbeid av han i denne parken, den finner du lengre nede her. Vi har sett arbeider av Botero to ganger før, nemlig Female Torso i Kistefos Museum i Jevnaker, og Reclining Woman i Ekebergparken i Oslo. 

Spectral Columns from the London Olypic Village 2012, av britiske John Clive. 

Antelope i sprang, av britiske Saraj Guha (1966-).

Kiwi, av amerikanske Peter Woytuk (1958-).

Roman Warrior, 1985-1986, av Fernando Botero (1932-1923). Et annet arbeid av han i denne parken vises over her. 

Joana Vasconcelos (1971-).

Kaskaden, den lange trappen på hver side, med Cafesjian kunstsenter i mellom, har flere avsatser oppover, med fontener og skulpturer. Trappen fører opp til Seiersparken. Dersom du ikke føler for å gå de 572 trappetrinnene opp til toppen er det også syv innvendige rulletrapper.

Langs de 7 rulletrappene oppover er det kunst. 

På en av avsatsene turner disse mennene. 

Kunst oppover i høyden i Kaskaden. 

Swarovski-krystaller og obsidia-biter.

Svart Gull av britiske William Lazard (1936-)

Golden Eagle, av engelske Martin Debenham (1980-).



Vi fortsetter opp rulletrappene. 

Kjempeorkidé, av britiske Maylee Christie (1962-)

Øverst oppe på Kaskaden er det vid utsikt utover Jerevan. Hadde det vært klart vær så kunne vi ha sett fjellet Ararat som er kjent som fjellet der Noahs ark strandet. Vi var alikevel heldige å få se litt av det under en av utfluktene våre mens vi var i Armenia. Ararat ligger forøvrig i Tyrkia. 

Vår guide fortalte at dette var en veldig så emosjonell russisk pianist, som spilte med stor innlevelse. Arno Babajanyan (1921-1983) var en kjent armensk låtskriver og pianist. Guiden sa også at pianisten har en typisk stor armensk nese, som alle må ta på. Derfor er den blank, sa guiden. 

Vi går nedover Northern Avenue, den lengste gågata i byen. Under gata ligger butikker. Gata ble åpnet i 2007. Fremst ser du den 3,8 m høye skulpturen Walking Man av armenske Arto Chakmakchyan (1933-2019).

På et hjørne i gågata står statuen "Gammel blomsterselger" Her står Kara Bala med sine blomster som han håper å få solgt slik at han får nok penger til vin. Når han så er blitt beruset stiller han seg opp og gir blomster gratis til damene. Den orginale mannen var elsket av byens innbyggere, men har en sørgelig historie. Den kan du lese mer om på nettsiden til visityerevan. Den rørende statuen er laget av Levon Tokmajyan.

Arno Babajanyan konserthus, oppkalt etter pianisten som jeg har skrevet om rett over her. 

Byvandringa var over ved Republikkplassen, men vi hadde enda mye igjen i regi av reiseselskapet. Buss plukket oss opp her og kjørte oss den vel 2 km lange veien til ARARAT Brandy Company og ARSRAT museum som ligger vegg i vegg. Vi har vært på flere vinsmakinger siden vi begynte å reise på tur med reiseselskap. Men brennevinsmaking var nytt for oss. 

Med fare for å reklamere for mye for alkohol så skal jeg ikke skrive så mye om dette. Men kan fortelle at ARARAT konjakk går mer enn 130 år tilbake i tid. 

Her er kart over hvor ARARAT produkter selges. Her ser vi at de ikke er til salgs i Norge.  

Hver enkelt tønne inneholder 400 liter. Skilt på tønnene viser kjente personer som har besøkt brenneriet. Vi så navnene bl.a. til H.S.H Prince Albert II av Monaco og Polens tidligere president Lech Walesa. 

Så var det tid for smaking av de edle dråpene, to glass til hver. Jeg liker ikke konjakk/brandy, så dette var ikke noe jeg hadde sett fram til. Så viste det seg at da vi fikk fortalt hvordan vi skulle holde i glasset for å varme opp innholdet, lukte og smake, så var det ganske så greit. Men det blir nok med denne ene gangen for meg. 

Utenfor lokalene til ARARAT hadde vi fin utsikt tilbake over byen. Brua vi ser her, og som vi hadde kjørt over, heter Victory Bridge, til minne om den sovjetiske seieren over Nazi-Tyskland på slutten av andre verdenskrig. Den ble åpnet i november 1945. 

Bussen tok oss videre til Tsitsernakaberd, minnestedet for Det Armenske Folkemordet, hvor mer enn en million armenere mistet livet mellom 1915 og 1918. I tillegg har den kristne minoriteten, gjennom historien, vært utsatt for omfattende diskriminering, forfølgelse og mord begått av fremmende makter. Hvert år, den 24. april, samles tusenvis av armenere her for å legge blomster til minne om ofrene. Denne informasjonen har jeg fra reiseselskapets nettside. 

Den 44 meter høye pyramidens symboliserer gjenfødelsen av den armenske nasjonen. Tolv plater, plassert i en sirkel, beskytter den "evige flamme". 

Den evige flammen er et tegn på sorg, og befinner seg 1,5 meter under bakkenivå. 

Minnestedet har en vegg der folk som har betydd noe for hjelpen etter det armenske folkemordet har fått sitt navn. Vi finner Fridtjof Nansen navn her.  Hans betydning for det armenske folk kan du lese om over her, ved skulpturen av ham i byen. 

Litt lengre nede på murveggen finner vi også norske Bodil Catharina Bjørn (1871-1960) sitt navn. Hun arbeidet som hjelpepleier, jordmor og sykepleier blant armenere på begynnelsen av 1920-tallet. I 1921 startet hun et barnehjem i byen Gumri. Bjørn var helt ny for meg, og det var interesant å lese om henne i ettertid. Da fant jeg ut at hun, i 2021, var avbildet på et armensk frimerke. Det sier litt om hennes heltestatus i landet.

Minnestedet Tsitsernakaberd har også en park med trær plantet som et levende minnesmerke over ofrene for det armenske folkemordet, og andre folkemord som har funnet sted over hele verden. På nettsiden til minnestedet leser jeg at grantreet regnes for å være evighetens tre, så det er ikke tilfeldig at det for rundt 20 år siden ble besluttet å etablere en minnepark der rundt 200 trær for tiden vokser. Trærne har blitt plantet under offisielle besøk av delegasjoner fra forskjellige land her ved minnestedet. 

Vi fant treet som Jonas Gahr Støre plantet da han besøkte Tsitsernakaberd, som utenriksminister i 2011. Treet så ikke ut til å ha overledd, for 6-7 år senere ble et nytt tre plantet, av prof. Nils-Låre Birkeland fra Universitetet i Bergen. 

Tilbake til sentrum av Jerevan ville tre av oss fem som reiser sammen fortsette å utforske byen. Vi gikk først til Jerevans 2800-årsjubileumspark, også kjent som Vardanyans´ Park, som ble bygget i 2018 og 2019. Dette store parkområdet er et fantastisk tilbud i hovedstaden.

Vi vandrer rundt i parken på fliser som er dekorert med mønster som armenske tepper. 

Fontenene i parken blir slått på i begynnelsen av mai og er i drift til slutten av oktober, alt etter hvordan været er. Fontenene har flerfarget belysning og står i granittbasseng. Om kvelden er området omgitt av opplyst fargerik tåke, som med jevne mellomrom dukker opp over landskapet. 

Jerevan 2800-årsjubileumspark har syv nydelige bronsestatuer som var bestilt til parken. Fire av dem er av barn, de representerer barn i Jerevan på 1970- og 1980-tallet. Tittelen på statuene er, i rekkefølge, Omsorg, Fantasi, Lykke og Barndom.

Vi går ut av parken i andre enden enn vi kom inn. Med ryggen til parken står statuen av Alexander Myasnikyan (1886-1925) en armensk sovjetisk politiker, statlig og militærperson, og den første formannen for Folkekommissærenes Råd for Armenske SSR. Plassen statuen står på er oppkalt etter Myasnikyan. Opplysningene er fra nettsiden til visityerevan.

Armenia er kjent for bl.a. valnøtter som en av sine eksportvarer. Vi ville kjøpe med oss litt hjem, og oppdaget at det var mer som fristet da vi kom over en butikk under vår vandring rundt i gatene i Jerevan. Her var masse tørket frukt og andre sorter nøtter. 

Vi havnet inne på Yerevan City Supermarkets, ikke for å gå i butikkene, men for å finne et toalett. Vi benyttet også anledningen til å ta en kopp kaffe og en matbit mens vi ventet på at moskeen, som ligger rett over gata, skulle åpne. 

Den blå moske er den eneste moskeen som er i bruk i Armenia i dag. Den skal være bygget i 1765 og 1766. Den var den største og viktigste moskeen i Jerevan. Under sovjettiden, da mange religiøse bygninger ble revet, ble denne bevart. Fra 1937 til 1982 huset moskeen Jerevans historiske og naturvitenskapelige museer. Etter at Armenia fikk uavhengighet ba den iranske regjering om at moskeen ble overlevert til den iranske ambassaden, og den renovert i 1994 til 1998 med midler fra Iran. I dag fungerer moskeen både som et sted for tilbedelse for sjiamuslimer og et åndelig og kulturelt senter. Dette kan vi lese på nettsiden til Visityerevan. 

Da en mann oppdaget oss ble vi ønsket velkommen. Men ved mennenes inngang kunne vi ikke komme inn ettersom vi ikke hadde hijab. Han pekte derimot ned mot kvinnenes avdeling. 

Selv om vi kunne ha gått inn i mennenes avdeling i moskeen, dersom vi hadde vært riktig kledd, så fikk ikke menn komme inn til kvinnene. 

Mellom avdelingene var det en halvhøy skillevegg, så vi fikk et glimt inn til mennene. 

Denne kvelden var det reiseselskapet som sto for middagen. 

Vår lokale guide, Edvard, er selvfølgelig sammen med oss når noe er i regi av reiseselskapet. 

Etter middagen var det noen av oss i reisefølget som ville gå til Republikkplassen for å se om det var mulig å se De syngende fontener, som vi enda ikke hadde fått med oss. Så viste det seg at det var opprydding etter vinfestival i byen, bassenget foran museet hadde vært tømt, og de holdt fortsatt på å fylle det med vann. Så ingen fontene var i drift. 

Den siste dagen i Jerevan var tid på egenhånd, eller vi kunne kjøpe på en ekstra utflukt. Vi vil ha med oss det siste, men før bussen tok oss ut på nye opplevelser hadde vi god tid, så tre av oss tok beina fatt. 

Monumentet av Vardan Mamikonyan (ca. 387-451), en armenske militær leder som ledet frigjøringsbevegelsen mot Persia på 5-tallet. 

Noen få minutters gange fra Vardan Mamikonyan-monumentet gikk vi innom Saint Gregory,  Illuminator Katedralen, også kjent som Jerevan-katedralen. Dette er den største katedralen i den armenske apostoliske kirke. Byggingen startet i 1997, og sto ferdig i 2001. 

Nedenfor katedralen går vi gjennom en park. Vi ser et skilt der det står "The Book-lover-park. Det står også at parken ble bygget med ressursene til en organisasjon til minne om den store bokelskeren Alen Margaryan. Margaryan var en armensk soldat, født i 1999. Han døde i et droneangrep under en etnisk og territoriell konflikt mellom Armenia og Aserbajdsjan i 2020. Året etter sin død ble han tildelt den militære prisen Hero of Artsakh.

Vi går gjennom Vernisage-markedet som selger alt mulig som du trenger, eller kanskje ikke trenger. 

  

Etter denne lille turen i Jerevans gater var tiden for avgang med ekstraturen i regi reiseselskapet, så vi måtte tilbake til hotellet. Denne utflukten skulle gå til Echmiadzin som er den historiske åndelige hovedstaden i Armenia. I tillegg skulle vi besøke en vingård med vinsmaking og lunch. 

Etter denne siste utflukten i Armenia tok vi turen enda en gang tilbake til Republikkplassen. Det er så fint her etter at det er mørk. Heller ikke denne gangen fikk vi se fontene synge eller danse. 

Armenias Historiske Museum. 

Regjeringsbygningen 

Disse syv drikkefontenene på Republikkplassen ble bygget på 1960-tallet. De er inspirert av en gammel legende som forteller om helter som drikker vann fra 7 kilder i Aragat-fjellet for å få styrke og mot.