Dag 6: Busstur til Skopje i Nord-Makedonia, med stopp i Bitola, før vingårdbesøk.

Det er tid for å ta farvel med Ohrid. Det har vært noen fantastiske dager her i den koselige byen. Under oppholdet har reiseselskapet tatt oss med på mange opplevelser. Vi har vært på busstur rundt Ohridsjøen som er på UNESCOs verdensarvliste, i tillegg til båttur på samme innsjø. Vi har besøkt landsbyen Vevcani som ønsker å leve sitt eget liv. Vi glemmer ikke den gode maten og drikken vi har blitt servert, og som er inkludert i det vi har betalt for reisen. Vi fem i vår familie er enige om at det er den beste maten vi har fått på våre fire reiser med dette reiseselskapet. 

Målet for denne dagen er Skopje, hovedstaden i Nord-Makedonia. Underveis er det som det bruker å være, opplevelser. Vi forlater Ohrid og kjører sørøstover. Turen går over to fjellpass, det første på 1207 moh. Landskapet er frodig, slik vi har oppfattet hele Nord-Makedonia å være. Landet er iallefall dekket av skog, fra høyeste fjell til lavlandet. 

Første stopp denne dagen er Bitola som ligger 615 moh. I 2021 hadde byen nesten 70 tusen innbyggere og var dermed den tredje største byen i Nord-Makedonia, etter Skopje og Kumanovo. I følge reiseselskapet har Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av det moderne Tyrkia gått på skole her. Byen ligger bare 15 km fra grensa til Hellas, og er en av de eldste byene i landet. Byen er også et viktig knutepunkt som forbinder det sørlige Adriaterhavet med Egeerhavet og Sentral-Europa. Det blir en liten byvandring med vår lokale guide under hele vårt opphold i Nord-Makedonia, mest i gågata i byen. 

Etter at bussen satte oss av i Bitola gikk vi forbi Nasjonalinstituttet og Nasjonalmuseet.  

En statue av Josip Broz, også kjent som Tito, står sentralt i Bitola. 

Vi går hovedgata i Bitola, Shirok Sokak. Vi passerer kirken Sacred Heart of Jesus. Dette var en av de første katolske kirkene i området, grunnlagt i 1856. Den er renovert mange ganger, og har nå sitt utseende etter gjenoppbygginga på grunn av bombingen av byen under første verdenskrig og Balkankrigene. Dette kan vi lese på en plakat ved kirken. 

Vi er kommet til Magnolia-plassen, som har sitt navn etter det nydelige prydtreet med samme navn. Her står en statue av kong Filip II som var grunnleggeren av den gamle makedonske byen Heraclea, som var forløperen til dagens Bitola. Filip II var født 382 f.Kr. og døde 336 f.Kr. og var far til Alexander den store.  

På Magnolia-plassen står også en statue som er til minne om de som døde i forsvaret av republikken Makedonia. 7 navn er nevnt, en født i 1969, de andre på 1970-tallet. Under navnene står det Helter som ikke blir glemt, og at de døde under opprøret i Makedonia i 2001. 

Klokketårnet på Magnolia-plassen i Bitola ble bygget på 1600-tallet, men usikkert nøyaktig tidspunkt. Først nevnt i 1639, men tårnet ble endret på 1700- og 1800-tallet. Stedet var nøye utvalgt her i sentrum av byen, innafor den gamle basaren. Utseendet vitner om byens rang og politiske økonomiske makt. I følge en legende samlet de osmanske myndighetene omtrent 60 000 egg fra de omkringliggende landsbyene. Disse eggene ble brukt i mørtelen under bygginga av klokketårnet. De trodde dette ville gjøre murene mye sterkere. Tårnet er 32 meter høyt. Kirken "synger" hver sjette time. Dette forteller en plakat på stedet oss. Det er 100 trappetrinn av tre opp til toppen av tårnet. 

Vi fortsetter vår vandring og krysser 1. mai Boulevarden, og kommer til Isak Chelebi, moskeen som ble bygget i 1506. 

Vi tar en annen vei tilbake til gågata og ser et krigsminnesmerke utenfor Nasjonalteateret. Monumentet er dedikert til de som kjempet mot fascistene under andre verdenskrig. Det viser scener fra krigen og portretter av mennesker. De to statuene har forskjellige motiv på hver sin side. 

I det vi kom tilbake til bussen begynte det å regne. Nå gikk turen videre nordover. Neste mål er vingården Tikves. Landskapet åpner seg ganske fort og det flater ut. Her er det mye melkeproduksjon, og gode vekstforhold for det meste. 

Vi kjører etter hvert gjennom et område der det dyrkes tobakk. 

Vi nærmer oss byen Prilep som er sentrum for bl.a landets tobakkindustri og metallindustri.

Nå skal vi over et nytt pass, før vi på andre siden av fjellet kommer til en varmere klimasone. Vi ser vinstokker som viser at vi er i Tikves-området, som er den store vinregionen i landet. 

Vi er kommet til Kavadartsi og Balkans største vinprodusent, Tikves. Som det sto i papirene vi fikk fra reiseselskapet så ligner bygget utvendig på en fabrikk, men innvendig et vinslott med hyggelige kjellere fylt med vin fra stedets lange historie. I Jugoslaviatiden gjaldt det kvantitet, det skulle produseres mest mulig vin til folket. I dag er det kvalitet som gjelder, med god fransk hjelp. 

Vingården Tikves ble grunnlagt i 1885. Den er oppkalt etter vinregionen som produserer de beste vindruene i Makedonia. Vi blir tatt med på omvisning i deres vinkjellere. 

Hver av de store tønnene på bildet under inneholder 8000 liter vin. De mørkeste tønnene er 50 år gamle, men er nå fylt med vann. De er for gamle til å brukes til produksjon. Men slike tønner er utmerket til overnatting, ble vi fortalt. 

Disse mindre tønnene har rom for 205 liter. 

Skal tro hvor mange flasker det er i denne vinkjelleren?

Her produseres den klassiske hvitvinen. Jeg kan vel også fortelle at de lager sin rosevin av samme drue som rødvin, men at den lages på samme måte som hvitvin. 

Vingården har en utmerket restaurant, og vi skal spise lunch her. På gårdens nettside kan vi lese at restauranten ligger i hjertet av vingården, åtte meter under bakken, blant det store utvalget av eikefat. 

Etter et fantastisk måltid, og enda litt omvisning i vinproduksjonen, var det tid for å dra videre. Men først var det mulighet til å kjøpe med seg noen edle dråper. Neste mål for turen var Makedonias hovedstad, Skopje. Der skulle vi være i to netter. 

Dagens kjørerute fra Ohrid til Skopje. 

Dag 5: Båttur på Ohridsjøen i Nord-Makedonia.

Med i reiseprogrammet til Nord-Makedonia var også en båttur på Ohridsjøen. Ohridsjøen er en av Europas eldste innsjøer. Den ble til for mellom fire og ti millioner år siden. Grensa mellom Nord-Makedonia og Albania går gjennom innsjøen, hvorav to tredeler av sjøen ligger i Nord-Makedonia, resten i Albania. Innsjøen, som ligger på 695 moh, har et flateinnhold på 367 km2, og er dermed nesten like stor som Mjøsa. Ohridsjøen er 289 meter på det dypeste, og bare seks andre innsjøer i Europa er dypere. Innsjøen er omgitt av fjellkjedene Mokra, Jablanica og Galicica. I 1979 ble Ohridsjøen, og områdene på makedonsk side, satt på UNESCOs verdensarvliste. Førti år senere ble verdensarvområdet utvidet til også å omfatte området på albansk side. I følge UNESCOs nettside har sjøen over 200 arter av planter og dyr som er unike for innsjøen, inkludert alger, flatormer, snegler, krepsdyr og 17 endemiske fiskearter, herav to arter ørret. I tillegg er det et rikt fugleliv her. 

Reisefølget samles i sentrum av Ohrid hvor båten går fra. Det er flott å se den fine byen Ohrid fra sjøsiden også. På bildet under ser vi, helt til venstre, klippen der kirken St. John av Kaneo ligger. Den besøkte vi på vår byvandring i Ohrid med den lokale guiden. Likeså ser vi Kong Samuels festning oppe på høyden, og helt nede ved sjøen ligger Ønskebroen, trestien hvor du kan gå inn til sentrum. 

Vi har seilt forbi sentrum av Ohrid og følger østsiden av Ohridsjøen sørover. Vi får også øye på Titos gamle feriested, der pampene koste seg, ifølge vår lokale guide som følger oss under hele oppholdet i Nord-Makedonia.

Vi ser også flere fine badestrender, og som ellers i Nord-Makedonia er hele fjellsidene kledd med skog. Det er bare en ting å si, det er vakkert her. 

Vi passerer landsbyen Peshtani og er kommet til det som på norsk heter Beinbukta. Her ligger et museum, en bronselandsby som ble rekonstruert etter undervannsarkeologisk forskning i 1997. Vi så denne byen fra veien to dager tidligere, da vi var på busstur rundt Ohridsjøen. Da tok bussen en kort stopp på parkeringa som vi ser ligger midt på bildet under. 

På en dybde fra tre til fem meter fant arkeologene en mengde trepæler festet til bunnen, i tillegg til en rekke materialer datert til slutten av bronsealderen og begynnelsen av jernalderen, dvs mellom 1200 f.Kr og 700 f.Kr. Undersøkelser viste at den dekket et område på omtrent 8500 m2. Bosetningen ble bygget på en plattform plassert på trepæler og en trebro forbandt bosetningen med strandlinjen, slik vi ser i dag. Det skulle beskytte de som bodde her for fiender og ville dyr. Dette kan vi lese på en plakat på stedet. 

På en annen plakat kan vi lese at hver mann skaffet materialer for å bygge hytte før de giftet seg. Hver hadde sin egen hytte, hvor de bodde, og det var en luke som ga tilgang til innsjøen nedenfor. De pleide å holde småbarna sine tett ved føttene i en snor slik at de ikke falt ut i sjøen. De foret hestene og andre dyr med fisk, som de fanget ved å åpne luka i gulvet og senke en kurv (hov) ned i vannet. Etter en stund kunne de dra opp kurven som var full av fisk. Slik står det iallefall å lese. 

Vi har fulgt kysten på østsiden av Ohridsjøen hele veien. Nå er vi kommet til Trpejca som tradisjonelt er en fiskelandsby. Stedet har rundt 300 innbyggere en skole, to butikker og en kirke. Blant  lokalbefolkninga blir det nå kalt den makedonske Saint-Tropez på grunn av at det er blitt et eksklusivt feriested. Vi skal ikke dit, så vi seiler bare videre. 

Vi er helt sør i Ohridsjøen, og bare et steinkast fra grensa til Albania, når vi kommer til dagens mål, Naumklosteret. 

Den første som møter oss er St. Naum som var den som grunnla klosteret. En skulptur som er sagd ut med motorsag, av den tørre stammen av et valnøttre som sto her. Treet er fortsatt rotfestet til bakken. Kunstneren brukte 15 timer på arbeidet. Dette leser vi på en plakat ved siden av skulpturen.

Vi hadde møtt St. Naum før. En statue av ham står nemlig i sentrum av Ohrid, og jeg har skrevet litt om ham i innlegget derfra. St. Naum var en sentral skikkelse i spredningen av kristendom og leseferdighet i den slaviske verden på 800- og 900-tallet. Da St. Naums helse begynte å svikte ønsket han å tilbringe sine siste år i fred og ro, og han fikk dette klosteret etablert i 905. Klosteret ble viet til de hellige erkeenglene Mikael og Gabriel, men fikk senere navnet St. Naum-klosteret. St. Naum døde her i 910, rundt 80 år gammel. Dette kan vi lese på nettsiden til Den katolske kirken. 

Naumklosteret ble altså grunnlagt først på 900-tallet, og er et av de helligste stedene i Nord-Makedonia. Det betegnes som et av de vakreste klostrene i landet.  Hit kommer det mange pilegrimer hvert år, både muslimer og kristne, særlig fordi St. Naum var kjent for sine helbredende mirakler. Helt til denne dag er det de som tror at Naum i sitt kloster helbreder mentalt syke og demonbesatte. St. Naum er begravet i klosterkirken. Dette kan reiseselskapet fortelle oss. I dag bor det bare en munk her. Men helt alene er han ikke, det er, som sagt, mange turister her, og det er også mulighet til å overnatte. 

St. Naum ble begravet i et kapell i klosterkirken, og hans relikvier er fortsatt der. Det heter seg at dersom en legger øret til kisten kan en høre hjertet til helgenen fortsatt slå. Det måtte selvfølgelig prøves, men noen hjerteslag hørte ingen av oss. Det er ikke lov å ta bilder inne i klosterkirken, så vi kan ikke vise deg de fantastiske freskene som er inne i kirken. De eldste av dem er datert tilbake til 16-tallet. 

Flere påfugler går fritt rundt i klosteret. De er et kristent symbol på oppstandelse og evig liv. 

Dette er et veldig vakkert område og det er mange stier vi kan ta fatt på. Vi går til Saint Petka-kirken som ligger like ved klosteret. Den lille kirken ble bygget i 2010 på stedet der det antas at helbredende vann har sitt utspring. Dette vannet måtte selvfølgelig prøves for å forbedre synet. 

Vi rusler rundt i det nydelige området. Her kan du også få deg en båttur. Klosteret ligger ved Svarte Drim, samme elv som vi kjørte langs fra Debarsjøen på vei til Ohrid den dagen vi kom til Nord-Makedonia. Elva har sitt utløp fra Ohridsjøen i Struga. Nå, som vi er på sørsiden av Ohridsjøen, renner Svarte Drim inn i Ohridsjøen. Utspringet til elva på denne siden av sjøen er i Prespasjøen, på andre siden av Galicica-fjellene. Dette er en underjordisk elv som kommer opp her ved klosteret. 

Det er tid for dagens lunch som inntas i nydelige omgivelser like ved Svarte Drim og Naumklosteret.   

Mens vi besøkte dette fantastiske stedet lå båten vi reiste med og ventet på oss. 

Neste dag skulle vi ta farvel med Ohrid og reise videre til Skopje, hovedstaden i Nord-Makedonia.