Fra Madrid til Astorga

Vi våknet full av forventning og spiste en god frokost sammen med Randi og Geir. Vi skulle ta buss til våre utgangspunkt og deres gikk tidligere enn vår.

Steinar oppdaget at han hadde glemt å klippe tåneglene sine før vi reiste, og føttene må være tipp topp når en skal legge ut på en lang gåtur. Saks hadde vi ikke med, så da fikk KNIVEN på hans leatherman duge. Et sjansespill i grunnen ettersom det ville ha vært et dårlig utgangspunt å starte en pilegrimstur med knivsår på føttene!

Men etter en tid var også vi klar til å dra. 

 

Vi hadde under planlegginga funnet bussen som skulle ta oss til Astorga. Selskapet het Alsa og ruta gikk fra flyplassen. Ettersom flyplassen lå like ved der vi bodde, og hotellet hadde gratis transport til flyplassen valgte vi å dra derfra. Dette var så enkelt og så slapp vi å ta oss inn til sentrum.

Bestilling av seteplass (noe som er lurt å gjøre fordi det ikke er så store busser og de fylles fort opp) og kjøp av billetter hadde vi gjort hjemmefra gjennom selskapets hjemmeside. Valget var enten en direkterute eller en rute som gikk gjennom mange småsteder underveis. Direkteturen fra sentrum av Madrid tok 4 timer og 15 minutter, så vi syntes det var lenge nok, og betalte gjerne de ca 34 euro en enkeltturbillett kostet.

De siste knappe tre milene før Astorga så vi en pilegrimsvei som gikk ved siden av motorveien. En grusvei som gikk rett fram, ingenting å se og som måtte være dønn kjedelig! Var det dette vi skulle oppleve? Lite folk var det også å se, bare noen få. I ettertid har vi forstått at dette måtte være en del av Via de la Plata (Sølvveien) som går fra Sevilla. Her møtes nemlig denne veien og den vi skulle gå, El Camino Frances.

Vi kom trygt fram til Astorga og nå var vi virkelig klare til å starte vårt store eventyr. 

Astorga er en av de mest betydningsfulle stedene langs pilegrimsturen, er over 2000 år gammel og skal være veldig vakker. Klokka var derimot blitt seks på ettermiddagen og det var på tide å finne et herberge som enda hadde en seng ledig. Det er mange herberger i Astorga, men på lista mi hjemmefra hadde jeg bare fire, og et av dem var San Javier. Vi ville prøve å finne dette, men måtte lete litt rundt.

Til venstre på bilde ser du bispepalasset, som nå er pilegrimsmuseum. Til høyre katedralen.

 Etter en stund fram og tilbake spurte vi tre gutter om de kunne vise oss hvor herberget var på kartet.

Guttene var veldig hjelpsomme, og etter at de hadde diskutert litt seg imellom ga de tegn til at vi skulle følge dem. Da de fikk noen euro hver for "jobben" så de veldig fornøyde ut, og vi var glad vi hadde funnet vårt første møte med et herberge.

Vi fikk straks et veldig positivt inntrykk av herberget, som det kunne se ut ble drevet av en meksikansk mor og hennes sønn. Det var bare å ta fram pilegrimspasset som vi hadde kjøpt før vi dro hjemmefra, gjennom Pilegrimsfellesskapet St. Jakob.

Og dermed hadde vi fått vårt første stempel som skulle bevise at vi var registrert og på vei!

Vi ble registrert ved bordet med den røde og den hvite duker over. Vi merket straks den spesielle atmosfæren som var der. Pilegrimmer gikk rundt, noen laget seg mat, noen lå og hvilte på benkene, mens andre igjen satt på nett. Her måtte en betale for bruk av stedets datamaskiner.

Vi ble vist til to øverkøyer i en sal med ca 50 soveplasser, men de hadde også andre rom slik at tilsammen har de plass for 110 stykker. 

Det var ikke mye plass mellom sengene og det var vanskelig å få ordnet seg uten å skumpe borti både det ene og det andre. Dette er i herbergets tredje etasje, mens det i andre etasje var dusj og doer. 

Vi spiste vår første pilegrimsmiddag på Hotel Gaudi. En pilegrimsmiddag består oftest av forrett, hovedrett og dessert, i tillegg til drikke, da gjerne en halvflaske vin pr. pers. For dette betaler en skjelden mere enn 10 euro, og gjerne ikke så mye heller. Det viste seg at Hotel Gaudi hadde en finere restaurant og vi regnet derfor med at det var derfor maten viste seg og være svært god. Noen ganger kan en velge mellom flere retter og da deler vi gjerne slik at vi får smakt på mest mulig. Denne kvelden valgte vi: Skalldyrsuppe/asparges og skinke til forrett. Ørret/kyllingfilet til hovedrett. Og vaniljepudding med kanel/kake til dessert. Og vinen het faktisk Peregrino!

Selv om det var uvanlig å sove i en stor sovesal så sovnet jeg forbausende fort og godt. Måtte opp en tur om natta og i mørket tok jeg på meg skoene på feil fot, men det fikk gå. Var redd jeg skulle bråke slik at jeg skulle vekke noen. På fellesdoen var det ikke skylt ned! Mannfolk!! For kvinner gjør jo ikke slik ;) Må ha drømt, for jeg mente å huske at to menn hadde prøvd å strekke seg over til senga mi, sikkert fordi jeg nok synes de andre kom tett nok på der på sovesalen :)

Endelig var det tid for å vandre!