Dag 2. Fra Rabanal del Camino til Molinaseca

Av ulike årsaker er mange oppe veldig tidlig, gjerne i fire-femtiden, og går mens det enda er mørkt. De får da med seg soloppgangen, men ellers vil det jo være veldig lite å se! Men de aller fleste er veldig stille der de pakker sekken sin og vi blir egentlig lite forstyrret mens vi håper å få enda en stund til på øret. En annen ting er at vi ville ha vært redde for å ikke finne rette veien i mørket. Selv om det er godt merket de fleste steder, må en alltid vært på vakt. Går en feil blir turen fort enda lenger!

Etter å ha spist frokost var vi ivrige etter å komme i gang. Det merkes at vi er oppe i fjellet, det var kaldt, bare 4-5 grader. Vi hadde forstått at dette kunne bli en tøff etappe ettersom vi skulle over det høyeste punktet langs hele den franske caminoen, El Camino Frances.

I middelalderen var dette en fryktet strekning for pilegrimmer, for over fjellet vi nå skulle passere lå bandittene på lur. Det skulle vise seg at dette ble den dagen vi skulle oppleve den nydeligst naturen på caminoen. Det var nesten ubeskrivelig vakkert! Hele fjellet var kledd i lilla! Og du kan si at lynget her er litt høyere enn det vi er vant til hjemme!

Første tettstedet vi kom til var Foncebadon, ett sted som har vært øde lenge, men som nå begynner å bli bygget opp igjen, pga pilegrimstrafikken. Det er de seneste årene blitt satset stort på å ruste opp overnatting og serveringssteder, så mange småsteder har virkelig fått et løft. Nå begynte det å duskregne og vi bestemte oss for å ta på regntrekkene slik at vi ikke skulle bli altfor bløte, særlig ettersom det var kaldt. Oppdaget fort at slike engangstrekk ikke fungerer. Det tok ikke langt tid for at de bare kunne kastes.

Det gikk jevnt og trutt oppover, men det var ikke noe problem. Så da vi nådde Cruz de Hierro (Ferro) som ligger på 1505 m.o.h. hadde vi steget 352 meter over 9,8 km og vi syntes overhode ikke at det hadde vært så slitsomt som vi hadde forestilt oss på forhånd. Før vi gikk opp til jernkorset tok vi en liten rast ved det lille kapellet rett ved korset og møtte igjen en ung mann fra Australia som vi første gang møtte da vi satt og ventet på å slippe inn på herberget i Rabanal. Han bød på sjokolade, og dette å by på det man har er en god skikk blant pilegrimmer.

Cruz de Hierro er et jernkors som står på en 10 meter høy påle. Rundt pålen er det en steinrøyse av steiner folk har lagt fra seg, gjerne båret med seg hjemmefra. Men også andre ting er å se, smykker, brev, kors, leketøy eller hva som helst. Ja, til og med et par vandresko hang der på stolpen! Den symbolske handlingen ved å legge noe igjen er å legge av seg en byrde man bærer på.

 
Vi hadde også med oss hver vår stein hjemmefra og det var en spesiell følelse å være med å bidra til dette felles minnesmerket.

Det var nå veldig kaldt, og jeg frøys på fingrene slik at jeg nesten ikke greide å ta bilder. Så vi gikk ganske fort videre.

Før en halvtime hadde gått kom vi til Manjarin og vi hørte ringing fra en bjelle. Det var den selvoppnevnte tempelridderen Thomas som har slått seg til her på fjellet, og han ringer når han ser pilegrimmer komme forbi. Thomas mener han er en som passer på og tar seg av pilegrimmer, og det er også mulig å overnatte her. Stedet så mere ut som en skrothaug, og dersom ryktet er sant så er stedet meget enkelt, uten strøm og både katter og hunder får ligge i sengene. Men vi følte oss velkommen og mange andre stoppet også opp. Etter det som skjedde hjemme i Norge 22. juli året før følte vi personlig at det var trist å se alle effektene som handlet om tempelriddere. 

Utenfor herberget til Thomas er det satt opp skilt som viser hvor langt det er til andre pilegrimsmål. Vi kunne se at vi nå hadde 222 km til Santiago, mens det var 5000 km både til Trondheim og Jerusalem.

Hos Thomas var det muligheter til å kjøpe seg noe varmt å drikke, i tillegg til suvenier. Og ja, jeg fryser akkurat så mye som det ser ut på bilde der jeg prøver å få i meg litt varme fra drikken og bålet i vaskemaskinbeholderen. Men regnet hadde gitt seg for lenge siden, dersom en kan kalle dråpene som kom den dagen for regn.

Det skulle forresten vise seg at det antagelig var god olje i dusjoljen jeg hadde med meg på turen. Da jeg skulle dusje på kvelden oppdaget jeg at den hadde blitt slik som olivenolje blir dersom en setter den i kjøleskapet. Tykk og kornete! Så kaldt var det over fjellet!

Turen fortsatte i den fantastiske fine naturen. Vi har tidligere vært i Irland og hadde også der opplevd de flotte lyngheiene. Men den gangen så vi dette fra buss, nå gikk vi midt i det!

Det begynte nå å gå nedover igjen og langt der framme så vi en by. Var det dit vi skulle i dag? Etterhvert gikk det veldig bratt nedover, stien hadde løse steiner og blanke berg. En måtte være veldig forsiktig for ikke å gli eller trø feil. Å trø over nå ville ikke være noe å hige etter. Sikkert en utfordring i regnvær, men nå var det tørt så det gikk fint.

Da vi kom til El Acebo var vi så sultne og slitne at vi ville spise lunch her. En blir fort frossen når en er svett og tar en pause, men sola tittet fram innimellom og det var såpass til varme at vi kunne sitte ute. Det smakte veldig godt med baguette med spansk skinke og omelett. 

Det var slutt på lyngheiene, men nå kunne vi se mye av disse fine blomstene

Det fortsatte å gå nedover og da vi nådde dagens mål, Molinaseca var vi på 580 meter, det lågeste vi hadde vært siden vi startet turen i Astorga. På 17,2 km gikk høyden ned 925 meter. Min endomondo viste at vi hadde gått over 25 km denne dagen og vi hadde vært på veien i mere enn seks timer.

En kilometer etter sentrum i Molinaseca tok vi inn på herberget Santa Marina. Her var det fine dusjforhold og vaskemaskiner. Det kostet 7 euro å sove her. 

Herberget hadde flere rom og vi bodde på ett som hadde 6 køysenger. 

Vi begynte å kjenne igjen flere av de som var på caminoen nå, og noen som overnattet samme sted som oss siste natt hadde også stopper her. Særlig et dansk ektepar hadde vi kommet godt i snakke med.

På Santa Marina var det fellesmiddag og det ble dekket opp på langbord. Det smakte veldig godt med linsesuppe, salat med tunfisk og masse annet godt, spaghetti bolognese og marmorkake med fersken og ananas til dessert. En ting er sikkert, en blir mett! Dersom noen tror at det røde i muggene er saft tar de feil. Det er vin, og når det ble tomt ble muggene fylt opp igjen! For alt dette betalte vi 8 euro! Frokosten dagen etter kostet 3 euro. Herberget hadde et par datamaskiner og nett mot betaling.

 

Det ble en veldig hyggelig stund der vi satt til bords og pratet med folk fra Østerike, en fra Quebeck i Canada, et par fra Brasil, to damer fra Korea, en fra Japan, en fra Frankrike, i tillegg til paret fra Danmark. Som en sa, her er vi samlet fra åtte forskjellige land, med våre forskjellige religioner, og alt er fred og fordragelighet.

      Forrige etappe                                                            Neste etappe