Elins reiseblogg: Fra Sunndalsøra, over Aursjøvegen til Eikesdalen, Mardalsfossen, Eresfjord og Eidsbygda.

I sommer ferierte vi tilsammen i fire uker langs det vi mener er Norges vakreste landskaper, iallefall er det det vi tenker til nye turer kommer! Det har vært høye fjell, dype daler, lange fjorder og med smale, bratte og svingete veier. Vi har hele tiden prøvd å kjøre mest mulig nye veier for oss. Derfor sier vi at vi kom til Sunndalsøra før vi startet årets første tur. Derfra skulle vi kjøre Aursjøvegen, som jeg først oppdaget da jeg begynte å planlegge sommerens turer.

Hov kirke på Sunndalsøra er fra 1887. Den var stengt da vi passerte.

Vi fulgte Fv 62 ut av Sunndalsøra et kort stykke før vi tok av oppover Litldalen og kjørte Litldalsvegen. Etter litt over 7 km begynner en bomvei hvor du må betale kr. 100 for bil.

Vi er inne i Dovrefjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark. Aursjøvegen er åpen fra midten av juni til oktober, eller til høstens første snøfall. Opprinnelig er dette en anleggsvei (bygget i 1947-50) og en skal være klar over at den ikke anbefales for stor bil eller campingvogn. Veien er smal, det er en nervepirrende vei hvor det flere steder mangler rekkverk, og fjellsiden er bratt ned. Turen kan fort bli en utfordring for de med høydeskrekk.

Dalavatnet.

Vi forstår ganske snart hvorfor Aursjøvegen kan bli sammenlignet med Trollstigen. Dersom du synes sistnevnte er skummel så bør du absolutt ikke kjøre Aursjøvegen. Det er mange hårnålssvinger og veien er tidvis bratt. Trafikken mot kan komme overraskende på, så en skal være observant. Det skulle bli en ekstra utfordring for oss ettersom tåka lå tett.

Skiltet med jettegryte kom overraskende på oss. Tåka lå tett oppover fjellsiden, men vi bestemte oss for å gå de to hundre meterne opp. Det hele føltes litt skummelt, og vi så ikke noe av terrenget rundt jettegryta. Så her skal en være forsiktig når været er som det var den dagen! Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Gubben står ved jettegryta som har en kjetting mot det bratteste stupet. Jeg vil si det markerer hvor du ikke bør gå, og ikke mer.

Jettegryta.

På høyfjellet letnet tåken, og vi fikk endelig se noe av den flotte naturen. Dette var i juni og vi kunne fortsatt se snø flere steder.

Der veien skiller Skarvdalselva og Langvatnet tok vi en liten fotopause.

Da vi kom til Aursjøhytta var vi igjen inne i tåka. Vi kunne knapt se den oppdemmede Aursjødammen, slik som vi heller ikke hadde sett de andre demningene vi hadde passert på veien. Det var tid for lunch og vi bestemte oss for å smake på vaffel med sunndalsgrøt. Vi antok dette var lokalmat.

Aursjøhytta ligger på 866 m.o.h. midt inne i den vestlige delen av Dovrefjell. I perioden den ikke er betjent er den selvbetjent med DNT-nøkkel.

Etter Aursjøhytta ble tåka enda tettere. Nå fikk vi virkelig føle på at det var dårlig sikt framover på den svingete, smale veien. Bilene mot kom brått på. Skummelt var det også at vi visste at det var stupbratt utenfor veien enkelte steder, men at vi overhodet ikke så hvor det var.

Vi hadde nå passert det høyeste punktet på Aursjøvegen som er på 947 m.o.h. Nå kom vi til Eikesdalsveien som ble bygd av Aura kraftanlegg i 1961. Denne steinen er til minne om det.

På vei ned fra fjellet lettet tåka og vi fikk en fantastisk utsikt over Eikesdalen.

For å komme ned den bratt stigninga gjennom Finnsetlia til Eikdesdalen måtte vi gjennom en vendetunnel med 360 grader i spiral. Tunnelen er smal og det er mørkt inne i fjellet.

Før vi går videre vil jeg fortelle at vi, på grunn av tåka, ikke følte at vi var ferdig med Aursjøvegen denne dagen. Så skulle det vise seg at to måneder senere, på den siste feriedagen denne sommeren, var vi på et sted slik at vi kunne kjøre denne veien igjen. Da kjørte vi motsatt vei, og den turen kan du finner her.

Litlvatnet i Eikesdalen.

Vi kjørte Fv 191 og ved starten av Eikesdalsvatnet kjørte vi av og tok en kort bomvei for å komme til parkeringa til Mardalsfossen. Det ca. 18 km lange Eikesdalsvatnet er den største innsjøen i Møre og Romsdal.

Eikesdalsvatnet.

Fra bomveien ser vi Eikesdal ferjekai som ligger i sørenden av Eikesdalsvatnet. Den ordinære ferjedriften opphørte her da veien langs vannet ble åpnet i november 1990. Siden har ferja blitt brukt til å frakte turister, i tillegg til å være beredskapsferje for de som bor i Eikesdalen når ras stenger veien.

Fra parkeringa til Mardalsfossen er det ca 2 km lettgått vei. Området i Mardalen er en del av Eikesdalsvatnet landskapsvernområde. Langs veien kan du lese skilt som er satt opp som forteller om natur og kulturhendelser knyttet til Mardalen. Her er det almetre som er kultivert for å gi næring til husdyr, og folk i nødstider. Her er også hasseltrær som ga rikelig med nøtter som var viktig for folk i tidligere tider.

Opp til brua, de første ca. 1,5 km, er det mulig å komme seg fram med rullestol og barnevogn.

Mardalsfossen har Norges høyeste vassfall, og det fjerde høyeste i verden. Totalt fall er på 655 meter, og den øverste delen av fossen er med sine 297 meter et av verdens høyeste frie loddrette fossefall. Mardalsfossen kommer fra et regulert nettverk av demninger, kanaler, pumper og tunneler. Sommeren 1970 var det en stor aksjon mot utbygginga av Mardøla i Sandgrovbotn, men aksjonistene klarte ikke å hindre utbygginga. Resultatet ble at Mardalsfossen ble stengt, men fra 20. juni til 20. august hvert år blir slusene åpnet og fossen kan sees av turister. Men aksjonen blir stående som en historisk hendelse. For oss som har kjempet hardt mot utbygginga av vindkraft på Frøya, og Norge forøvrig, var det veldig spesielt å være her.

Ettersom det var tåke så vi bare nedre del av den enorme fossen.

Langs Eikesdalsvatnet.

På Øverås, på nordlige enden av Eikesdalsvatnet, ligger Eikesdal ferjekai. Etter det jeg har forstått er det M/F Mardøla, som vi så ligge ved kai nær Mardalsfossen, som fortsatt går her med turister på somrene og når fylkesveien av en eller annen årsak er stengt. Hvilken ferje som ligger her vet jeg ikke. På veien videre så vi også flere fargeglade sykler uten at vi forsto greia. Men vi skulle oppleve det også andre steder underveis.

På forhånd hadde vi lett etter overnatting i Åndalsnes, men endte opp ca 23 km unna med en liten campinghytte på Saltkjelsnes Camping i Eidsbygda. Det angret vi overhode ikke på ettersom vi trivdes veldig godt her.

På ettermiddagen kjørte vi en liten mil til Rødven Stavkirke. Den er trolig bygd rundt år 1300. Da det ble behov for et nytt kirkebygd i starten av 1900-tallet ble Rødven kirke oppført, og åpnet i 1907. Stavkirka var stengt da vi var der så vi fikk ikke sett den innefra.