Belém i Lisboa, Portugal.

Den første dagen etter at vi kom til Portugal tok reiseselskapet oss med til Lisboa. Dagens mål var Belém, som er portugisisk for Bethlehem, en bydel i landets hovedstad. Denne dagen skulle vi ha med oss en lokal guide, Filippa, og hun møtte oss ved hotellet i Ericeira. Som en ekstraservice tok hun oss med på en guidet sightseeing i bl.a. bydelen Baixa. Det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. 

På morgenen våknet vi til tåke, noe som ofte var tilfelle. Det store Atlanterhavet er årsaken, men det tar vanligvis ikke lang tid før den letter. 

Gubben og jeg har vært i Portugal tidligere, også i Belém. Men jeg har alltid sagt at dersom jeg skulle ønske meg veldig tilbake til et sted måtte det bli Lisboa. Vil du se mer fra vår forrige besøk i denne bydelen kan du se her. Etter noen stopp underveis kjørte bussen oss ned til elva, og satte oss av ved Jardim da Torre de Belém. Stedet ligger ved elvebredden, nær utløpet av elva Tajo evt Tagus.

 Monumentet av et fly er det første som møter oss, en hyllest til de portugisiske marineoffiserene Gago Coutinho og Sacadura Cabral (portugisiske luftfartspionerer) som minnes den første kryssingen av Sør-Atlanterhavet med sjøfly i 1922. I tillegg også den første med bare astronomisk navigasjon, de 8 400 kilometerne fra Lisboa til Rio de Janeiro i Brasil. 

Belém var utgangspunktet for de mange sjøfartsekspedisjonene på 1400- og 1500-tallet, og som gjorde Portugal til en global sjøfartsnasjon. Det er ikke langt til neste høydepunkt på stedet, Torre de Belém. 

Torre de Belèm er et av de mest enestående monumenter i Lisboa. I det 16. århundre var dette et befestet tårn, nå fungerer det stort sett som et friluftsmuseum. Men før i tiden var tårnet det synet sjøfarerne som kom hjem fra sine mange og lange reiser gledet seg mest til å se. Da Lisboa ble invadert av spanske tropper i 1580 ble tårnet tatt av den spanske hertugen av Alba og senere brukt som fengsel. Torre de Belèm, i likhet med klosteret og kirken vi snart skal besøke, kom på UNESCOs verdensarvliste i 1983, og ble i 2007 av portugiserne valgt som et av De sju underverker i Portugal. 

Rett fram for de som går langs elvebredden ser vi Padrão dos Descobrimentos, monumentet som er neste stopp. Brua over Tajo evt Tagus er Ponte 25 de Abril, som går over til nabokommunen Almada. Vil du vite mer om denne brua, og hvorfor det virkelig er verd å ta turen over dit, kan du lese i i et innlegg fra sist vi var i Lisboa. Jeg kan nevne at vi da tok båt over elva, og buss opp til det det historiske stedet. 

Padrão dos Descobrimentos er et monument for oppdagelsesreisende. Det er 52 meter høyt og ble oppført i 1960. Da var det markering av at det var 500 år siden Henrik Sjøfarerens død. Padrão dos Descobrimentos ligger der det bør ligge, langs elvemunningen av Tajo, der skipene altså i det 15. og 16 århundre dro ut fra for å utforske verden og handle med India, og andre land i det fjerne Østen. 

Fremst i rekken står Henrik sjøfareren. Andre som kan sees på monumentet er Kong Alfonso V og Vasco da Gama. Vår lokale guide fortalte at da de seilte til India brukte de ett år hver vei. 

Også fra denne siden av monumentet kan du se Henrik Sjøfareren fremst i skipet. Han er den eneste som kan sees fra begge sider. 

Ved siden av monumentet Padrão dos Descobrimentos er det et 14 meter bredt verdenskart i gata. Sist vi var her kunne vi gå på kartet, nå var det sperret av. De mange turistene som gjerne vil "besøke" hjemlandet sitt har satt sitt preg på flisene det er laget av.  

Det er korte avstander mellom høydepunktene her i Belém. Det tar rundt 10 minutter å gå fra Padrão dos Descobrimentos til Mosteiro dos Jerònimos, det andre høydepunktet som er ført opp på UNESCOs verdensarvliste her i Belém. I 2007 ble klosteret kåret til femteplass av De syv underverkene i Portugal av folket i landet. Da vi var her sist var Mosteiro dos Jerònimos stengt, bare kirka Igreja de Santa Maria de Belém, som ligger vegg i vegg, var åpen.  

Først vil jeg nevne at det var her Lisboa-traktaten ble undertegnet av EUs statsledere i 2007. 

Mosteiro dos Jerònimos var en gang hjemmet til en orden av Hieronymite munker. Stedet det står på var opprinnelig en bolig grunnlagt av den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren i 1450. Kong Manuel I beordret bygging av Mosteiro dos Jerònimos i 1501 til ære for Vasco da Gamas oppdagelse av sjøveien til India. Klosteret fungerer som et nasjonalt mausoleum og her finner du sarkofager til flere av Portugals mest betydningsfulle historiske personer. Heldigvis berget klosteret under jordskjelvet i 1755. 

På veien opp i klosterets andre etasje henger dette maleriet, São Jerónimo Penitente, malt av den portugisiske maleren José de Avelar Rebelo på 1600-tallet. 

Det er imponerende å komme opp hit, og rusle rundt mens du titter ned på klostergården. 

Disse dørene leder inn til kirken vegg i vegg, Igreja de Santa Maria de Belém. Her i klosteret sto munkene mens de tok imot skriftemål fra sjømenn og pilegrimer som besøkte kirken, på den andre siden av døra. Den siden kan du se lengre nede i innlegget her. Det er tilsammen 12 slike dører. 

På vei inn til klosterets reflektorium, spisesalen som ble bygget rundt 1517. 

I den ene enden av spisesalen henger maleriet Hyrdenes tilbedelse av den portugisiske kunstneren António Campelo. Det stammer fra 16. århundre. 

Sarkofagen til forfatter, poet og historiker Alexandre Herculanos var først enda mer storslått, men ble nedtonet i 1940 for å sikre at utsmykninga ikke var finere enn sarkofagene til Luis de Camões og Vasco da Gama, som også befinner seg her. Det kan vi, som flere opplysninger herfra, lese på skilt inne i klosteret. 

Det er som jeg har skrevet over her, flere sarkofager i dette klosteret. Den neste er graven til Luís de Camões, som levde fra omtrent 1525 til 1580. Levningene av Camões, Portugals mest berømte nasjonalpoet, ble overført hit, fra kirken i Santa Ana-klosteret her i Lisboa, under 300-årsmarkeringa av hans død i juni 1880. 

Vi går inn i Igreja de Santa Maria de Belém, som vi altså har besøkt en gang før. Vil du se bilder jeg tok den gangen kan du se her. Det koster ingenting å komme inn i kirken dersom du velger å ikke besøke klosteret. Igreja de Santa Maria de Belém er fra det 15. århundre, og er altså, sammen med Mosteiro dos Jerònimos, på UNESCOs verdensarvliste. 

Jeg skrev over her om de 12 dørene fra klosteret side som gikk inn i kirken, og som var i bruk til skriftemål. Dette er dørene inne fra kirkerommet. 

Vasco da Gama var sjøfareren som i 1497 forlot Belém for å finne sjøveien til India. Han nådde India året etter, i 1498, og han seilte da rundt Afrikas Horn. Dette var hans største prestasjon. Hans levninger ble flyttet hit av Kong Manuel I i 1880, fra kirken Igreja da Misericrdua i byen Vidigueira, Portugal. Her hadde han blitt tildelt tittelen Greve av Vidigueira, og det var her i byen han ble gravlagt etter sin død i India i 1524. Dette var hans tredje reise til India. 

På vårt program fra reiseselskapet sto det at ingen tur til Belém er komplett uten å smake på den berømte Pastéis de Belém, en søt kake som stammer herfra. Vårt opphold i Belém ble avsluttet med at vår portugisiske guide hentet denne delikatessen fra det lokale konditoriet, to til hver. Ble vi hektet? Å ja da. Det ble mange slike videre under vår ferie. Og undertegnede har til og med laget egne etter hjemkomst. 

Konditoriet Pastéis de Belém ligger rett ved Mosteiro dos Jerònimos. De begynte, i 1837, å lage den originale baksten etter en gammel oppskrift fra klosteret. Den hemmelige oppskriften gjenskapes hver dag i bakeriet vårt, for hånd, kun ved bruk av tradisjonelle metoder, kan vi lese på deres nettside. 

Da bussen vår passerte konditoriet var det lang kø utenfor. Heldige oss som hadde vår utmerkede lokale guide, Filippa. 

Omtrentlig kjørevei fra Ericeira der vi bodde til Belém i Lisboa. 

Gatelangs i Ericeira, Portugal.

I slutten av april 2026 reiste vi til en liten fiskelandsby på vestkysten av Portugal. Dette ble vår femte søster-/svogertur med det reiseselskapet vi har valgt å følge, fra vår første tur med dem til Madrid og Cuenca i Spania. Vi ser ingen grunn til å bytte selskap så lenge vi er fornøyde, og de har turer vi kan tenke oss. 

Vi fløy til Lisboa og det tok 45-50  minutter med buss derfra til Ericeira. Den sjarmerende byen ligger på klipper langs Atlanterhavet. Jeg og mannen kjenner litt til denne kysten fra før ettersom vi høsten 2015 gikk Den Portugiske pilegrimsruten med start 290 km lengre nord enn Ericeira, fra Porto til Santiago de Compostella i Spania. Omtrent 120 km av denne ruten, den delen som er i Portugal, går omtrent i fjærasteinene av Atlanterhavet. 

Det kommer surfere fra hele verden til Ericeira. Bølgene fra storhavet gjorde at landsbyen i 2011 ble utpekt til det første surfe-reservatet i Europa, og det andre i verden. På nettsiden til byen kan vi lese at ingen planla at dette skulle bli et surfeparadis. Noen surfere oppdaget stedet og med hjelp av bl.a. sosiale medier spredte ryktet seg, og nå kommer det surfere fra hele verden hit. 

Hotellet vi bodde på ligger på en klippe ut mot Atlanterhavet. Her skulle vi bo i syv netter, og med mange spennende utflukter underveis. Bildet under er tatt fra vinduet på rommet vårt. 

Jeg vil ta dere med en tur gatelangs i trivelige Ericeira. 

Vi bodde rett ved gamlebyen i Ericeira. Fra hotellet kom vi ganske fort til Igreja de Santa Marta. Den katolske kirken er fra 1760.

Fliser er jo et velkjent fenomen i Portugal, også her. Husene er i hvitt og blått, og det er brostein overalt. 

Vi kommer til Praca da Republica, hovedtorget i landsbyen. Vi ser fort at dette er et populært sted å oppholde seg. 

Det vakre bygget under var tidligere et kasino fra 1919, og senere ble det kino. I dag er det byens kulturhus, hvor også biblioteket ligger. 

Det er mange bevis på at dette er et surfeparadis når du rusler rundt i gatene. 

Det er mange koselige butikker å besøke. 

Navnet Ericeira betyr sjøpiggsvin, eller kråkebolle som vi kaller det. Jeg angrer enda på at jeg ikke kjøpte med meg en av de mange, i ulike farger, som var til salgs her. Du ser en på bilde under. 

Vi rusler videre langs de smale gatene. 

Som sagt over så bodde vi syv netter i Ericeira. Dagene var opptatt med utflukter, men en dag var forbeholdt å bare være her. Den dagen benyttet vi til å se nærmere på områdene som ligger langs Atlanderhavet. Men på vei dit fikk vi selvfølgelig også med oss flere gater i gamlebyen. 

På nettsiden til turistguiden for Ericeira kan vi lese at Capela de Nossa Senhora da Boa Viagem fikk sitt navn i 1645 Det antas at den ble bygget på 1400-tallet, og dette er stedet fiskerne ba før de dro ut på sjøen, og der konene deres ba om at de skulle komme trygt hjem igjen. Kapellet er også bare kjent som Capela da Boa Viagem, som betyr Kapellet for den gode reisen. 

Kapellet er kledd med fliser fra gulv til tak. 

Når vi ser et marked må vi alltid innom. 

Litt av hvert å se på vår vandring. 

Largo do Pelourinho, et lite torg med en gapestokk fra midten av 1500-tallet. Disse steinsøylene finnes mange steder i Portugal og det antas at de har sin opprinnelse i romertiden. 

Igreja Paroquial de São Pedro er en katolsk kirke som ble utbygd fra 1658, fra å være et kapell til det den er i dag. Korset som står foran kirken ble reist i 1782. 

Så er vi kommet ut til klippene mot Atlanterhavet. Vi befinner oss nå i den nordligste delen av Ericeira. Vi starter vår vandring herfra på utkikkspunktet som skiller strendene Praia de São Sebastião og Praia do Norte. Det er førstnevnte du ser i nordlig retning, på bilde under. Du kommer deg ned via en trapp. Når det er flo oversvømmes nesten hele stranden, noe som det kan se ut at det gjør på bildet.  

I sørlig retning ligger Praia do Norte, selv om navnet skulle tilsi noe annet. Med sine kraftige bølger er dette det ultimate stedet for surfere. Dette er også en av de beste strendene i Ericeira. 

På vei ned mot Praia do Norte. På klippen ser du inn mot byen. 

Nedenfor midten av byen ligger fiskehavna. Selv om stedet har en molo, som nok tar av noe av bølgene fra Atlanterhavet, så blir båtene heist opp fra sjøen og satt på land mellom utfartene. Fra øverst på klippen og ned mot havna er det en 30 meter, noen sier også 40 meter, høy mur. Stranda hvor fiskehavna ligger heter Praia dos Pescadores, som betyr Fiskernes strand. Det var fra denne stranda Portugals siste konge, Kong Manuel II, flyktet sjøveien fra landet under 5. oktober-revolusjonen i 1910, og landet ble en republikk. Kongen hadde tilbragt siste natta i palasset i Mafra. Han dro via Gibraltar og levde i Storbritannia til han døde i 1932.  

Vi fikk oppleve at noen karer hadde heist opp en av båtene og kjørte den på plass med en tohjuls traktor. 

En eldre mann holdt på å sløye en skate. Jeg spurte om jeg kunne få ta et bilde av ham, noe han var veldig så ivrig på. 

Det sto båter overalt på Praia dos Pescadores.

Etter å ha kommet opp til selve byen igjen ser vi oss tilbake på fiskehavna og utsiktspunktet der vi hadde startet vår vandring langs havet. 

Tilbake til hotellet vårt er det etter hvert tid til lunch. 

Selv om vi var tilbake til hotellet vårt hadde vi enda en strand og utforske, Praia do Sul. Praia do Sul tilsier at stranda ligger sør i byen. Denne stranda er også kjent som Praia da Baleia. Baleia betyr hval og navnet stammer fra en hendelse fra 1800-tallet da en stor hval ble skylt i land her. Praia do Sul er en veldig populær strand ettersom den er mer skjermet mot vind enn andre strender her. 

Vi ser oss tilbake på Praia do Sul og hotellet vi bodde på, Hotel Vila Gale Ericeira. 

Selv om du ikke er gjest ved Hotel Vila Gale Ericeira kan du, ved å betale, benytte to av hotellets bassenger, et for barn og et med sjøvann. Dette kan jeg lese på nettsiden til Ericeiras turistguide.  

Området rundt hotellet er det fint å oppholde seg på, både dag og kveld. På bilde under ser vi opptil 30 surfere i sjøen. Det ble ikke noe særlig til surfing. Ettersom dette er Praia do Sul, hvor det er roligere sjø enn andre steder i byen, så kan dette kanskje være nybegynnere under opplæring. Vi kan se på en steintavle ved stranda at det i perioden mai til oktober er det oftest nord/nordvest vind her, med bølger under 1 meter, mens temperaturen i sjøen lett kan nå 18-20 grader. Høyere temperatur kan en kanskje ikke forvente rett ved Atlanterhavet?

På bildet under kan du se klippen ytterst mot høyre, Cabo da Roca, som er det vestligste punktet på det europeiske fastland. Vi skal besøke dette stedet på en senere dag under ferien. 

Solnedgang over Atlanterhavet. 

Vi tar en kveldstur på promenaden langs Praia do Sul.

Det var et fantastisk lys som skinte på husene på klippen over Praia do Sul i det sola gikk ned. 

Foto: Elmer Aure.

Nå har jeg tatt deg med på en rundtur i kystbyen Ericeira. Under vårt opphold her skal vi besøke mange andre steder. Men før jeg forteller deg om det så summerer jeg opp hvordan vår femte tur med Vitus Reiser har vært. Dette ble enda en fin tur, hvor vi denne gangen var 17 stykker i tillegg til oss fem. Pluss en veldig trivelig reiseleder, som var ny i faget. Ericeira er forøvrig også ny for reiseselskapet. Vi ble litt urolig da vi oppdaget at alle middagene, som var hver dag, var buffét på hotellet vi bodde. Men vi hadde ingenting å frykte. Maten var god, og vi ble ikke matlei som vi ofte kan bli ved buffé en hel uke.  Vi var også veldig fornøyde med frokosten. Disse måltidene gikk inn i prisen vi betalte for reisa. Men denne gangen var det bare en lunch inkludert. Denne vi ble servert i Lisboa. 

Kartet viser hvor Ericeira er i forhold til Lisboa.