Denne sjette dagen i Portugal tok bussen oss sørover fra Ericeira, der vi har bodd denne uka.
I følge reiseselskapet vårt er Sintra en av de mest magiske stedene i Portugal. Byen har i århundrer vært et favorittsted for poeter, kunstnere og kongelige. Kulturlandskapet i Sintra er innlemmet i UNESCOs verdensarvliste.
Mange oppfatter Sintra som en eventyrby. Bussen setter oss av nedenfor Palácio Nacional de Sintra. Nasjonalpalasset er mye mindre enn Pálacio Nacional de Mafra som vi besøkte dagen før, men det er det best bevarte kongelige middelalderpalasset i Portugal.
Vi tar oss til de smale gatene i denne koselige byen. På toppen av bildet under kan du skimte Castelo dos Mouros, bygd på 700-tallet. Dit skal vi ikke.
Også i Sintra, som overalt ellers i Portugal kan du kjøpe Pastéis de Belém. Det er vanskelig å si nei til disse gode småkakene, som er et av de mest tradisjonelle og populære spesialitetene, og som er helt fra slutten av 1600-tallet. Vi spiste dem første gang i Belém i Lisboa.
En hel butikk full av sardiner.
Det er ikke bare Pastéis de Belém som må smakes når vi kommer over dem. Surkirsebærlikøren Ginjinha, som vi først ble kjent med i Óbidos, servert i en liten kopp laget av sjokolade, er vanskelig å gå forbi.
Sammen med reiseleder ble reisefølget enige om at vi ville besøke Quinta da Regaleira. Stedet ligger like utenfor det historiske sentrum av Sintra, men det er bare noen minutter å gå.
Quinta da Regaleira består av et romantisk palass, kapell, en flott park og mye mer. Sammen med andre slott og steder i Sintra er Quinta da Regaleira klassifisert som et verdensarvsted av UNESCO, innenfor kulturlandskap. Det var den portugisiske millionæren, kulturmannen og filantropen António Augusto Carvalho Monteiro (1848-1910) som grunnla stedet, som ble bygget fra 1904. Det meste sto ferdig i 1910. Etter mange eiere opp gjennom årene har stedet siden 1997 vært eid av Sintra kommune.
Det mest populære stedet i Quinta da Regaleira er brønnen. Man går inn gjennom en trang inngang i berget, og plutselig dukker en dyp brønn opp, kalt Innvielsesbrønnen. Den har aldri vært brukt som vannkilde, men til seremonielle formål.
Det er bare å følge trappa rundt og rundt ned den 27-30 meter dype brønnen. De ni sirklene symboliserer de ni sirklene i helvete fra Dantes Guddommelige komedie. Nederst i brønnen befinner det seg et kompass av mosaikk som er plassert over et tempelridderkors. Grunnleggeren av stedet, Carvalho Monteiro skal ha vært en tempelridderentusiast. Tempelridderne var en katolsk militærorden, som sannsynligvis ble oppløst på 1300-tallet. Senere ble det dannet grupper, som blant annet frimurere, og her i bunnen av i brønnen ble det gjennomført frimurer-ritualer.
Titter man opp ser man tretoppene.
Vel nede følger vi en opplyst tunnel til vi kommer til en liten foss.
Vi passerer på utsiden av fossen vi nettopp så i enden av tunnelen.
Palasset, Palácio da Regaleira, som du ser bakerst gjennom trærne på bildet under, har fem etasjer. Vi tar en liten runde rundt i bygningen. Men først vil jeg nevne at tårnet i forkant er på stedets kapell.
Kapellet ligger ikke langt fra palasset. Dette er et romersk-katolsk kapell, som er lite, men det har flere etasjer.
Etter at vi har spist lunch er det tid til å forlate Quinta da Regaleira gjennom parkens utgang.
Dagens neste mål er Cabo da Roca, det vestligste punktet på det europeiske fastland. Under vår første pilegrimsvandring trodde vi at vi også var på det vestligste punktet, etter at vi hadde stoppet vår vandring i Santiago de Compostela, og etterpå tok oss ut til Finisterre. Dette var i 2013, men vi forstår at dette ikke er riktig. Her på Cabo da Roca er det uendelig utsikt utover Atlanterhavet, et sted som bokstavelig talt markerte verdens ende i tidligere tider.
Under ser du steinplaketten på monumentet, som viser koordinatene på stedet.
Cabo da Roca ligger på et nes 140 meter over havet. Ericeira, ligger lengre nord langs kysten, og jeg antar det er den byen vi skimter øverst mot horisonten, i retning nord, på bildet under. Vi ser nemlig klippen fra der vi bor.
Utsikt sørover fra Cabo da Roca.
Fyrtårnet på Cabo da Roca er fra 1772 og er det nest eldste på den portugisiske kysten. I 1843, 1897 og i 1917 gjennomgikk fyrtårnet viktige endringer. I 1947 ble en ny optisk enhet av tredje orden installert, og den finnes fortsatt i dag. Utbedringene fortsatte videre i 1982, og i 1990 ble fyrtårnet automatisert og gassproduksjonsanlegget ble stengt. Dette kan vi lese på Nasjonal Sjøfartsmyndighets nettside.
På tur hjem til Ericeira kjørte bussen innom Cascais, en by lengre sør langs vestkysten av Portugal. Det var her de kongelige bodde under andre verdenskrig. Men kongelige hadde kommet hit lenge før det. Den tidligere fiskelandsbyen er i dag landets luksusby, og er kalt Portugals svar på Saint-Tropez.
Vi hadde ikke lang tid i Cascais, men vi ruslet litt rundt nede ved havet, og kom til Praca 5 de Outubro (5. oktober-plassen).
På Praca 5 de Outubro finner vi rådhuset og bronsestatuen av Kong Dom Pedro I. Han regjerte fra 1357 til 1367. Statuen er fra 1964 og markerte 600-årsjubileet for Cascais status som by. Det var Dom Pedro I som sørget for at Cascais fikk bystatus.
Sandstranda Praia da Ribeira ligger like nedenfor Praca 5 de Outubro.
Luís de Camões (1524-1580) regnes som Portugals nasjonalforfatter. 10. juni, hans dødsdag, er Portugals nasjonaldag. Vi hadde for noen dager siden besøkt sarkofagen hans i Mosteiro dos Jerònimos, som ligger i Belém i Lisboa.
Full av inntrykk er vi nok en gang på vei tilbake til hotellet vårt i Ericira. Der venter en felles middag på oss.
Dagens kjørerute
