lørdag 16. oktober 2021

Fra Sunndalsøra, over Aursjøvegen til Eikesdalen, Mardalsfossen, Eresfjord og Eidsbygda.

 I sommer ferierte vi tilsammen i fire uker langs det vi mener er Norges vakreste landskaper, iallefall er det det vi tenker til nye turer kommer! Det har vært høye fjell, dype daler, lange fjorder og med smale, bratte og svingete veier. Vi har hele tiden prøvd å kjøre mest mulig nye veier for oss. Derfor sier vi at vi kom til Sunndalsøra før vi startet årets første tur. Derfra skulle vi kjøre Aursjøvegen, som jeg først oppdaget da jeg begynte å planlegge sommerens turer. 

Hov kirke på Sunndalsøra er fra 1887. Den var stengt da vi passerte.


Vi fulgte Fv 62 ut av Sunndalsøra et kort stykke før vi tok av oppover Litldalen og kjørte Litldalsvegen. Etter litt over 7 km begynner en bomvei hvor du må betale kr. 100 for bil. 


Vi er inne i Dovrefjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark. Aursjøvegen er åpen fra midten av juni til oktober, eller til høstens første snøfall. Opprinnelig er dette en anleggsvei (bygget i 1947-50) og en skal være klar over at den ikke anbefales for stor bil eller campingvogn. Veien er smal, det er en nervepirrende vei hvor det flere steder mangler rekkverk, og fjellsiden er bratt ned. Turen kan fort bli en utfordring for de med høydeskrekk. 

Dalavatnet.



Vi forstår ganske snart hvorfor Aursjøvegen kan bli sammenlignet med Trollstigen. Dersom du synes sistnevnte er skummel så bør du absolutt ikke kjøre Aursjøvegen. Det er mange hårnålssvinger og veien er tidvis bratt. Trafikken mot kan komme overraskende på, så en skal være observant. Det skulle bli en ekstra utfordring for oss ettersom tåka lå tett. 




Skiltet med jettegryte kom overraskende på oss. Tåka lå tett oppover fjellsiden, men vi bestemte oss for å gå de to hundre meterne opp. Det hele føltes litt skummelt, og vi så ikke noe av terrenget rundt jettegryta. Så her skal en være forsiktig når været er som det var den dagen! Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. 

Gubben står ved jettegryta som har en kjetting mot det bratteste stupet. Jeg vil si det markerer hvor du ikke bør gå, og ikke mer. 



Jettegryta. 




På høyfjellet letnet tåken, og vi fikk endelig se noe av den flotte naturen. Dette var i juni og vi kunne fortsatt se snø flere steder.  






Der veien skiller Skarvdalselva og Langvatnet tok vi en liten fotopause. 





Da vi kom til Aursjøhytta var vi igjen inne i tåka. Vi kunne knapt se den oppdemmede Aursjødammen, slik som vi heller ikke hadde sett de andre demningene vi hadde passert på veien. Det var tid for lunch og vi bestemte oss for å smake på vaffel med sunndalsgrøt. Vi antok dette var lokalmat. 

Aursjøhytta ligger på 866 m.o.h. midt inne i den vestlige delen av Dovrefjell. I perioden den ikke er betjent er den selvbetjent med DNT-nøkkel.


Etter Aursjøhytta ble tåka enda tettere. Nå fikk vi virkelig føle på at det var dårlig sikt framover på den svingete, smale veien. Bilene mot kom brått på. Skummelt var det også at vi visste at det var stupbratt utenfor veien enkelte steder, men at vi overhodet ikke så hvor det var. 


Vi hadde nå passert det høyeste punktet på Aursjøvegen som er på 947 m.o.h. Nå kom vi til Eikesdalsveien som ble bygd av Aura kraftanlegg i 1961. Denne steinen er til minne om det. 


På vei ned fra fjellet lettet tåka og vi fikk en fantastisk utsikt over Eikesdalen.


For å komme ned den bratt stigninga gjennom Finnsetlia til Eikdesdalen måtte vi gjennom en vendetunnel med 360 grader i spiral. Tunnelen er smal og det er mørkt inne i fjellet. 

Litlvatnet i Eikesdalen.



Vi kjørte Fv 191 og ved starten av Eikesdalsvatnet kjørte vi av og tok en kort bomvei for å komme til parkeringa til Mardalsfossen. Det ca. 18 km lange Eikesdalsvatnet er den største innsjøen i Møre og Romsdal. 

Eikesdalsvatnet. 



Fra bomveien ser vi Eikesdal ferjekai som ligger i sørenden av Eikesdalsvatnet. Den ordinære ferjedriften opphørte her da veien langs vannet ble åpnet i november 1990. Siden har ferja blitt brukt til å frakte turister, i tillegg til å være beredskapsferje for de som bor i Eikesdalen når ras stenger veien. 


Fra parkeringa til Mardalsfossen er det ca 2 km lettgått vei. Området i Mardalen er en del av Eikesdalsvatnet landskapsvernområde. Langs veien kan du lese skilt som er satt opp som forteller om natur og kulturhendelser knyttet til Mardalen. Her er det almetre som er kultivert for å gi næring til husdyr, og folk i nødstider. Her er også hasseltrær som ga rikelig med nøtter som var viktig for folk i tidligere tider. 


Opp til brua, de første ca. 1,5 km, er det mulig å komme seg fram med rullestol og barnevogn. 


Mardalsfossen har Norges høyeste vassfall, og det fjerde høyeste i verden. Totalt fall er på 655 meter, og den øverste delen av fossen er med sine 297 meter et av verdens høyeste frie loddrette fossefall. Mardalsfossen kommer fra et regulert nettverk av demninger, kanaler, pumper og tunneler. Sommeren 1970 var det en stor aksjon mot utbyggina av Mardøla i Sandgrovbotn, men aksjonistene klarte ikke å hindre utbygginga. Resultatet ble at Mardalsfossen ble stengt, men fra 20. juni til 20. august hvert år blir slusene åpnet og fossen kan sees av turister. Men aksjonen blir stående som en historisk hendelse. For oss som har kjempet hardt mot utbygginga av vindkraft på Frøya, og Norge forøvrig, var det veldig spesielt å være her. 

Ettersom det var tåke så vi bare nedre del av den enorme fossen. 




Langs Eikesdalsvatnet.



På Øverås, på nordlige enden av Eikesdalsvatnet, ligger Eikesdal ferjekai. Etter det jeg har forstått er det M/F Mardøla, som vi så ligge ved kai nær Mardalsfossen, som fortsatt går her med turister på sommerne og når fylkesveien av en eller annen årsak er stengt. Hvilken ferje som ligger her vet jeg ikke. På veien videre så vi også flere fargeglade sykler uten at vi forsto greia. Men vi skulle oppleve det også andre steder underveis. 





På forhånd hadde vi lett etter overnatting i Åndalsnes, men endte opp ca 23 km unna med en liten campinghytte på Saltkjelsnes Camping i Eidsbygda. Det angret vi overhode ikke på ettersom vi trivdes veldig godt her. 





På ettermiddagen kjørte vi en liten mil til Rødven Stavkirke. Den er trolig bygd rundt år 1300. Da det ble behov for et nytt kirkebygd i starten av 1900-tallet ble Rødven kirke oppført, og åpnet i 1907. Stavkirka var stengt da vi var der så vi fikk ikke sett den innefra. 


Under ser du reiseruta vår denne dagen, fra vi tok av på Sunndalsøra.

fredag 24. september 2021

Ekkertinden i Sunndalen.

 Dette er den mest utfordrende turen vi har gått. Den eneste turen vi kan sammenligne med er Svarthetta i Rennebu kommune, Men det er fire år siden vi gikk der, og vi var sikkert litt sprekere da. Den gangen gikk vi opp fra den innerste setra i Svartådalen, noe som gjorde stigninga tyngre enn den ordinære ruta fra Jøldalen. 

Ekkertinden ligger i Gjøra i Sunndalen, dalen som ligger mellom høye fjell på begge sider. Vi  kom kjørende ned Rv 70 fra Oppdal og etter ca. 30 km tok vi av der et skilt viste vei til Vollan camping og Vollaseter. Deretter fulgte vi Vollavegen litt over halvannen km til vi kom til en informasjonstavle ved Vollan gård. Derfra var det bare å belage seg på en tur som regnes som krevende, også på UT.no sine sider. Det er flere stier opp til toppen av Ekkertinden enn den vi valgte, og du kan også gjøre dette til en rundtur, ikke tur/retur som vi gjorde.


På denne turen må du huske å ta med vann ettersom det ikke er muligheter til å finne det før du er på Vollasetra. Så er det bare å ta fatt, og stigningen startet med det samme.



Selv om det er bratt er det fin sti som går i tett skog til vi kommer til skoggrensa, da åpner landskapet seg. 



Etter halvannen time var vi kommet til Vollasetra hvor vi tok en god stopp. 

Setra litt lengre opp er Langbakksetra.  





Junior, som var en av turfølget, hadde på forhånd sørget for at vi kunne koke kaffe underveis. I tillegg til litt mat gjorde det susen. Vollasetra er en selvbetjent DNT-overnatting som har sengeplass til hele 23 stykker. Plassene er fordelt på to senger i Selet, seks i Eldhuset, tre i Øyabua og flest sengeplasser i Fjøset med 12 plasser, fordelt på tre rom. I Eldhuset, Selet og Øyabua er det kokemuligheter. Det finnes også et proviantrom i Selet, så det er mulig å kjøpe seg litt mat dersom en bestemmer seg for å overnatte på sparket. En natt her anbefales virkelig. Historien til Vollaseter går så langt tilbake som til 1860 og ble drevet av Vollan gård til 1954. Da flyttet de seterdriften til Langbakksetra som kan sees på et bilde over her. I 1996 tok Kristiansund og Nordmøre Turistforening over setertunet Vollasetra. De fire bygningene var veldig forfalte, noen nesten helt kollapset, og de ble restaurert tilbake til så nært de originale som mulig. Stedet ble åpnet for vandrere i 2000. Vollasetra er et fint sted å gå om dersom en skal inn i Trollheimen. 



Vollaseter ligger på 750 moh. Herfra kan vi se over dalen, og på andre siden av fossen, høyt oppe, ligger enda en seter. Det er Liabøsetra som ligger på 925 moh. Vi befinner oss i Møre og Romsdal, mens Liabøsetra ligger i Trøndelag, i Oppdal kommune. Dit er det mulig å følge en sti herfra. 


Etter en god pause var det greit å fortsette vandringa oppover. Landskapet åpner seg, og det blir etter hvert noe lettere å gå.  

Vi ser oss tilbake ned på Vollasetra. 











Det var meldt vekslende vær denne dagen, og etter hvert kom noen mørke skyer. Heldigvis slapp vi regn, noe som kunne ha gjort nedturen utfordrende. 



Etter nærmere 5 kilometer, så godt som rett opp, er vi på toppen. Den viser seg å være flatere enn en kanskje skulle tro. 



1000 meter rett ned til Gjøra og elva Driva. Nærmere den stupbratte kanten torde ikke jeg å gå. Magesuget kjentes godt. 






Når en står på kanten av stupet forstår vi hvorfor Ekkertinden er kalt Sunndalens svar på Preikestolen. En skal være varsom med å gå for nært kanten ettersom det skal være en del løse steiner der. 



Det begynte å blåse en del mens vi var på toppen, men vi fant le slik at vi fikk spist resten av matpakkene våre. Etterpå var det bare å ta fatt på veien ned igjen, samme veien som vi kom opp. Første del, som ikke var så bratt, gikk greit. Men fra Vollasetra og ned var det ille, selv om jeg brukte alle knep jeg hadde lært for å skåne knærne best mulig. 





Med utsikt i retning Gråura.



Dagens tur fra Vollan Gård til Ekkertinden.