fredag 24. september 2021

Ekkertinden i Sunndalen.

 Dette er den mest utfordrende turen vi har gått. Den eneste turen vi kan sammenligne med er Svarthetta i Rennebu kommune, Men det er fire år siden vi gikk der, og vi var sikkert litt sprekere da. Den gangen gikk vi opp fra den innerste setra i Svartådalen, noe som gjorde stigninga tyngre enn den ordinære ruta fra Jøldalen. 

Ekkertinden ligger i Gjøra i Sunndalen, dalen som ligger mellom høye fjell på begge sider. Vi  kom kjørende ned Rv 70 fra Oppdal og etter ca. 30 km tok vi av der et skilt viste vei til Vollan camping og Vollaseter. Deretter fulgte vi Vollavegen litt over halvannen km til vi kom til en informasjonstavle ved Vollan gård. Derfra var det bare å belage seg på en tur som regnes som krevende, også på UT.no sine sider. Det er flere stier opp til toppen av Ekkertinden enn den vi valgte, og du kan også gjøre dette til en rundtur, ikke tur/retur som vi gjorde.


På denne turen må du huske å ta med vann ettersom det ikke er muligheter til å finne det før du er på Vollasetra. Så er det bare å ta fatt, og stigningen startet med det samme.



Selv om det er bratt er det fin sti som går i tett skog til vi kommer til skoggrensa, da åpner landskapet seg. 



Etter halvannen time var vi kommet til Vollasetra hvor vi tok en god stopp. 

Setra litt lengre opp er Langbakksetra.  





Junior, som var en av turfølget, hadde på forhånd sørget for at vi kunne koke kaffe underveis. I tillegg til litt mat gjorde det susen. Vollasetra er en selvbetjent DNT-overnatting som har sengeplass til hele 23 stykker. Plassene er fordelt på to senger i Selet, seks i Eldhuset, tre i Øyabua og flest sengeplasser i Fjøset med 12 plasser, fordelt på tre rom. I Eldhuset, Selet og Øyabua er det kokemuligheter. Det finnes også et proviantrom i Selet, så det er mulig å kjøpe seg litt mat dersom en bestemmer seg for å overnatte på sparket. En natt her anbefales virkelig. Historien til Vollaseter går så langt tilbake som til 1860 og ble drevet av Vollan gård til 1954. Da flyttet de seterdriften til Langbakksetra som kan sees på et bilde over her. I 1996 tok Kristiansund og Nordmøre Turistforening over setertunet Vollasetra. De fire bygningene var veldig forfalte, noen nesten helt kollapset, og de ble restaurert tilbake til så nært de originale som mulig. Stedet ble åpnet for vandrere i 2000. Vollasetra er et fint sted å gå om dersom en skal inn i Trollheimen. 



Vollaseter ligger på 750 moh. Herfra kan vi se over dalen, og på andre siden av fossen, høyt oppe, ligger enda en seter. Det er Liabøsetra som ligger på 925 moh. Vi befinner oss i Møre og Romsdal, mens Liabøsetra ligger i Trøndelag, i Oppdal kommune. Dit er det mulig å følge en sti herfra. 


Etter en god pause var det greit å fortsette vandringa oppover. Landskapet åpner seg, og det blir etter hvert noe lettere å gå.  

Vi ser oss tilbake ned på Vollasetra. 











Det var meldt vekslende vær denne dagen, og etter hvert kom noen mørke skyer. Heldigvis slapp vi regn, noe som kunne ha gjort nedturen utfordrende. 



Etter nærmere 5 kilometer, så godt som rett opp, er vi på toppen. Den viser seg å være flatere enn en kanskje skulle tro. 



1000 meter rett ned til Gjøra og elva Driva. Nærmere den stupbratte kanten torde ikke jeg å gå. Magesuget kjentes godt. 






Når en står på kanten av stupet forstår vi hvorfor Ekkertinden er kalt Sunndalens svar på Preikestolen. En skal være varsom med å gå for nært kanten ettersom det skal være en del løse steiner der. 



Det begynte å blåse en del mens vi var på toppen, men vi fant le slik at vi fikk spist resten av matpakkene våre. Etterpå var det bare å ta fatt på veien ned igjen, samme veien som vi kom opp. Første del, som ikke var så bratt, gikk greit. Men fra Vollasetra og ned var det ille, selv om jeg brukte alle knep jeg hadde lært for å skåne knærne best mulig. 





Med utsikt i retning Gråura.



Dagens tur fra Vollan Gård til Ekkertinden. 

lørdag 3. april 2021

Maihaugen i Lillehammer.

 Vi har besøkt noen friluftsmuseum etter hvert, to ganger har vi vært på Maihaugen i Lillehammer. Ingenting kan måle seg med Maihaugen i våre øyne. Her er så mye å oppleve for hele familien, du kan rusle rundt i ro og mak og virkelig finne roen. Maihaugen kan besøkes året rundt. Om sommeren beiter dyrene her, det er vandreteater rundt om på museet, og du forstår bedre hvordan livet var i de forskjellige tidsepokene, fra langt tilbake i tid og fram til i dag. 

Maihaugen er Norges største friluftsmuseum, og et av de eldste og største i Europa. Det var tannlege Anders Sandvig som begynte å samle gamle ting i 1887. Han hadde kommet til Lillehammer to år tidligere. Samlingen besto bl.a. av hverdagslivets gjenstander, både gamle og nye, og ting knyttet til håndverk. I tillegg samlet Anders Sandvig gamle hus som han satte opp i hagen sin. Etter hvert ble samlingen kjøpt opp av Lillehammer Bys Vel og den ble da flyttet til Maihaugen. Maihaugen, eller De Sandvigske Samlinger som det også heter, ble åpnet som friluftsmuseum sommeren 1904. Dette kan vi lese på Maihaugens hjemmeside, og der står det også at målet var å vise en samling med historiske hjem, mange forskjellige hjem, slik at museet kunne vise et helt bygdesamfunn og forskjellige samfunnsfunksjoner. I dag har Maihaugen 200 hus fra ulike tidsepoker. De er inndelt i bygda, byen og boligfelt, i tillegg til seter- og hyttegrenda. 


BYGDA.

I bygda befinner vi oss i perioden mellom 1700 og 1940. Først går vi til gården Bjørnstad, en av to store gårder på Maihaugen. Gården består av 27 bygninger som kom hit fra Vågå i 1913. På Bjørnstad kan du oppleve hvordan gårdslivet var på 1700-tallet. 

Øverste del av bygningen under er Løytnantstua som var bygd på begynnelsen av 1700-tallet. Vegg i vegg er Nystua fra 1787, kårbygninga på Bjørnstad. Delvis skjult er stabburet, mens stallen står like ved.  





Nystua ligger vegg i vegg med Løytnantstua og er fra 1787.



Et av to stabbur på Bjørnstad.

Utsikten fra stabburet ned mot Andersstua fra 1777, våningshuset der gårdbrukeren selv bodde. Det nærmeste bygget er Årestue. 


Fra Andersstua.


På bilde under ser du fra venstre låve, grisehus, sauefjøs og kufjøs. 


Fjøset hadde plass til 12 kyr. Som du ser på bilde under er det også seng her. Det var budeia sin soveplass. 




En mellomstor gård i bygda på Maihaugen er Øygarden som er flyttet hit fra Skjåk. Bilde under er fra en av stuene der. 


For barn er det veldig mye å oppleve på Maihaugen. Det er forskjellige aktiviteter tilpasset om det er sommer eller vinter. De får være med på gårdsarbeid og ikke minst møte gårdens dyr, noe som for mange barn jo er en stor opplevelse. Fiske kan en også gjøre, og ja, en får fisk. Det gjorde vårt barnebarn. 

Den lille skolestua fra 1860-årene er nok et hus barn gjerne vil besøke. Her kan de bli med på en skoletime fra gamle dager. Da får de oppleve en helt annen skolehverdag enn den de er kjent med i dag. 



Læreren dro fra bygd til bygd, og bodde også ofte på skolen.  

Lærerens bosted på skolen mens vedkommende var i bygda. 


Det er ikke vanskelig for det vandrende teateret å få med seg barna rundt om på museet. 







Det er idyll overalt på Maihaugen, ikke minst rundt tjernet. På bilde under kan du til høyre se Fiskekapellet som ble innviet i 1459. Det lå opprinnelig på Øyra ved Lågen, var et privat kapell, og er det eneste laftede kirkebygninga fra middelalderen i Norge. Til Maihaugen kom kapellet i 1904. Mot venstre sees fiskebuer.


Setergrenda på Maihaugen ligger oppe i lia ved tjernet. Her er flere setrer slik at du kan se utviklinga av seterbruket. Husdyr beiter her om sommeren, og er du heldig kan du også oppleve arbeid som ble utført på setra. 



En av de to gangene vi har vært på Maihaugen var St. Hansaften. Midt ute i tjernet var det rigget opp et St. Hansbål. Kl. 21.00 rodde to menn ut med ild for å tenne bålet, mens det ble blåst i en trompet. Det var også underholdning og dans. Fantastisk fin og stemningsfullt feiring av midtsommeraften. 




Garmo Stavkirke er fra tidlig på 1200-tallet. Senere ble den utvidet flere ganger, sist i 1730. Den kom til Maihaugen fra Lom i 1921. Dette er en av 28 stavkirker som er bevart i Norge. I denne kirken ble forfatteren og nobelprisvinneren Knut Hamsun døpt i 1859. Dette kan vi lese på museets utmerkede nettside. Dessverre har vi ikke hatt muligheter til å studere kirka innvendig. En gang var det like før et brudepar skulle ankomme, den andre gangen var den stengt. 



Like ved stavkirken ligger prestegården fra 1698. Den kom fra Vågå til Maihaugen, og ble bygd opp der i 1904.


Våningshuset på prestegården. 




Prestegården har også en renessansehage. Den er inspirert av 1700-tallets hager slik de gjerne var på prestegårder. Her finnes det meste en kan ønske seg i en hage. Foruten blomster, roser, urter, frukt- og bærhage er det også solur og skulpturer her. 





BYEN.

Vi beveger oss videre inn i den delen av Maihaugen hvor vi finner Byen. Nå befinner vi oss i perioden tidlig på 1800-tallet og fram til 1950, og det er bygd opp slik det var i Lillehammer på den tiden. Også her er det mye å oppleve, for hele familien. Vi har valgt å ta med noen få utvalgte bygninger og begynner med apoteket fra slutten av 1890-tallet. 



På baksiden av apotekergården ligger trappa opp til leiligheta til apotekerens familie. I første etasje kan vi se apotekets vaktrom. Her overnattet en apotekersvenn ettersom apoteket var døgnåpent. Lærlingene og svenner tilhørte apotekerens husholdning. 


Apotekerleiligheta er et godt eksempel på hvordan borgerskapet hadde det fra 1890-årene. 







Dette er nok pikeværelset, det kan vi se på forkleet som henger på veggen. 


H. Avlangrud kolonialforretning selger også i dag noen varer som var slik som i årene 1920-1950. Hjemmelaget eplemost er et slikt tilbud. Dette kan vi lese på Maihaugens nettside. H. Avlangrud var spesialister i "finere colonial". Kaffe var et av disse produktene. Butikken er fra 1854, men H. Avlangsrud kjøpte bygården i 1912. Den lå i Storgata i Lillehammer der den ble drevet i flere generasjoner fram til 1994.



I Postgården fra 1860-tallet kan en oppleve norsk posthistorie. Bygningen kom til Maihaugen i 2004. 



I bakgården finner du flere kjøretøy som Posten har brukt gjennom tidene. 





Det er så mye mer jeg kunne ha vist dere fra Maihaugen. Jeg har ikke tatt med noe fra BOLIGFELTET hvor du kan se eneboliger gjennom hele 1900-tallet. Hvert hus er innredet slik de var gjennom de forskjellige tiårene, som kjøkken, bad, møbler, tekstiler osv. Tidsriktige klær er å se, det er ukeblader, musikkanlegg med mer. Og er du heldig så møter en "skuespiller" deg i et, eller flere, av husene. Det gjorde vi, og jeg må si at hun gjorde rollen sin utmerket i det jeg mener å huske var et hus fra 1980-tallet. Vi kom et par måneder for tidlig for å se Dronning Sonjas barndomshjem sist vi var der. Det ble åpnet i august 2018. Men en ting er sikkert, vi kommer tilbake. Så lenge vi er i nærheten, og det passer med våre planer, så blir det enda et besøk på Maihaugen. Her er det alltid noe nytt å oppleve, og det er helt greit med en reprise av det jeg allerede har sett også. Men anbefaler alle å ha god tid, for her er det mye å oppleve.