Dag 2: Fra Eidfjord til Bergen. Videre med nordgående hurtigrute.

 Vi hadde kommet til Eidfjord dagen før etter å ha kjørt fra Drammen. Før vi dro videre tok vi oss tid til å se litt nærmere på det store cruiseskipet som hadde lagt til kai etter at vi gikk til køys i går kveld her i Eidsfjord. Det er ikke mye utsikt utover fjorden når disse store båtene ligger her.

Eidfjord ligger ved Simadalsfjorden, som er en fjordarm innerst i Hardangerfjorden. Når vi ser oss tilbake mot Eidfjord så dekker cruiseskipet hele sentrum. 

Vi kjører inn i Butunnelen hvor Rv 7, som vi har kjørt siden vi var på Geilo dagen før, møter Rv 13 i en rundkjøring. Vi skal nå følge den veien. I det vi kjører ut av tunnelen er vi på den 1310 meter lange Hardangerbrua som ble åpnet i 2013. 

Fra Hardangerbrua kjører vi direkte inn i en ny tunnel, den 7510 meter lange Vallaviktunnelen. Også her er det en stor rundkjøring, og vi følger veien til Bergen. 

Når vi kommer til Granvinsvatnet er vi ved krysset der vi for tre år siden kom inn på veien her. Da hadde vi kjørt langs Hardangerfjorden, og Nasjonal Turistveg Hardanger. Dermed hadde vi, fra vi var på Geilo dagen før, kjørt en vei vi har vært på før. 

Nå skal vi derimot utforske en ny vei for oss. Det er det vi alltid prøver, men det er ikke lett ettersom vi nå begynner å kjenne landet vårt godt. Ved Granvin kyrkje stopper vi opp, men det er utsikta utover Granvinsvatnet som fasinerer oss, ikke kirka. 

Da vi var i dette området i 2022 hadde vi snakket om å ta turen opp til Skjervsfossen. Denne er en del av Nasjonal Turistveg Hardanger, selv om det er en liten avstikker. Nå tar vi av fra Hardangervegen (Rv 13) der den møter Skjervsvegen, (den gamle Rv13) og følger den på nordsiden av Storelvi, som fører oss opp til fossen. Denne veien er stengt om vinteren. Rett etter at ei bru går over Skjervsfossen parkerer vi. 

Skjervsfossen er en av to fosser som ligger rett ved siden av hverandre. Skiltet som står ved fossen forteller oss at fossen har et fall på 135 meter i to terrasser, mens nettsiden til Nasjonale Turistveger sier 150 meter. Vassmengda varierer selvfølgelig etter vær og årstid. Der stien bort til fossen slutter kommer du til det som kalles Dusjen. Som navnet tilsier kan du her bli dusjet dersom vannføringen i fossen er stor nok. 

Den gamle Rv 13 videre oppover er svingete som Trollstigen, men selvfølgelig i en mye mindre skala. Du kan så vidt se den mellom trærne på bilde. 

Litt lengre oppe stopper vi på rasteplassen Skjervet. Dette er det øverste nivået av fossen, og du kan følge den siste biten av elva før den faller utfor. Derfra er det et nettverk av veier, trapper, utsiktspunkt og hvilesteder nedover langs fossen. Det er tre vanskelighetgrader på stier, lette gangveier tilgjengelig for alle, varierte stier og trapper, og ei svært bratt og lang trapp som sherpaer bygde ned mot Dusjen. Det tok dem fem måneder å bygge steintrappa. For det fikk de 100 000 kroner til gjenoppbygging av den jordskjelvrammede landsbyen deres i Nepal. Det melder NRK Vestland på sine nettsider. 

Rasteplass Skjervet har også en et toalettanlegg. og noe av gulvet er av glass slik at du kan se elva renne under deg. 

Vi er straks tilbake til på den nye Rv13 og det er strake veien videre til Vossevangen som er administrasjonssenter i Voss kommune. Stedet blir gjerne kalt både Voss og Vangen. Vi tar av fra Rv13 og kjører ned til sentrum. Vi fant fort ut at her var det hyggelig å være, og vi hadde god tid denne dagen. 

Den første som møtte oss var "Simons-Margreta". På nettsiden voss.kunstrom.no leser vi at Simons-Margreta ble regnet som en av de første handelskvinnene på Vossevangen. Hun ble døpt Margreta Olsen og levde fra 1872 til 1949. Hun var et kjent innslag i gatene, og hun gikk rundt med brødkurva si på arma. Monumentet blir også kalt Hønse Margreta, men på skiltet ved siden av leser vi "Simons-Margreta. Det er Arne Mæland som laget henne i 2024. 

På en vegg bak "Simons-Margreta" ser vi kunstverket "Skisportens vugge", laget av kunstneren LA STAA. Motivet er ei vugge som symboliserer at noen er født med ski på beina. Ski og vintersport er en stor del av Voss sin kultur og identitet. 

I Bergsliparken finner vi et monument som ble reist i 1928, til minne om de tre Bergsli-kunstnerne, kunstmaler Knut (1827-1908), billedhugger Brynjulf (1830-1898) og maler, tegner, illustratør og billedhugger Nils (1853-1928). Vi kan også lese på en plakett at monumentet er tegnet av Magnus Dagestad, og at Nils Berglien laga relieffa. Knut Bergslien er kjent for å ha malt Birkebeinerne på ski der Håkon Håkonsson som barn blir ført over fjellet til Trondheim. På monumentet, som ble avduket i 1928, står Nils mellom onklene Brynjulf og Knud. Verker av både Knud og Brynjulf Bergslien er å finne utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo. Det finnes også en tegning av Nils Bergslien der, men den er ikke utstilt. 

Jeg lar det blå skiltet som henger utenfor Vangskyrkja fortelle historien om kirka. Jeg kan føye til at den er den største av mellomalderkirkene i Hordaland.

På kirkegården der kirka ligger finner vi gravsteinen til Lars Tvinde (1886-1973) og hans hustru Gudrun. Tvinde var skuespiller ved Det Norske Teateret i Oslo og ble gravlagt ved Frogner kirke. Men urnene til han og hustruen ble i ettertid satt ned på kirkegården her. Ståle Kyllingstad lagde gravsteinen som ble funnet i nærheten av barndomsheimen til skuespilleren. I 1937 ble relieffet felt inn i steinen.  

Ved Vangskyrkja finner vi også statuen Heiagjengen, laget av billedhugger Solveyg Schafferer (1928-) Vi har sett en likedan før, den står i gågata i Mo i Rana.

Fra Vossevangen følger vi nå E16 videre. Vi kjørte langs Vangsvatnet og videre langs elva Vosso til Seimsvatnet, før elva fortsetter videre til Evangervatnet. Omtrent midt på dette vatnet tar vi en pause. 

Vi passerer Bolstadøyri og når vi kommer til rasteplass Furnesstreet tar vi en ny fotostopp. 

Et skilt viste oss veien til fabrikkutsalget for Dale of Norway. Det fikk meg til å tenke på barndommen, da mamma satt og strikket gensere for ullvarefabrikken. Garn kom i posten og fine gensere ble sendt tilbake. 

Utsalget har et Olympic Room, med offisielle gensere brukt ved olympiader siden 1956. 

Ved en rundkjøring i Trengereid bestemte vi oss for å ta dagens enkle lunch. Vi hadde kjøpt et nystekt brød mens vi var i Vossevangen. Det viste seg at rett ved der vi nå satt var det også et lite bakeriutsalg. 

Vi ser oss tilbake på Osterøybrua. 

Bilturen fra Eidfjord til Bergen var på bare 160 km. Her har vi vært her flere ganger før, så vi følte ikke for å bruke så mye tid her denne gangen. Vi var nok mer opptatt av å finne ut hvordan vi skulle finne Hurtigrutekaia, og hvor vi skulle parkere bilen mens vi ventet på at mannskapet skulle kjøre den ombord. 

Men en liten rusletur tok vi. Veggmaleriet under heter The Mother og er laget av den argentinske kunstneren M.U.M (Martin Ron f. 1979-). Da vi besøkte Mo i Rana året før hadde vi sett et annet arbeid av kunstneren. 

Bryggene i Bergen. 

På vei tilbake til Hurtigruta gikk vi oss også på et annet gatemaleri. Det var av den franske kunstneren Stew (f. 1978-).

Helt tilfeldig så viste det seg at denne dagen var det hurtigruta Nordkapp som startet sin ferd nordover fra Bergen. Det var ekstra hyggelig ettersom det var den samme båten som vi reiste med året før, fra Trondheim til Kirkenes. Så godt trivdes vi ombord at vi da, isteden for å gå av i Tromsø som planlagt, forlenget turen videre mens vi var underveis, helt til seilasens slutt, Kirkenes. 

Vi seiler ut fra Bergen Havn. 

Under, og forbi, Askøybrua.

Fra Bergen seiler hurtigruta innaskjærs langs Øygarden, og i det klokka har passert 22 er vi ved Hellesøy. Å reise med hurtigruta er en veldig avslappende måte å reise på. 

Dagens kjørerute. 

Dag 1: Fra Drammen, over Hardangervidda til Eidfjord

Dag 1: Fra Drammen, over Hardangervidda til Eidfjord.

Etter en trivelig kveld i Drammen var det tid for å sette seg i den nye bilen og starte på det som skulle bli årets korte bilferie. Vi kjørte E134, passerte Hokksund og Vestfossen, før vi kom til Kongsberg. Vi krysset Numedalslågen og Nybrufossen, som er en av tre fosser som alle ligger i sentrum av Kongsberg.

Fra Kongsberg går veien nordover på Fv 40. Jeg hadde, som vanlig, planlagt hva som er verd å se på våre turer, og jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at det ligger fire stavkirker, på rekke og rad, mellom Kongsberg og Geilo. Da jeg leste meg opp oppdaget jeg at to av dem allerede nå, den 19. august, var stengt for sesongen, Det er det lite å gjøre noe med, men vi ville iallefall stoppe opp, og se dem utvendig. 

Den første stavkirka vi kom til var Flesberg Stavkirke, en halvtimes kjøring fra Kongsberg. På et skilt utenfor kirka leser vi at for omtrent 300 år siden fortonet Flesberg Stavkirke seg nærmest som et eventyr. Høyreist, med svalganger, spontak og portaler i treskurd. I dag må en lete nøye for å finne spor etter den omfattende stavkonstruksjonen. Flesberg Stavkirke ble trolig bygd mellom 1150 og 1250. Kirken fikk sitt nåværende utseende i 1735. Flesberg Stavkirke var en valgkirke, som betyr at det i 1814 ble holdt valg her ved Norges første nasjonale valg. Det viser et blått skilt på porten, som ble hengt opp av Riksarkivaren og Riksantikvaren i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2004.  Formålet med slike blå skilt rundt om i landet er å fortelle kulturhistorie i kortform der det faktisk skjedde. 

Vi har ikke kjørt lenge før vi ser et skilt som viser at vi ganske snart kommer til et Middelalderloft. Selvfølgelig må vi stoppe, det er lite vi kjører forbi på våre turer. Vi kjører inn på den gamle Alstad gård, hvor det er Alstadloftet som er høydepunktet. I følge Det norske leksikon er Alstadloftet fra mellomalderen, og er det eldste huset i Rollag kommune, og et av de eldste registrerte trebygningene i Norge. Tømmeret til det toetasjes tømmerhuset ble hugget rundt 1191-92, og man antar at huset ble reist ca. 1193. Det har et matlager i første etasje, og et soverom i andre. Det kan vi lese på et skilt på stedet. Smijernsbeslagene på inngangsdøra er førsteklasses middelalderhåndverk. Beslaget består av små akantusblader som danner en hestesko og dermed symboliserer selve "Livets tre". 

Det er bare ti minutters kjøring herfra til Rollag Stavkirke. Også utenfor denne kirka kan vi på et skilt lese om kirka. Ting tyder på at kirka er bygd om lag 1460. Fra den tid var kirka bare 5 x 8 meter, men ble utvidet fra midten av 1600-tallet, før den på 1700-tallet ble ytterligere utvidet. Heller ikke her var kirka åpen. Rollag kirke er sognekirke i bygda, og er fast brukt til kirkelige handlinger. Også her er det et blått skilt som forteller oss at dette var en valgkirke. 

Kirkegården ved Rollag Stavkirke er en middelaldersk kirkegård. Det lyse, kompakte, korset ved kirkas høyre hjørne på bilde under, er trolig et gravminne fra middelalderen. 

Rollag Stavkirke har to portaler inn til kirkeområdet.

Hele veien etter Kongsberg har vi kjørt langs Numedalslågen. Vi kommer til Kravikfjorden og Frygnefjorden, to innsjøer som er en utvidelse av Numedalslågen. I det Frygnefjorden er i ferd med å gå over i enda en innsjø, nemlig Norefjorden, kjører vi over brua til Nore Stavkirke, som ligger på den andre siden av denne innsjøen. 

På en plakat ved Nore Stavkirke leser vi at den er en midtmastkirke, det vil si at den sentrale stolpen i kirka går fra klokketårnet helt ned til gulvet, og fungerer som en bærende søyle for både tårnet og kirkeskipet. Det er kun to stavkirker med midtmastkonstruksjon i Norge, den andre er Uvdal Stavkirke, som vi ville komme til ganske snart. Midtmasta viser seg å være hogd vinteren 1166-67, og kirka kan dermed regnes å være 850 år i 2017. Utgravinger viser at det trulig har stått ei kirke her tidligere, og det ble funnet en rekke graver som dermed er eldre enn denne kirka. Nore Stavkirke var i bruk fram til 1880, og står fortsatt slik hun var den gangen, men både innvendig og utvendig er den preget av de store endringene som ble gjort i tiden 1655-1750. Kirka ble kjøpt av professor Lorentz Dietrichson i 1888. Han ga den i gave til Foreningen til Norske Fortidsminners Bevaring tre år senere.

Utenfor stavkirka står en minnestein over presten Karl Kristian Olsen som var en ivrig talsmann for å få vei til Numedal. Han gikk tre ganger til Kristiania for å fremme budskapet. I 1862 ble veien ferdigstilt til Sevle, som ligger en mils vei lengre nord. To år senere sluttet han som prest her, etter 13 år. 

Vi kjører videre langs østsiden av Norefjorden, som altså er en av tre smale innsjøer her langs Fv 40. Like før vi kommer til Rødberg, sentrum i Nore og Uvdal kommune, forlater vi Numedalslågen, der den møter Uvdalselva, og vi følger denne videre. Ganske snart kommer vi til den fjerde stavkirken denne dagen, Uvdal Stavkirke. I løpet av 69 km ligger altså fire stavkirker. Uvdal Stavkirke ligger på Nore og Uvdal Bygdetun, her var alt åpent for omvisning. Under utgravinger i 1978 ble det funnet spor etter en stolpekirke (kirke med jordgravne stolper), som var bygget tidlig på 1100-tallet, sannsynlig rundt 1130. Kirken som vi ser i dag er, som sin søsterkirke på Nore, en midtmastkirke. Les mer om det under Nore Stavkirke. Kirka sto ubrukt i 8 år før fortidsminneforeninga fikk overdratt kirka i 1901, fra Opdal herred (senere Uvdal kommune). 

Interiøret i kirken er preget av kirkens utvidelser og forandringer. De første benkene kom i 1624. Før det var det bare veggbenker, og størsteparten av menigheten sto under messen. De første dekorasjonene ble malt i 1656, og det nye koret i 1684. De nåværende benkene i skipet ble montert da. Etter utvidelsen i 1720 ble galleribrystninger og sideskip malt De yngste dekorasjonene er utført tidlig på 1800-tallet. De første vinduene kom i 1620. Informasjonen leser vi fra en plakat som står ved kirka. 

Legg merke til ansiktet i skillet mellom veggen og taket.  

Altertavlen er fra 1690-årene. 

Over alteret ser vi Adam, Eva og slangen malt på veggen. Du kan også se det øverst på det første bilde av alteret. 

På nettsiden til Det norske leksikon kan vi lese at skråstiverne i kirka er fra slutten av 1600-tallet. 

Uvdal Stavkirke ligger altså på Nore og Uvdal Bygdetun, og vi tok oss selvfølgelig tid til å se de 19 bygningene på tunet. 

Det tar oss en times tid å kjøre videre til Geilo hvor vi bestemmer oss for å ta lunch. Vi stoppet først ved Geilo Kulturkyrkje. Kirken var i ferd med å stenges da vi ankom, men heldigvis fikk vi iallefall se selve kirkerommet. Kirken er forholdsvis ny, oppført i 2010. Det er Kjell Nupen som står for den nydelige utsmykningen. Kirken har livsynsnøytrale rom som kan brukes til ulike seremonier og gravferder. 

Alteret ser du nederst på bilde under, og glassmaleriet bak alteret er 13 meter høyt. Til høyre står døpefonten.

Den sorte døpefonten er av stein. 

Etter å ha kjørt fra Geilo kom vi etterhvert til Haugastøl hvor Nasjonal Turistveg Hardangervidda starter. Som det står på nettsiden til Nasjonale Turistveger er dette en kontrastfylt reise fra store vidder til møte med det vestlandske fjordlandskapet. Kjøreturen går over det største høyfjellsplatået i Nord-Europa. Vi har kjørt her før, i 2022, da kom vi motsatt vei, og da var det var iskaldt over Hardangervidda. 

Den første stoppen vi gjorde på turistvegen, som er kjent for sine mange fine rasteplasser, var Vardestopp. 

Langs store deler av vannkanten er det et mylder av varder, derav navnet på rasteplassen, tenker vi.

Det er bare et minutt til neste rasteplass, Ørteren. Både Vardestopp og Ørteren ligger ved innsjøen Ørteren, som er regulert som magasin for Ørteren kraftverk. Begge rasteplassene ble åpnet bare to måneder før vi kjørte her, og er bygget for å minimalisere inngrep i naturen. Sitteplassen er støpt i lavkarbonbetong, og er tilpasset terrenget. 

Det er fint å følge stien ned til vatnet, og ta en pause langs Rv 7.

Brøytestikkene er høye over Hardangervidda. 

Vi forlater det regulerte vannet Ørteren. Men her oppe på vidda er det mange vann. 

Storekrækkja, en innsjø som også er en del av Numedalsvassdraget.

Vi ser Fagerheim Fjellstugu på andre siden av innsjøen Litle Krækkja Sn. 

Ved innsjøen Halnefjorden og Halne Fjellstugu ser vi ned mot vannet og oppdager noen flotte naust. Disse er en del av fjellstua, og er til utleie. På nettsiden til Halne Fjellstue står det at Halne betyr halvveis. Midt mellom øst og vest. 

Da vi kjørte over vidda tre år tidligere, motsatt vei, stoppet vi ved utsiktspunktet Skiftessjøen. Den gangen ønsket vi å raste her og ta en matbit. Det viste seg at det var iskaldt, så oppholdet ble kort. Det var også her vi den gangen bestemte oss for at den ukes vandringa, med telt, som vi hadde ønsket å ta på den turen, ikke kunne bli noe av. Slik kan det være i juni på Hardangervidda. Herfra ser vi Hardangerjøkulen.  

Vi kan fortsatt se Hardangerjøkulen da vi kjørte videre. Like etter stoppen på Skiftessjøen kom vi til det høyete punktet langs Rv 7 over Hardangervidda. Det er 1251 moh og er ved Dyranut. 

I et juv nedenfor oss renner elva Bjoreio. Den starter fra innsjøen Tinnhølen på Hardangervidda, går gjennom Vøringsfossen og ender ut i Eidfjorden, som ligger innerst i Hardangerfjorden. 

Vi kjørte opp til Sysendammen, den er lett synlig fra veien. Dette er en av Norges største steinfyllingsdammer. Det er herfra vanntilførselen til Vøringsfossen blir regulert. I tillegg blir også vatnet herfra brukt til å øke kraftproduksjonen i Leiro kraftverk. Dette kan vi lese på nettsiden til Fjord Norway. Hardangerjøkulen har fulgt oss siden før vi kom til Skiftessjøen. 

Sysendammen ligger i øvre del av Sysendalen. Det er bratt ned fra dammen og tilbake på Rv 7.

Vøringsfossen er en plass det er naturlig å stoppe på denne ruta, selv om vi har vært her før. Dette er tross alt en av Norges mest kjente turistattraksjoner. Dette er også et stoppested i regi av Nasjonale turistveger. 

I Vøringsfossen stuper store vassmengder 182 meter ned fra Hardangerviddeplatået og ned i Måbødalen. Måbødalen er et dalføre som starter her ved Vøringsfossen og går ned til Eidsfjordvatnet. 

Hele anlegget består av over en kilometer sikra sti. Det er flere utsiktspunkter i anlegget. Siden sist vi var her er det kommet et nytt utsiktspunkt, Fossatromma. Den syv meter lange plattformen i stål stikker omtrent 7 meter ut over juvet, på andre siden av Måbødalen enn der vi parkerte ved Fossli Hotel. For å komme til Fossatromma herfra må du gå over den spektakulære trappebrua som går over elva Bjoreio. Du kan også parkere på den samme siden av dalen som Fossatromma, langs Rv 7. 

Trappebrua over elva binder utsiktspunkta og stiene på Fossli og Fossatromma sammen. Brua har 99 trappetrinn og et spenn på 47 meter. Høydeforskjellen mellom de to sidene av juvet er på 16 meter. Dette kan vi lese på en plakat på stedet. I denne mektige naturen blir alt smått. Men du kan se trappa til venstre på bilde under, og Fossatromma litt til høyre for midten av bilde. I 2025 ble Vøringfossen, Nasjonal turistveg Hardangervidda vinner av Norsk Stålkonstruksjonspris. 

Jeg kan ikke huske at jeg gikk over trappebrua sist vi var her. Å gå 50 meter over strykene er ikke noe for ei med høydeskrekk. Men etter å ha motivert meg bestemte jeg meg for at jeg denne gangen iallefall skulle prøve. Det hjalp på at brua hadde dekke slik at jeg ikke kan se rett ned på fossen. 

Konsentrerte meg på vei tilbake over brua. En blir lita i alt det store. 

I 2022 kjørte vi opp Måbødalen, nå går det nedover. Som jeg skrev i innlegget fra den gangen så er dalen trang og bratt, med til sammen fire tunneler, som delvis går i slynger inne i fjellet, for å minke stigningen. Mer om denne veien ned fra Hardangervidda kan du lese på mitt tidligere innlegg, her. Der kan du også lese om tragedier som har skjedd langs denne nedfarten. 

Vi stoppet ved Måbu bru hvor det var arbeid med å oppgradere den gamle rasteplassen fra 1990-tallet. Denne nye sto ferdig i oktober 2025. Måbu bru er en steinkvelvbru fra 1910. Brua har to spenn, 9,3 og 7,9 m. Brua og den gamle veien er et verna kulturminne, og ble tatt ut av bruk da den nye traséen for riksveg 7 sto ferdig i 1986. Dette kan vi lese på nettsiden til Nasjonale turistveger.

Vi er nede fra fjellet og kjører langs Eidfjordvatnet. Ved enden av vatnet slutter den 67 km lange Nasjonal Turistveg Hardangervidda, som er en av 18 nasjonale turistveier i Norge. 

Vi hadde ordnet med overnatting i Eidfjord. Sist vi var her hadde vi bare stoppet for en matbit. Eidfjord ligger vakkert til innerst i Hardangerfjorden. Stedet er et populært turiststed, og har anløp av cruiseskip. Herfra er selvfølgelig steder som Vøringsfossen et populært sted å besøke. Tettstedet, som er administrasjonssenteret til kommunen med samme navn, har mellom 500 og 600 innbyggere. 

Det var en fin augustkveld og vi tok oss god tid til å rusle rundt. 

Rv 7 går langs sjøen, og det var mange morsomme strikkeprosjekter som er hengt opp langs veien. 

Olympic Flame i Eidfjord står som en bemerkelsesverdig hyllest til Norges atletiske ånd og olympiske arv. Det fungerer også en inspirasjon for besøkende som ønsker å fordype seg i Norgers kultur og historie. Dette leser vi på nettsiden til Evendo. Det er Ronald A. Westerhuis som står for arbeidet. 

Vi koste oss med flott utsikt utover Eidfjord før vi gikk til køys denne kvelden. 

Da vi våknet neste morgen hadde det kommet et stort cruiseskip til kai. Det tok opp nesten hele utsikta fra vinduet. De store skipene er et tema mange steder langs kysten vår, og som også diskuteres her i bygda. Det gir jo helt sikkert en god inntektskilde, men så oppstår det også ulemper. 

Dagens kjørerute.

Dag 2: Fra Eidfjord til Bergen. Videre med nordgående hurtigrute.