torsdag 2. desember 2021

Molde, sentrum, Fiskerimuseet på Hjertøya, Veøya og Bygde- og bysamlingen på Romsdalsmuséet.

 Fra Grodås gikk reisa mot Molde, der vi skulle besøke søster og svoger. Første del av turen gikk samme vei som da vi kjørte til Norangsdalen dagen før. Nå tok vi ikke av nedover dalen, men fortsatte mot Hellesylt. På vei ned dit er det utsikt over Geirangerfjorden som er på UNESCOs verdensarvliste, som Vestnorsk Fjordlandskap. Fra Hellesylt kan du på sommeren ta ferje til Geiranger. Vi kjørte derimot Fv60 videre til Stranda hvor vi tok ferje over til Liabygda. Så langt har vi kjørt nye veier for oss, noe vi prøver å gjøre så langt det lar seg gjøre. Om Tresfjord, på østsiden av Tresfjorden og over Tresfjordbrua til Vestnes. Ferja derfra til Molde er vi derimot ganske godt kjent med. 

Molde er en by som har passert 30 000 innbyggere. Ettersom vi har nær familie her er vi etter hvert blitt godt kjent i denne byen som vi liker så godt. Nå fornyes sjøkanten langs hele sentrum, noe som gjør Molde enda triveligere. 

I sommer fikk vi oppleve sjølivet også et par ganger ettersom vertskapet vårt nå har båt. Bildene under er tatt over to dager. 






Jeg vil ta deg med til tre steder i Molde kommune som ligger under Romsdalsmuséet. Det første stedet er Fiskerimuseet på Hjertøya. Opplysningene jeg tar med videre er fra Romsdalsmuséets nettsider. 

Til Hjertøya må du ta båt, og har du ikke egen så går det skyssbåt fra sentrum av Molde, i to måneder fra midten av juni. Rutetider står på muséets nettside. I samme periode kan du også være med på omvisning, mens grupper også kan bestille utenom vanlige åpningstider. Du trenger ikke å besøke museet for å ta turen til øya. Det er populært for folk som bare ønsker en fridag å dra hit, gjerne for piknik, bading og soling. Frivillige driver kiosk her.




Hjertøya ligger bare 10 minutter med båt fra Molde sentrum. Tidligere tilhørte holmene i området Moldegård, og Hjertøya var husmannsplass under gården. Her bodde det folk helt fram til 1950-årene. Fiskerimuseet på Hjertøya ble anlagt i 1948. Stedet er bygd som et lite fiskevær med både tranbrenneri, rorbuer, mekanisk verksted og bolighus. Her kan en oppleve dagliglivet og arbeidsliv slik det var i forbindelse med de store sesongfiskeriene. Bygningene som du ser kommer fra forskjellige steder langs romsdalskysten. 






Solem skole (1864-1951) som er fra Gossen.






Kurt Schwitters (1887-1948) var en tysk multikunstner som sammen med sin kone kom til Norge for første gang i 1929. De kom med et turistskip langs Norgeskysten. Året etter ble også sønnen deres med, og da hadde de også et opphold på Hjertøya. Dit kom de etter at hotellsjefen på Hotell Alexandra i Molde anbefalte dem å ro til øya en dag de brukte hotellets båt. Hotelleieren mente kunstneren kunne finne inspirasjon der. Besøket endte med at familien Schwitters flyttet til Hjertøya. Først satte de opp telt like ved et forfallent steinhus som opprinnelig ble brukt til oppbevaring av melk og andre matvarer.  Etter bare noen dager flyttet de inn i steinhuset fordi det regnet kraftig. De neste ti årene skulle dette bli et av de fire stedene i verden kunstneren følte mest tilhørighet til. Hytta ble hans faste base selv om han også hadde tilhold flere andre steder på Vestlandet. Schwitters laget malerier, collager, skulpturer, dikt. m.m. Det gikk rykter om at han var spion og han måtte flere ganger til politiavhør i forbindelse med oppholdstillatelsen. I 1937 flyttet familien fra Tyskland for godt og bosatte seg i Oslo. To år senere oppholdt Schwitters seg på Hjertøya for siste gang, og måtte flykte fra Norge året etter. Opplysningene her er fra museets nettside, i tillegg til plakater på Hjertøya. 


Skulpturen på bilde under var Schwitters største, vel 3 meter høy. Den originale utgaven gikk tapt, men i 2012 ble det satt opp en kopi her på Hjertøya. Den står på samme sted som originalen sto. 



Utsikt gjennom et av vinduene i steinhytta. 


Neste båttur vertskapet tok oss med på gikk lengre ut i fjorden. Til Veøya, som ligger midt mellom Sekken, Sølsnes og Åfarnes. "Den hellige øya", var et av Norges 13 kjøpsteder i middelalderen og hadde bosetning før Molde ble til. Også hit går det båt fra Molde sentrum. For rutetider, og andre opplysninger, se nettsiden til Romsdalsmuséet. Guidene blir også med båten. Men du kan fritt besøke øya alene, og bare rusle rundt slik som vi gjorde. 


Det første som møtte oss da vi gikk i land er et pilegrimsmerke. Som ivrige pilegrimer, etter mange pilegrimsturer rundt i Europa, er jo dette veldig hyggelig å se for oss. Veøya er nemlig et av nøkkelstedene i Kystpilgrimsleia. Ikke så rart ettersom øya ligger midt i leia for pilegrimene som kom sjøveien i middelalderen. Det er anlagt en pilegrimsti på øya, og du finner veiviser i postkassa ved kaia. På anvist plass kan du også telte her, men husk at dette er et vernet område. Toalett finnes i fjøset. 


I tillegg til å være en hellig øy har Veøya trolig også vært et hedensk kultsted i førkristen tid. På grunn av sin plassering i fjorden, og sin gode naturhavn, har øya vært et sentralt møtested i århundrer. 

Peterskirken ble bygget i tidsrommet 1150-1200. Utgravinger her har også avdekket rester etter to enda eldre trekirker, og gravplasser fra middelalderen. Kirka har brent en gang, trolig rundt år 1500. Innvendig er det derfor nesten ingen ting igjen fra middelalderen. Prestegården er fra 1752-53. I dag er det fire hus på øya, på 1800-tallet hadde prestegården nitten hus. Veøya prestegjeld var lenge et av de største og rikeste i Norge. Her var det fast fylkesting til 1632. Veøya er vernet som landskapsvernområde, og ligger i dag altså under Romsdalsmuseet. 


Det har bodd folk på Veøya helt siden yngre steinalder. Øya er første gang nevnt i Snorres kongesagaer. Der står det at Håkon Herdebreis (1147-1162) fall i slaget ved Sekken i 1162. På det meste har det trolig bodd 3-400 mennesker her. Svartedauden midt på 1300-tallet førte til sterk nedgang i folketallet også på Veøya. Fra 1600-tallet var det bare presten og hans hushold som var tilbake på øya. Den siste presten flyttet til fastlandet i 1896. Fra 1905 ble presteboligen bosted for marineløytnant og forfatter William Coucheron-Aamot (1868-1948) og hans familie etter å ha kjøpt øya på auksjon. Hans sønn, som hadde samme navn som sin far, testamenterte prestegården til Romsdalsmuseet samme år som han døde i 1990. Det er Molde kommune som nå eier kirka, og den er fortsatt i bruk enkelte dager i året. Også til vielser og dåp. 



Jeg kunne ha brukt veldig lang tid på øya bare med gå blant de mange gravene der. 





Bauta over Haakon Herdebrei som mistet livet i slaget ved Sekken i 1152.



Før jeg tar dere med til det tredje museet under Romsdalsmuséet, viser jeg deg et bilde fra tidlig en morgen i oktober. Utsikten mot Romsdalsalpene er bare nydelig. 


Romsdalsmuséet ble grunnlagt i 1912 som Romsdal Bygdemuseum. Det er her i Molde hovedmuseet ligger. Etter hvert er det kommet til kommet til flere mindre museer rundt om i Romsdalen. To av dem er med i dette innlegget. Bygde- og bysamlingen på Romsdalsmuséet ligger oppe i lia fra Molde sentrum. Den ble åpnet for publikum i 1928. Det nyeste bygget er Krona som bl.a. inneholder romsdalske samlinger. Her er det også skiftende utstillinger 5-6 ganger i året. Krona rommer i tillegg et eget nytt "Schwittersrom", der interiøret til steinhytta som jeg fortalte om over her vises i en egen installasjon. Også kunstnerens arbeider er utstilt. Kafé, museumsbutikk, bibliotek og auditorium er det også her. 

Med Krona møtes gammelt og nytt ved museets bygate.  



De 35 husa på museet viser byggeskikk og levesett i Romsdalen fra 1600- til 1900-tallet. Her er flere tun, og en del seterhus i et eget setermiljø. Andedammen er et yndet tilholdssted for fugler. 



Eidestabburet er fra Ytre Eide i Eidsbygda. 


Kapellet, som har plass til ca. 70 personer, blir ofte brukt til vielser i sommerhalvåret. I tillegg er et om sommeren kveldsgudtjenester her annenhver søndag. Det ble innviet så seint som i 1952, og er bygget her av gammelt hustømmer. Utstyr og inventar kommer fra forskjellige gamle kirker i Romsdal. Dessverre har det ikke vært åpent slik at vi har fått sett det innefra. Historien om hvorfor kapellet ble bygget kan du lese på skiltet under her. 




Rett ved de gamle husene i Romsdalsmuséet ligger Reknesparken. På en høyde ligger en paviljong hvor det er fantastisk utsikt over Molde by, fjorden og Romsdalsalpene. Du ser også Hjertøya, som jeg har skrevet om over her. 

Nå har jeg tatt dere med på en tur rundt i noen av avdelingene til Romsdalsmuséet. Bud Kystmuseum hører også til under museet, der har vi tidligere vært innom på vei hjem fra Molde. Riktignok bare på den delen som er Ergan Kystfort


Forrige etappe

søndag 28. november 2021

Fra Grodås, ned Norangsdalen, rundt Kolsåshalvøya og tilbake til Grodås.

 Vi tok inn for en natt på Havila Hotel Raftevold i Grodås. Etter å installert oss, og slappet av litt, fikk vi lyst til å bli her i to netter. Heldigvis hadde de ledig rom. Vi trivdes veldig godt i Grodås, og en rusletur langs Hornindalsvatnet er å anbefale. Til høyre på bildet under ses hotellet vårt. 

Vi tok også veien til Anders Svor Museum som ligger i sentrum av Grodås. Museet ble åpnet i 1953 og er dedikert til bygdas store sønn, billedhuggeren Anders Svor (1864-1929).  Her er de fleste av Svor sine arbeider samlet, 450 i tallet. Museet var stengt da vi var der, men vi ruslet litt rundt i skulpturparken. 


Selveste sjøhelten Tordenskiold vokter utenfor museet. 




En av de tingene vi hadde på reiseplanen vår var en tur ned Norangsdalen. I utgangspunktet hadde vi ikke tenkt å overnatte i nærheten av, eller i Grodås. Men i ettertid er vi bare glade for at vi gjorde det. Nå hadde vi nemlig en hel dag til disposisjon, så vi hadde god tid til å se oss rundt i området. 

På vei til Nordangsdalen stoppet vi ved Horndøla bru som krysser elva Horndøla. Steinbrua er 52 meter lang, og sannsynlig bygd i perioden 1810-1813. Brua ble restaurert i 1993/94. I den ene enden av brua er det mura fast en stein som kommer fra en jettegryte. Det er to historier om Giftesteinen/Jomfrusteinen som den blir kalt. Den ene historien går på at brudefølget gikk til denne steinen og at bruden måtte krype gjennom steinen under alles påsyn. Kom hun seg gjennom var alt i orden, kom hun seg ikke gjennom var hun sannsynligvis gravid. Den andre historia går ut på at budeiene på setrene i området måtte gå gjennom steinen når de kom i mai, og deretter når de avsluttet arbeidet på seinsommeren. Dette for å se om de hadde vært løssluppen i løpet av sommeren. Dette kan vi lese på nettsiden til Nordfjord. 



Vi kjørte Fv60 i retning Hellesylt. Etter nesten 23 km, fra Grodås, tok vi av der Norangsdalen begynner. Den 18 km lange seterdalen som går ned til Øye ved Hjørundfjorden er en av de trangeste dalene i Norge, om ikke den trangeste. Det er vanlig at veien er stengt vinterstid ettersom faren for snøras er stor her. På en plakat kan vi lese at Norangsdalen fra gammel tid har vært bindeledd mellom Indre Sunnmøre og Nordfjord. Det er spor etter en gammel kjøre- og ridevei fra 1846 flere steder. Dagens vei, som ble bygd da det økte på med turister her, ble bygd i 1893-1898, og er i dag fylkesvei 655. 


Fjellene som følger dalen nedover går opp til nær 1700 meter. Mest kjent er Slogen, Sørskredtinden og Kvitegga. 


Geilskredbrua ble ødelagt av ras i 2007, men restaurert i 2011. 




Norangsdalen var viktig for å få nok mat til husdyra, og for nok melkeproduksjon, derfor hadde gårdene setrer her. Ved Stavbergvatnet ligger Stavbergsetra. 


Bygningene på Stavbergsetra er plassert inn til store steiner for å ligge mest mulig i le for snøskred. De er også bygget vegg i vegg. Nesten hver vinter går det snøras over taka. Det var på 1800-tallet at setring var på det meste i dalen. Opprinnelig bodde budeiene på setra hele sommeren, men etter at nyveien kom dro de opp på kvelden for å melke og overnattet for å ta morgenstellet. Neste morgen kjørte de melka ned til Øye, og brukte dagen til å arbeide på gården før de igjen dro opp til setra for å melke på kvelden. Det gikk nedover med seterdriften fra 1920-åra, og fra 1950 var det for det meste helt slutt. I dag beiter husdyr i dalen og setrene er mest et kulturminne. De blir brukt av bøndene for overnatting ved friluftsliv. 

De er ikke store, husa på Stavbergsetra. Stedet blir tatt vare på for framtiden med støtte fra Kulturminnefondet. 




Et samspill mellom naturen selv og beitende husdyr gjør at Norangsdalen har et rikt biologisk mangfold. 


Under ser vi eksempel på at Nordangsdalen er en av Norges smaleste dalføre, der veien svinger seg rundt fjellsiden. 


I 1908 kom et stort jord- og steinras fra fjellet Keipen. Det store raset, også kalt Storesvora, fylte opp dalbotnen med stein. Heldigvis var det ikke folk eller budskap i området da dette skjedde, derfor gikk det ikke liv. Elva Lygna ble sperret av raset og setrene til gårdene Norang og Skylstad ble lagt under vann. Slik ble Lygnstøylvatnet til. 

På bunnen av Lygnstøylvatnet ligger deler av den nye veien som ble ferdig noen få år før raset gikk. I vannet finnes også stabbesteiner og bruer, i tillegg til tufter etter minst 11 sel og utløer. Disse kan sees fra fylkesvegen. Det finnes også steingarder og rydningsrøyser på setervollen, og gamle trær. Lygnstøylvatnet er blitt et populært sted å dykke, men stedet er et kulturminne og det må tas ekstra hensyn. Både til hvor en kan dykke og hvordan en skal oppføre seg. Det står å lese på et skilt ved vannet. 




Nederst i Nordangsdalen ligger Hotel Union Øye. Dette historiske hotellet er fra 1891. I følge nettsiden til hotellet er de 30 rommene oppkalt etter kjente personer som har bodd der, som Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Dronning Maud, Kong Haakon, Karen Blixen, Knut Hamsun og Edvard Grieg. Dette hotellet har nok priser som er godt over det vi kan tenke oss å bruke på å sove en natt, så vi kjører bare videre.


Norangsdalen slutter ved Øye som ligger ved Nordangfjorden, en fjordarm av Hjørundfjorden. Ved forrige århundreskifte ankret store skip med turister opp her i Øye. Hestekjerrer fraktet mang en gjest på den gamle veien gjennom Norangsdalen og til Hellesylt hvor turistskipene plukket dem opp igjen. 

Vi tok en fotopause ved Indre Urke. Utsikten derfra er nydelig, både utover og innover fjorden. 



Vi ankom Leknes Ferjekai, og mens vi ventet på ferja benyttet jeg sjansen til å ta enda noen bilder av flotte motiver. 


Fra ferja mellom Leknes ferjekai og Sæbø, midt ute i Hjørundfjorden. 



Det skal gå en ferje fra Sæbø og utover til Standal, noe vi vurderte å ta. Men ifølge matrosen vi snakket med på ferja vi nettopp hadde tatt så gikk den ganske så sjelden. For å kjøre langs Hjørundfjorden måtte vi først kjøre nesten helt inn til Ørsta, for så å kjøre ut til fjorden igjen. Der Fv 655 møter veien Follestaddalen tok vi av til høyre og kjørte til Standal. 

Veien fra Standal fører oss langs Hjørundfjorden og rundt hele Kolsåshalvøya. I det vi kommer til Ørsta er vi skrubbsultne og stopper på en utmerket indisk restaurant. 




Fra Ørsta tok vi raskeste vei, E39, videre til hotellet på Grodås. 

Dagens kjørerute. 


Forrige etappe                Neste etappe