Dagene starter gjerne tidlig når vi er på reise med reiseselskap. Etter en god frokost ventet bussen på oss utenfor hotellet kl. ni. Temperaturen var fin allerede da, hele 19 grader. Vi kjører nordover, langs Sølvkysten, eller Costa da Prata som den heter på portugisisk. Navnet er fordi solstrålene glitrer sølvaktig i Atlanterhavets bølger. Vi kan skimte havet her og der, og ser at også i dag tidlig ligger tåka mot havet. Vi passerer åkrer fulle av vindruer. Dette er et vindistrikt som strekker seg videre nordover. Her produseres mest rødvin, men også hvit.
Óbidos er en befestet middelalderby innenfor bymurer. Før vi går innenfor murene finner vi dette skiltet hvor det står at Óbidos er utnevnt som UNESCO kreativ by i 2015. Dette fordi byen, i over 11 dager dette året, gjennomførte en internasjonal litteraturfestival og dermed ble en av de viktigste litterære begivenhetene i Portugal. Dette kan vi lese på nettsiden til UNESCO.
Óbidos ble til av en romersk bosetning. I 1148, da Alfonso Henriques (ca. 1109-1185), den første kongen av Portugal regjerte i landet, ble Óbidos tatt fra maurerne. I 1210 ga kong Alfonso II tittelen på landsbyen til dronning Urraca. I 1282 fikk Óbidos en spesiell status, da Kong Dinis ga den til dronning Isabel da de giftet seg. Fra da ble Óbidos dronningenes landsby, en del av den kongelige medgiften i århundrer.
Den vakre porten Porta da Vila er pyntet med fajansefliser.
Rett innenfor bymuren strekker gata Rua da Direita seg gjennom hele gamlebyen, helt til bymuren i nordlig retning. Dette er hovedgata i byen. Omtrent midt på bildet kan du se Padrão Camoniano.
Padrão Camoniano er et monument som hedrer en av Portugals mest berømte poeter, Luis de Camões. Monumentet ble reist i 1880 for å markere 300 år-dagen for hans død. Sarkofagen hans befinner seg i klosteret Mosteiro dos Jerónimos i hovedstaden. Vi hadde sett den dagen før da vi besøkte klosteret Belém i Lisboa.
Vi vandrer oppover Rua da Direita.
Igreja de Santa Maria ble sannsynligvis bygget på 1000-tallet, og renovert på 1500- og 1600-tallet. Det var her kong Alfonso V (1432-1481) ble gift med sin kusine, prinsesse Isabella av Coimbra (1432-1455).
St. James kirke, eller Igreja de São Tiago som den heter, ble bygget i 1186 etter ordre fra kong Sancho I. Den ble skadet under jordskjelvene i 1531 og 1755. I 1765 startet arbeidet med byggingen av den nye kirken, og den sto ferdig syv år etter. I 1989 ble kirken overført til Óbidos kommune for å brukes til kulturelle arrangementer. I dag er det en bokhandel.
Vi har gått hele Rua da Direita og kommet til bymuren i nordre del av gamlebyen. Det var maurerne som etablerte befestningen på høyden her på 700-tallet. Festningen ble ombygd på 1300-tallet. Castelo de Óbidos er ikke åpent for besøk. Slottet ble nemlig omgjort til hotell på 50-tallet. I dag er slottet ett av Portugals syv underverker.
Bymuren har en omkrets på 1565 meter, og det er mulig å gå rundt den. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale det, iallefall ikke til de som har høydeskrekk. For meg var det nok å gå opp trappa opp til muren. En skal også være veldig forsiktig, for det er dårlig med sikring.
Når jeg først hadde våget meg opp trappa var utsikten fantastisk.
Gamlebyen i Óbidos sett fra trappa opp.
På forhånd hadde reiseselskapet lovet at vi skulle smake på den berømte "ginjinha", en regional likør laget av surkirsebær. Denne ble oppfunnet av munker i området her i det 17. århundret, men er nå kjent over hele Portugal. Jeg kan fortelle at det ble som det ble med kaken Pastéis de Belém som vi fikk servert dagen før i Belém, det ble ikke med denne ene smaken under ferieturen! Ginjinha blir servert i en liten kopp laget av sjokolade, og som vår reiseleder sa, du kan enten nippe til den eller ta hele koppen med likøren på en gang, da smaker det nesten som konfekten Mon Cheri.
Ginjinha fikk vi servert i en bar der hele taket var dekt med miniflasker. Det ble sagt at det skal være minst 1800 stykker der.
Da vi oppdaget Casa Portuguesa do Pastel de Bacalhau måtte vi selvfølgelig innom. Der serveres tradisjonelle klippfiskkaker. Vi ble møtt av en fiolinist som sto på podiet i andre etasje og spilte. Vi kjøpte en sammensetning av varm klippfiskkake fylt med saueost og et glass portvin. Kakene ble laget mens vi så på, og klippfisken kom selvfølgelig fra Norge.
Vi forlater Óbidos gjennom Porta da Vila, samme port som vi kom inn gjennom to og en halv time tidligere.
Det ble et trivelig møte med Óbidos. Men vi hadde enda mye å se fram til denne dagen. Bussen tok oss videre nord- og litt østover. I det vi har forlatt Óbidos ser vi oss tilbake på denne landsbyen, som altså blir kalt Dronningens by.
Vi så fortsatt at tåka lå mot Atlanterhavet. Vi kjørte langs et flatere landskap, men det er høyder på begge sider. Hadde du kjørt direkte hit fra Lisboa ville det blitt 120 km. Området her i Sentral-Portugal er tett av historiske byer, festninger og religiøse monumenter. Mest tydelig er dette kanskje i Alcobaca, som vi nå kom til.
Bussen tok oss til klosteret i Alcobaca, som er et av landets viktigste gotiske monumenter.
Det var Alfons I (Henriques), altså Portugals første konge, som startet bygginga av dette enorme klosteret i 1152.
Klosteret i Alcobaca ble innlemmet i UNESCOs verdensarvliste i 1989. UNESCO beskriver klosteret som et mesterverk, blant annet på grunn av dets størrelse, bygningenes arkitektoniske renhet, og skjønnhet i materialene som er benyttet. Da franske tropper under ledelse av Napoleon 1 invaderte Portugal i 1810, ble klosteret ribbet for sine historiske skatter, deriblant sitt rikholdige bibliotek. Dette kan vi lese på nettsiden til Store Norske Leksikon. I 2007 ble klosteret også valgt som en av de syv underverker i Portugal.
Den gotiske porten er et av de få elementene som har overlevd fra den opprinnelige fasaden fra 1100- til 1200-tallet.
Det går en passasje rundt indre del av hele klosteret, derfra er det inngang til alle rommene. Passasjen var også et sted for lesing og meditasjon.
Rett ved inngangen til refektoriet i klosteret, det vil si der munkene spiste, ligger stedet der munkene vasket seg før måltidene. Før de gikk inn måtte munkene vaske hendene og utføre regelmessige vaskeritualer. De fikk også utdelt drikkevann her.
Spisestedet er et sentralt samlingsted for felleskap. Det skulle være stille under måltidene, men det ble fra prekestolen lest høyt fra hellige skrifter.
Trappa opp til prekestolen i refektoriet.
Ved siden av refektoriet ligger klosterets kjøkken. De fleste opplysninger jeg har med meg fra klosteret er fra plakater på stedet. Her kan vi lese at det nye kjøkkenet ble bygget mellom 1600- og 1700-tallet. Det var utstyrt med en drikkevannsrørledning og en tank med rennende vann som kommer fra elva Alcoa. Vannet føres i en levada, en kunstig kanal, til vaskekar, og videre til utløp av skittent vann. Dette er en del av klosterets geniale hydrauliske system. Det heter seg at de også hadde et system der de samlet opp fisk og førte den levende samme veien inn i klosteret.
Det første vi ser når vi kommer inn i kjøkkenet er den gedigne peisen med en enorm skorstein som hviler på åtte støpejernssøyler. En trapp fører direkte opp til sovesalen.
Bildet under viser skorsteinen fra innsiden og opp.
Når vi først er på kjøkkenet kan jeg fortelle at klostrene var forventet å være selvforsynte, så munkene dyrket jordene, og de ble ble perfeksjonister på jordbruksteknikker. På 1300-tallet ryddet klosteret over 440 km2, noe som gjorde det til et av de største og klostereiendommene i Europa.
Fra kjøkkenet går vi inn i Munkehallen. Det var her det berømte scriptoriet i Alcobaca-klosteret lå. Dette rommet brukte skrivemunker til å kopiere manuskripter. Etter at det nye kjøkkenet ble bygget på 16- og 1700-tallet ble dette rommet brukt som spiskammer, og til oppbevaring.
Munkenes sovesal ligger i andre etasje.
Fra klosterets andre etasje er det flott utsikt over klosterhagen.
Det går to trapper opp til sovesalen. En fra passasjen rundt klosteret, og som jeg skrev over her så går det en trapp direkte opp fra kjøkkenet også. På bildet under her ser vi ned i kjøkkenet på den enorme skorsteinen.
Vi går direkte inn fra klosteret til kirken, som er lang og smal.
Det sies at den mest kjente attraksjonen i klosteret (som kirka er en del av) er gravene til kong Pedro I (1320-1367) og hans elskerinne Inês de Castro (1325-1355). Der står deres to sarkofager i hvit marmor, ikke langt fra hverandre. Sarkofagene skal være en del av begrunnelsen for at stedet ble innlemmet på UNESCOs verdensarvliste.
Hva er det som gjør historien om kong Pedro I og hans store kjærlighet så spesiell, og som det sies har en sterkere historie enn Romeo og Julie sin? Pedro var sønn av kong Alfonso IV og allerede gift da han ble forelsket i en galicisk adelskvinne, nemlig Inês, som var hans kones hoffdame. Dette førte til at alliansen mellom hans kones familie (Castillas) og kongeriket Portugal ble satt i fare. Kongens kone døde i 1349. Kort tid etterpå ble kjærlighetsforholdet mellom Pedro og Inês kjent og det skapte motstand i folket og hoffet. Pedro nektet å gifte seg med noen andre enn Inês, og de fikk tre uekte barn sammen, samtidig som han forsømte sin sønn, landets arving. Til slutt beordret Pedros far at Inês skulle halshugges. Pedro tok hevn ved at da han besteg tronen dømte tre av farens rådgivere og Inês mordere til døden. Det sies at han rev deres hjerter ut med sine egne hender, slik de hadde ødelagt hans hjerte. Deretter erklærte han Inês som sin lovlige hustru, og hevdet at et hemmelig ekteskap mellom de to hadde funnet sted. Han tvang sine undersåtter til å anerkjenne henne som Portugals dronning, selv om hun altså var død. Ifølge legenden lot Peter senere Inês kropp bli gravd opp og plassert på en trone, kledd i rike kapper og juveler, og krevde at de som var han lojal skulle kysse hennes hånd.
Sarkofagen til kong Pedros I.
I andre enden av rommet kan du så vidt se Inês sin sarkofag. Kongen hadde gitt beskjed om at de skulle plassert slik at de skulle se hverandre når de reiste seg ved dommedag.
Mønsteret på kortenden av sarkofagen til Kong Pedro I er Livets hjul.
Inês sarkofag er like fint utsmykket som kongen sin. Det var kongen selv som hadde bestemt hvordan de skulle se ut.
Besøket i klosteret i Alcobaca var over. Vi fikk en liten spasertur gjennom Alcobaca på vei tilbake til bussen.
Elva Alcõa, som tidligere sørget for vann til klosteret vi nettopp hadde besøkt, har ikke så mye vannføring her.
Utpå ettermiddagen kjørte vi videre til kysten og fiskerlandsbyen Nazaré, som betyr Nasaret. Nazaré har blitt et populært turistmål, særlig på grunn av sine fine forhold for surfing. Her kan nemlig bølgene bli kjempehøye, og det er til og med satt verdensrekord her hvor en surfer red på bølger som var over 24 meter.
Nazaré ligger høyt på en klippe, og da vi kom var tåka så tykk at vi ikke så stranda nedenfor.
Noen av oss i reisefølget ønsket å gå ned til Nazaré-fyret. Vi brukte omtrent 15 minutter hver vei.
På vei nedover mot fyret står Veado, et monument i marmor og stål. Høyden er 6,30 meter og den ble satt opp i 2016. På et skilt ved monumentet kan vi lese:
En gang i tiden var det mye hjort i Nazaré. En legende forteller at Don Fuas Roupinho, en portugisisk adelskriger i 1182, kom bort fra sine ledsagere da han jaget en hjort som falt utenfor klippen. Jegeren ropte på hjelp fra Jomfru Maria. Da gikk hesten hans opp på bakbeina på kanten av klippen, stoppet, og berget dermed Don Fuas Roupinhos liv. Jeg har også lest at det ble sagt at det var djevelen som var forkledd som hjort.
Vi kan også lese at det er her de største bølgene i verden er registrert, opptil 30 meter. Dette monumentet, laget av Agostinho Pires og Adália Alberto, referer til disse to hendelsene i Nazaré sin historie, der de lovpriser fortiden og nåtiden.
Fyret ligger på toppen av et fort, São Miguel Arcanjo, som ble brukt til å se etter angrep fra kaprere og pirater. Lyset fra fyret var synlig på flere mils avstand, og ledet lokale fiskere i havn. I dag er ikke fyret i funksjon. Nazaré-fyret er et av de mest kjente landemerkene på den portugisiske kysten. Fyret ble reist i 1903, mens fortet er fra 1500-tallet.
Det ble fint å sitte ned for en matbit og noe å drikke på Largo de Nossa Senhora da Nazaré. Noen av oss tok også en tur inn i kirka like ved.
Santuário de Nossa Senhora da Nazaré ble grunnlagt på 1300-tallet. Det står et lite kapell her på plassen som ble bygget etter mirakelet om ridderen som ble berget da han ropte på Jomfru Maria i det han var i ferd med å havne utenfor stupet. Hit kom et økende antall pilegrimer, og da Kong Ferdinand I kom på pilegrimsreise hit i 1377, og så hvor lite kapasitet kapellet hadde, sørget han for å få bygget en større kirke.
Hovedalteret er dekket av forgylt treverk, veggene er dekket av blå og hvite fliser. Disse ble laget på 1700-tallet av den nederlandske mesteren W. Van Kloet, og skildrer scener fra Det gamle testamentet. Ser du godt etter ser du folk som går inn og ut av altertavla.
Også på bilde under her ser du folk som går innenfor og utenfor altertavla.
Før vi dro hjemover til Ericeira hadde tåka lettet, og vi fikk utsikt ned på stranda. Havet lå ganske så stille denne dagen.
Dagens kjørerute.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar