Også denne dagen var vi tidlig på beina. Det vi likte godt med denne ferien var at bussturene ikke var så lange. Dagens tur gikk til Mafra, og besøk i nasjonalpalasset, Pálacio Nacional de Mafra. Mafra ligger rundt 10 km fra Ericeira, der vi bodde, og rundt 28 km fra Lisboa. Vi hadde sett den store bygningen på avstand hver dag når vi hadde vært på busstur. Dette er et av Europas mest ekstravagante barokkpalasser, i tillegg til at det har kloster og basilika. Det var en skuffelse at basilikaen var stengt på grunn av restaurering, noe den ville være hele dette året.
Det var i 1717, under kong John V (João V på portugisisk) sin tid, at arbeidet med det enorme Pálacio Nacional de Mafra startet. Kongen hadde lovet å bygge et kloster i Mafra dersom hans hustru dronning Maria Anna fødte han er sønn, noen hun gjorde. Det 220 meter lange palasset sto ferdig i 1755, da hadde kongen vært død i fem år. Palasset ble klassifisert som et nasjonalt monument i 1910, og var også med i finalen til å bli et av Portugals syv underverker. I 2019 ble de kongelige bygningene, palasset, basilikaen, klosteret, Cerco-hagen og jaktparken Tapada de Mafra innskrevet i UNESCOs verdensarv.
Det første rommet vi kommer inn er Dianas hall. Rommet har fått navnet sitt etter jaktdekorasjonen som er malt av Cirilo Volkmar Machado (1748-1823) i 1800. Det forestiller Diana, den romerske jaktgudinnen, og hennes nymfer.
Vi går videre i palasset.
Vi går inn i det nordre tårnet, det som var den kongelige leiligheten. Her finner vi storstuen, kongens private gemakker og hans oratorium. Storstuen ble brukt både som mottakelsesrom og familierom. I dag er her fire store malerier av franske og italienske kunstnere, bestilt av Kong John V for basilikaen og klosteret, ca. 1730. Her finnes også noen portugisiske møbler fra 1700-tallet. Opplysningene fra palasset har vi fra plakater som er i hvert enkelt rom.
Rommet på bildet under var opprinnelig ment for kammerherren, men er i dag innredet som kongens kontor.
De første bildene under er toalettskap og vasker, før vi kommer inn i kongens soveværelse.
På bildet under ser vi kong John Vs (1689-1750) rom. Her er portrettene av kongen, som altså var grunnleggeren av palasset, og hans hustru, dronning Maria Anna (1681-1754). I tillegg var det portretter av andre kongelige. Møblene er forgylt fra slutten av 1700-tallet.
En titt ut før vi fortsetter gjennom rom for rom i dette enorme bygget.
Vi går nå inn i de kongelige leilighetene i søndre tårn. Her er leilighetene der dronningen holdt til. De besto av storstuen, dronningens private leilighet og hennes oratorium.
Under ser vi dronningens soverom. Også kong Manuel II overnattet i dette rommet. Det hadde seg slik at på grunn av den republikanske revolusjonen som ble innledet i Lisboa søkte Kong Manuel II tilflukt her i Mafra-palasset. Her var han de siste timene av sitt korte toårige styre (1908-1910). Kongens siste natt i Portugal ble tilbrakt i dette soverommet, og morgenen etter dro han til Ericeira, ble hentet av et skip på stranda der, og dro via Gibraltar til England. Der levde han til sin død i 1932. Jeg har også skrevet om hans flukt under innlegget fra Ericeira, der vi bodde under dette oppholdet i Portugal.
Kapellet i sørtårnets kongelige gemakker var ment for dronningene private bruk.
Dette var venterommet hvor gjestene ventet før de ble annonsert og vist inn i det tilstøtende musikkrommet. Her ble de mottatt av kongefamilien.
Rommet under er dedikert til Fernando II, kongegemal av østerriks-ungarsk opprinnelse, gift med dronning Maria II. Rommet er dekorert med jakttrofeer, og møbler dels bestående av gevirer, en stil som ble introdusert av Fernando II.
Disse møblene kunne umulig ha vært komfortable å sitte i.
 |
| Foto: Anne Grubba Bottenvik. |
I barnesalen er det utstilt seks vugger. Opprinnelig ble vuggene oppbevart på egne rom, i nærheten av babyenes ammer.
Biblioteket i Mafra-palasset er det største biblioteket fra 1700-tallet, og er et rom på 1000 kvadratmeter. Omlag 30 000 bind inneholder hovedtemaer fra opplysningstiden, fornuftens- og vitenskapens tidsalder, med en overvekt av religiøse temaer, samt medisin, farmasi, historie, geografi, litteratur, filosofi, arkitektur, kunst, jus osv.
Bokhyllene ble installert i 1776, men først i 1791 ble bøkene plassert hyllene. Biblioteket har et uvanlig miljøtiltak ved at de hver kveld åpner vinduene slik at minst tre arter flaggermus kan ta seg inn. På den måten sikres regelmessig desinfeksjon ettersom de spiser insekter som spiser tre og selve bøkene.
Vi er kommet til avdelingen der det er utstilling av religiøs kunst, og palassets sykeavdeling.
Den religiøse kunsten som er utstilt tilhører hovedsakelig basilikaen og klosteret. En del av dette området er avsatt til sykestue, isolasjonsrom, legekontorer, kjøkken, toaletter og andre fasiliteter.
På sykestuens kjøkken ble måltider til pasienter og medisinsk personell tilberedt. Dette er et av de minste kjøkkenene i palasset, og det eneste som er åpent for offentligheten.
Sykesalen ble bygget i henhold til de høyeste sanitærstandardene og er opprinnelig et rom for pasienter i isolasjon, alvorlig syke pasienter og de som var rekonvalesent. Her er det 16 båser med senger vendt mot alteret slik at pasientene kan delta i messen. Det er sannsynligvis den eneste gjenværende sykestuen fra 1700-tallet i Europa.
Fra Pálacio Nacional de Mafra går vi til Jardin Do Cerco. Hagen ligger mellom palasset og det store inngjerdede jaktområdet Tapada de Mafra.
Etter besøket i Pálacio Nacional de Mafra og Jardin Do Cerco har vi litt tid på egen hånd. Vi rusler litt rundt i sentrum av Mafra.
Dagen var på langt nær over etter besøket i Mafra. Nå var det tid for besøk på en vingård, noe det har blitt flere av under våre tidligere reiser med vårt favorittreiseselskap. Denne gangen var det den lille landsbyen Cheleiros og den lokale vingården Mainzwine vi skulle til.
Cheleiros var fylkets hovedsete i over 600 år, helt til fylket ble avskaffet under den administrative reformen i 1836.
I hjertet av den gamle delen av Cheleiros, på torget, ligger de viktigste administrative og symbolske bygningene til det tidligere kommunestyret. Rådhuset vendte mot torget og besto av to etasjer (fengsel og rådhus/rettssal). Noen få meter fra rådhuset lå Albergaria. Denne bygningen, som var ment å gi ly til fattige, pilegrimer og reisende, er et av vitnesbyrdene om Cheleiros´ status som et overgangssted, hvor man kunne overnatte og samle krefter til den videre reisen. Av Albergaria, grunnlagt i middelaladeren, gjenstår bare hovedportalen, bygget på 1800-tallet. Dette er opplysninger vi kan lese fra en plakat på stedet.
Dette er gapestokken som sto midt på torget, og som en antar er fra det 13.århundre. Den ble demontert på 1800-tallet, og senere forsvant den, uten at noen vet når. Den ble funnet igjen i brønnen til den gamle skolen i Cheleiros, under utgravingen da bygningene til vinkjelleren til familien Manz skulle bygges.
Det er i noen av disse bygningene fra gammelt av, som er nevnt over her, at vingården sine lokaler er.
Vingården Manzwine er kjent for å redde den sjeldne, og nesten utryddede druen Jampal. På begynnelsen av 2000-tallet ble det funnet noen vinstokker midt i en forlatt vinmark. Nesten ingen visste om denne sorten, og nesten ingen visste om navnet på druen. Mye søk måtte til før de fant det ut. I dag er resultatet av denne druen vinen Donna Fátima. Og det er kun her den dyrkes.
Vi går først inn i en bygning der vi får historien om hvordan vingården ble til. På veggen over denne gamle vinpressen står det at eieren av vingården ikke vil lage mye vin, men god vin.
Vi går til lokalet der vinen blir produsert. Utenfor møter disse to oss.
Under vinsmakingen fikk vi servert seks forskjellige viner, og noe å bite i.
Bussen kunne ikke hente oss ved vingården så vi måtte gå et stykke, opp til byens kirke.
Kirken i Cheleiros ble allerede nevnt under kong Alfonso IIs regjeringstid. Den er bygget over flere omganger, den eldste fant sted ved begynnelsen av 1300-tallet, og hovedportalen er fra den tiden. Kirken var dessverre ikke åpen da vi var der.
Dagens kjørerute.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar