Dag 4. Fra Cacabelos til La Portela de Valcarce

Vi var tidlig på beina og ettersom herberget ikke serverte frokost foreslo de som jobbet der et spisested like utenfor byen. Vi bestemte vi oss for å gå dit. Det var litt lengre enn vi hadde trodd, men vi slo følge med det danske ekteparet, så vi fikk en hyggelig prat underveis. Det skulle vise seg at de hadde sølvbryllup den dagen.

Cafeen var moderne og på veggene var det malt sitater som fortalte hvorfor det å gå pilegrimsveien var bra.

En typisk pilegrimsfrokost

 

Vi tok farvel med danskene, og lurte på om vi ville møtes igjen. Det er ingen selvfølge at vi gjør det, ettersom dagsetappene er så forskjellige. Vi fortsatte vår vandring i vakkert vindruelandskap, gjennom vindistriktet El Bierzo.

 Nå nærmet vi oss Villafranca del Bierzo. På vei ned til byen passerte vi kirken Iglesia de Santiago.

 Ved å legge hånda på kirkedøra heter det seg at du får tilgivelse. I gamle dager kunne de som, av ulike årsaker ikke orket å gå lenger avbryte sin pilegrimstur her uten problemer. Det var nemlig mange som ble pålagt å ta denne reisen, men her fikk de altså lov til å avslutte vandringen dersom de hadde fått nok.

Vi ønsket absolutt ikke å avbryte, men det kunne jo alltids være rom for litt tilgivelse!

 I Villafranca del Bierzo ønsket vi å ta en pause med kaffe og is. Selv om det bare var 12 grader så tidlig på dagen var det godt og varmt i sola. Og tror du ikke at da vi satt der så kom det danske paret sammen med noen venner som de hadde avtalt å møte her i forbindelse med sølvbryllupet. Vennene var ikke pilegrimmer, men hadde kommet seg hit på annet vis. Danskene skulle slå seg ned her for dagen og dermed tok vi farvel med hverandre. Vi ville nok ikke møtes igjen!

 Da vi fortsatte tok vi oss god tid i en flott park. Her hadde vi problemer med å finne utav hvor veien gikk videre, men vi fikk god hjelp av noen kvinner som hang ut av vinduer og pratet med hverandre.

På vei ut fra Villafranca del Bierzo

 Vi forsto det slik at når vi forlot byen så var det to muligheter å gå videre. Den ene veien går langs en trafikkert vei, mens den andre var noen km lengre, men vakker gjennom trær av kastanjer, eik og bar, i tillegg til lyng og bregner. Vi bestemte oss for den siste. Selvfølgelig tok vi feil og havnet på den trafikkerte veien, dermed ble det asfalt i dag også. Heldigvis var det lite trafikk for vi måtte gå på veiskulderen. På venstre side av oss så vi motorveien på høye søyler. Vi tittet lengselsfullt oppover lia og lurte på om det var der den andre stien gikk. Nå skulle det vise seg at vi senere ble fortalt at stien hadde vært veldig slitsom med mye opp- og nedoverbakker. Iallefall syntes de som fortalte oss dette det. 

Det ble etterhvert veldig varmt og vi måtte skifte til lettere klær. Tror vi møtte bare et par andre pilegrimmer på hele denne delen av caminoen.

Planen var å avslutte dagsetappen i Trabadelo, Steinar var litt ivrig på et herberge jeg hadde notert på forhånd. Men det fant vi selvfølgelig ikke, og plutselig var vi videre. Det begynte derimot å røyne på, men heldigvis hadde vi banan, nøtter og aprikos i sekken.

Etter nesten 24 km og effektiv gåing på over 5 timer kom vi til La Portela de Valcarce og herberget El Peregrino. Vi var overrasket over at beina holdt så bra, selv om vi selvfølgelig kjente det godt.

 

 Vi ble vist til et firemannsrom med eget flislagt dusj og wc. Luksus! Vi håpet at vi skulle få ha dette rommet for oss selv, og vi var så heldige at vi fikk det! Det kostet 8 euro å bo her.

 

Her var det fint å sitte ute i det fine været. Det var også gratis nett, men en måtte gå litt rundt for å logge seg på. Vi møtte også paret fra Brasil som vi hadde spist sammen med i Molinaseca.

 

En tur innom den lille kirka måtte vi selvfølgelig også. 

 

På kvelden spiste vi en tallerken med diverse spekete pølser og ost, ørret og biff. Biffen lignet løvbiff. Desserten var rispudding og to ananasskiver med sirup. Begge var ferdigkjøpt og da Steinar savnet sirupen fikk han litt av laken fra boksen. Det ble ikke akkurat et høydepunkt, men pølsene, osten og ørreten var bra. 

Utenfor herberget var det et pilegrimsmonument og om kvelden lyste det opp. På det kunne vi se at vi nå hadde 190 km til Santiago.

Forrige etappe       Neste etappe