Dag 7. Fra Samos til Sarria

Denne dagen var vi tidlig ute. Allerede kl. 7 forlot vi et av de eldste klostrene i Spania. Det hadde vært litt dårlig søvn om natta, det føltes fuktig i rommet. Dette var også en av årsakene til at overnattinga i klosteret ikke ble så god som vi håpet. Da vi forlot Samos var det yr i lufta, men etter et par km letnet det igjen.

Ettersom klosteret ikke serverte frokost tenkte vi å gå til det første tettstedet, Aguiada før vi inntok dagens første måltid. Så foruten to bananer og litt rosinger gikk vi i over 1 mil før vi spiste den dagen.

Vi storkoste oss i vår lille boble. Gikk, spiste og sov. Noe annet gjorde vi ikke, og noe annet var det ikke rom for heller ute på caminoen. Dette var bare vår 7. dag på vandring, men det var en merkelig følelse.

Vi hadde bestemt oss for at vi denne dagen skulle stoppe i Sarria. Vi hadde lest mye godt om denne byen og hadde peilet oss ut at dersom det var plass på Casa Peltra skulle vi prøve å få seng der. Herberget har bare 22 senger, men vi var tidlig ute denne dagen så det skulle være en mulighet.

På vei inn til byen, som foregikk på mye asfalt langs veien, møtte vi et ektepar, i pensjonistalder, og vi kom i prat med dem. Særlig mannen var snakkesalig. Han kunne dårlig engelsk, men det var merkelig hvor godt vi forsto hverandre alikevel. De var på sin ukentlige lørdagstur, kunne mannen fortelle. Da de hørte at vi var fra Norge begynte han og snakke om laks. Og av alle ting: Mette Marit! Det var utrolig hvor orientert han var om vår kronprinsesse! Ned fingerspråk og enkle ord kunne han berette veldig så mye om henne liv og levesett før hun ble kronprinsesse!

Det spanske ekteparet visste hvor herberget vi hadde bestemt oss for var, og etter av vi hadde delt en liten bit av caminoen sammen tok vi farvel med kvinnen som fortsatte sin vei, mens mannen ble med for å vise oss herberget. En trivelig liten bit av vår vei!

Denne dagen ble vi på veien i nærmere tre og en halv time, og distansen ble litt over 15 km. Vi var tidlig framme og på Casa Peltra var verten i full gang med forberedelsene til å ta imot dagens gjester. Vi så en ryggsekk ved inngangen, men ellers var det ingen pilegrimmer å se. Stedet hadde en liten hyggelig hage, så vi satte oss bare ned for å hvile. Verten styrte veldig på, det ble luftet og vasket.

Dette skulle vise seg å bli en av de fineste opplevelsene på hele caminoen. Herberget var i privat eie og det ble åpnet i 2010. Det kostet 10 euro å bo her, og det syntes vi virkelig det var verd. Her var egne baderom hvor det både var dusj og toalett, slik at en fikk litt mere privatliv.

De 22 sengene var fordelt på tre rom. Hele herberget var innbydende, og vi valgte oss hver vår underkøye mot et hjørne i rommet.

Det var muligheter til å kjøpe seg litt bruk av vaskemaskin. Derfor sørget vi for å ta en ekstra god klesvask denne dagen. God klestørk var det også, med ca. 17 grader. Men da vi gikk ut for å spise lunch kom en regnbyge. Jeg hastet hjem for å berge klesvasken og hvem andre enn verten møtte meg med klærne mine i hendene. Litt av en service!

Sarria er en vakker by som det var trivelig å rusle rundt i. Herberget lå rett ved trappa opp til den eldre delen av byen. Sarria er også det siste stedet hvor du kan starte på caminoen dersom du ønsker å motta pilegrimsdiplom når du kommer fram til Santiago. Herfra og inn må du altså gå hele strekningen, enten du har gått tidligere eller om du velger å starte her. Og det er derfor veldig viktig å sørge for å få stempel i passet underveis slik at det kan bevises. En skulle dermed kanskje tro at det ville være mange pilegrimmer her, men det var ikke mye folk i gatene.

 

En pilegrim hviler seg, og gule piler viser videre vei.

Vi traff igjen den unge australieren som vi første gang traff i Rabanal og som senere spanderte sjokolade på oss på Cruz de Hierro. Nå hadde vi møtt han flere ganger og jeg spurte om et bilde ettersom det kunne være at vi kanskje ikke møttes igjen. Han ga nemlig uttrykk for at han nå hadde dårlig tid og dermed skulle skynde på litt til Santiago. Da vi traff han tidligere var han veldig plaget med gnagsår, men nå så det ut som det var blitt bedre.

Denne kvelden kjøpte vi med oss mat som vi spiste i øverste etasje på herberget. Her var det innredet et lite kjøkken.

Vi fikk veldig god kjemi med et godt voksent par fra New Zealand som også koste seg der på loftet. Dette er to av de som vi tenker at det kunne vært hyggelig å fortsatt ha kontakt med. Men kanskje er en del av caminoen også det å møte mennesker, være sammen med dem en liten stund for så å gå videre i livet? Vi rakk iallefall en hyggelig prat, og det viste seg at vi hadde en del til felles. Og så måtte vi selvfølgelig smake på hverandres vin. Men de følte ikke for å gjøre det samme som oss senere på kvelden, det å overvære kveldsmessen i kirka.

Forrige etappe         Neste etappe