Dag 6. Fra Fronfria til Samos

Veldig tidlig hørte vi som vanlig at enkelte begynte å røre på seg. Luften inne i denne lukkede delen av bygningen var dårlig, selv om det var små luftekanaler i taket. Det luktet ikke akkurat godt kan du si! 

Hva som får folk til å starte dagen i fem-sekstiden forstår jeg ikke. De ser jo ikke noe av den flotte naturen i stummende mørke, og faren for å gå feil er jo også tilstede. Ok, noen går jo lengre etapper enn oss, men om de går en mil eller to mere, så er de alikevel framme tidlig på dagen. Og ettermiddagene kan fort bli lange nok alikevel. Noen tar selvfølgelig lengre pauser undervei på dagen. Dette er bare småprat med meg selv, ting jeg undres over :)

Selv spiste vi frokost og startet å gå i halv åttetiden denne dagen. Vi startet på asfalt, men ganske snart kom vi på en fin sti gjennom eikeskog. Naturen er fantastisk fin her. Det sies at landskapet i Galicia ligner norsk natur.

Etterhvert passerte vi til en ung kvinne som satt og matet to små barn. Jeg var litt usikker på om de virkelig gikk caminoen, der de satt med ikke annet utstyr enn en kjølebag. Men jo, det gjorde de. Alene? Neida, mannen holdt på å pakke sammen telt og utstyr der borte, fikk jeg til svar. Jeg spurte om lov til å ta bilde, ettersom det er morsomt å vise at det å være på caminoen ikke bare er for de unge og spreke. Her er det også rom for barn. Og gamle, noe jeg skal vise dere senere.

Vi passerte små idylliske landsbyer med typiske galisiske hus. Og det var tydelig at vi var på landet, for det var enormt mye kuskit på veien. Bra det var tørt og fint føre, for hadde det vært regn hadde det nok ikke vært så trivelig å gå i møkka. Men kyr må til skal de få laget den gode osten som er fra dette området.

Det gikk fort nedover. og på 9 km hadde vi lagt bak oss 628 meters høydeforskjell. Vi var da kommet til Triacastela. Her hadde vi igjen to valg. Vi hadde lest på forhånd at et besøk i klosteret i Samos var verd de ekstra 7 km dersom vi valgte den veien. Og det gjorde vi selvfølgelig. Men før vi gikk videre bestemte vi oss for å ta en matbit. Brødet vi får i dette området er bare så godt, særlig når vi har olivenolje og salt over! Og kaffe! Men i slike omgivelser ville vel hva som helst ha smakt fortreffelig :)

Vi fortsetter å gå nedover dalen, og her er det så vakkert!

Etter over 4 timer på veien, og vi hadde passert 20 km, kunne vi se benediktinerklosteret i Samos.

Det var dette klosteret som var herberget for natten. Det ble en stund å vente før det åpnet. Så vi tok en tur rundt i Samos, noe som er ganske fort gjort. Og vi tok en liten matbit.

  

Lang rekke med ryggsekker i kø før herberget åpner. 

 Mens vi ventet satte vi oss på en benk i det fine været. Der satt det en ung jente som også gikk caminoen, mens hennes venninne danset lett ballett rundt. Det ble en fin og avslappende stund.

I klosteret var det ingen fast pris for å bo, her gir du en donasjon etter hva du følte for. Herberget var så godt som bare ett rom, et hvelv med 66 senger. Du kom nesten rett inn i sovesalen, bare avbrutt med et lite rom fra gata hvor skoene skulle settes. Fra dette rommet og inn var det glassdør og glassvinduer. Det viste seg at denne overnatting skulle bli vår dårligste på hele caminoen. Men det er selvfølgelig vår mening, andre kan ha oppfattet stedet anderledes.

Sengene sto tett i tett og mange av køysengene sto helt sammen. Jeg var glad jeg hadde Steinar ved min side, for å si det slik! Hadde ikke likt å ligge tett i tett med en fremmed. Og når sengene også står sammen etter hverandre er det ikke langt mellom føttene til den ene og hode til en annen. Trekkene var nok rene, men de så gamle og slitte ut og det gjorde også teppene som en kunne ta over seg dersom det ble kaldt. Toaletter og dusj var i tilstøtende rom. Med toaletter ved den ene veggen og dusjene rett over. Det sto alltid folk i kø i den smale passasjen, enten for å gjøre det ene eller det andre.

Vi var heldige å få soveplass helt mot veggen så slapp vi iallefall å ha andres føtter ved hodet.

Vi deltok på munkenes kveldsmesse. De som ville være med ble hentet og ført til kapellet, og på veien så vi ned på det flotte hageanlegget de hadde. Det var ikke lov å ta bilde, så denne plakaten får prøve å vise noe av det. Jeg ser at andre skriver at en kan sette seg ned i hagen, men det fikk vi ikke inntrykk av at vi kunne, heller ingen andre gjorde det. Synd, det hadde gjort seg for en sliten pilegrim.

Vi spiste en veldig god dagens middag på en restaurant like ved klosteret. Grønnsakssuppe som dagen før, men enda bedre/kjøttboller og pomme frites. Og til dessert vaniljepudding til meg og en enkel appelsin til Steinar. Før vi tok kveld kom det liten en regnbyge.

Forrige etappe                 Neste etappe