Dag 19: La Virgen del Camino til Hospital de Órbigo.

Det ble ikke mye søvn i natt. Noen hadde lukket døra ut til gangen i løpet av natta og det var veldig varmt. Da jeg måtte opp en tur forsto jeg hvorfor døra ble lukket. Fra rommet ved siden av vårt hørtes en forferdelig snorking som iallefall ikke jeg har hørt maken til før. Jeg kan ikke forstå at de som lå der fikk sove overhode. I tillegg var det en eim av dårlig lukt fra alle skoene som sto i gangen, og fra toalettet. Ikke alle er like flinke til å skylle ned etter seg, særlig herrene.  

 Vi hadde handlet inn frokost dagen før og spiste den før vi startet, litt før halv åtte. Det hadde regnet godt i natt og det regnet fortsatt litt, så regntrekket måtte på. Men de store skybruddene uteble, bare litt yr innimellom, og utpå formiddagen kunne vi legge trekket i sekken igjen.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Like etter at vi startet fra La Virgen del Camino kunne vi velge to veier. Enten kan du gå langs landeveien N-120 eller du kan velge en alternativ vei gjennom små landsbyer. Vi valgte den første pga at den var den korteste, og tenkte at dette ville være det beste for min vonde ankel. Om veidekket hadde vært bedre på den andre veien vet jeg ikke, men dette ble iallefall en dag på mye asfalt.

Valverde de la Virgen.

 I Villadangos del Paramo tok vi en pause. 

Obs for kuskitt!

 Vi gikk langs maisåkrer og det var vanningsrenner mellom åkrene og veien.

 Vi var kommet til nest siste dag på caminoen, og kjente på et vemod over at det snart var slutt. Vi kjenner at vi både har lyst til, og krefter til å fortsette de bortimot 30 milene helt inn til Santiago de Compostela. Men uansett, ferien var snart over så det hadde vi ikke muligheten til. 

 Som jeg skrev i forrige innlegg så hadde vi en avtale i Astorga. Steinars kusine, Randi og hennes Steinar bor i Sør Spania og ville kjøre den lange veien dit for å møte oss. Det samme gjorde de også i 2012 da vi gikk caminoen fra Astorga. Da hadde vi et par dager sammen i Santiago. Nå viste det seg at de også var kommet til vårt mål for denne dagen, Hospital de Órbigo. Vi gledet oss veldig til å møte dem!

Like før Hospital de Órbigo passerte vi dette flotte vanntårnet. Den alternative veien vi kunne ha valgt på starten av denne dagen var igjen gått sammen med veien vi gikk.

En gedigen stor middelalderbro over Rio Orbigo måtte passeres før vi kom til
Hospital de Órbigo. Broen som heter Passo Honroso, er over 200 meter lang, har 19 buer og er fra trettende århundre. Tidligere, før de bygde reservoaret Barrios de Luna var  
Rio Orbigo veldig stor når det var mye vann i den. Nå passerte vann bare i et par av buene. Restaureringa av broen har pågått over ulike tidspunkt. Brua har sin egen historie, men den må du lete opp selv for den blir for lang å ta her. Men første helga i juni arrangeres det ridderspill ved denne broen. Tusenvis av menn og kvinner, kjøpmenn, bønder, konger, hekser, klovner, munker, gjestgivere, alle kledd i sine beste klær. Skjold, sverd og musikk fyller gatene i Hospital de Órbigo. Byen er da pyntet med bannere, flagg og har mange markeder.

 Å gå over brua var en ren tortur. Ankelen gjorde nå så vondt at jeg nesten ikke greide å gå på steinene i brodekket. Men ellers var formen fin. Den var faktisk på topp!

I Hospital de Órbigo tok vi inn på Albergue San Miguel. Her var det veldig fint. Driveren puslet hele tiden rundt og passet på at alt var i orden. Herberget var rene kunstgalleriet og det hang bilder overalt. Etter det vi forsto var det bare å ta malerpenselen fatt og bidra.

Vi fikk en dobbelseng i en sovesal i rommet innenfor det blå vinduet på bilde under.

Her har vi god plass.

Resten av sovesalen.

De to hyggelige damene på bilde under hadde vi snakket med av og til. Jeg husker ikke helt hvor de kom fra, muligens Australia og Amerika. De gikk ikke sammen i utgangspunkte, men hadde truffet hverandre og gikk sammen nå og da. Den ene hadde nå fått så store problemer med den ene foten at hun hadde oppsøke lege. Hun hadde fått streng beskjed om å ta det med ro noen dager. Så deres dager sammen på caminoen var nok også over. Den andre damen var forresten den eneste vi så på caminoen som alltid gikk med leppestift!

Bakgården på herberget.

 Denne dagen ble det over 26 km på caminoen. Vi oppsøkte Randi på hotellet hun og Steinar bodde. Det viste seg at Steinar Din (jeg bruker dette navnet for å skille med Steinar Min) hadde blitt syk, men vi fikk en hyggelig kveld sammen med Randi. Det ble både middag og en god del vin før vi skiltes. Vi håpet bare på at i morgen, når vi møter dem igjen i Astorga, så er Steinar Din også frisk igjen.

Søskenbarnglede!

Forrige etappe                            Neste etappe