Dag 1: Nice - Tende - La Brigue i Frankrike.

Vi hadde en god natts søvn på hotellet i Nice og var tidlig ute ettersom toget gikk litt over halv åtte. Vi valgte å ikke spise frokost, tok bare en banan før vi beveget oss til jernbanestasjonen. 

Toget som følger Royadalen oppover kostet 24,60 euro, for to. Vi trodde vi fikk et inntrykk av hva som ventet oss ettersom toget stoppet på nesten alle stedene vi skulle overnatte. Men vi tok selvfølgelig feil, for vi gikk jo aldri i dalen nedover, bare i fjellet. Toget gikk gjennom mange tunneler, og selv om det var mørkt så følte vi, og såg på vogna foran der vi satt, at det mange steder gikk veldig bratt oppover.

Togturen til Tende tok 1 time og 45 minutter. Det første vi gjorde var å oppsøke turistinformasjonen for å spørre om tips til vår vandring. Jeg viste henne bilde jeg hadde på mobilen (det jeg postet først i forrige innlegg) og hun så grundig på meg da hun spurte om det var det eneste kartet vi hadde. Vi hadde selvfølgelig tenkt å kjøpe oss et ordentlig godt kart, og hun viste oss til et som hang på veggen. Det var flere ruter å velge. Tror nok hun stusset litt da hun så hvilken rute vi ville ta. Vi ble fortalt at det ville bli tungt og at vi måtte bære med oss alt av mat og drikke for turen. Og det var svært viktig med mye vann ettersom det var veldig varmt. 

Nå var det tid for frokost, men de få spiseplassene som var å se var i ferd med å stenge da vi kom. Vi fant en liten kafe, men de hadde bare kaffe og noen kaker. Det fikk holde til så lenge.

Vi ville selvfølgelig se oss om i Tende før vi tok fart på første dags vandring. 

Middelalderbyen Tende var en gang festningsby og ligger på 815 moh. For fem år siden hadde det et innbyggertall på litt over 2000. Ettersom det bare er noen få kilometer til grensen til Italia har byen et italiens preg. Heller ikke så rart ettersom Tende i 1860 ble løsrevet fra Frankrike for så å bli italiensk. Til tross for stor motstand i en folkeavstemning ble den etter Paristraktaten i 1947 fransk igjen. Husene i byen står tett i tett helt inntil fjellveggen og har trange gater og hvelvede passasjer. De er stort sett dekket av en type stein som er en lokal variant av skifer. 

Rett fram er Chapelle de l'Annonciade.

Chapelle de l'Annonciade.

 Ved dette klokketårnet og festningsruinene ligger byens kirkegård. Herfra er det flott utsikt over gamlebyen i Tende.

Byen har flere solur.

Når vi ser på fjellet bak husene får vi en forsmak på hva som venter oss.

 

Midt i gamlebyen i Tende ligger Notre-Dame katedralen, bygget i det 15. århundre.

Saint Rita.

 Klokketårnet og festningsruinene ved kirkegården sett nedenfra i byen.

Det er mange "trompe l'oeuil" malerier på husveggene i Tende. Noen ganger på hele vegger, mens det av og til bare er en enkel ved siden av f. eks. et vindu som på bilde under. Det er jaggu meg ikke lett å se hvilket vindu som er ekte og hva som bare er et maleri. 

Rundt halvtolvtiden hadde vi sett det vi ønsket å se i gamlebyen i Tende og vi tok fatt på vår første vandring. Men før vi dro sørget vi for at vi hadde litt brød, pålegg og frukt i sekken. Vi hadde jo ikke spist frokost enda, og det ville også bli behov for lunch etterhvert.

Vi forlater Tende over elva.

 Terrenget gikk oppover stort sett hele tiden til vi nådde det høyeste punktet på 1135 moh. Deretter gikk det jevnt nedover. Vi gikk først gjennom lauvskog, så barskog. Mens det oppover gikk på skogsstier hadde stien nedover til La Brigue store løse steiner. En skal passe seg godt for ikke å trø over. Vi må også innrømme at vi fikk prøvd høydeskrekken vår et par-tre ganger.

 Tende ble etterhvert mindre og mindre under oss. 

På Col da Boselia, et av dagens høyeste punkt.

Det var bratt og strevsomt å komme seg opp. Det viste seg at toppen på fjellet var omtrent akkurat halve av dagens strekning. Så var det bare å ta fatt på turen nedover. Det er slitsomt for knærne med så bratte nedstigninger. Da er det lurt å svikte litt i knærne for å avlaste dem, noe som selvfølgelig er slitsomt når det er hele tre kilometer ned. En annen ting en kan gjøre, dersom stien er bred nok, er å gå på kryss og tvers. Men da blir det jo endel flere skritt å gå tilsammen!

Til venstre på bilde kan du se hvor steinete stien var nedover.

 

 Vi nærmet oss La Brigue. Ikke et menneske hadde vi sett på hele turen. Det skulle vise seg å bli stort sett sånn for hele vandringen ned til Middelhavet. Da vi var nede hadde vi gått 6,23 km og vi hadde brukt litt over 2 timer. Som dere skjønner, det gikk ikke fort med all klatringa. Vi var tilbake på omtrent samme høydemeter som vi hadde startet. La Brigue ligger på 812 moh.

Dette ble dagens vandring.

 Som Tende ble også La Brigue tilbakeført fra Italia til Frankrike etter Paristraktaten i 1947. La Brigue er en pen liten fjellby som ligger langs elva La Levensa. Veien dit, som tar av fra hovedveien i Royadalen, er en blindvei som ender 6,5 km lengre nordøst for
La Brigue, i fjellene mot grensa til Italia. 

La Brigue har fargerike bygninger i naturstein, gamle kirker, arkader og hvelvede passasjer. Byen har opp mot 650 innbyggere.

Første plassen vi kom til i La Brigue var Place de Nice. Der står dette minnesmerke over navngitte døde og savnede fra 2. verdenskrig. Med tanke på at byen før krigen var italiensk står teksten øverst på minnesmerke på dette språket, mens det under står på fransk.

  

Et rom sto og ventet på oss på Hotel Fleur des Alpes. Vi ble hjertelig godt mottatt av det vi antar er eieren. Han var visstnok italiensk, iallefall var han av italiensk foreldre. Da vi sa at vi ønsket å spise middag der om kvelden viste han oss strakt restauranten og reserverte et vindusbord. Det skulle vise seg å ikke være nødvendig for det var bare vi og to engelske kvinner som spiste der på kvelden. I det hele tatt, det var ikke mye turister å se i dalen enda. Vi fikk tildelt et lite, men koselig rom med utsikt over elva og fjellene bak hotellet.

Utsikten fra rommet vårt og fra restaurantbordet.

Hotellet ligger på en åpen plass som heter Place Saint-Martin. Rundt den forholdsvis lille plassen er det også et herberge, turistinformasjon, en vannfontene, to kapell og en kirke.

Chapelle de l'Annonciade, med den buede fasaden, ble bygget første halvdelen av 18-århundre.

Kirken Collégiale Saint-Martin hadde sin første bygning i begynnelsen av  13-århundre og ble ferdigstilt i 1234. Karmen på sidedøra er fra den tiden. Kirken ble fullstendig ombygd mellom 1484 og 1509 til slik vi ser den i dag. Den har en fargerik, stripete front. Hovedåpningen er fra 1501. Blant interiøret er et orgel fra 17-århundre og en fontene fra 16. århundre. 

Chapelle de l'Assomption som ligger rett til høyre for kirken Collégiale Saint-Martin, ble bygget i det 18-århundre.

På veggen til Chapelle de l'Assomption er dette kartet malt.

En rundtur i La Brigue.

Restene etter middelalderfestningen Château Lascaris, fra 14.århundre, ligger på en liten høydre over byen. Det er bare noen vegger og et høyt, rundt tårn som står igjen. Festningen er under gjenoppbygging og brukes under middelalderfestivaler. 

 Underveis kom vi over et område hvor det var bikuber. Etter at vi kom hjem har jeg funnet ut at dette kanskje ikke er bare vanlige bikuber, de er faktisk en turistattraksjon. Det heter "Ca d'arbiné" som betyr noe slikt som Hus til biene. Det er hus som beskytter mot tyver, elveblest, vær og rovdyr. Slike skal være helt vanlige i Royadalen. Synd vi ikke visste det da vi var der så kunne vi ha sett nøyere på dem. Ikke tok vi bilder av dem heller.

Før vi dro hjemmefra hadde jeg lest at det var verd å ta turen til La Brigue også på grunn av maten, og at hotellet vi bodde på har god mat. Senere på kvelden spiste vi forrett som var skinke og italiensk melon i tillegg til geitost på ristet brød med grønn salat. Også her var det skinke. Som hovedrett valgte vi en kalvegryte og ørret stekt i folie med grønnsaker. Det smakte nydelig. Så vi kan virkelig anbefale å spise på Hotel Fleur des Alpes dersom du er i nærheten. Resten av vinflaska tok vi med ut for å drikke. Det var fantastisk å sitte der i den varme sommerkvelden.  
 

 Det kan se ut som verten lurer på om vi har det bra, noe vi virkelig hadde. I ettertid vet vi at dette nok var det triveligste oppholde vi hadde på vår ukestur.

Neste etappe