Elins reiseblogg: Dag 2: Fra La Brigue til Saorge.

Da vi kom ned til frokost morgenen etter på Hotel Fleur des Alpes sto allerede godt brød, syltetøy og juice klare for oss. I tillegg spurte verten om vi ville ha ost og kjøttpålegg også, og ønsket vi mere kaffe var det bare å si fra. Den gode stemningen og servicen fortsatte fra kvelden før. Vi pratet litt med han om ruta vi kvelden før hadde bestemt oss for å ta. Han mente nok at den var ganske strevsom, men hadde ikke selv gått den, etter det vi forsto. Strevsom mente nok også den unge mannen som vi snakke med på turistinformasjonen kvelden før at denne turen ville bli for oss "to gamle menneskene"! Det var nok av advarsler. Men vi hadde bestemt oss og la lystig i vei.

Det regnet da vi startet og regntrekk måtte på. Så presterte vi å gå feil med det samme. Hadde vi fortsatt der vi startet hadde vi nok kommet til å følge mere dalen nedover. Men vi skulle jo til fjells. Heldigvis oppdaget vi feilen ganske fort og det var ingen problemer å finne den rette stien.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Til å begynne med gikk stien på kryss og tvers, reine Trollstigvei i miniatyr. Først var det 500 høydemeter nesten rett opp. En godt trent person ville nok ha sagt at dette var overkommelig, men jeg syntes det var beintøft. Jeg var faktisk så sliten at jeg begynte å hyperventilere. Da var det godt å ha en plastpose i lomma som jeg kunne puste i.

Ikke før vi nådde 1350 meter flatet terrenget ut og vi fikk en pause i strevet. Været letnet også og vi benyttet anledningen til å ta en matpause.

Vi hadde ikke før fått i oss maten før det begynte å regne igjen. Da regnet ga seg igjen var det også slutt på flatt terreng.

Stiene på hele turen var stort sett godt merket. Mest var det de hvite og røde vannrette merkene vi fulgte.

Det var en fantastisk fin natur vi gikk gjennom. Vi så rovfugler, hare og hjort. Og det var blomster overalt, bl.a. lavendel, erteblomster, akeleie, kongslys, prikkperikum, mynte og timian. Det luktet kjempegodt.

Den fine skogstien ble steinete og vanskeligere å gå. Det var også noen berg vi måtte passere, og der fikk vi igjen kjenne på høydeskrekken vår. Men mest skummelt syntes vi de lange strekningene med småstein som gikk nedover fjellsiden. Skulle vi miste balansen der var det ingenting å ta tak i dersom en falt. Heldigvis var de ikke så breie så det var bare å ta seg på tak og komme seg over, og ikke se nedover.

Etter 1,3 mil var vi på dagens høyeste punkt, 1555 m.o.h. Så en liten gressbakke før det gikk nedover igjen. Det var da det ene kneet mitt begynte å krangle. At stien for det meste besto av store, løse steiner gjorde ikke saken bedre. Det ble faktisk så ille at jeg nesten ikke greide å gå. Jeg ba en stille bønn om at det ville gå som det gikk første dagen på pilegrimsturen sist høst: Et veldig vondt kne første dagen og senere kjente jeg ikke mere på 50 mil.

Etter 6 km nesten rett nedoverbakke var vi kommet til Saorge. Vi hadde brukt 8 timer på 2 mil.

Saorge ligger langs en berghylle som stikker ut i La Roya dalen, høyt over elva, og strekker seg i en bue rundt fjellet. Byen er visstnok en av de 40 vakreste landsbyene i Frankrike. Landsbyen, som har ca. 500 innbyggere er full av svært pittoreske gater, gamle kirker, kapeller og gamle hus som er dekket av rød skifertak.

Så snart vi får hele Saorge i syne ligger det fargerike klosteret, som nå er nedlagt,
Le Couvent des Franciscains. Det ble bygget i det 17. århundre av fransiskanske munker som bosatte seg i Saorge i 1633. Bildet under er fra fasaden på klosterets kirke som sto ferdig i 1681.

Vi hadde på forhånd bestilt rom på B&B Ca'da Barrera. Det er et forholdsvis nytt overnattingsted med 5 nydelige innredede rom. Gjestene har et felles oppholds- og kjøkkenrom. Kaffe og te er det bare å forsyne seg med døgnet rundt. Huset lå i enden av en vei og det var stilt og rolig der. Dersom du ser på oversiktsbilde av byen over her så ser du det gule huset som ligger nr. to fra venstre midt på bilde. Dette er Ca'da Barrera.

Ca'da Barrera ligger høyt opp og rommet hadde utsikt nedover dalen. Langt der nede kan du se en tunnel og dagen etter skulle vi faktisk gå gjennom den.

Denne verandaen er ikke for noen med høydeskrekk.

Vi valgte å spise på La Petite Epicerie som også har en liten butikk vegg i vegg. Inne var det nesten ikke folk, men ute satt det mange som stort sett måtte være folk fra byen. Lucas, vår husvert, satt også der. Og stadig vekk kom det noen for å hente med seg stoler ut. Et godt tegn på at dette er et bra sted.