torsdag 7. juni 2018

Lucca i Italia.

Seks-syv måneder etter at vi sist besøke Lucca var vi tilbake igjen i april 2018. Det var her vi avsluttet vår vandring på pilegrimsveien Via Francigena, og nå ville vi avslutte veien inn til Roma. Vi hadde flydd til Pisa dagen før, og tatt tog hit til denne vakre middelalderbyen. Du kan lese hva jeg skrev om etter vårt forrige besøk her.

Vi hadde gledet oss veldig til å komme tilbake til Lucca ettersom vi følte at vi hadde mye ugjort her enda. Sist vi var her var vi sliten etter 26 dager på vandring fra Store St. Bernard-pass. Nå tok vi oss vi oss raskt til samme bosted som sist, L'Iris B&B, som ligger i byens gamlebyens hovedgågate, Via Fillungo, og bare et par-tre minutters gange fra Piazza Anfiteatro.


Klokketårnet på Basilica di San Frediano sees mellom husene i den trange gata. 


Torre Guinigi er et annet tårn vi ser på vår vandring til L'Iris B&B. Det er 44 meter høyt og er fra andre halvdel av det 14. århundre. Som i flere andre byer i italia på denne tiden var det om å få bygd det største og vakreste tårnet. Det er oppkalt etter familien som bygde det. På toppen er det en hage med veldig gamle eiketrær.  Det er mulig å ta seg opp til toppen av tårnet. Her har du en fantastisk utsikt over byen. 


Torre Guinigi, sett nedenfra og opp. 


Komponisten Giacomo Puccini (1858-1924) ble født i Lucca, og er dermed byens store sønn.
Han er kjent for bl.a. operaene Tosca, La Boheme og Madama Butterfly. Du finner statuen av han på Piazza Cittadella. Det arrangeres operakonserter nesten hver dag i Lucca til ære for han.  


På Piazza San Pietro ligger kirken San Pietro Somaldi. Dette er motiv over hoveddøra på kirken. 

    
Vi tok turen ned til Via del Fosso og gikk langs kanalen som deler denne gata i to. På et sted fant vi en vannkilden som har statuen Madonna dello Stellario. Kanalen ble bygget i 1376.

Madonna dello Stellario.


Det er fint å vandre langs kanalen som deler Via del Fosso i to. 


Convento San Francesco er et franciskanerkloster som har det første historiske dokumentet fra 13. århundre. 



Vi vandret videre på leit etter flere spennende steder å se. 


Innom enda et torg, Piazza del Salvatore. 


Duomo di San Martino, fra år 1000- til 1200-tallet, skriver jeg ikke mer om her. Du kan heller se på et innlegg i bloggen fra sist vi var i Lucca. Der er det også mange bilder fra denne flotte katedralen. 

Duomo di San Martino.


Den fire kilometer massive muren rundt gamlebyen i Lucca er populær for både innbyggerne og turister. Den store bredden på muren bruktes i dag til både trim og picnic. Dersom du har med barn dit må du være obs på at det er dårlig med sikring langs den 12 meter høye muren. Men med sine 30 meters bredde bør ikke det være noe problem. 

Vi gikk gjennom Porta Santa Maria, en av flere porter for å komme oss opp på bymuren. Deretter er det bare å vandre, med utsikt til byen på begges sider av det som er som en bred gate. Her er det trær, og da vi var der tidlig i april ble det plantet blomster i de mange bedene. 




Vi ser ned på Palazzo Pfanner og bestemte oss straks for at vi ville innom dette stedet straks vi er ferdig med muren. Herfra har vi også utsikt til klokketårnet på Basilica di San Frediano. 



Klokketårnet på Duomo di San Martino.



Etter at vi hadde gått rundt hele bymuren i Lucca gikk vi til Palazzo Pfanner. Det sies at dette skal være et av Toscanas fineste hager. Da vi var der tidlig i april var det tydelig at det var litt tidlig på året enda. Gjennom porter inn til bygninger i hagen kunne vi se store sitrontre i potter som ventet på å bli satt ut. De mange statuene skildrer de olympiske guder. Bygningen går tilbake til 1660, da tilhørte det en familie som var tilknyttet den øvre handelstanden i Lucca. Etter konkurs tyve år senere måtte de selge, og en silkehandler overtok. Han utvidet bygningen omkring 1686 og oppgraderte hagen. Da eieren fikk økonomiske problemer leide Felix Pfanner (1818-1892), en lokal brygger fra Østerike, i 1846 hagen og kjelleren i palasset for å sette opp sin maskin og det nødvendige utstyrer for å brygge øl. Etter ti år åpnet han også et serveringsted her som ble så populært blant både lokalbefolkninga og utlendingene at han etterhvert kunne kjøpe hele palasset. Dermed endret han hele palasset. Bryggeriet ble lagt ned i 1929. Palasset er fortsatt Pfannerfamiliens eiendom og i 1995 påbegynte en restaurering før det ble åpnet for publikum. I palassets hovedhall er det en permanent utstilling av medisinsk og kirurgiske instrumenter som tilhørte kirurg og borgermester Pietro Pfanner (1864-1935).





Kjøkkenet på Palazzo Pfanner er fra det 1900-århundre. På marmorbordet og på hyller står det noen flasker øl som tilhørte det gamle Pfanners ølhus. Oppe på veggen til høyre var det et hull, og vi ble fortalt at innenfor der var senga til tjenestepiken, eller pikene, vi er ikke sikker.



Oppe på kjøkkenveggen, innenfor disse oppslåtte vinduene, var rommet til de vi antar var kjøkkenpikene i palasset. De kom opp dit gjennom en dør som du ser delvis skjult under teppe.




Seng fra det 1700-århundre med baldakin i silke. 




Piazza Anfiteatro var det vi husket best fra vårt forrige besøk i Lucca. Det er et ovalt torg som er helt innebygd med bygninger rundt, og med mange bueganger for å komme inn. Dette var tidligere et amfiteater. Det er helt utrolig å tenke på at en gang kjempet gladiatorene for livet her. 


Vi har over her nevnt klokketårnet på Basilica di San Frediano, på bilde under ser du selve kirka. Øverst i fronten er et mosaikkbilde av de 12 apostlene og Kristi himmelfart. Kirken er fra 600-tallet, men det vi ser i dag ble påbegynt i 1112 og fullført i 1147.



Før vi tok kvelden gikk vi igjen turen innom Piazza Anfiteatro. Vi var nå klare for neste morgen å ta fatt på siste del av Via Francigena.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.