Elins reiseblogg: Dag 1 av Kystriksveien: Fra Namsos til Vennesund.

Vi hadde i mange år snakket om å kjøre Kystriksveien nordover, og endelig, i sommer ble det. Vi ville gjøre turen så tidlig på sommeren som mulig, før det ble for mange andre turister på veien. Ettersom målet var å ligge i telt fulgte vi med på værmeldingene, og det burde være bra hele 10-dagers varslet. Da første uka i juni var over så det ut til at det ikke ble regnvær, så da var det bare å pakke bilen og komme seg avgårde.

Kystriksveien begynner der Fv. 17 starter ved Steinkjer og ender i Bodø. Ettersom første dag, hjemmefra til Namsos, var en transportetappe så velger jeg å starte mine skriverier fra Namsos. Da hadde vi kjørt omtrent 70 km av Kystriksveien.

Med bil hadde vi tidligere ikke vært nord for Steinkjer. Det var for over 30 år siden, da gutta våre var små. Da reiste vi kollektivt på ryggsekktur, tur/retur Lofoten. Tog til Fauske, buss til Harstad, Hurtigruta til Stamsund, buss til Å i Lofoten og tilbake til Moskenes der vi tok ferje til Bodø. Derfra fly til Trondheim. En fantastisk tur, i strålende vær.

Vel framme i Namsos skulle vi fort oppdage at vi var minst en ukes tid for tidlig ute for å besøke enkelte museer. Selv om det står at de har åpent fra juni så betyr ikke det at det er åpent hele juni. Senere skulle vi også erfare at de ikke åpnet før midt i juni, og andre, som Rock City, åpnet ikke før i slutten av juni.

Namsos er som kjent "Trønderrockens vugge" ettersom mange kjente musikere kommer herfra.

Vi kom altså ikke inn på Rock City, men gikk inn på hotellet med samme navn som ligger rett ved for å ta en kopp kaffe. Det var som et lite museum det også.

På andre siden av hotellet, mot sjøen, står D.D.E-monumentet som ble avduket året før.

Vi ruslet langs bryggerekka i Namsos. Det var stille her denne søndags ettermiddagen, og vanskelig å finne et åpent sted som fristet for å kjøpe seg noe å spise.

Regnet vi visste kunne komme denne første dagen holdt sin lovnad, og det fristet ikke til å sette opp teltet. Så vi valgte å leie et rom på Namsos Hybelhus. Vi hadde hele avdelinga, med stor stue og kjøkken, helt for oss selv, billig var det også. Så det anbefales veldig.

Neste dag skinte sola. Før vi forlot Namsos ville vi finne statuen av Åge Aleksandersen. Den ble laget av kunstneren Eroll Fyrileiv i 2009.

Vi ønsker å holde oss mest mulig langs kysten, så i Namsos forlater vi Fv 17 og kjører heller Fv 769, ettersom vi ønsker å besøke Rørvik. Kystriksveien omfatter nemlig mer enn Fv 17, den følger også andre veier langs kysten. Første stopp tok vi etter å ha passert Salsnes, ved Brekksillan småbåthavn.

Vel 10 km etter småbåthavna, ved Salen kapell, går veien over en bru der Salvatnet går ut i Moselva, og videre ut i Foldafjorden. Elva er ikke lang, den renner over en 1,33 km lang morenerygg som skiller vatnet og fjorden. Salvatnet er kjent for å være 464 meter på det dypeste, men med moderne målemetoder å måle heter det at dybden er 482 meter. Det er Norges og Europas nest dypeste innsjø etter Hornindalsvatnet. Salvatnet er en meromiktisk innsjø, det vil si at det nederste vannlaget består av gammelt sjøvann, som ikke er en del av de årlige sirkulasjoner av vannmasser vår og høst. Dette fører til oksygenmangel og dannelse av hydrogensulfid. I Salvatnet er det stagnerende sjøvann fra om lag 400 meters dybde.

Ferja fra Lund til Hofles er den eneste ferja vi tok under hele turen der passasjer ikke inngikk i billetten for bil. Her kunne heller ikke autopassbrikken brukes, så vi måtte betale de 116 kronene det kostet (juni 2023. Nå er prisen satt ned 31 %). Fra ferja ser vi de 14 turbinene på Hundhammerfjellet. Etter å ha kjempet mot utbygginga av vindkraft på Frøya i flere år er dette selvfølgelig trist å se.

I det vi kjører i land på Hofles har vi forlatt Namsos kommune og kommet til kommunen Nærøysund. Vi hadde altså bestemt oss for å ta en tur til Rørvik, vi ville gjerne se Kystmuseet Norveg. Men vi hadde også snakket om å kjøre til Abelvær. Vi fortsatte på Fv 769 og fulgte skiltene til Abelvær. Dette ville bli en ekstratur på omtrent 30 km tur/retur. Nå kjørte vi på andre siden av Hundhammerfjellet enn det vi hadde sett fra ferja, og kom nærmere vindturbinene. Ved den lille plassen på bilde under var nok roen og trivselen ødelagt, som så mange andre plasser i landet vårt.

Det gamle fiskeværet Abelvær i Nærøysund kommune ligger i munningen av Foldafjorden.

På veien tilbake fra Abelvær var det tid for lunch og vi stoppet ved monumentet av Eidsvoldsmannen Georg Sverdrup (1770-1850). Det er en fin rasteplass her ved stedet der Sverdrup ble født. På den tiden var det tunet på det som het Laugen Gård der benk og bord nå står. Dette var en av de eldste gårdene i Namdalen, og trolig ble det drevet gård her allerede 200-300 år e. Kr. Fra slutten av 1700-tallet til 1828 var gården i Sverdrup-familien, og gården var blant de største i Nord-Trøndelag. Senere ble gården delt i flere eiendommer og ingen bygg av den gamle gården er der lengre.

Georg Sverdrup var egentlig odelsgutt til gården Laugen, men solgte odelen til en yngre bror. Georg flyttet allerede ut som 10 åring for å starte på sin utdannelse, både i Brønnøy, Trondheim, København og Göttingen. Sverdrup var med i komitéen som utarbeidet et grunnlovsforslag i 50 paragrafer. Han var også med i redaksjonskomitéen som gav grunnloven dens endelige form. Han hadde rollen som strateg og president under Nasjonalforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Sverdrup var altså en av de mest markante skikkelser for gjenopprettelsen av Norge som selvstendig nasjon, kan vi lese på et skilt på stedet. Han var også grunnlegger og bestyrer for landets første nasjonale universitetsbibliotek i Christiania, opprettet i 1813.

Veien til Rørvik går videre på Fv 769, og deretter på Fv 770. Like før vi kommer til Nærøysundbrua kjørte vi av og tok oss opp til en høyde der vi hadde flott utsikt over Rørvik på andre siden av fjorden.

I Rørvik hekker krykkjer der de finner det for godt. Og bryggerekka er et utmerket sted for dem. Det er fullt på "Krykkjehotellet" som er bygget mellom bryggene også.

Utenfor Kystmuseet Norveg står statuen "Sjømannens Hustru" som ble avduket i 1997. Statuen er av billedhugger Harald Wårvik (f. 1956) og var en testamentarisk gave til Viknas befolkning fra Walborg Sund og hennes mann, fiskeren og sjømannen Olav M. Sund. På et skilt kan vi lese at fiskekona og barnet står på det som var Rørvik gamle torg og at de skuer utover Nærøysundet og havstykket Folda for å se om båten med mann og far om bord snart kommer tilbake etter mange og lange dager på sjøen. De levde ofte i spenning og frykt mens mennene var borte. Monumentet er oppført til ære for alle de kvinner som var alene med ansvar og omsorg for hjem og barn, mens mennene var ute på sjøen og tjente til livets opphold.

Vi hadde gledet oss til å besøke Kystmuseet Norveg i Rørvik, men dessverre var det stengt denne dagen, pga reparasjoner på bygget. Men vi skulle få sjansen til å besøke museet senere på turen vår.

Beklageligvis så var heller ikke det gamle handelsstedet Berggården, som også er en del av Kystmuseet Norveg, åpent. Huset ble reist i 1870-årene av Johan (1839-1929) og Betzy Berg (1853-1925). De spilte en sentral rolle i veksten av Rørvik som handelssted.

Rett ved Berggården står et minnesmerke over Namdalens mest kjente kvinnelige forfatter, Magnhild Camilla Haalke (1885-1984). Hun var født på Lauvøya i Vikna. Hun debuterte med "Allis sønn" i 1935, og skrev i alt 22 romaner, noveller, skuespill, barnebok og en rekke mindre verk. Prisberømt og oversatt til flere språk. Hun var inspirert av naturen og folkelivet i hjemkommunen. Særlig kjent for sine sterke barne- og kvinneskikkelser. Dette kan vi lese på en plakat på stedet.

På en høyde, "Kjerkhaugen", står Rørvik kirke. Det var kjøpmann Johan Berg som ga grunn til kirke her. Den opprinnelige kirken ble reist i 1897, men 1. mai 1940 falt det en bombe som ga kirken betydelige skader. Det gamle kirketårnet ble kondemnert, men resten ble restaurert. I 2012 ble kirka skadet i en brann og den ble revet fordi den var sterkt røykskadet. En arkitektkonkurranse endte med at arkitektkontoret Pir 2 i Trondheim vant med bygget de kalte Fugl Føniks. Den funksjonelle og moderne flerbrukskirken ble innviet i 2019. Informasjonen har jeg hentet fra nettsiden til Den Norske Kirke. Dessverre var også kirka stengt da vi var der.

Så langt hadde alt vi ønsket å besøke vært stengt i Rørvik, men da vi gikk forbi Vikna Frivillighetssentral og så at de hadde åpen kafe måtte vi bare innom. Som frivillig selv i vår egen hjemkommune var det hyggelig å hilse på. Og for en mottakelse vi fikk, av både frivillig, lederen og besøkende på huset. Det var nesten verd hele avstikkeren til Rørvik.

Før vi dro videre gikk vi en liten runde rundt i Rørvik, som både er en by og administrasjonssenter i Nærøysund kommune.

Nærøysundbrua sett på vei bort fra Rørvik.

Vi kjørte Fv 770 tilbake fra Rørvik og tok av på Fv 771. Denne veien møtte etterhvert Fv 802, og her er også skille mellom fylkene Trøndelag og Nordland. Her kjørte vi også inn i Bindal kommune.

Vi fortsatte Fv 802 til vi igjen var på Fv 17. Da får vi straks nydelig utsikt mot fjellet Heilhornet, med en høyde på 1058 moh.

Vi er nå på Helgeland og dennes nydelig natur. Syv kilometer før Holm ferjekai begynner Nasjonal turistveg Helgelandskysten. Det har blitt til at vi føler vi samler på Nasjonale turistveger ettersom vi nå har kjørt flere av dem, som Atlanterhavsveien, Geiranger - Trollstigen, Rondane, Sognefjellet, Valdresflya, Gaularfjellet, Aurlandsfjellet, Hardanger, Hardangervidda, Ryfylke og Jæren.

Med 433 km er Nasjonal Turistveg Helgelandskysten den lengste strekningen blant de 18 nasjonale turistvegene. Høyeste punkt på denne veien er bare 346 moh. Helgelandskysten består av mer enn 14 000 øyer, holmer og skjær. Et landskap som har påvirket historie, kultur og mennesker siden steinalderen.

Fra Holm går ferja over Bindalsfjorden til Vennesund. Denne ferja koster kr. 111 (juni 2023), og her kunne vi bruke autopassbrikken.

I det vi ankommer det gamle handelsstedet Vennesund, som ligger i munningen av Bindalsfjorden, er vi også i Sømna kommune. Rett ved ferjeleiet ligger Vennesund Camping hvor vi ville overnatte. Vi hadde vært på veien i 234 km, men hadde brukt god tid underveis. Etter å ha satt opp teltet gikk vi en tur langs sjøen. Vi hadde lest at det skulle være et bidrag i samlinga "Skulpturlandskap Nordland" der, i tillegg til landets nordligste Olavskilde.

"Skulpturlandskap Nordland" er en internasjonal kunstsamling som ble satt opp i perioden 1992-98 og 2009-15. Skulpturene er plassert i landskapet i 34 kommuner i Nordland. Kunstnerne fikk utdelt en kommune for sine kunstverk, og de utformet sitt verk etter besøk i denne kommunen.

I Vennesund heter kunstverket Hai-Ku-Badekar og kunstneren er Dorothy Cross. Jeg skal ikke en gang prøve å forstå verket, som er tredelt og består av en hai, et kujur og et badekar.

Vi har sett et lignende prosjekt tidligere, ved Lemonsjøen, en times kjøring nord for innsjøen Gjende. Der kalles prosjektet "Skulpturstopp", et kunstprosjekt på Østlandet.

Vi fortsetter langs sjøen og kommer etter hvert til et naturreservat.

Vi finner skiltet til Olavskilden og følger stien opp ei bergkløft i åssiden. Det er ikke langt, men det er litt ulent å ta seg opp. For de aller fleste skal det allikevel gå ganske greit.

Her finner vi en av flere Olavskilder i Norge. Kildevannet ble tillagt helbredende kraft fordi Olav den hellige skal ha drukket av det. Kilden har gjennom tidene, helt opp til vårt århundre, blitt besøkt av syke mennesker med håp om å bli friske. Olavskilden i Vennesund er nevnt i flere beskrivelser, første gang i 1598. Dette kan vi lese på et skilt ved kilden. På nettsiden til Visit Sømna står det at sagn forteller at Olav Digre Haraldsson (Olav den hellige) en gang skal ha lett etter vann og da følget hans kom seilende forbi her skal kongen ha bedt til Gud, med det resultat at det sprutet vann opp fra berget.