Fra Dalen til Husnes.

 Mens vi var på Telemarkskanalen dagen før ble vi oppfordret av to hyggelige damer vi traff om å ta turen opp til husmannsplassen Rui som ligger oppe i fjellsiden i Dalen. Da de fortalte historien om de to søstrene husket jeg historien om dem. Men jeg ante ikke at det var her de holdt til. 

Rui-jentene var to søstre, Ingerine og Gurine, som bare var 1 meter og 20 cm høye. De ble kjent i heile landet gjennom boka "Rui-jentene som kom til Kongen", skrevet av Knut Eidem. 

I 2018 bygde sherpaer fra Nepal en steintrapp med 810 trinn opp de 200 høydemetrene opp til Rui. Trappa følger i Rui-jentene sine fotspor opp til plassen der de bodde nesten hele sitt liv. Det er ufattelig at de i alle år har gått denne stien, som lokalt kalles "Beintsteberg", opp fjellsiden. Det ble mang ei tung bør. Særlig ble det mange turer på Ingerine som en gang i uka gikk ned til bygda for å handle. Alltid på en torsdag, sommer som vinter. Det kan jeg lese på Telemarkshistorier sin nettside. Andre opplysninger om dem har jeg fra skilt underveis.  

Jeg var spent på hvordan det ville gå i trappene ettersom jeg har problemer med å gå motbakker. Det gikk forbausende bra, vi tok en liten pause hvert hundrede trinn. Når det gjelder høydeskrekken så er det aldri så bratt langs trappen at det er et problem. 

Her er det fint å ta en lengre pause dersom en ønsker det. 

Utsikten fra rasteplassen ned til sentrum av Dalen er fantastisk. Campingplassen der vi bodde sees midt på bildet, på andre siden av elva.

For Ingerine og Gurine var Rui det vakreste stedet som fantes, og det kan være lett å forstå det når dette var hjemstedet ditt. Men også vi ser skjønnheten i det. Det er en nydelig utsikt over innsjøen Bandak. Jentenes far, Johan Schewenius, kom fra Sverige og slo seg ned på Rui. Han var gift to ganger og fikk flere barn. Ingerine (1872-1965) og Gurine (1873-1963) var de to eldste, mens de andre fire som levde opp reiste til Amerika. Familien levde av naturalhusholdning og byttet sine produkter med andres. Livet var nøkternt, men det var slik de ville ha det. 

Stua på Rui, som bare er 20 kvadratmeter, var ikke åpen da vi var der. Men vi kunne se inn gjennom vinduene. 

Den lille stua på plassen sett fra stien opp til fjøset. Vanligvis hadde Rui tre kyr i fjøset som du ser litt av til høyre på bildet. I tillegg hadde de noen sauer, geiter og høner, og de dyrket bygg, poteter og grønnsaker. De hadde ikke annet å hjelpe seg med enn redskaper de lagde selv. Det var tunge tak, men søstrene klaget aldri. 

Søstrene hadde ofte besøk av bygdefolket, og alle var velkommen. Ingerine spådde i kaffegrut, og de som ble spådd fikk aldri noe annet enn positive meldinger av det hun måtte se i koppen. Og alle skulle få et langt og godt liv, og de ville vinne en stor pengepremie. 

Ingerine og Gurine ønsket seg ingen steder, men etter mange spørsmål fra forfatteren Knut Eidem, som også var journalist i Dagbladet, fortalte de at å se slottet i Oslo kunne ha vært noe. Det viste seg at kong Olav leste artikkelen om damene, og ikke lenge etter kom det en invitasjon fra slottet om at de var hjertelig velkommen. Journalisten kjørte dem til Oslo, og på nettsiden til Telemarkshistorier kan vi lese at det var mye som forskrekket dem underveis. Fabrikker og all røyken som kom ut fra kjempesvære piper, alle menneskene som kom både herfra og derfra, og ikke minst asfalterte veier med busser og biler.

Jeg må bare ta med litt fra besøket hos kongen på slottet. De var som barn som trodde at kongen satt der med rød fløyelskappe og langpipe slik de hadde lest i bøker at konger gjorde. Kongen tok dem under hver arm og viste dem rundt på slottet. Dette var eneste gangen de reiste bort, og damene glemte aldri dagen på slottet. Men de skrøt aldri av det. 

De fortsatte sitt liv på Rui-plassen til de var langt oppe i åttiårene. Da fikk de begge plass ved helseheimen på Dalen, der de bodde sammen på dobbeltrom. Derfra kunne de se opp på Rui som de begge lengtet etter. 

Gurine ble 90 år gammel, mens Ingerine ble 93 år. Begge er gravlagt ved Eidsborg Stavkyrkje. 

Jeg håper jeg blir tilgitt for at jeg tar med et par bilder av søstrene som jeg fant på nettsiden til Telemarkshistorier. På nettsiden er det også en liten rørende videosnutt av de to små, krokbøyde damene.

Vi sier farvel til Rui-plassen og tar oss de 810-trappetrinnene ned til Dalen igjen. 

Vårt opphold i Dalen var også over, og første delen av kjøreruta i dag går til Åmot, samme vei som bussen kjørte i går. I Vinje stoppet vi på det nye Vinjesenteret, et nasjonalt senter for diktning og journalistikk med utgangspunkt i journalisten og dikteren Aasmund Olavsson Vinje og forfatterne Aslaug Vaa, Tarjei Vesaas og Halldis Moren Vesaas. På senteret kan du bli bedre kjent med dem. Senteret åpnet høsten 2021. 

Utenfor Vinjesenteret er det en statue av Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870). Vi antar denne ble reist i forbindelse med det nye senteret. De hedret allerede bygdas sønn fra før, for på andre siden av veien står det også en statue av samme mann. Det var sambygdingene til Vinje og andre småfolk som reiste denne minnesteinen mellom 1885 og 1900. Det tok altså lang tid, det var vanskelig å finne rette steinen, rette teksten og rette plasseringa, i tillegg til at det tok sin tid å samle inn pengene. Vinje ble forresten gravlagt ved Søsterkirkene på Gran som vi hadde besøkt fire dager tidligere. Hvordan han havnet der er kort fortalt at han etter å ha blitt enkemann i 1870 bosatte seg på Gran på Hadeland, hvor han altså døde, bare tre måneder etter kona. Det viste seg at han hadde en kreftsvulst i underlivet. 

Vi hadde tenkt å kjøre den gamle Haukelivegen over fjellet, men da vi skulle ta av oppdaget vi at den var stengt. Så vi fulgte E 134 videre og tok en stopp ved Haukeliseter Fjellstue som ligger ved Ståvatn. 

Vi forflytter oss stadig vekk mellom fylkene. Nå forlater vi Vestfold og Telemark og kjører inn i Vestland. Fylkesgrensa går over Ståvatn der veien er lagt i innsjøen. Vi tar en ny stopp ved Midtfjellsvollen, som faktisk er en liten holme som skiller Ståvatn fra Ulevåvatnet. 

Her er veien vi har foran oss, sett fra Midtfjellvollen. 

Skillet mellom Ulevåvatnet og Ståvatnet går ved denne brua. Sistnevnte til høyre. 

En kilometer videre tar vi også en stopp ved Ulevåvatnet. 

 Her ser vi oss tilbake den veien vi har lagt bak oss. 

Mens vi sto ved Ulevåvatnet tettet trafikken seg til og det ble kø før vi kom oss videre. Vi hadde sett at det var mye veiarbeid underveis, og det viser seg at Statens Vegvesen holdt på å oppgradere to tunneler og et rasoverbygg. Derfor var det kolonnekjøring hele døgnet over Haukelifjell, både ved Vågslid og over Dyrskar. Ventetiden på å få kjøre hver vei var lang, men vi var kjempeheldig. Køen som hadde bygd seg opp da vi parkerte fikk kjøre med det samme, så vi slapp å vente lenge. Trafikken gikk nå over Dyrskar, den gamle riksveien. Vi hadde ikke muligheten til å stoppe underveis ettersom trafikken gikk bare en vei og vi måtte bare følge køa. Jeg fikk tatt et par bilder fra bilen. Høyeste punkt på veien er 1148 moh og veien er sommeråpen. Haukelitunnelen, en av tunnelene det jobbes med, går under Dyrskar. 

Etter 7-8 km ser vi ned på E 134 igjen.

Veien var nå kort til Røldal og vi kjørte ned til Røldal Stavkyrkje. Den ble bygget i perioden 1200-1250. I årene 1627 til 1638 fikk kirka sitt rike renessanseinventar, prekestol, altertavle, bispestol, gallerifront, kirkebenker og vinduer, i tillegg til at vegger og tak i skipet ble rosemalt. I 1844 ble kirka forlenget med 5 meter, restene av svalgangen rundt kirka ble revet og det malte i skipet ble kalka over. I 1913-1917 ble kirka restaurert tilbake til sitt renessansepreg fra 1600-tallet, og det er slik vi ser den i dag. Dette kan vi lese på et veldig så informativt skilt utenfor kirka, i tillegg til en brosjyre. 

Krusifikset, utskåret i eik, er det originale krusifikset fra 1250-1300. Etter 1300 fikk det ord på seg til å svette hver gammeljonsok, 6.-7. juli, og disse dråpene ble tillagt helbredende kraft. Da startet pilegrimsvandringene hit til Røldal. På grunn av krusifikset ble Røldal Stavkyrkje regnet som det viktigste pilegrimsmålet i Norge etter Nidaros. Ingen steder holdt de på så lenge som her, men i 1835 ble siste pilegrimsmesse holdt. Da var presten i Stavanger stift på visitas og satte en stopper for dyrking av krusifikset. 

I 1959 ble det forsøkt å ta opp pilegrimsvandringen til Røldal igjen. 40 år senere startet arbeidet med kartlegging av de gamle ferdselsårene gjennom Vest-Telemark til Røldal. Den første pilegrimsvandringa fra Seljord til Røldal i moderne tid fant sted i 2003. Siden har det vært årlige vandringer. Senere har det kommet vandringer fra både Hovden i Aust-Agder og Nesflaten i Suldal. Den store årlige samlinga er pilegrimsstevne ved gammeljonsok, 6. juli. 

Alteret fra 1629 og prekestolen fra 1627 ble malt av Gottfred Hendtzschell.  

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. 

En gammel kirkedøra i Røldal Stavkyrkje har blitt brukt som bordplate, men er nå utstilt i svalgangen. 

Det er to dager over en måned siden vi sist hadde øye på Røldal. Da kom vi langs Røldalsvatnet sørfra fra Sand i Suldal på vei til Sauda, og så Røldal på avstand der det ligger innerst i innsjøen. Nå kommer vi nordfra og veiene møtes i veikrysset i Håra, omtrent midt på Røldalsvatnet. I 2,2 km kjører vi samme vei som den gangen, en del av den gjennom Hordatunnelen som går som en sirkel i fjellet. På den korte strekningen er vi også tilbake på Nasjonale Turistveg Ryfylke. Men vi kommer fort til krysset der vi sist tok veien sørover på Ryfylkeveien, mens vi nå tar retning mot nord over Røldalsfjellet. Vi er fortsatt på vei E 134 som vi har vært siden Åmot. 

Håra, med utsikt over Røldalsvatnet og Røldal innerst. 

Vi hadde tenkt å kjøre den gamle veien over Røldalsfjellet, men av en eller annen grunn så var vi uoppmerksom, og da vi oppdaget at vi hadde gått glipp av avkjøringa dit var vi kommet for langt til at vi ville snu og kjøre tilbake. Vi ser oss forresten veldig sjelden tilbake. Gjort er gjort. 

I det vi passerte Skare kom vi inn på den ruta jeg hadde planlagt i utgangspunktet. Alt vi har opplevd til nå ble til etter at vi kom på at vi ville ta en annen vei hit slik at vi fikk besøke Kistefos Museum. Men du verden så mye fantastisk vi har fått med oss ved å gjøre det. 

Vi kommer til Åkrafjorden og like etter til Langfossen, også kalt Langfoss, som ligger ved den innerste delen av fjorden. Den har et totalt fall på 612 meter og er den femte høyeste fossen i Norge I 2011 kåret CNN Langfoss til en av verdens 10 flotteste fossefall .

Det begynte å bli en lang dag på veien. Ikke nødvendigvis i kilometer, men med alle stopp går tiden. Vi var også usikker på hvor vi ville overnatte, før eller etter ferja over Skånevikfjorden. Værmeldinga varslet at det fine været snart var over og at det nå skulle bli mye regn framover. Vi skulle besøke Baroniet Rosendal og håpet at vi ville nå dit før det ble for mye nedbør. Så da ble valget at vi skulle over fjorden, og vi ordnet oss overnatting i Husnes. Det fristet ikke med telt dersom det skulle bli regn.

Det var stille og rolig i Skånevik, og fra ferja kunne vi se at det var et vakkert sted. 

Vi nærmet oss Utåker som har spredt bebyggelse ved ferjeleiet. Herfra hadde vi 20 km igjen til Husnes, og nå fulgte vi veien langs Folgefonnhalvøya. I det vi ankom Husnes startet regnet. 

Dagens kjørerute. 

Forrige etappe                      Neste etappe.