Elins reiseblogg: Dag 20: Fra San Pedro de Rozados til Salamanca.

Så var vi kommet til den siste dagen på vår vandring. Det var bare å komme seg ut av soveposen og pakke sekken for siste gang på denne turen. Da vi kom ut fikk vi nesten sjokk, det var iskaldt! Noen sa det bare var et par grader! Vi hadde fått forståelse av at det fra klokka halv åtte ville bli servert frokost på puben vi var i går, men da vi kom dit var ingenting åpent. Etter å ha ventet en stund sammen med nederlandske Robbert ble vi enige om å bare begynne å gå.

Vi slo følge med Robbert. Om det var den kalde morgenen som gjorde det vet jeg ikke, men det var fantastisk vakkert da sola sto opp!

Etter tre kvarters vandring kom i til et lite sted som heter Morille hvor vi hadde håpet å få kjøpt frokost. Det var tydelig at det kvelden før hadde vært fest her. Om det var derfor alt var steng, eller fordi det var for tidlig en søndags morgen, vet vi ikke. Til og med stedets herberge hadde hengelås på porten. Da var det bare å vandre videre. Vi fikk greie oss med frukt og nøtter som var nødprovianten vi hadde i sekken. Problemet var mere litt lite vann, men det var fortsatt kjølig så vi håpet det gikk bra. Robbert ble hengende litt igjen her, så herfra gikk vi alene videre.

Vi hadde vel gått en mils vei da vi så Salamanca i det fjerne. Men vi visste at det enda ville være nærmere halvannen mil igjen. Blir alltid like forundret over hvordan landskapet får ting til å se nærmere ut enn det egentlig er. Caminoen er gjerne svingete og landskapet er kupert. Også i dag er det slik, og det gikk forøvrig jevnt nedover hele denne dagen.

Dagens første måltid ble ikke inntatt før etter tre times vandring. Vi hadde da kommet til Miranda de Azan som lå noen få hundre meter fra caminoen. Det var godt å få sette seg ned på den lokale puben denne formiddagen. Lokalet var så godt som fullt og på tvskjermen viste de som vanlig tyrefekting.

En stund etter Miranda de Azan går veien litt oppover til en høyde før det går nedover igjen. Høyst oppe står et stort gult kors. Under den spanske uavhengighetskrigen var det akkurat her general Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) møtte general Pakenham, for å gi han ordre for å gå mot Miranda de Azan (der vi nettopp hadde stoppet for å spise). Denne ordren startet den 22. juli 1812 slaget om Los Arapiles, eller om Salamanca som slaget heter i Storbritania. Dette ble et stort tilbakeslag for Salamanca og byen fikk den vestlige bydelen fullstendig ødelagt. Wellington vant dette slaget mens den franske hæren led sitt største nederlag siden 1798.

Caminoen inn til Salamanca fører oss over grønne områder. Når vi kommer til bebyggelse går vi gjennom et parkområde og langs elva Arroyo del Zurguen. Det er nå blitt så varmt at vi letter på tøyet. Mens vi gjør det kommer et par gående mot oss. Vi kommer i snakk,og da vi forteller at vi nå er på slutten av vår vandring fra Sevilla blir de tydelig imponert.

Så er vi ved den gamle romerske broa, Puente Romano i Salamanca. Så greide vi det denne gangen også! Herfra er det bare å gå den siste biten opp til Catedral de Salamanca.

Ved katedralen slo vi av endomondoen for siste gang. Med hvert skritt vi har gått på caminoen, alternative veier og omveier pga vann, viste endomondoen nå 540 km. Vi har slått den på hver morgen når vi har gått ut av døra og slått den av når vi har kommet til der vi skal bo neste natt. 54 mil er det lengste vi har gått noen gang.

Vi hadde hatt en helt fantastisk reise. Når jeg nå ser på bildene i ettertid synes jeg at landskapet bare ble vakrere for hver dag vi gikk. Jeg føler at det er helt riktig det pilegrimen jeg traff på flyet da vi gikk ombord i Trondheim sa. Denne turen bør gåes i april, da er blomstringa på det vakreste. Når det gjelder Via de la Plata så går mesteparten av dagsetappene uten bebyggelse og en må ha med mat og drikke i sekken for de fleste dagene. Det er i tillegg lite rasteplasser og det kan være vanskelig å finne gode steder å sette seg ned underveis. Etappene er forholdsvis lange, dette gjør at de fleste pilegrimer stopper på de samme stedene. Da blir en gjerne godt kjent med hverandre og det blir et fint sosialt fellesskap. Er du ute etter det åndelige på din pilegrimsreise er denne veien kanskje ikke det første valget du bør ta. Med fravær av bebyggelse er det jo heller ikke kirker. Men kanskje hadde det vært muligheter til å overvære messer på noen av stedene vi stoppet for dagen. Vi synes også at det har vært lite muligheter til å få vaske klær, og hadde vi kunnet gjøre det hadde det sikkert vært vanskelig å få det tørt før neste dag. Selv om sola skinte kunne det være forholdsvis kjølig, vi gikk jo i høyden. På tre uker, når vi teller timer, hadde vi bare et par dager med regn. Det regnet mest på natta, og det var mange elvefar som skulle passeres, og disse var ofte oversvømt. Ellers var det mye vann på veien, derfor var vi særlig den siste uken konstant bløt på føttene. Men ingenting av dette gjorde noe som helst! Jeg hadde gjort det hele opp igjen, hadde det bare ikke vært for at det er så mange andre pilegrimsveier å velge for senere turer.

Vi har aldri følt oss så skitne som vi var da vi ankom Salamanca. Da vi kom til hotellet var det bare å putte skoene og alt brukt tøy i tette plastposer og knyte igjen. Det ble ryddet i ryggsekkene og alt pakket nederst. Bortsett fra skoene som gikk i søpla. Det luktet ikke godt av dem kan du si! Vi visste at Steinar og Randi var like om hjørnet og ville ta med rene klær som vi hadde sendt med dem hjem da vi skiltes i Sevilla tre uker tidligere.

Da var det bare å finne Hostal Concejo som vi hadde bestilt hjemmefra. Vi forsto at det lå sentralt, men at det skulle være bare 60 meter fra Plaza Mayor var en overraskelse. Altså midt i smørøyet for det meste i Salamanca. I tillegg var det billig å bo her. Hostal Concejo ligger veldig rolig til, ved siden av en liten, fin park. Stedet har ikke frokost, men den kjøper du veldig billig på Mercado Provenzal, rett over parken.