Planlegging av pilegrimsturen Via Francigena i Italia og reisa til Store St. Bernard-passet.

Høsten 2017 var vi igjen klar for en ny pilegrimstur. Denne gangen peilet vi oss inn på Italia og Via Francigena. Denne middelalderens pilegrimsrute som starter i Canterbury i England og ender i Roma er på hele 1900 km. Fra England går den gjennom Frankrike og Sveits, før den går over alpene og kommer inn i Italia. I forhold til alle som går den kjente pilegrimsveien til Santiago de Compostella fra Frankrike er det ikke mange vandrere å se her. I 2012 skal det ha vært registrert 2500 stykker. Hvor langt disse hadde gått, eller syklet, av Via Francigena vet jeg ikke. Vi opplevde også at det var få pilegrimer å se, men det blir nok flere jo nærmere Roma en kommer. Vi valgte, som mange andre, å starte ved Store St. Bernards pass, som er grensa mellom Sveits og Italia. Ettersom dette stedet er i alpene ligger snøen gjerne til juni og kommer igjen sist i september. Da er det vanlig at veien over passet er stengt, så sesongen her er kort. Vi håpet å komme til Lucca denne gangen. Dette ville dermed bli vår lengste vandring.

Via Francigena. 

Det er enklere å pakke sekken for hver gang vi planlegger en tur. Det heter seg at sekken, med alt innhold, ikke bør veie mer enn 10 % av kroppsvekten, så en må tenke vekt hele tiden. Min sekk var nok en kilo eller to tyngre, og det uten vann og mat. Men det gikk veldig greit.

Pakkeliste:
Jeg har kjøpt ny sekk, som nå skulle benyttes for andre gang. Vi holder fortsatt fast på Osprey Exos, og denne gangen kjøpte jeg 48 liter. Greit å få den med som håndbaggasje.
3 truser.
2 BH.
2 t-skjorter med kort arm som puster godt.
1 ullskjorte.
1 mikro-singlet (som ikke ble brukt).
2 par tynne ankelsokker, Mizuno, training. Tørker lett. Vi har funnet ut at disse er supre å bruke.
2 par tynne nylonsokker med bare fot (som en bruker inne i lave sommersko). Disse har jeg under ankelsokkene. Kjøpte mine på skobutikk og disse er en type som ikke sklir av foten.
1 par Ullmax ullsokker (ikke brukt).
2 shorts.
Tynn fleecejakke.
Jakke: Bergans microlight Jacket 142. Lett, tynn og kan rulles ammen og puttes i sin egen lomme.
Bukse: Norheim, en lett type.
Sko: Salomon speedcross 3, som vi alltid velger! Denne gangen brukte jeg 5/6 størrelse større enn tidligere, og det tror jeg var lurt.
Regntrekk, Stormberg.
Tights og tunika (som også ble brukt som kjole) for fritid.
God, vid knebukse og en tynn overdel uten ermer + tynn cardigan jakke for fritid.
Spotec-sandaler for fritid. Har alltid brukt dette merket tidligere bortsett fra forrige turen. Da hadde jeg Ecco med tynne såler som ikke var brukbare på alle steinene (bl.a. brostein) i gatene.
Hansker.
Solhatt.
Bikini.
Midjeveske, for å ha telefon og andre småting i på veien.
Ei lita veske i stoff for fritid.
Plastposer (brødposer) til å fordele klærne i. Beskytter også dersom sekken blir våt.
Toalettsaker, det aller, aller nødvendigste. Bruker de små boksene/flaskene for å ta med på fly.
Våtservietter og intimservietter.
En pakke div. compeed, som vi nesten ikke brukte.
Sportstape. Har fått råd fra andre pilegrimer, og har erfart selv, at en god salve og sporttape er mye bedre å bruke enn compeed. Compeed sitter dårlig i varmen og etterlater seg lim på sokkene!
Litt vanlig Norgesplaster. Gikk tom og kjøpte både sportstape og det som tilsvarer Norgesplaster i Italia og erfarte at de ikke var brukende. Så ta med nok hjemmefra!
Gerlachs Gehwol footcream for å forebygge gnagsår. Gnagsår er jeg ikke plaget med, men får lett blemmer. Disse tørker fint inn dersom jeg smører på en god klatt av denne kremen og dekker med sportstape. Helt supert! Kremen forebygger også stygg lukt av sko og sokker.
Salven Utrolig som jeg bruker på samme måte som fotkremen.
Solkrem (kjøpt i Italia pga at en ikke kan sta med store flasker på fly).
Vannflaske.
Mobil (som også brukes til å ta bilder med). Lader og ladebank (powerbank).
Solbriller.
En kladdebok hvor jeg hadde skrevet opp ruten og steder vi besøkte og ting å se der). Brukte den også til å notere underveis. Penn.
Pilegrimspass som stemples der du føler for det. En må f. eks. ha et slikt for å få innpass på herberger. Og for å dokumenterer at du har gått turen dersom du vil registrere deg og motta et Testemonium, som beviser at du har gått Via Francigena, når du kommer til Roma. For å få dette papiret behøver du ikke å gå hele ruten, men de siste 150 km må gjennomføres til fots.
Vi brukte denne guideboka:

 Underveis syntes vi ikke denne guidboka var særlig god til å forklare avstander, og at den generelt kunne være vanskelig å forstå.

På forhånd hadde vi bestilt rom underveis. Som godt voksne føler vi for å unne oss gode netter, fordi vi synes vi fortjener det etter lange dager på veien. Vi er ferdig med sovesaler på herberger, men kan ta til takke dersom de har dobbeltrom, noe vi opplevde flere ganger å få på Via de la Plata i Spania. Vi forsto også at noen av de vi møtte hadde problemer med å få husrom på de mange små stedene vi var innom, så forhåndsbestilling var kanskje lurt. Det er mange bilturister også i dette området. Mange kan vel tenke at vi da binder oss veldig til hvor langt vi skal gå hver dag, men vi sørger alltid for å ha overnattinger som vi kan avbestille kostnadsfritt. Det har aldri skjedd at vi har forandret stoppested enda. Uansett, Booking.com er veldig grei å bruke. MEN vi har en regel, vi skal gå veien på våre føtter, her blir det ikke snakk om andre transportmidler!

Dette tok vi ikke med, men er vanlig å ha i sekken:
Sovepose, ettersom vi hadde bestilt overnattinger på forhånd og visste at vi ikke trengte sovepose denne gangen.
Microhåndkle, tørker fort og veier lite. Vi tok ikke med det av samme årsak som for sovepose.

Reisa hjemmefra og veien til Store St. Bernard pass. 

Vi valgte å fly til Milano. Fra flyplassen tok vi tog til hovedjernbanestasjonen i byen, Milano Centrale. Det ventet et rom på oss på Hotel Glam Milano som ligger rett ved jernbanestasjonen. Det ville være enkelt ettersom vi skulle reise videre tidlig neste morgen.

Hotel Glam Milano.

Utsikta mot jernbanestasjonen fra hotellrommet vårt. 

For å komme oss til Store St. Bernard pass tok vi toget til Aosta Derfra gikk det bare en buss om dagen, kl. 14.05. Derfor måtte vi sørge for at vi kom oss dit før det. Toget vårt gikk fra Milano kl. 07.18 neste morgen, og vi måtte bytte tog i Chivasso og Ivrea på vei til Aosta. Det var ikke lange ventetiden ved disse byttene. Togturen kostet 32 euro for to stykker. 

Jernbanestasjonen Milano Centrale er en bygning verd et besøk. Bygget er hele 200 meter lang og 72 meter høyt, og det er mye å se her. I tillegg er det både kjøpesenter og enkelte andre butikker her, som også selger siste mote. Stasjonen ble offisielt innviet i 1931

I Aosta fikk vi både tid til å rusle litt rundt i deilige 24 grader, og til å spise, før bussen til St. Bernard pass gikk. Bussen opp til passet kostet bare 7 euro for 2 stk. Vi visste at vi ville være tilbake i Aosta om to dager, da til fots. 

Bussen tok seg oppover den svingete veien gjennom Aostadalen. Her skulle vi også gå nedover på en av alle de stiene vi så fra bussvinduet. 

Bussen stoppet ved Lago del Gran San Bernardo og vårt bosted for natta lå på andre siden av vannet. 

Hospice du Grand St. Bernard.

Store St. Bernardo pass var allerede i romertiden en av de viktigste fjellovergangene over Alpene. Første gang stedet er nevnt var av Julius Cæsar. Hospice du Grand St. Bernard (bygget til høyre på bilde over) har tatt imot reisende gjennom århundre. I 1050 grunnla Bernard av Menthon dette hospitset for veifarende og det er etter han passet har sitt navn. Det var augustinske munker som bygget og drev hospitset som aldri har vært stengt siden den gangen, noe som er helt spesielt. Siden 1700-tallet har St. Bernardshunden blitt avlet opp her av munkene, først til å kunne bære tungt og til å bli en god snøskredhund. Vi har vel alle sett den store hunden med en tønne rundt halsen. Det heter seg at den mest kjente hunden het Barry og at den skal ha reddet over 40 personer i løpet av en tiårsperiode. Det var St. Bernard-passet Napoléon tok seg over på sitt felttog mot Italia i mai 1800. 

Da vi gikk av bussen var vi enda i Italia. Men på veien bort til vårt overnattingsted passerte vi først selve grensa og så grensestasjonen inn til Sveits. Husk at du i Sveits ikke kan bruke telefonen som hjemme slik du kan i mange andre europiske land. Jeg oppdaget fort at jeg var blitt belastet med ekstra utgifter. 

Grensestasjonen inn i Sveits.

Rundt 300 meter inn i Sveits ligger Hospice du Grand St. Bernard (bygget til høyre), og rett ved siden av ligger et familiedrevet hotellet. Mellom disse to byggene går det en innebygd gang over veien. Det var hotellet vi bodde på. 

Det var mulig å gå tilbake til busstoppen langs andre siden av vannet. 

Huset til høyre på bilde er grensestasjonen til Sveits.

Til venstre for busstoppen er en liten høyde med fin utsikt, både over passet og i andre retning mot fjellkjeden over dalen. 

En ekte St. Bernardshund, med sin eier, møtte oss på høyden. 

Den spisseste toppen heter Aiguille des Sasses og er 3015 m.o.h.

Da var det bare å glede seg til å starte på veien mot Lucca neste morgen. Bilde under fant jeg på nettet, og det er akkurat slik det føles når en har mil på mil foran seg.