mandag 12. februar 2018

Dag 21: Fra Berceto til Pontremoli.

Det hadde vært fint å være i Berceto og før vi startet på en ny slitsom dag var det godt med en god frokost på utmerkede La Casa dei Nommi. 


Med denne dagen hadde vi vært på vandring i tre uker, uten en eneste dags hvile. Enda hadde vi en liten uke igjen før vi var i Lucca, der vi skulle avslutte denne turen. Vi hadde nok en lang dag foran oss og vi skulle oppover til det høyeste punktet over Appenninene. Etter å ha forlatt Berceto gikk vi inn i skogsterreng. 


Da vi kom til krysset til Il Tugo tok vi igjen de to tyske damene som hadde lett etter bosted dagen før. Vi kom i prat om de forskjellige valgene vi ganske snart måtte bestemme oss for. Det er flere slike valg i dag, det første var om vi ønsket å ta den høyeste ruta direkte til Passo della Cisa eller fortsette videre på den laveste ruta. Vi hadde lest at det siste var lurest dersom været var dårlig.Så langt hadde det vært opphold, men de første regndråpene hadde kommet og vi måtte ta på regntrekk. I tillegg visste vi at det var meldt mye regn ganske snart! Så for oss var valget egentlig enkelt, vi ville unngå den ekstra klatringen opp. Men damene var tøffe, de hadde planer om å gå for den høyeste ruten.  

Like etter at bilde under ble tatt startet et regnvær som gjorde det kraftige regnet for to dager tidligere til å virke som yr! Stier som på bildet ble til fossende elver. Først prøvde vi å gå på steinene for å unngå å bli bløte, men etterhvert var det bare å gå med leirvann til ankelen. Vi mintes det de tyske damene hadde fortalt oss dagen før, om at det bare halvannen time med bil sør for oss hadde omkommet syv personer i et voldsomt regnvær. Nå hadde vi selv lest om dette på norske nettsider. Da vi senere traff igjen damene fortalte de at de hadde forandret planene om den høyeste ruten pga regnværet. 


Vi fortsatte gjennom skogen og kom ned til vei SS62 (også kalt SR62). Der ble vi litt forvirret for vi mente bestemt at vi skulle gå oppover til venstre på veien, men et pilegrimsmerke viste vei nedover. Etter å ha gått litt fram og tilbake tok vi veien nedover til vi kom til herberget Ostello della Cisa hvor vi fikk beskjed om at vi hadde tenkt riktig, så det var bare å snu og fortsette oppover. Heldigvis var det lite trafikk, og i tillegg hadde det sluttet å regne. Ikke lenge etter var vi på Passo Cisa, som ligger 1041 m.o.h.


I det vi kom til det første huset på Passo Cisa forlot vi regionen Emilia-Romagna og kom til Toscana. Det var tid til en velfortjent pause og vi benyttet sjansen til å spise lunch. 

Passo della Cisa ble brukt til å krysse Appenninene allerede i middelalderen. Napoleon hadde ansvaret for at det bygget vei her i 1808. 


Du kan telle på en hånd hvor mange bygninger det er på Passo Cisa. En av disse er en kirke som ligger på toppen av en lang trapp, hele 91 trinn er det opp. Herfra skal det være en fantastisk utsikt i alle retninger, men selv om himmelen nå var ganske så blå så lå skyene over fjelltoppene og stengte for utsikten bortenfor første dalside. 

Jeg syntes den lille kirken var nydelig. Alteret sto i midten og sitteplassene gikk rundt dette, langs store glassvinduer. Kirken er ikke gammel, bygginga startet i 1919 og ble innviet i 1922. I 1930 ble den erklært til å være en helligdom. I 1965 ble den utnevnt som skytshelgen til idrettsutøvere fra hele verden. 



Til høyre for kirken er det bygget en portal som skal symbolisere porten inn til Toscana for pilegrimer. Dette er den offisielle veien på Via Francigene, men i følge vår guidbok er det en vei som passer best i godt vær. Vi prøver så godt som alltid å følge førstevalget, men denne gangen ble det til at vi fulgte alternativ B, en vei som går til venstre nedover dalen, med den store motorveien til høyre for oss. Den originale veien er 22 km, bare 2,5 km lengre enn den vi valgte, men det er visse ting en må tenke på, særlig i dårlig vær! Du må beregne at det tar mye lengre tid enn forventet av strekningen. Det går opp og ned konstant fra 527 m.o.h til 1327. Mange av stiene har dårlig underlag, løse steiner, grus og klipper som gjør det veldig vanskelig å gå, særlig der det går bratt nedover. Fortsatt i følge vår guidbok, en vandrer i noenlunde god form som vanligvis går 4-5 km i timen, må her beregne seg dobbelt så lang tid. Valget vårt ble først og fremst gjort på de vanskelige stiene i det voldsomme regnværet vi har hatt. Til slutt vil jeg minne på at her må du huske ekstra vann og mat, og du må være sikker på å nå Pontremoli før mørket kommer. Da vårt valg ble tatt forsto vi at vi gikk glipp av den vakreste opplevelsen, og at det bare ville bli asfalt på veien videre.


Det er nedover denne dalen vi skal ta oss. Området mellom her og ned mot havet heter Lunigiana. 


Som sagt valgte vi alternativ B fra Passo Cisa. Like etter at vi forlot passet står et minnesmerket over to britiske soldater som kjempet for friheten og som ble skutt her i oktober 1943. 


Det skulle vise seg at særlig den første delen av veien ble rene Trollstigen, og kilometerne ble lange. Det som i luftlinje kunne være omtrent en halv kilometer ble gjerne til to å gå. Det var ingen trafikk på veien og det var fint og rolig her. Vi kunne igjen gå i t-skjorte og vi koste oss, selv om den asfalterte veien ikke er det beste underlaget. Innimellom kunne vi plukke bjørnebær i veiskråninga. 



Vi passerte det lille tettstedet Gravagna San Rocco. 



Det var høyt over oss og enda lengre ned til bunnen av dalen!




Dersom du hadde valgt alternativ A fra Passo Cisa, og syntes det ble i tyngste laget, kan du avslutte denne ruten når du kommer til Groppoli og gå videre på den veien vi valgte. Rute A krysser nemlig veien her og fortsetter på andre siden av dalen. De to spreke tyske damene hadde selvfølgelig valgt rute A, men da vi møtte dem senere fortalte de at de her hadde fått nok og tok enkleste vei videre til Pontremoli.

Da vi kom til Molinello ble vi usikker på veien videre. Først tok vi av til venstre og gikk brua over elva, men skjønte fort at dette var feil. Nå hadde vi også behov for mat, så da vi snudde og kom inn på veien vi hadde forlatt stoppet vi ganske snart for lunch. Så langt hadde veien vi hadde gått vært uten nummer, men herfra fikk veien navnet SP 42, før vi kommer inn på SS 62 (SR 62) en stund før Mignegno.


Skilt som viser at vi er på en av vinveiene i Toscana. Men et lite blått/hvitt merke viser også at vi er på Via Francigena. 


Vi nærmer oss Mignegno


Mange mener at Pontremoli er et obligatorisk stoppested på Via Francigena. Også vi ville ha et opphold her. Før vi kom til byen begynte det å regne like kraftig som det hadde gjort tidlig på dagen. Så bra at vi ikke hadde valgt å gå alternativ A fra Passo Cisa! Vi hadde vært på veien i over åtte timer, og det vi trodde skulle bli noe over 20 km, ble til hele 32. Feilregning igjen! I Berceto hadde vi gått fra 806 m.o.h til 1041 på Passo Cisa. Derfra hadde det gått nedover, og vi var nå på 241 m.o.h. Vi hadde lagt Appenninene bak oss, herfra skulle vi følge langs fjellkjeden nedover Italia. 

Gjennom porten Porta Parma kommer vi inn i denne gaten i Pontremoli. 


Pontremoli ble første gang nevnt rundt 990 f. Kr. i reiseplanen til erkebiskopen i Canterbury, Sigeric. Han hadde en stopp her på sin pilegrimsferd langs Via Francigena fra England til Roma. I middelalderen var det mange vertshus for reisende og mange pilegrimsherberger her. Byen er rik på historie, kultur og tradisjoner og i middelalderen var den deffinert til å være den eneste inngangsporten til Toscana. I dag er Pontremoli også kjent som Bokbyen, takket være den prestisjetunge litterærprisen Bancarella som ble etablert i 1952 og som fortsatt tildeles av Pontremoles bokhandlere. Det arrangeres bokmesser her, og da er de trange gatene, i tillegg til torg, fulle av bøker. Det arrangeres også middelalderfestivaler her. 

Vi rotet noe veldig rundt for å finne overnattingstedet vårt, B&B Franceca & Cleo. Vi fant ingen å spørre fordi det var lite folk ute i det voldsomme regnet. Til slutt kunne en mann fortelle oss hvor vi skulle gå. Inngangen var ikke lett å finne, det var en vanlig leilighet, uten noe skilt. 

Inn døra til venstre ligger B&B Franceca & Cleo, en hel leilighet med eget soverorm. 


Det er utrolig fint i middelalderbyen Pontremoli. Den har mange barokkpalasser og er en markedsby. Byen var fransk territorium fra 1508 til 1522 da flere nord-italienske områder ble erobret. Området her ble sterkt skadet av et jordskjelv i 1834. 

Piazza della Repubblica. 


Piazza della Repubblica med det store klokketårnet Il Campanone som er symbolet for byen. Dette ble bygget i 1322 og var den sentrale delen av en festning. 


Bak Il Campanone på Piazza della Repubblica ligger enda en plass, Piazza del Duomo, der vi finner byens katedral, Cattedrale di Santa Maria Assunta. I 1787 ble den katedralen til bispedømmet Pontremoli etter en avstemning av byens befolkning i 1630. Katedralen ble til ære for Jomfru Maria som de mente hadde reddet byen fra en forferdelig pest. Byggingen begynte i 1636 og varte til 1687. Fasaden i marmor er fra 1879.





Regnet hadde gitt seg igjen og vi vandret videre langs de lange smale gatene. Overalt finner du dekorerte benker. 







Chiesa di San Nicolò er den eldste sognekirken i byen, først nevnt i 1126, men ombygd i 1664. Fasaden minner ikke mye om en kirke, men kommer du innenfor er den veldig fin. Da vi stakk innom kirken var det messe, og da den var ferdig prøvde vi å komme i kontakt med noen som kunne stemple våre pilegrimspass. Det var mange som var veldig ivrige etter å hjelpe to pilegrimer fra Norge, men ingen kunne finne et stempel å bruke. Noen ba presten om å ta oss med til katedralen. De ba også en kvinne og to jenter bli med og sammen gikk vi seks til katedralen. Presten snakket godt engelsk og vi fikk en hyggelig prat. Han kunne fortelle at dette var hans andre dag som prest her, og det var vel kanskje derfor kvinnen ble sendt med. Presten virket nemlig ukjent med katedralen og etter en del leting ble det heller ikke funnet noen nøkkel inn til kontoret i katedralen. Presten sa at dersom vi stakk innom katedralen neste morgen i åttetiden skulle han være der for å gi oss stempelet vi var ute etter. Dette ble enda et hyggelig lite møte med lokalbefolkninga, og enda et eksempel på at å få stempel i passet på Via Francigena er ikke alltid like enkelt. Da vi møtte opp neste morgen fant vi heller ingen prest, så også fra Pontremoli ble det bare et stempel fra overnattingsstedet. 

Fasaden på Chiesa di San Nicolò.


Chiesa di San Nicolò.


Castello del Piagnaro ble bygget i begynnelsen av 11. århundre, men har gjennomgått mange restaurasjoner gjennom tidene, særlig i det 17. og 18. århundre. Slottet har siden 1975 inneholdt et museum med en helt spesiell samling av veldig gamle skulpturer av stein helt fra det 4. til det 1. årtusen f. Kr. Dessverre var museet stengt da vi kom dit.  


Som mange andre steder i Pontremoli står det også en spesiell benk utenfor slottet. 


Fra Castello del Piagnaro er det fin utsikt over Pontremoli, og vi ser bl.a. kuppelen på katedralen og tårnet Il Campanone. Vi passerer trange smug, på kryss og tvers, tilbake til den gamle delen av byen igjen. 




Ponte della Cresa fra 1400-tallet, som går over elva Magra, er kalt "Skjelvende bro". Denne broen eksisterte allerede da Henry VI regjerte rundt år 1165. Det heter seg at brua har fått sitt navn fordi den ofte har blitt ødelagt av flom i elva, og er derfor blitt skjev.


Over brua Ponte della Cresa.


Kveldens middag ble inntatt i et hvelv i en av de mange trange gatene ved Ponte della Cresa. Etterpå var det bare å rusle den korte veien over Piazza del Duomo, forbi Il Campanone og hjem til B&B Franceca & Cleo.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar