Elins reiseblogg: Dag 9: Fra Tromsø, over Kvaløya, langs Senja, til Bleik på Andøya.

Vi hadde kommet til Tromsø seint kvelden før og roet fort ned på hotellet. Vi syntes vi hadde hatt god nok tid i byen da hurtigruta som vi reiste med hadde flere timers stopp her.

Utgangspunktet var, da vi gikk ombord i MS Nordkapp i Trondheim, at vi skulle gå i land her i Tromsø. Så skulle vi bestemme oss for om vi skulle kjøre Finnmark eller andre veien, Senja, Andenes og Lofoten, alt etter det beste været. Men så bestemte vi oss underveis for at vi skulle forlenge seilasen til Kirkenes. Da sa kjøreruta seg selv, og det ble fantastiske dager i den nordligste delen av vårt vakre land.

Da vi kom til Alta skulle vi ha tatt veien hjemover. Vi følte oss derimot ikke ferdig med turen enda. Så da bestemte vi oss like så godt for å kjøre Senja, Andenes og Lofoten også, om Tromsø.

Det var tåke da vi våknet i Tromsø. Ut av Tromsø kjørte vi Langnestunnelen, forbi flyplassen og over den 1220 meter lange Sandnessundbrua som går over Sandnessundet, mellom Tromsøya og Kvaløya. Underveis, mens vi kjørte forbi Kattfjordvatnet på Kvaløy, var tåka borte og himmelen blå, og vi så fram til en flott junidag.

Plana var å kjøre innom fiskeværet Sommarøy, men da hadde tåka kommet sigende igjen, den lå så tykk at vi lurte på om det var verd turen dit. En annen ting var at da vi besøkte familie på Storslett dagen før så hadde vi blitt rådet til å ta ferja fra Brensholmen så tidlig som mulig ettersom det kunne bli stor trafikk senere på dagen. Dermed kjørte vi rett til ferjeleiet. Og riktig nok, der var det allerede kø, men vi var så heldige å bli med. Men 15 bobiler sto igjen på kaia. Dette er i midten av juni, vi kan bare undres over hvordan det kommer til å bli senere på sommeren.

Det var ingen blå himmel å se lengre mens vi ruslet rundt ved ferjeleiet på Brensholmen.

Ferjeturen fra Brensholmen på Kvaløya til Botnhamn på Senja tar 45 minutter og krysser ytterst i fjorden Malangen. Noe bevegelse på ferja var det jo her ytterst mot Norskehavet, men ikke mye.

Tåka lå like lavt over Botnhamn da vi kjørte i land der.

Straks vi kjører av ferja i Botnhamn kjører vi inn på Nasjonal Turistveg Senja.

Senja er Norges nest største øy. Vi oppdager fort at å kjøre gjennom naturen her er helt annerledes enn det vi hadde sett i Finnmark. Der hadde vi gjerne storhavet på den ene siden og vi kjørte langs lange fjorder. Det gjør du for så vidt her også, men det er ikke likt allikevel. Fjellsidene er brattere og stuper rett ned i havet, det er mange øyer, holmer og skjær å se. Her lå også bygdene tettere langs fjorden. Vi skulle nå kjøre på yttersida av Senja. Da vi reiste med hurtigruta nordover seilte den på innersiden.

Da vi kom til avkjørsla til Husøy tok vi avstikkeren på tolv km dit. Veien tar av ved Huselvkrysset, ganske fort etter at vi hadde forlatt Botnhavn på Fv 862, som vi nå kjører.

Fiskeværet Husøya ligger vakkert til i Øyfjorden. Tettstedet har rundt 300 innbyggere. Den bitte lille øya ble kjent over hele landet da Tv2 sendte serien "Da damene dro" i 2008. Mennene skulle stelle alene hjemme mens damene dro på en ti dagers tur til Malta. I den tiden de skulle ta ansvaret for hus og heim og jobb, kom de også på at de skulle male moloen ut til øya blå, som en overraskelse til damene. Blå er den også i dag.

Det er ikke vanskelig å se at Husøy er et livskraftig samfunn. Fiskebåtene er mange og husene er velstelte. Herfra eksporteres det fisk for store summer. Det bygges til og med flere nye hus her ute. Bilde under er tatt fra moloen og inn mot fastlandet, altså ikke på selve øya.

Vi tar en liten rusletur til Husøy fyr som ligger nord på øya. Det er synd at tåka gjør at vi ikke kan se fjellene på andre siden av fjorden, noe som ville gitt bilde en fin ramme.

Vi kjører tilbake til Huselvkrysset og fortsetter til fiskeværet Mefjordvær, som også er en avstikker fra Nasjonal Turistveg Senja. Ved moloen i bygda ble det i 2020 bygget et kombinert toalettanlegg og busskur.

Både foran, og utover mot moloen, er det sitteplasser.

Utsikten fra moloen viser at tåka enda ligger ganske tett, men etter at vi har gått en liten tur, begynner den å letne litt. Iallefall nok til at vi ser toppene av fjellene. Og i det vi forlater Mefjordvær har det letnet enda mer.

Det var godt å se blå himmel igjen, men da vi, etter rundt ti minutter, kom til Ersfjordstranda lå tåka over landskapet på nytt. Denne flotte stranda med finkornet sand, innerst i Ersfjorden, er omgitt av fjell, som vi ikke så noe av nå. Et spesielt toalettbygg, trekantet i form og gullbeslått ytre, er bygget her. Opplysningene fra disse rasteplassene på Senja er ofte tatt fra nettsiden til Nasjonale Turistveger.

Vi tok oss god tid mens vi var på Ersfjordstranda, og benyttet også anledningen til å lage oss lunch.

Rasteplassene her langs Nasjonal Turistveg Senja ligger tett. Rundt fem minutters kjøring etter Ersfjordstranda ligger Tungeneset. Der er det bygget en gangvei i sibirsk lerk som leder ut mot svabergene som ligger ytterst på neset mellom Steinfjorden og Ersfjorden. Utsikten herfra er ut mot Norskehavet i vest og fjellet Okshornan mot nord. Nå var dette dekket av tåka.

Tåka ville ikke slippe helt, men mens vi var på Tungneset syntes vi at det letnet litt. Ettersom det bare var noen få minutters kjøring tilbake til Ersfjordstranda bestemte vi oss for å snu for å se om vi kunne se litt mer av fjellene rundt stranda. Og ganske riktig, det var et godt valg.

Tilbake til Tungeneset stoppet vi også der igjen, og gikk enda en tur utover svabergene. Og da var vi heldige og fikk se de sagtannede toppene på fjellet Okshornan som kommer rett opp fra fjorden. Fjellkjeden blir også feilaktig kalt Djevelens tanngard.

Ved Steinfjord er det fin utsikt over fjorden med samme navn. Nå er det blå himmel igjen, og vi begynner å få et håp om at vi i natt ville få se midnattsola.

Vi har lyst til å besøke Bøvær og derfor forlater vi ruta på Nasjonal Turistveg ved Straumsnes og kjører Fv 251 utover. Det er langs denne veien de aller fleste fastboende holder hus. Jeg hadde lest at i Bøvær ligger Kråkeslottet, der det tidligere ble holdt både konserter og kunstutstillinger.

Det første vi ser er Bøstranda.

Det går en molo ut til Kråkeslottet. Her var tidligere et fiskebruk hvor det ble drevet med salting og tørrfisk fra år 1900 fram til begynnelsen av 1960-tallet. Da driften ble lagt ned sto det tomt en ti års tid, til noen kom og gjorde det til et kulturelt sted i en periode.

På nettsiden til NRK finner vi en artikkel fra mai i år om at det nå skal bygges et naturhotell her. Hotellet er planlagt å stå ferdig i 2026. Det har vært underskriftskampanjer for å beholde det gamle bygget, men nå er det bestemt at det skal rives på grunn av dårlig teknisk tilstand. Kråkeslottfestivalen som er blitt holdt her siden 2004 er nå flyttet til nabobygda Skaland, som ligger langs veien utover til Bøvær.

Tilbake på Nasjonal Turistveg Senja er veien kort til bygda Bergsbotn. Vi kjører over et høydedrag hvor vi finner en 44 meter lang utkikksplattform. Herfra har du en fantastisk utsikt utover Bergsfjorden og fjellene rundt.

I Straumsbotn slutter Fv 862, og Fv 86 fortsetter. Vi kjører over den 141 meter lange hengebroa Trangstraumen bru. Ikke lenge etterpå tar vi av en liten avstikker ned til det gamle handelsstedet Hamn. Der er et flott ferieanlegg bygd opp. Her tar vi ettermiddagskaffen vår.

På veien videre har vi fin utsikt tilbake mot feriesenteret på Hamn.

Det er når vi kommer til ferjeleiet i Gryllefjord vi får noe å tenke på. Ferjekøen er lang, omtrent 45 biler foran oss, de fleste bobiler. Klokka var over 18 og av de tre daglige ferjeavgangene i høysesongen juni-august, var det bare en igjen. Det er kun to avganger ellers i sesongen, som er fra mai til september. Ellers i året går det ingen ferjer her. Det utenlandske paret i bobilen foran oss sa at de forsto at de ikke kom med kommende ferje, men at de håpet å komme med på den første neste dag. Men var forberedt på at de måtte vente på nr. to som ikke gikk før kl 15. Hva gjør vi da? For de med bobil er det lettere, de har husværet med seg. Vi kunne jo ikke kjøre ut av køen for å finne overnatting, og omkjøring om Finnsnes, på andre siden av Senja, var lang. Vi skulle helt opp til Andenes på Andøya fordi vi ville kjøre hele Nasjonal Turistveg Andøya. Omkjøringen ville tatt oss minst syv timer.

Mens gubben spekulerte litt på hva vi skulle gjøre så jeg meg litt rundt ved ferjeleiet. Tettstedet har rundt 325 innbyggere og er et viktig fiskevær.

Da ferja fra Andenes kom gikk min bedre halvdel ned for å høre med mannskapet om hvilken sjanser vi hadde for å komme med. Noen hadde nemlig sagt at de alltid puttet personbiler mellom bobiler som jo tar større plass. Og heldigvis, det viste seg å ikke være noe problem. Det var en veldig lettet mann som kom tilbake til bilen. En natt, og kanskje en lang dag, i ferjekø i Gryllefjord fristet ikke akkurat.

Det ble en fin tur ytterst mot storhavet. Underveis forlater vi Troms fylke og seiler inn i Nordland.

Etter 1 time og 40 minutters ferjetur kom vi til Andenes, på Andøya. Straks er vi inne på Nasjonal Turistveg Andøya, hvor veiens høyeste punkt er på bare 66 moh.

På Senja hadde vi kjørt Fv 82, og den fortsatte også her på Andøya. Etter hvert tar vi av Bleiksveien ut mot Norskehavet.

Like før vi kommer til Kleivodden rasteplass, den nordligste rasteplassen i regi av Nasjonal Turistveg Andøya, passerer vi Andøya Space, en av Nord-Norges mest høyteknologiske bedrifter.

Fra Kleivodden rasteplass kan en se over til Bleik, og til fuglefjellet Bleiksøya. På øya hekker over 40 000 lundefugler og en stor koloni havørner.

Fra svabergene ved Kleivodden rasteplass er det en nydelig utsikt utover storhavet og midnattsola.

Rasteplassen på Kleivodden ligger, som navnet sier, ute på en odde. Den ene veien, som vi kom fra, ser du på det første bilde under her, og veien videre på neste bilde.

Fiskeværet Bleik har rundt 450 innbyggere. Stedet satser på reiseliv, og jeg må si at her likte vi oss godt. Vi leide rom i et bygg som var godt tilrettelagt for turister. Dagens kjørelengde var ikke lang, under 120 km, men med ferjekø, ferjeturer og mange stopp gikk jo timene.

Jeg vil fortelle mer, og vise deg bilder, fra Bleik i neste innlegg. Klokka var over 22, og vi ville roe ned. Men ikke gå til sengs enda, vi håpet å få se midnattsola.

Utsikten mot fuglefjellet Bleiksøya, fra der vi bodde, var det ingenting å si på.