Elins reiseblogg: Dag 5: Fra Båtsfjord til landgang i Kirkenes. Bil til Grense Jakobselv, Hamningberg og tilbake til Vadsø.

Kvelden før hadde vi ventet med å gå til køys til vi hadde kommet til Båtsfjord.

Vi sov oss gjennom anløpet i Vardø, men da vi kom til Vadsø, like før klokka syv, var vi oppe å stå.

Det nærmet seg slutten på vår fantastiske seilas langs norgeskysten, fra Trondheim, opp langs Helgelandskysten, gjennom Lofoten og videre rundt det aller nordligste av landet vårt. Nå seiler vi langs den østligste delen av Norge. Det har vært et eventyr av en reise, i strålende vær, selv om tåka kom sigende da vi nærmet oss lengst nord. Vi rekker en god frokost før vi klokka ni klapper til kai i Kirkenes, siste anløp for hurtigruta fra Bergen og hit.

Turistbussene står og venter på passasjerene som skal på utflukt denne dagen. Noen av dem er på en rundreise og skal være med MS Nordkapp sørover igjen, mens andre starter sin reise her. Vi, og flere med oss, skal fortsette herfra på egen hånd, blant annet med bil.

Da vi forlot MS Nordkapp hadde mannskapet allerede kjørt bilen vår på land.

Vi tar en runde rundt i Kirkenes før vi starter på vår rundreise i den nordligste delen av landet vårt.

Under 2. verdenskrig startet nedbrenninga av Kirkenes i oktober 1944. Byen ble bombet over 320 ganger og var en av de hardest rammede byene i Norge under krigen. Den røde armé (den sovjetiske hæren) overtok byen da tyskerne ble drevet ut og flyktet fra byen. Da var det meste lagt i ruiner, bare 13 hus sto igjen. Kirkenes var den første byen som ble befridd av sovjetiske tropper.

På Rådhusplassen i Kirkenes finner vi et minnesmerke av Birthe Marie Løveid (1949 - ). Ved statuen kan vi lese:

"Nordens Klippes første fane med følgende tekst og parole:

Arbeiderforeningen Nordens Klippe

Stiftet 8 - 9 - 1906"

"Ned med tronen, alteret, pengevældet"

På Rådhusplassen finner vi også disse to bjørnene.

Utenfor det Russiske generalkonsulatet ser vi et minnested over den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj, som døde i russisk fangenskap tidligere dette året.

I Kirkenes finner du skilt skrevet både på norsk og russisk. I dag bor det i underkant 3500 mennesker i byen Kirkenes, omtrent 10 prosent av dem er russiske.

Vi stopper også ved Russemonumentet, eller Frigjøringsmonumentet som det egentlig heter. Bronsestatuen ble modellert av Stinius Fredriksen (1902 - 1977), og ble avduket i 1952. Det ble reist for å hedre Den røde armé sin innsats i frigjøringa av Øst-Finnmark i oktober 1944. Statuen er stor der den står på den 3,5 meter høye og 1,3 meter brede sokkelen. I tillegg er selve staturen, som forestiller en ung sovjetisk soldat, 3 meter høy. På hurtigruta sin nettside står det at hver måned arrangeres det et russisk marked her.

Det kommer til og bli mange tur/retur kjøringer denne ferien. Når vi først er her i Finnmark vil vi selvfølgelig se så mange steder som mulig. De ligger gjerne ytterst ute mot storhavet, på halvøyer med alle fjordene mellom, og bare en vei utover.

Når vi er så nær Grense Jakobselv som vi er i Kirkenes blir dette det første besøket tur/retur på veien. Europavei 6 ender, eller starter om du vil, i Kirkenes. Den andre enden er Trelleborg i Sverige. Vi kjører denne i 5-6 km før vi, i Hesseng, tar av på E105 mot den russiske grensa ved Storskog, 16 km herfra.

Fra Storskog til ytterst mot Barentshavet i Grense Jakobselv er det 60 km. Etter 15 km, ved Vintervollen, er veien vinterstengt, mellom oktober til mai.

Noen minutter etter Vintervollen stopper vi selvfølgelig når vi ser et skilt som viser at her ligger Norges eldste fjell som er over 2900 millioner år gammelt.

Vi kjører gjennom et lite dalføre, ganske nær grensa mot Russland. Når veien innimellom går helt ned mot Jakobselva er det bare noen få meter til Russland, ettersom riksgrensa går i elva.

Det er best å holde seg på land og ikke bli fristet til å ta seg et bad i Jakobselva. Vi kan se en russisk grensepåle på andre siden.

I det vi kommer til skiltet til Grense Jakobselv, skrevet på både norsk, samisk og russisk, dukker Kong Oscar II´s kapell opp i tåka.

Steinkirka har plass til 72 personer. Grensa mellom Russland og Norge ble gått opp i 1826, og lenge var befolkninga i de to landene uvante med den nye grensa. Russiske fiskere var ofte over på den norske siden, og det kom til flere episoder. I 1851 fikk bygda Grense Jakobselv, der grensa møter havet, fast norsk bosetting. Den religiøse konkurrenten i området, den russisk-ortodokse kirken, var allerede sterk her. For å markere grensa bekostet Stortinget bygging av en kirke. Kirketårnet var synlig langt til havs, så ingen kunne være i tvil om hvor grensa gikk. I 1869 ble kirken vigslet som "et åndelig vakttårn mot den østlige koloss` ulike trosretninger". Dette kan vi lese på nettsiden Visitkirkenes. Kong Oscar II besøkte kirken 4. juli 1873.

Kapellet var dessverre stengt, men jeg fikk tatt et bilde gjennom ett av vinduene.

To unge menn holdt på med gravearbeid foran kapellet, og jeg fikk meg en hyggelig prat med dem. Det viste seg at den ene hadde arbeidet i Trøndelag, på Kyrkseterøra, og hadde også besøkt Hitra, vår naboøy.

Litt nedenfor Kong Oscar II´s kapell ligger en kirkegård. Både den og kapellet, har vernestatus i Riksantikvarens kulturminnebase. Der er en minneplakat, avduket i 2001, hvor vi kan lese at det er et 150 års minne over de første norske bosetterne i Grense Jakobselv. Vi finner graver med både norske og russiske navn på kirkegården.

Bare 1 km etter Kong Oscar IIs kapell ender veien der Jakobselva renner ut i Varangerfjorden. På et skilt kan vi lese at herfra er det 2331 km til Nordpolen og 2538 km til Oslo (gjennom Norge). Det står også at den permanente bosetninga i dalen ble fraflyttet seint på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet.

Her nede, ved Barentshavet, har tidligere fastboende i Grense Jakobselv en båtforening. Like ved er det også en fin badestrand, men det er nok en kald fornøyelse å ta seg en dukkert her.

Ettersom veien stopper her ved storhavet har vi ikke annet valg enn å ta samme vei tilbake. Tur/retur Kirkenes tar omtrent to timer å kjøre, og det er ikke så mye annet å se enn natur. Men vi synes det er virkelig verd turen. Når vi kommer til Hesseng igjen fortsetter vi E6 i retning Varangerbotn.

Det tar ikke lang tid før vi kommer til Skoltebyen i Neiden. Dette var opprinnelig skoltesamenes sommerboplass, som etter hvert ble en fast boplass. Skoltesamer er en samisk minoritet bosatt i grensetraktene mellom Russland, Finland og her i Neiden.

Skoltebyen ble fredet etter lov om kulturminne i år 2000, for å ta vare på de kulturhistoriske, religiøse og landskapsmessige verdiene. Her er det fem fredede bygninger, spor etter gammer, merker etter lafta tømmerhus og mange graver.

En av bygningene er stabburet på bildet under. Det ble brukt som bolighus, både før i tiden, men også etter 2. verdenskrig.

St. Georgs kapell, skoltesamenes ortodokse kapell fra 1565, er Norges minste kirkebygning med sine 13m2, og det eldste ortodokse gudshuset i landet. Her ble det holdt gudstjeneste hver sommer fram til ca 1914. I 1965 ble det feiret 400 års jubileum i kapellet. Siden 1966 avholdes det en årlig ortodoks liturgi her i august. Kapellet var stengt da vi besøkte stedet, men jeg tar med et bilde av bygget innvendig som er å finne på en av de mange informative oppslagene på stedet.

Nå må jeg fortelle at det siste jeg leste før vi reiste hjemmefra var en historisk roman som heter "Kniven i ilden" av Ingeborg Arvola. Jeg har alltid en lang liste med bøker jeg vil lese, og at det skulle bli denne akkurat da er godt gjort. Den handler nemlig om finske innvandrere til Sør Varanger midt på 1800-tallet og som slo seg ned i bl.a. Neiden. Nå vet jeg jo ikke akkurat hvor Brita Caisa Seipajærvi, som er bokas hovedperson, holdt til, men det er ikke vanskelig å se henne for seg der vi vandrer rundt i Skoltebyen. Brita var forøvrig forfatterens tipptippoldemor.

Finske innvandrere, kvæner, kom til dette området for å drive jordbruk. På å en plakat kan vi lese at de finske bondefamiliene som kom vandrende til Sør Varanger utkonkurrerte skoltesamene både i antall og med hensyn til kontrollen over ressursene, spesielt laksefiske. Fra Skoltebyen kan vi se Skoltefossen.

E6 går over Neiden bru og under bruser Skoltefossen. Fossen i Neidenelva har en fallhøyde på 7 meter og er rundt 80 meter lang. Elva er en av de beste lakseelvene i Finnmark og fisken samler seg under fossen før den vandrer videre opp laksetrappa for å gyte lengre oppe i vassdraget. På gammelt samisk vis drives det kastenotfiske i fossen.

Vi hadde tidligere på dagen kjørt helt i grensa til Russland. Nå er vi det nærmeste vi kommer Finland på turen. Fra Neiden bru tar det av en 10 km lang vei inn til grensa.

Vi fortsetter videre og kommer etter hvert ned til Varangerfjorden som vi følger inn til Varangerbotn. Nå tar vi av på E75 og kjører sørsida av Varangerhalvøya. Ganske snart ser vi et skilt som viser at vi starter på Nasjonal Turistveg Varanger. Som på alle de 18 nasjonale veiene i Norge er det laget mange rasteplasser og utsiktspunkter, med opplevelser og som oftest fine toalettanlegg. Informasjonene jeg tar med fra disse stoppene er stort sett hentet fra plakater på rasteplassene og på nettsiden til turistveiene.

Veien vi kjører på her langs Varangerfjorden ble laget av fanger som bodde i flere fangeleirer i området. Dette var sovjetiske fanger. Etter krigen oppdaget lokalbefolkninga at veien var minelagt.

Første stopp på Nasjonal Turistveg Varanger er Gornitak som sto ferdig i 2006. Toalettet her er bygd i et gammelt restaurert steinhus som var ammunisjonslager under andre verdenskrig. På samisk heter stedet Gorgnetak, som betyr oppstigning, en kommer på land og starter oppstigningen mot fjellet. På første halvdel av 1900-tallet ble det etablert butikk i Gornitak, og her var post, fiskeoppkjøp og dampskipsekspedisjon. Lokalbåten hadde anløp fram til rundt 1950, og butikken ble drevet fram til 1963. Skolen som ble startet opp i 1953 ble nedlagt ti år senere.

Turistveistoppene langs Varangerfjorden er tette, og vi kommer ganske snart til Nesseby kirke. Vi ser kirka på en utstikker i fjorden i det vi nærmer oss.

Som et under ble Nesseby kirke en av de få bygningene i området som ikke ble brent ned under brent jords taktikk under 2. verdenskrig. Nesseby kirke er fra 1858, mens altertavla er fra ca. 1720.

Ytterst, bortenfor kirka, står en gammel fiskehjell som et monument over seifisket i Varangerfjorden. Den minner om at kystbefolkninga har levd av fiskeriet i mange tusen år, men også at man gjennom tidene har fornyet og endret fiskemetoder og utstyr som brukes til å fordele havets rikdommer.

Neste stopp er Mortensnes Kulturminneområde med museum i Nesseby kommune. Museet var enda ikke åpnet for sesongen da vi var der midt i juni. Området anses som ett av de rikeste og mest mangfoldige av slike steder i Europa.

Nasjonal Turistveg Varanger har flere stoppesteder der det er bygd fuglekikkerskjul som gir ly for vær og vind. Det første ligger i Vestre Jakobselv, men vi kjører forbi og har Vadsø som neste stopp.

Vadsø fikk rettigheter som kjøpstad i 1833 og hadde da monopol på å drive handel i sitt område. Som så mange andre byer ble Vadsø, høsten 1944, bombet og brent, og halvparten av bebyggelsen ble ødelagt. I dag er Vadsø fylkesadministrasjon i Finnmark.

Vi bestemte oss for å finne noe å spise i Vadsø. Men først ville vi se oss litt om i byen. Det var nå ti timer siden vi var innom byen med hurtigruta tidlig på morgenen. Vi var ikke i land da, nå kom vi landeveien.

Oppe på en høyde så vi et monument vi ville se nærmere på. Vi kan lese at "År 1977 ble dette monumentet reist i erkjennelse av den betydning den finske innvandringen har hatt for Finnmark fylkes utvikling og vekst". På Visitnorway sin nettside står det at Vadsø er kjent som "kvenbyen" og hadde på 1860-tallet et flertall av finsktalende. Kvener/finskættede er en norsk etnisk minoritet nedstammet fra finske bønder og fiskere som emigrerte fra nordlige deler av Finland til Sverige og Nord-Norge i det 18. og 19. århundre. Altså som i Skoltebyen som vi hadde besøkt tidligere på dagen.

Ser vi Innvandrermonumentet, som det heter, fra andre siden ser vi at personene skuer utover byen og fjorden. Det var kong Olav som avduket monumentet, med kong Gustav fra Sverige og president Kekkonen fra Finland tilstede. Det er et flott monument, som ble laget av den finske kunstneren Ensio Seppänen (1924 - 2008).

Rett ved Innvandrermonumentet står enda en statue. "Elvebåtstaker" av Fritz Røed (1928 - 2002).

På let etter et sted å spise kom vi over dette flotte veggmaleriet.

Ettersom E75 er den eneste veien å kjøre langs Varangerhalvøya visste vi at vi måtte tilbake samme vei. Men vi trodde ikke at det skulle bli samme dag. Det kommer jeg tilbake til.

Kiby er et fiskevær som ligger langs Varangerfjorden. Det er her Vadsø Lufthavn ligger.

Vi er ferdig med sørkysten av Varangerhalvøya og nå kjører vi nordøstover. Veiene er fine, og det er nesten ikke trafikk.

Vi kommer til Skallelv, den østligste bygda i Vadsø kommune. Den ligger i munningen av Skallelva. I en artikkel i 1919 skrev NRK at Skallelv er mer eller mindre fraflyttet og det kvenske språket er på hell. Men at det blåser en kvensk bris her, som over resten av landsdelen, og at flere barn og unge lærer seg kvensk.

Ved Komagværstranda Naturreservat møter vi de første, av mange, reinsdyr i denne ferien. Et par mil senere kommer vi til Kiberg.

Vi har kjørt forbi enda to fuglekikkerstopp før vi kommer til Kiberg. Her er det ikke vanskelig å komme nær på krykkjer, de hekker overalt. Våren 2023 fikk de, i regi av bygdelaget, også sitt eget hotell, Kittiwake hotel, kan vi lese på et rosa neonskilt på veggen av et gammelt ishus. Prosjektet fikk til og med et innlegg i Distriktsnyheter Nordnytt. De forskjellige rommene er snekret slik at ikke vinden tar så godt. Når vi besøkte stedet sommeren etter etableringa ser det ut til at arbeidet har vært vellykket.

Til tross for det glamorøse hotellet er det fortsatt noen av krykkjene som enda må, eller foretrekker, å bygge reir på andre bygninger.

Kiberg var på 1500- og 1600-tallet et av de største fiskeværene ved Varangerfjorden. Nå er innbyggertallet rundt 200, men er fortsatt et viktig fiskevær. Kibergneset er det østligste punktet på fastlandet i Norge. Vardø er lengre øst, men den ligger på ei øy. Kiberg, som så mange andre steder her i nord har en nydelig sandstrand.

Omtrent midt mellom Kiberg og Vardø passerer vi avkjørsla til Domen, som også har et raste- og utsiktsbygg. Men vi fortsetter. Det begynner å bli kveld, og vi har enda en god del vi vil ha med oss denne dagen.

Som jeg nevner litt over her så ligger byen Vardø på ei øy, Vardøya. For å komme dit må vi kjøre gjennom den 2890 meter lange undersjøiske tunnelen, forøvrig den første undersjøiske tunnelen i Norge. Vi har aldri før sett en tunnel som starter liggende på land.

I Vardø, som har et innbyggertall i underkant av to tusen, stopper vi ved statuen Kvinne mot Havet, av billedhugger Nina Sundbye (1944 - ). Vi har tidligere sett et arbeid av Sundbye, nemlig av Aud Schønemann i Oslo.

Ikke langt unna Kvinne mot Havet står en statue, eller hva jeg skal kalle det, laget av tre.

Steilneset minnested var et sted vi absolutt ville besøke. Klokka hadde passert halv syv på kvelden, men heldigvis er dette et sted som alltid er åpent. Dette stedet er også ubetjent. Vi så minnestedet da vi kom kjørende, men ble usikker på hvor vi kunne parkere. Derfor tok vi en sjans og parkerte ved Stegelnes kapell, også kalt Vardø kapell. Kapellet ble bygget i 1908, og det berget over bombinga i slutten av 2. verdenskrig, i motsetning til Vardø kirke.

På en plakat ved Steilneset minnested står det at det ble åpnet 23 .juni 2011 av Hennes Majestet Dronning Sonja. Det står også at dette er en del av Nasjonal turistveg Varanger, og noe av informasjonen her kommer fra deres nettside. Minnestedet er reist som et minne om mennesker som ble forfulgt og henrettet under hekseprossene på 1600-tallet.

Vi går opp trebrua, og inn døra, på den ene enden av den 135 meter lange minnehallen som er tegnet av den internasjonale kjente arkitekten Peter Zumthor (1943 - ).

Det er nesten så det tar pusten fra deg i det du kommer inn i den mørke hallen, bare lyssatt med en lampe ved hver av de små vindusgluggene langs veggene. Ved hver av disse henger en plakett som forteller skjebnen til hver av disse kjente 91 ofrene som ble dømt til døden og brent på bålet her på Steilneset mellom 1600 og 1692. Det er nesten ikke til å tro det du leser. Steilneset minnested blir også kalt heksemonumentet, antagelig fordi nesten alle ofrene var kvinner. Omtrent 17 prosent av de dødsdømte var menn, de fleste av disse var samer.

Under ser du en av plakettene som forteller hva hver enkelt av de 91 ble dømt for. Tekstene er skrevet av professor i historie, Liv Helene Willumsen, ut fra originale rettsreferater fra trolldomssakene.

Etter å ha gått gjennom minnehallen, og ut over trebrua på andre enden, går vi inn i glassbygget, som også er laget av Zumthor. Glassbygget inneholder installasjonen The Damned, the Possessed and the Beloved av den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois (1911 - 2010).

Inne i glassbygget står en brennende stol.

Vi har sett et arbeid av Louise Bourgeois tidligere, i Slottsparken i Oslo. Det var den edderkopplignende skulpturen "Maman" som gjestet parken våren og sommeren 2013.

Arkitekten Zumthor og kunstneren Bourgeois har samarbeidet om å skape emosjonelle rom, minnehallen og den brennende stolen. Det var utrolig sterkt å besøke Steilneset minnested, og etterpå var jeg helt satt ut.

For å forstå hvor enormt dette bygget var, hvor mange glugger, plaketter og dempede lyskilder det inneholder, ett for hvert offer, tar jeg med et bilde jeg har tatt fra en gratis liten guidebok du kan ta der inne. Vi kunne dessverre ikke finne bøker på norsk, bare engelsk.

Vi kjører litt rundt og utover en halvøy som strekker seg videre fra Vardøhus festning. Da ser vi en skulptur på en høyde. Den heter Drakkar og er en fortelling om havet, om menneskers migrasjon, myter, skip, historiske hendelser, tre og hval. Det er en hymne til Arktis, natur og menneske. Dette kan vi lese på et skilt ved veien.

Du ser en blanding av et vikingskip, en dinosaur og en hval i positur mot himmelen. Monumentet ble konstruert og bygget av unge trehandverkere fra Arkhangelsk oppe på denne fjellknausen i 2016.

Det har vært en lang dag, men vi er ikke slik stilt at vi nødvendigvis tar tidlig stopp på våre reiser. Vi vil selvfølgelig se mest mulig. Nå hadde vi bestemt oss for at vi ville prøve å finne overnatting i Hamningberg, selv om vi vet at stedet er fraflyttet, men at det skal finnes overnatting sommers tid. Til Hamningberg er det rundt 40 km herfra. Men først må vi gjennom den undersjøiske tunnelen igjen fra Vardø før vi svinger til høyre inn på Fv 341.

Selv om du må rundt Varangerhalvøya i sør og øst for å komme til Hamningberg så ligger stedet i Båtsfjord kommune, 20 km i luftlinje unna.

Vi hadde hørt at veien ut til Hamningberg, som er vinterstengt, er noe helt utenom det som er vanlig av veier i Norge. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi ser skilt som viser at her skal du kjøre forsiktig, her er veien både smal og svingete.

Vi kjører gjennom et månelandskap, og en kan nesten ikke tro at det er blitt prioritert å bygge vei utover her. Innimellom langs veien ser vi hytter som er bygget oppe i det golde landskapet, i det vi på trøndersk kaller steinola.

Vi stopper ved et minnesmerke langs veien. På russisk og norsk kan vi lese at de tre unge menn som minnes her falt under forsvar mot fascismen 28. 07.1943.

På vei inn til enden av Fv 341 og det fraflyttede fiskeværet Hamninberg, står enda et minnesmerke. Det er reist til minne om redningsaksjonen som ble utført av "R/S Colin Archer" og dens mannskap 20. mai 1894. Det var søndag og hviledag for fiskerne i Hamningberg. Båter lå for anker og da mannskapene våknet var uværet så sterkt at de ikke kom seg i land. Folk på land prøvde å hjelpe, men det var nytteløst. Dette kan vi lese på Redningsselskapets nettside.

Ved minnesmerke kan vi lese at alarmen gikk til redningsselskapets aller første båt som var stasjonert i Vardø. Redningsselskapet var nystartet, og dette ble selskapets første oppdrag. Nikolai Anthonisen, skipper ombord i "R/S Colin Archer", bestemte at de skulle trosse det svært dårlige været og forsøke å hjelpe. 36 mennesker ble reddet, ingen omkom. I Hamningberg ble 85 båter knust og kastet på land.

Den 160 km lange Nasjonal Turistveg Varanger, som startet i Varangerbotn, ender her i Hamningberg. Nasjonale turistveger er flinke til å opplyse om hva du ser på sine stoppesteder langs veier. Likeså her i Hamningberg. Dette er et av Øst-Finnmarks største fiskevær, men havneforholdene var dårlige her ut mot Barentshavet. Båtene ble etter hvert større og det ble tvingende nødvendig med en god havn for at folk kunne bli boende her. I 1954 kom endelig et vedtaket fra Stortinget om havneutbygging. Men elleve år senere gikk de tilbake på vedtaket. Derfor ble Hamningberg fraflyttet og i 1965 ble veien vinterstengt. Bare fire pensjonister ble boende igjen, til også de flyttet i 1978. I dag blir husene her bare brukt til feriebolig sommers tid.

I 1940 hadde det bodd så mange som 700 personer her. Under slutten av 2. verdenskrig ble ikke fiskeværet ødelagt som så mange andre steder i Finnmark. Tyskerne hadde hørt at russerne holdt til i nærheten og stakk av, i hui og hast, før de rakk å gjøre skade. Derfor finner du veldig gamle hus her, noe som ikke er så vanlig i Finnmark.

Vi hadde håpet å finne overnatting her i Hamningberg. Men ingenting var åpent. Vi fant et telefonnummer på et overnattingsted, men da vi ringte forsto vi at det var for tidlig i sesongen enda. De som driver stedet oppholdt seg, tror vi, i Haugesund enda. De ga oss et annet nummer vi kunne prøve, men det ble samme svaret der også. Vi hadde telt og fullt campingutstyr i bilen, men det fristet ikke å bruke det. Temperaturen var under fem grader og det hadde så smått begynt å regne litt. Så avgjørelsen ble at vi bestemte oss for å kjøre tilbake til Vardø for å finne seng for natta.

Det viste seg at vi heller ikke i Vardø fant overnatting, iallefall ikke noe vi kunne tenke oss. Det endte med at vi på nettet fant en dame i Vadsø som hadde en leilighet som var ledig. Det gjorde ingenting om det ble seint før vi kom. Det eneste var at hun skulle så gjerne ha sett Jakob Ingebrigtsen springe finalen i 1500 meter under europamesterskapet i friidrett som skulle gå nærmere klokka halv elleve denne kvelden. Vi skulle nok greie å komme fram til løpet begynte.

Det er like før vi er i Skallelv igjen. Å kjøre samme vei tur/retur gjør ingenting. Utsikten framover blir jo en helt annen på returen.

Vi nærmer oss Krampenes.

I det vi kommer til Store Salttjern har vi bare 10 km igjen til Vadsø. Den hyggelige damen møtte oss i leiligheta. Og hun nådde å se Ingebrigtsens gull-løp.