De første bildene i dette innlegget er tatt før vi gikk til sengs natta før. Men ettersom klokka er passert midnatt hører de til her. Det hadde vært en nydelig kveld, og i natt kunne vi se midnattssola.
Klokka 00.44 hadde det lagt seg et veldig fint lys over Bleik. Da var sola på det laveste denne natta.
Tettstedet og fiskeværet Bleik har rundt 450 innbyggere. Her er det fiskeindustri og mekanisk verksted. Turisme er også en stor del av Bleik i dag, noe vi nøt gleden av.
Den hvite Bleikstranda, 2,5 km lang, på nordsiden av Bleik har gitt navn til stedet fra det gammelnorske "bleikr", som betyr blek eller lys. Dette skal være en av landets lengste sandstrender. Fuglefjellet Bleiksøya er, sammen med noen holmer og skjær, vernet som naturreservat.
Bleik ble i 1925 rammet av en storstorm som raserte alt ved sjøen. Etter 1930 begynte bygginga av molo, og seks år senere sto den ferdig.
Det er så vakkert her i Bleik. Vi var veldig heldig med været, og tok en rusletur ut på den ene av de to moloene som verner om havna.
Vi tar farvel med Bleik og tar fatt på veien videre gjennom Vesterålen.
Den første stoppen vi gjør er like før Nøss, ved rasteplassen Bukkekjerka, en stopp i regi av Nasjonal Turistveg Andøya. Ved fjellformasjonen Bukkekjerka, eller Bohkegeargi på samisk, er det et fredet samisk kulturminne der naturen har bygd et naturlig alter og prekestol. På grunn av den spesielle atmosfæren, har det gjennom de siste 50-60 årene blitt holdt en årlig friluftsgudstjeneste her. Den trekker folk fra hele distriktet.
Toalettbygget har speil på tre sider, og speiler naturen rundt. Inne i ett av toalettene er det også speil, og jeg kunne se meg selv i minst ni forskjellige utgaver! I tillegg til at det er muligheter til å gjøre sitt fornødne mens en ser utsikten over sjøen.
Navnet Bukkekjerka har ingenting med kirke å gjøre. Bohki er et samisk ord for trangt sted, en smal passasje. Geargi er det samiske ordet for stein. Bohkegeargi blir da oversatt til steinen ved passasjen. Rasteplassen ligger ved veien som skiller den bratte fjellsiden fra storhavet. Her hette det at bukkene, som ble tolket som drauger, kom en gang i året for å holde gudstjeneste, altså ei "bukkekirke". I førkristen tid var plassen et hellig sted, der samer ofret til gudene, gjerne kveite. Informasjonen har vi fått fra en plakat på stedet.
Fra rasteplassen går det en sti ut til neset Børhella hvor det ligger to ubetjente fyr. Vi tar turen dit.
Fyret på Børhella sett mot veien som går videre langs fjellveggen fra Bukkekjerka.
Det andre fyret på Børhella. Er usikker på om det fortsatt er i drift.
Utsikt fra Børhella, i retning nordover.
Tilbake til rasteplassen ser vi fjellene som rager opp fra veien.
Vi kjører på yttersiden av Andøya, langs Fv 974, og er kommet til Nøss.
Nasjonal Turistveg Andøya er ikke så lang, bare 58 km. Veien går mellom Andenes og Bjørnskinn, og jeg tar et bilde av skiltet ved sistnevnte.
Bilde under er ved den 750 meter lange Andøybrua i Risøyhavn. Den ble åpnet for trafikk i 1974, går over Risøysundet, og forbinder Andøya med Littje Risøya.
Når vi nærmer oss Sortland seiler MS Havila Polaris gjennom Sortlandssundet. Det er et vakkert skue der vi ser den nærmer seg den 948 meter lange Sortlandbrua.
Da vi seilte nordover med MS Nordkapp sov vi oss gjennom hurtigrutas anløp både i Risøyhamn og Sortland.
Sortland, Den blå byen, ble utpekt som Sortland kommunes hovedprosjekt i forbindelse med tusenårsmarkeringen i år 2000. To år tidligere hadde ideen om å male byen blå blitt lansert. Sortland, som har i overkant av 10 500 innbyggere, fikk bystatus i 1997. Vi rusler rundt, går ned mot havna, og tar oss god tid i sentrum.
Under ser du Kulturfabrikken i byen.
I bakgrunnen ser vi Sortlandsbrua og MS Havilla Polaris som ligger til kai.
Vi går ned mot «Havsøye». Dette er en skulptur i regi av "Skulpturlandskap Nordland". Vi så mange av disse kunstprosjektene rundt om i fylket da vi i fjor sommer kjørte tur/retur Kystriksveien.
"Skulpturlandskap Nordland" er en internasjonal kunstsamling som ble satt opp i perioden 1992-98 og 2009-15. Skulpturene, tilsammen 36, er plassert i landskapet i 32 kommuner i Nordland. Kunstnerne fikk utdelt en kommune for sine kunstverk, og de utformet sitt verk etter besøk i denne kommunen.
«Havsøye» er laget av Sigurdur Gudmundsson (1942-). De forskjellige kunstnerne har sine forklaringer om kunstverket. Jeg må ærlig innrømme at det er ikke alltid jeg forstår budskapet.
Vi går oss på en skulptur som fatter vår interesse. Den viser en mann fra i dag, nemlig Kjetil Paulsen. Han holdt Sortlands gater fri for søppel i nesten 30 år, før han gikk av med pensjon i 2016. Det er byens innbyggere, i tillegg til næringslivet, som har reist statuen, som takk for innsatsen. Skulptøren er Anne-Kjersti Thoralvdotter Lind. Statuen viser Paulsen som har tatt opp et "ark" med klypa si, peker på det som står skrevet der: "Hold byen ren!", på fire språk.
Veien går nå langs Sortlandssundet som skiller Langøya og Hinnøya. Vi nærmer oss Stokmarknes.
Vi har kjørt Hadselbrua over til Børøya og vet at neste bidrag til "Skulpturlandskap Nordland" på vår vei er "Dager og netter" av tyrkiske Sarkis Zabunyan (1938-). Den ligger like før vi skal over den 326 meter lange Børøy bru, som går over sundet med samme navn som brua. Skulpturen består av to granitthus, det ene mørkt og det andre i lys granitt, og er plassert i et landskap preget av fjorden og bygningene på den andre siden av den. Husene er tre meter høye, men likevel små sammenlignet med virkelige hus. Lysets spill på husenes steinflater, sett sammen med speilingen av husene i fjordens vannflate, skaper en stadig vekslende scene. Dette kan vi lese på nettsiden til "Skulpturlandskap Nordland".
Fra "Dager og netter" ser vi over til Stokmarknes sentrum og det avlange bygget som huser Hurtigrutemuseet. Museet ble offisielt åpnet av daværende samferdselsminister Kjell Opseth i 1993. Det er naturlig at Hurtigrutemuseet ligger nettopp her i Stokmarknes ettersom Hurtigrutens far, kaptein Richard Bernhard With, ble født her i 1846. De to husene ved siden av museet er hotell.
Stokmarknes ligger i Hadsel kommune, og like etter at vi har forlatt sentrum kommer vi til Hadsel kirke. Den åttekantede kirken, som ligger på en bakketopp, ble bygget i 1824. Interiøret skal være av mye eldre dato, og er flyttet hit fra andre kirker. Vi var ikke så heldig å få se kirken innvendig. Det har vært flere kirker her oppe på bakketoppen. Det vites at det skal ha vært en kirke her i 1382, men det kan også være at det har vært ei før den tid. Den som står der i dag skal være den fjerde. Denne informasjonen har jeg fra nettsiden til Den norske kirken.
Ved Hadsel kirke står en minnebauta over de som falt for sitt land i årene 1940-1945.
Vi ser oss tilbake mot Melbu fra ferja over til Fiskebøl.
I det vi kjører i land fra ferja i Fiskebøl er vi kommet til Austvågøya og Lofoten. Halvannen kilometer senere går Nasjonal Turistveg Lofoten forbi. Det meste av informasjon jeg kommer med ang. stoppestedene i regi av denne veien er fra deres nettsider. Som overskrift står det at her kjører vi "langs tindeveggen i storhavet. En kjøretur gjennom et veletablert reisemål med storslått natur og levende kystkultur." Nasjonal Turistveg Lofoten er 230 km lang og det høyeste punktet på veien er 72 m.o.h.
Langs Nasjonal Turistveg Lofoten er det mange avstikkere, og før vi kommer inn på turistveiens hovedvei tar vi allerede den første avstikkeren. Etter å ha kjørt i land fra ferja tar vi av mot Grunnfør og kjører det som heter Midnattsolveien. Grunnfør ligger på yttersiden av Austvågøy, med utsikt mot det åpne havet. Her ligger et hus for syklister, som er et bidrag på den nasjonale turistveien.
Det går en trapp opp til toppen av bygningen hvor det er 360-graders panoramautsikt.
Underveis videre går Midnattsolveien over 1 km lang sandbanke. Et vakkert skue.
Vi kjører videre, og der Midnattsolveien slutter kommer vi inn på E10. Det er faktisk først nå vi kommer inn på Nasjonal Turistveg Lofoten, ettersom vi tidligere altså har kjørt en avstikker fra ferjeleiet på Fiskvik. Vi kommer raskt til Austnesfjorden rasteplass. Her er det bygget en gangbane i tre som ligger over landskapet ut til toppen av Austneset. Der ligger det en utkikksplattform. På de tre neste bildene kan du se den fantastisk fine utsikten over landskapet. På det andre bildet ser du til Sildepollneset kapell ytterst på neset.
Vi kjører forbi Svolvær uten å stoppe opp. Vi hadde hatt tid til å gå i land her mens hurtigruta MS Nordkapp lå til kai på vår seilas nordover en ukes tid tidligere.
Vi stopper ved Vågan kirke i Kabelvåg, også kjent som Lofotkatedralen. Utenfor kirken står en statue av Hans Egede (1686-1758), kjent som "Grønlands Apostel". Han var en norsk teolog, av dansk familie, som startet misjon og arbeidet som prest på Grønland, derav kallenavnet. Han var den første misjonæren som arbeidet blant inuit-befolkninga på Grønland, og Egede var der i 15 år. Han grunnla også kolonien Godthåb, som i dag har det grønlandske navnet Nuuk, og er hovedstaden. Disse opplysningene har jeg fra nettsiden til Store Norske Leksikon.
Så hvorfor står det er statue av Hans Egede utenfor Vågan kirke? Jo, Som 21-åring, og nygift, kom Egede, sammen med sin 13 år eldre hustru, til Vågan som kapellan. Her var han til 1717 før han dro til Bergen. Til Grønland kom han i 1721. 300 år etter at Hans Egede dro fra Vågan kom han tilbake, da på sokkel. Jeg har ikke greid å finne ut hvem som har laget denne statuen.
Lofotkatedralen, som ligger ved Kjerkvågen, ble innviet i 1898, og har 1200 sitteplasser. Kirken erstatter en eldre kirke fra 1799 som var blitt for liten. Lofotkatedralen er den største kirken i Nord-Norge. Den er gul og brun utvendig, noe som er en noe uvanlig fargekombinasjon på en kirke.
Lofotkatedralen har i dag innredning fra mange av de tidligere kirkene i Kabelvåg. Både lysekronene og alterlysestakene er fra 1600-tallet.
Altertavla i kirka sto ferdig i 1861. Den har et motiv fra Jesu kamp i Getsemane. Over de tre bildene i tavlen er det et fjerde bilde, som forestiller engler som venter med seierskransen. Tavlen var laget til den forrige kirken i Kabelvåg og ble tatt vekk da gammelkirka ble revet i år 1900. Den ble satt opp igjen i 1948 etter menighetens ønske. Jeg må også nevne at altertavlen inspirerte Herbjørg Wassmo til å skrive sin roman "100 år". Alle opplysningene om Vågan kirke er hentet fra nettsiden til Den Norske Kirken.
Lofotkatedralen har to døpefonter. Den ene, som brukes i dag, står framme i kirkens kor.
Den andre døpefonten er fra den forrige kirken og står bak i kirken. Her er også en dåpskanne fra 1700- tallet.
Lofotkatedralen ligger rett før sentrum i Kabelvåg. Vi gjør en stopp i det som er det eldste fiskeværet i Lofoten. Stedet har rundt 2300 innbyggere.
Vi kjører også en tur ned til Henningsvær. Det er vakkert langs denne avstikkeren fra Nasjonal Turistveg Lofoten. Men veien er smal og svingete, og det er mange bobiler her.
Henningsværbrua er 257 meter lang. Dette er en av to bruer som knytter Henningsvær til Austvågøya.
Fiskeværet og tettstedet Henningsvær har rundt 500 innbyggere. I oktober 2022 ble Henningsvær fredet, som et kulturmiljø med nasjonal verdi.
Under kjøreturen tilbake forsto vi at det ikke kan være enkelt for fastboende i Henningsvær. Som nevnt over er veien smal og svingete, og på de små avkjørslene der det var mulig å plassere en bobil, der sto det en bobil. Vi har sett under hele turen at bobilturistene parkerer der det måtte passe dem for å få en gratis overnatting. De var heller ikke så nøye på om det på enkelte rasteplasser sto skilt om at det ikke var lov å overnatte. Når vi så hvor mange bobiler som sto i kø på ferjeleier, og som vi møtte på veien, så tidlig på sommeren som første del av juni, så kan vi bare ane hvordan det ville bli når høysesongen setter inn.
Tilbake på Nasjonal Turistveg Lofoten er neste mål et bidrag til "Skulpturlandskap Nordland" av amerikaneren Dan Graham (1942-2022). Glasskonstruksjonen med gjennomsiktige speilvegger ligger fint til nede ved sjøen i Lyngvær. Landskapet speiler seg som et maleri. Helt nydelig er det. Vi kan nevne at vi tidligere har sett et arbeid av Dan Graham, nemlig ved Lemonsjøen i Tessanden. Det finnes nemlig også et prosjekt som ligger på Østlandet, det heter Skulpturstopp, og der finner vi altså Graham.
Like etter Lyngvær kjører vi over Gimsøystraumen bro og forlater dermed Austvågøya. På andre siden av broa er vi kommet til Gimsøy, en annen av de syv øyene som utgjør Lofoten. Det er så vidt vi er innom Gimsøy for like etter kjører vi over Sundklakkstraumen bru, og plutselig er vi Vestvågøya.
Det har vært en utrolig innholdsrik dag siden vi dro fra Bleik på Andøya. Vi har ikke ordnet med overnatting på forhånd på turen vår, men tar det dag for dag. Denne kvelden har det vært litt vanskelig, det er ikke så mye å velge i. Men også denne gangen ordner det seg, på Borg i Vestvågøy. Vi har jo telt og fullt campingutstyr i bilen, men det har vi enda ikke brukt. Vi har vært heldige med gode, og ikke altfor dyre, overnattinger på annen måte.
 |
| Dagens etappe. Dag 9: Fra Tromsø, over Kvaløya, langs Senja, til Bleik på Andøya Dag 11: Fra Borg i Lofoten, ut til Å, så til Stamsund |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar