fredag 19. februar 2016

Dag 9: Fra like før Arcade til Caldas de Reis.

Neste morgen var vertskapet på As Chivas tilbake for å laget en god frokost til oss. Vi tok farvel med den trivelige damen som hadde hjulpet oss kvelden før.


Vi kommer ganske fort ned til Arcade og krysser den romerske brua over elva Verdugo. 

Ponte Sampaio.



Plakat som viser hva som skjedde på brua Ponte Sampaio sommeren 1809.


Slaget om Ponte Sampaio var en militær trefning mellom spanske regulære tropper og galisisk milits som ble ledet av marsal Michel Ney. Det fant sted mellom 7. og 9. juni 1809, som en del av den Spanske uavhengighetskrigen. Støtten fra Galicia hindret Ney fra å krysse elva og han ble tvunget til retrett. Dette godt kjente slaget førte til slutten på Franrikes tilstedeværelse i Galicia, etter fem måneder med okkupasjon.

Det var så vakkert nede ved Rio Verdugo at vi tok en liten pause der. Det er noen flere pilegrimer å se på veien nå, og her møtte vi faktisk ei som viste seg å snakke norsk. Hun var tysk, men hadde bodd i Norge i 13 år. Veien gikk videre, fra Arcade i noe motbakke. 









Ikke lenge før Pontevedra ligger Capela de Santa Marta som er datert tilbake til 1617, men det ble restaurert for ikke lenge siden.


Capela de Santa Marta.


Vi nærmer oss Pontevedra og caminoen går forbi dette pilegrimsmonumentet. 


I Pontevedra var det tid for lunch. Byen ligger i elvemunningen av elva med samme navn. 



Bygginga av Iglesia de la Virgin Peregrina startet i 1778 og er en av de mest symbolske bygningene i Pontevedra. Den er dedikert til en jomfru som, ifølge legenden var skytshelgen for pilegrimer som gikk fra Baiona til Santiago.


Et av mange veggmalerier i Pontevedra.


Pontevedra har et nettverk av gater og torv og har en av de største verdiene av historie i Galicia. 



Jeg kjenner nå at formen er blitt veldig god. Selv om det er langt å gå hver dag og vi er slitne på kvelden kjennes det godt. Det hadde vært fint å gå i dag, mye gjennom skog, men også gjennom tettbygd strøk. Og slik fortsatte det videre.  


Når du er slik på vandring en stund føles det som du er i en boble. Du bare går, spiser og sover. Det er merkelig hvor lite alt annet betyr. Plutselig nærmet det seg slutten på turen. I tillegg fant vi ut at vi hadde feilberegnet hvor langt det var igjen til Santiago. En mil lengre enn det vi trodde høres kanskje ikke så mye ut, men en mil ekstra på en allerede lang dag kan være langt. Dette var tredje siste dagen og vi hadde bestemt at siste etappe skulle være kort. Da ville vi gjerne rekke pilegrimsmessa som begynner i katedralen i Santiago hver dag kl. 12.00. Og ettersom vi hadde planer om å dra tilbake til Lisboa allerede etter en natt i byen måtte det bli ankomstdagen vi skulle overvære messa. Dermed måtte vi gå inn denne ekstra mila i dag eller de to neste dagene.

Kommende natt var faktisk den eneste natten på pilegrimsturen vi ikke hadde forhåndsbestilt. Men vi hadde sett oss ut et herberge i nærheten av Barro som vi håpet å få seng på. 

Som sagt føltes det som at formen var veldig god, og da vi kom til herberget vi hadde blinket oss ut hadde vi litt over 1 mil igjen til Caldas de Reis. Kunne vi greie å gå dit? Med stort pågangsmot la vi igjen ut på caminoen. Det skulle bli tungt, veldig tung på slutten. 


Jeg håper, og tror, at denne slangen jeg gikk meg på var død. 





Da vi endelig kom til Caldas de Reis var det bare litt som manglet på at vi hadde gått 4 mil denne dagen. Det er langt, altfor langt! Men den ekstra mila var unnagjort og vi var i rute igjen! Vi nærmest ramlet inn på en restaurant der vi fikk oss noe i skrotten og søkte på nettet for å finne overnatting i byen. Det ble til at vi bestilte på Balneario Acuna, som viste seg å ligge langs caminoen, rett ved brua inn i byen. Vi fikk et stort hjørnerom med utsikt både mot elva Umia og mot byen. Hotellet er stort, gammelt og litt upersonlig, synes vi. Det har svømmebasseng i hagen. 



Utsikt fra rommet vårt over elva Umia. 



Det ble ingen god kveld i Caldes de Reis. Steinar begynte ganske snart å føle seg kvalm og uvel. Vi hadde fylt flaska med vann i en vannpost på slutten av dagen, jeg var litt usikker på dette vannet, men en dame som vasket klær i en vannpost ved siden av ga oss tegn på at det var i orden å drikke. Steinar drakk godt av vannet, mens jeg var forsiktig. Vi hadde spist det samme, så vi trodde heller ikke at det var mat som var årsaken. Det ble ikke middag på noen av oss denne dagen, bare et glass vin i nærheten av hotellet for å roe ned. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.