tirsdag 15. august 2017

Dag 7: Alcalá de Guadaíra til Sevilla.

Vi var kommet til den siste dagen på Via Augusta, en dag som skulle vise seg å bli ren idyll. Vi gikk i et område der vi overhode ikke så en bil. Ikke før vi var så godt som kommet til Sevilla. 

Vi passerer elva Guadaíra over broa Puente de Jesús Nazareno. Det heter seg at den er av romersk opprinnelse, men det er ingen historiske referanser som kan bekrefte dette. 


Vi peiler oss inn på Iglesia del Santiago el Mayor. Den dateres tilbake til 1500-tallet, men etter det store jordskjelvet i Lisboa i 1755 måtte kirken ha store ombygninger. I 1892 ble tårnet renovert og i 1938 ble kirken restaurert igjen. 


Vi håpet å få stempel i pilegrimspasset vårt i kirka, men da vi tittet inn var det stappende fullt der, folk var pyntet til fest.




Før vi forlot Alcalá de Guadaíra tok vi en kaffepause. Ettersom vi enda ikke hadde gått stort mere enn to kilometer var det heller behovet for toalettbesøk enn drikken som var årsaken. Sånn er det på vandring, en må benytte sjansen når en har den!

Vi kommer til Puente del dragón, den 123 meter lange broa på A-8033 som går over elva Guadaíra. Den har en drage som skille mellom de to kjøreretningene som har to felt hver vei. Broa skal illustrere at den kommer ut fra slottet Castillo de Alcalá de Guadaíra som ligger rett ved. Dermed "vokster" dragen slottet og forsvarer byen. Når du kommer den andre veien ønsker den besøkende velkommen.

Caminoen går under broa og vi er straks ute av byen. Herfra følger vi elva Guadaíra, selv om vi ikke går på selve elvebredden.





Vi skal over ei bro som leder vann fra Guadaíra i store rør under den. Når vi kommer over oppdager vi en kanal som starter på andre siden. Også dette er en del av det samme kanalsystemet som vi har truffet på flere ganger på vår vandring fra Cadiz, Canal del Bajo Guadalquivir. Opprinnelig var vannet fra kanalene ment til vanning av 56.000 hektar åkrer i områdene i provinsene Sevilla og Cadiz. Nå er området utvidet til 80.000 hektar. Nå finner vi også en plakat som forteller oss at bygginga av denne langstrakte kanalen, som strekker seg 180 kilometer mellom Palma del Río (Córdoba) og Lebrija (Sevilla), startet i 1940 og sto ferdig i 1962. Arbeidet ble utført av to tusen politiske fanger i Francos tid. Det var også arbeidsleirer her og det ble opprettet landsbyer i store områder rundt i distriktene der kanalen ble bygd.



Når vi kommer over "kanalbroa" finner vi en plakat som forteller at dette fredfylte, grønne området vi har gått gjennom denne dagen er ment å være et sted uten motoriserte farkoster mellom byen vi har forlatt, Alcalá de Guadaíra, og universitetet i Sevilla, Universidad Pablo de Olavide. Området består av, som vi allerede har sett, flere nedlagte møller. Den siste møllen stoppet arbeidet i midten av det 20. århundre. Det landlige området som strekker seg over nesten 17 kilometer og en bredden på over en kilometer langs Guadaíra har et nettverk av stier og rasteplasser, og vegetasjonen er rik her. Det sier seg selv at dette er et privilegert sted for rekreasjon. Vi så særlig mange syklister her.



Vi er komme til trafikkert område igjen og passerer universitet, Universidad Pablo de Olavide.





Det er enda 5 kilometer langs gatene inn til katedralen i Sevilla. Det var her ved katedralen vi for nøyaktig ett år siden hadde startet på Via de la Plata. Når vi nå var her igjen og slo av endomondoen for siste gang viste den at Via Augusta ble en tur på 200 kilometer. Caminoen har ofte gått gjennom åkrer med sandholdig jord for utmerket dyrking. Men på denne turen har vi nesten ikke sett vinstokker som det har vært så mye av på våre andre vandringer i Spania. Heller ikke husdyrhold, slik som det var nord for Sevilla da vi gikk Via de la Plata året før. Der gikk husdyr fritt innenfor enorme områder som var gjerdet inn. Her hvor vi nå har gått, sør i Spania, er landskapet flatt og det er fine forhold for vanningsanlegg fra Guadaíra. Dette gjør at det aldri er fritt for vann. Enda en gang får vi se hvordan Spania har organisert sine områder for landbruk.

Catedral de Santa Maria de la Sede var opprinnelig en moske, men i 1248 ble den omgjort til kirke. Det skjedde da Sevilla ble gjenerobret fra maurerne. Ombygginga begynte på 1400-tallet, men var ikke ferdig før etter at det hadde gått et helt århundre. I 1987 ble katedralen oppført på Unesco's verdensarvliste. Da vi var i Sevilla for et år siden var ikke katedralen åpen, og vi hadde gledet oss til å se den innvendig også. Men vi fikk ikke med oss åpningstidene, så heller ikke denne gangen hadde vi hellet med oss.



La Giralda, som opprinnelig var moskeens minaret, er nå katedralens klokketårn. Tårnet, som ble bygget av maurerne midt på 1100-tallet, er 97 meter høyt.


Vi hadde bestilt overnatting på samme sted som sist, The Boutike Hostel. Det viste seg at stedet var totalt renovert siden da, både ut- og innvendig. Året før hadde det også vært vandrehjem med sovesaler her, nå så vi ikke noe til det, så vi vet ikke om de fortsatt tilbyr det. Vi likte oss veldig godt første gangen vi var der, og kanskje enda bedre nå. Personalet var like hyggelig og frokosten like god. Når beliggenheten er så sentralt som 10 minutters gange fra katedralen, og stedet har en takterrasse i tillegg, kan det ikke bli bedre. Vi hadde to overnattinger i Sevilla før vi tok toget til Malaga.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.