søndag 16. oktober 2016

Dag 13: Fra Casar de Caceres til Canaveral.

Albergue turistico Ruta de la Plata Casar ville ikke ha betalt for frokosten denne morgenen. Vi ble ønsket god tur videre på en hjertelig måte som føltes som om vi var venner som hadde kjent hverandre lenge. Etter gårdagens regn var vi spente på hvordan været ville utvikle seg denne dagen. Vi hadde hele 3,5 mil å gå så vi håpet værgudene ville være snille med oss i dag. Husk mat og drikke i sekken, det er ikke muligheter å skaffe dette underveis! 


På vei ut av byen passerte vi kirka Ermita de Santiago.



Etter kort tid kommer vi ut på en grusvei, og vi er igjen ute blant husdyr og nydelige ville blomster.






Vi nærmer oss det kunstige reservoaret Embalse de Alcantara.


Etter vel halvannen mil blir vi litt villråde. Vi kommer til en stor motorvei som er under utbygging, og det er også store broer som bygges. Senere skal vi få vite at dette er deler av en ny stor motorvei som skal gå mellom Madrid og Lisboa i Portugal. Det er mange stengsler der, men vi finner ut hvor vi skal gå. Vi kommer ned en bratt sti og møter et par som kan bekrefte at vi er på riktig vei. Stien havner nede på N-630, som heldigvis ser ut til ikke å ha altfor mye trafikk, men derimot blir det å gå på asfalt. Om det ikke var så mange biler der så skulle vi ganske snart oppdage at det derimot var mange motorsykler. Disse kjørte gjerne mange sammen, og holdt overhode ikke fartsgrensen som var 80 her. De kjørte fram og tilbake i ett, og det var både skummelt og bråkete. Dette var helt tydelig en vei å utforske sin trang til råkjøring på!

Veien førte oss ned til reservoaret Embalse de Alcantara, som egentlig heter Reservoir Jose Maria de Oriol-Alcantara II.

Her får du en titt av den kommende motorveien mellom Madrid og Lisboa. 


Nedenfor veien følger vi en kort stund jernbanen og vi passere stasjonen som er oppkalt etter elva Tajo. Vi krysser to bruer, den siste over munningen der nettopp elva Tajo fortsetter, og det er rart å tenke på at denne elva har vi vært ved et halvt år tidligere. Det var da vi besøkte Lisboa etter å ha gått den portugisiske pilegrimsveien. Det er der den renner ut i Atlanterhavet. På portugisisk heter den Tejo. Dette er den lengste elva på Den iberiske halvøy og er omtrent 1007 km lang.


Etter over seks milometer langs den asfalterte veien tok caminoen av. Det ligger et herberge her som vi hadde vært i kontakt med på forhånd, men vi hadde fått beskjed om at det ikke tok imot pilegrimer lengre. Vi hadde håpet at det var mulig å kjøpe seg noe å spise der, men det var helt stille der. Vi hadde allerede gått langt denne dagen og det begynte å tære på kreftene. Nå var det igjen grusvei, all trafikk var borte og det var behov for tok en pause. Det gjorde godt med en banan og litt snacks.

Fra der vi tok en pause kunne vi se tilbake på noe av den strekningen vi hadde gått langs N-630. 


Etter pausen vi tok var det veldig tungt å fortsette den mila vi hadde igjen. Veien besto av mye stein og det gjør veldig vondt for føttene. I tillegg var det mange små og store vanndammer etter regnet som hadde vært. Heldigvis slapp vi unna for regn denne dagen.

Det muntrer litt opp å ha en nydelig blomstervei å gå på!





Som oftest er det godt å se dagens mål, men noen ganger føles det uendelig langt igjen å gå. I dag virket Canaveral eviglangt unna.


Det var utrolig godt å komme fram til Hostel Canaveral som er et fantastisk herberge. Det er ganske så nytt, har tre sovesaler, og et tremannsrom som vi hadde alene. Alt var lagt tilrette for at pilegrimene skal ha det bra her, både ute og inne. Herberget serverer også mat til bestemte tider. Da vi kom var serveringa av lunch nettopp ferdig, men de laget allikevel en god suppe til oss. Vi var skrubbsultne.

Nederste bilde til høyre viser hva som hang på utsiden av døra til vaskerommet. Så lite som skal til for å gjøre det spesielt.


Rommet vi hadde på herberget i Canaveral. Rett utenfor var det gode sitteplasser. 


Selv om vi var veldig slitne så tok vi en liten tur opp til kirka Iglesia de Santa Maria.

Plaza de los Toros hvor det bruker å være tyrefekting. 




Iglesia de Santa Maria. 


Dagens lange etappe var hard for alle. Det var mange rare ganglag denne kvelden og mange såre føtter. Til og med Steinar, som aldri har blemmer, har fått en i dag, i tillegg til at han har vondt ellers.

Chris fra England, Peter fra Canada, Anna fra Italia og Janet fra New Zealand var også her. Ville dette bli siste middag med noen av disse? Vi hadde planer om å gå bare 2 mil neste dag, mens noen nok ville haste videre. Det ble iallefall enda en trivelig kveld. Vi fikk også selskap av to nye bekjentskaper, Lorentzo fra Italia og John fra Australia. Steinar hadde forresten snakket litt med John da vi var i Aljucen. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar