Dag 15: Fra Isola Farnese til Roma (vår 41. etappe på Via Francigena).

Etter en enkel frokost på nonneklosteret Casa Nostra Signora i Isola Farnes var vi klar for å ta fatt på turens siste etappe. Det kjennes vemodig. Da vi avsluttet første del av Via Francigena i Lucca sist høst var det helt greit å stoppe i Lucca, men nå kunne vi gjerne ha fortsatt. Godt var det da å vite at min søster og svoger ville komme til Roma for å være sammen med oss en uke der. Det ville bli hyggelig.

Vi går gjennom den fine hagen til Casa Nostra Signora.

Ute av det fine området til nonneklosteret gikk vi Via Cassia (SS2) den korte veien til La Storta. Det var mye trafikk ut fra Isola Farnese og vi forstår at det er mange som ønsker å ta seg bort herfra på andre måter enn på føttene. Men vi går, vi går alltid! Heldigvis var det søndag så det var nok mindre trafikk enn det ville ha vært på en hverdag. Denne dagen var det stort sett asfalt hele veien.

Vi kom til Cappella della Visione. Navnet hadde kapellet fått fordi dette var et sted der adelsmannen og soldaten Ignatius Loyola (1491-1556), som var på vei til Roma sammen med to følgesvenner i 1537, stoppet for å be. Han hadde et syn av at Jesus bærer et kors og at Gud ba sin sønn om å ta Ignatius som sin tjener, et syn som hadde stor innvirkning på det han senere gjorde i livet. Tre år tidligere hadde Ignatius grunnlagt Jesuittordenen. I 1609 ble han saligkåret og Santa Ignatius Loyola ble en helgen i den katolske kirken.

Cappella della Visione. Vi var her i april og juletreet var pyntet utenfor kapellet.

Et par-tre minutter nedenfor Capella della Visione ligger kirken Diocesi di Porto Santa Rufina.

Etter ca. 4 km denne dagen valgte vi å følge vår guidebok som har en rekke alternative veier. Antagelig skulle vi herfra ha fulgt Via Cassia videre til vi ville ha krysset motorveien A90. Men nå forlot vi Via Cassia og fikk en pause fra trafikken. Ifølge vår guidebok kan det se ut som den offentlige veien var dårlig merket, og lengre. Vi var bare glade for at vi nå kom bort fra trafikken. Da vi kom til det vi først trodde var et slott ville vi se litt nærmere på dette. Det som tidligere hadde vært et slott var nå et hotell. Nå ble vi veldig usikker på hvilken vei vi skulle gå videre. Vi hadde følelsen av at vi skulle gå til venstre, men der var det en kjetting over veien og et skilt som fortalte at her var det privat. Men en mann på traktor pekte og viste at dette var riktig vei allikevel. Vi så ikke et eneste pilegrimsmerke og vi følte oss som noen inntrengere da vi gikk gjennom et hestesenter og vi måtte passere mellom flere folk som holdt på med hestene.

100 meter etter hestesenteret gikk vi under jernbanelinja og kom tilbake til trafikken. Her kunne vi kanskje ha gått til Via Cassia igjen og fulgt den offisielle Via Francigena, men vi kom til Via Trionfale og fortsatte denne som går langs jernbanelinja. Her var det ikke fortau så vi måtte passe godt på. Igjen var vi glad for at det var søndag slik at trafikken var begrenset. I tillegg var det trafikk bare mot oss. Hadde vi valgt den offisielle veien ville vi etterhvert gått gjennom parken Riserva Naturale Dell'Insugherata.

Etter å ha gått 13 km denne dagen viser min endomondo meg senere at vi nå møtte den offisielle Via Francigena. Herfra følger den veien vi hadde gått i ca 6 km allerede, Via Trionfale. Men også her greide vi å gå feil! Vi forlot Via Trionfale og tok annen vei videre. Nå var det tid for lunch og herfra kunne vi se kuppelen på Peterskirken. Men vi fant ingen pilegrimsmerker, og da vi prøvde å spørre etter Via Francigena var det ingen som kunne hjelpe oss. Også når vi tidligere har spurt etter Via Francigena så tror folk gjerne at det er et gate/veinavn vi spør etter. Pilegrimsveien virker ukjent for de fleste.

Vi ga opp og fant ut at nå ville vi bare komme oss til Vatikanet. Dette gjorde at vi gikk på vestsiden av Via Francigena og kom inn på Petersplassen fra en helt annen retning enn det vi skulle. Litt synd, men vi trøstet oss med at vi under et besøk i Roma i 2011 gikk siste bit av en pilegrimsvei inn til Vatikanet. Heller ikke denne veien var den vi skulle ha gått i dag, men som kjent er det mange veier som fører til Roma. Også pilegrimsveier.

Vi kom inn på sørsiden av Peterskirken, og gikk også inn på Petersplassen fra samme retning.

Inne på Petersplassen la vi fra oss sekkene og bare nøt at 440 km var tilbakelagt siden vi startet i Lucca 15 dager tidligere. Det var nesten ikke så vi forsto at vi tilsammen hadde greid å gå helt fra Store St. Bernard Pass, på grensa mellom Sveits og Italia, og helt hit til Roma. Når vi summerte dagsetappene på vår endomondo, med alternative veier og feilgåing, ble det 1080 km tilsammen.

Det neste vi skulle gjøre nå var å finne ut hvordan vi skulle gå fram for å få vårt Testemonium, beviset på at vi har gått Via Francigena. Dette tilsvarer Compostela som vi får når vi har gått caminoen til Santiago de Compostella. Jeg hadde lest at kontoret for dette var stengt på søndager, men dette er ikke riktig. Vi måtte spørre flere vakter før vi forsto at vi måtte stille oss i den lange køen av de som skulle inn i Peterskirken. Her var det ingen forskjellsbehandling av turister og de som hadde gått i 41 dager for å komme hit. Køen ble tatt gjennom sikkerhetskontrollen og vi måtte levere fra oss sekkene i et oppbevaringsted før vi kunne gå inn i kirken.

Vi ble fortalt at vi ville få våre Testemonium i sakristiet, men dette var stengt da vi kom. Mens vi ventet kom vi i snakk med en mann som vi forsto også var pilegrim. Han var ute i samme ærend som oss. Flere asiatiske turister sto også her med små plastposer. Til slutt kom en ansatt som fikk levert de små posene, gikk og kom tilbake med dem igjen. Vi så også små flasker bli levert. Kunne det være vievann? Da vi fikk fortalt vårt ærend ble vi, sammen med den andre pilegrimen, sluppet gjennom sperringen som de eneste. Vi følte oss veldig spesielle som fikk komme inn i sakristiet, da føltes det som vi hadde vært med på noe spesielt.

Sakristiet i Peterskirken. 

Vi ble litt overrasket da vi så at mannen vi henvendte oss til i sakristiet satt og så på fotball på sin pc. Våre pilegrimspass ble levert og vi spurte etter Testemonium. Så anderledes det var her i motsetning til hva vi to ganger hadde opplevd i Santiago de Compostella. Der hadde køen vært lang av pilegrimer, her var vi altså bare tre. Der ble pilegrimspass gransket for å se om vi hadde gått de siste milene som var kravet og minst ha stempel for alle overnattingene. Siste gang opplevde vi at mannen foran meg i køen ikke fikk sitt bevis fordi han ikke hadde alt i orden. Her brydde de seg nesten ikke om å se på passet, på annen måte enn at de stemplet det. De måtte lete etter Testemoniumet og vi måtte selv skrive vårt navn på det.

Dette var andre gangen vi besøkte Vatikanet. Første gang var i 2011. Fire dager etter at vi nå var her var vi tilbake. Da besøkte vi både museene og Det sixtinske kapell. Jeg vil nevne at Vatikanstaten er med på UNESCOs verdensarvliste. 

Utenfor Peterskirken kunne vi se ned på Petersplassen.

For en reise dette hadde vært! Vi vil si at Via Francigena kanskje er den mest varierende pilegrimsruta vi har gått. Og kanskje den fineste. Dette er selvfølgelig vanskelig å bedømme helt, vi synes jo gjerne forskjellig. Starten oppe i alpene, på grensa mellom Sveits og Italia, var bare fantastisk. Aostadalen, over den flate Posletta og over fjellkjeden Appennine  hadde sine forskjellige opplevelser. Og Toscana, vakrere enn det kan det nesten ikke bli! Jeg må heller ikke glemme alle de fantastiske middelalderbyene vi har besøkt. Minusen var altfor mye asfalt under første del av turen som vi hadde gått høsten før, men siste delen som vi nå hadde gått var det mye bedre. Vi vil si at pilegrimsveien er godt merket, og må du spørre noen om veien, eller andre ting, er italienere veldig hjelpsomme. Dersom de forstår deg da, engelsken er ganske dårlig, særlig ute på landsbygda. Er du ute etter å treffe mange andre pilegrimer er nok ikke Via Francigena de veien du bør velge. På hele ruten, 1080 km, var det under 20 stykker vi var i kontakt med, og bare fire var nordmenn. Disse traff vi etter første natta oppe i Aostadalen, de skulle gå en uke. I tillegg møtte vi et par-tre pilegrimer som gikk andre veien, altså fra Roma og nordover.

Så var det bare å finne hotellet vårt, Residenze Argileto. Der skulle sekkene få stå i ro i over en uke. Men føttene ville nok ikke få særlig med hvile, det er altfor mye å oppleve i Roma. Selv om vi har en ukes opphold i byen fra tidligere.

Forrige etappe