Dag 8: Fra Havøysund, om Alta, til Tromsø.

 Vi hadde blitt møtt av en hyggelig vert i Havøysund kvelden før, og hadde fått en oppgradert leilighet, med utsikt mot Havøysund Bru. Han hadde nemlig gjort en dobbeltbooking. Havøysund bru forbinder Havøysund med fastlandet, og ble offisielt åpnet av Kong Olav V etter at Fv 889 var ferdig bygd utover hit. Før det var det bilferje hit fra Snefjord.  

Nå var vi klare for å fortsette mot nye opplevelser. Vi vil bare se oss litt om her i sentrum før vi forlater Havøya. 

Tettstedet Havøysund, som ligger på 71 grader nord, har i overkant av 900 innbyggere og er Måsøy kommunes administrasjonssenter. Den viktigste næringa i Havøysund er, i tillegg til fiskeri, to fiskeindustribedrifter og landets nordligste klippfisktørkeri. Som så mange andre steder i Finnmark ble Havøysund fullstendig lagt i ruiner av den tyske okkupasjonsmakten høsten 1944. 

Havøysund kirke er fra 1961 og har 300 sitteplasser. 

Rett etter brua starter Nasjonal Turistveg Havøysund som går mellom her og Kokelv. Herfra har vi fin utsikt over Trangsundet og Havøysund. Vi hadde kjørt denne turistvegen motsatt vei dagen før også. Dette ble den tredje tur/retur-strekningen vi kjører på denne turen. 

Vi har kjørt over høyden mellom Havøysund og Selvika. Her oppe er det en fantastisk utsikt over havet og veien vi skal kjøre videre. Den siste rasteplassen vi hadde stoppet ved i går kveld ligger innerst i bukta på andre siden av den lille halvøya som stikker ut i sjøen midt på bilde. 

Fem minutters kjøring forbi Snefjord rasteplass tar vi av Fv 889 og kjører noen hundre meter, bare for å se hva som er der. Da vi kommer til Slåtten snur vi igjen.

På nettsiden til Nasjonale Turistveger hadde vi sett et bilde av Sfinxn, også kalt Måsøyløven. Vi hadde sett etter den da vi kjørte andre veien, men ikke funnet den. Nå var vi på ekstra utkikk, og sannelig var den. Den store naturlige steinformasjonen har fått navnet sitt fordi den kan ligner en liggende løve. 

Den spesielle oppbygginga av Sfinxn, lag på lag med stein, minner oss veldig om lignende formasjoner som vi har sett i naturreservatet El Torcal de Antequera, i Spania. El Torcal de Antequera er en del av UNESCOs verdensarv. 

Ved Kokelv er vi ferdig med Nasjonal Turistveg Havøysund. Men vi kjører videre samme vei som i går, og mellom Kokelv og Smørfjord møter vi en liten flokk med reinsdyr. 

Det er nå vi må bestemme oss for veien videre i denne ferien. Den opprinnelige planen var å kjøre til Lakselv igjen og så videre til Karasjok og Kautokeino, og videre hjemover. Det var faktisk et stort ønske, men så var det bare det at det der var meldt et voldsomt regnvær, i tillegg til mye torden og lyn. Dette lokket ikke noe særlig, og dessuten følte vi at vi ikke var helt klar for å starte på veien hjem. Som jeg fortalte i innlegget i det vi kom til Tromsø med hurtigruta, som vi opprinnelig hadde billett til, så skulle vi velge om vi derfra skulle kjøre Finnmark eller Senja, Andøya og Lofoten. Det beste været skulle bestemme. Men ettersom vi likte oss så godt på MS Nordkapp så forlenget vi seilasen til Kirkenes. Da sa det seg selv at vi måtte kjøre Finnmark derfra. Nå hadde vi begynt å snakke om at kanskje skulle slå på stortromma og kjøre Senja, Andøya og Lofoten i tillegg. Vi visste at det da ville bli en lang ferie, men vi har jo mer enn nok tid. Som tenkt, så gjort. Dermed ble Alta nå neste mål.

Etter å ha passert Skaidi ser vi ganske fort flere flokker med reinsdyr. Her ser vi også mye av det samme som vi har sett tidligere, særlig over Børselvfjellet, død fjellbjørk. Mange av trærne ser ut som de er ødelagt av brann, men synderen er larver av to sommerfuglarter. Det heter seg at den indirekte årsaken kan være menneskeskapte klimaendringer, og at det kan ta 30-50 år før skogen kommer tilbake. Dette er et problem i store deler av Finnmark og Troms. 

Over fjellområdet Sennalandet er det lite trafikk og veien er god, så det går fort unna. Denne veien er ofte stengt om vinteren ettersom den er svært værutsatt. 

Før vi kommer inn til Alta går veien ned mot Altafjorden. Nå har vi kjørt langs alle de fem store fjordene i Finnmark som vi på skolen, for lang tid siden, lærte slik: Alle Piker Løper Til Vinduet. Det er bare det at vi nå har kjørt dem motsatt. Varangerfjorden, Tanafjorden, Laksefjorden, Porsangerfjorden og Altafjorden. 

Nordlyskatedralen i Alta sto ferdig i 2013. Katedralen er kledd utvendig med titan. Bygget er utformet som en spiral som svinger seg oppover bygningskroppen opp mot et klokketårn. Vi var der på en lørdag og katedralen var stengt. Stengt er det også på søndager. 

Like ved Nordlyskatedralen står en statue over Kristian Birkeland (1867-1917). Hans fulle navn er Olaf Kristian Bernhard Birkeland, og var en norsk professor i fysikk som løste nordlysets gåte. 

Hjemmeluft er en bydel Alta. Det er der Alta Museum ligger. Museet formidler Altas lange historie, fra steinalder og framover til dagens samfunn. Altas rike ressurser har tiltrukket seg mennesker til alle tider. I tillegg til bergkunst og verdensarv formidles her samisk og kvensk kultur, handel, Altasaken, nordlysforskning, tradisjonelle næringer og laksefiske i Altaelva, i tillegg til mye mer. 

Utenfor Alta Museum står den store globusen som forteller at dette er et verdensarvsted. 

Bergkunsten i Alta er en av de åtte norske stedene på UNESCOs verdensarvliste. Av de norske har vi tidligere vært på disse stedene: Bryggen i Bergen, bergstaden Røros, Vegaøyene, vestnorsk fjordlandskap (Geirangerfjorden og Nærøyfjorden). Vi har enda til gode å besøke: Urnes stavkirke, Struves meridianbue og Rjukan-Notodden industriarv. 

Altas verdensarv, som ble innskrevet på lista i 1985, består både av helleristninger og hellemalerier, de eldste over 7000 år gamle. Bergkunsten ble til over en periode på fem tusen år. I denne tiden var Alta en viktig møteplass, både for mennesker fra kyst og innland. Informasjonen fra Alta Museum har vi fra brosjyrer vi fikk på museet. 

I den snøfrie perioden av året leder de snekrede gangstiene deg gjennom verdensarvområdet ute. 

Bergkunsten på Hjemmeluft forteller om livet under polarhimmelen og midnattssol. Menneskene samarbeidet om jakt på rein, elg og bjørn, om hvalfangst og kveitefiske. De fisket torsk og sei, plukket bær og vekster, og de sanket egg. Båter var et viktig framkomstmiddel, og om vinteren var truger og ski godt å ha for å komme seg fram i dypsnøen. 

Graviditet og fødsel gjorde nok like stort inntrykk på menneskene den gangen som nå. Gleden og undringen over at livet stadig oppstår på ny, i forskjellige former, er felles for alle mennesker, uansett når eller hvor de levde, eller lever. I bergkunsten er det både gravide mennesker og drektige dyr. 

På bilde under kan en se verdens eldste bilde av et fangstgjerde for villrein. Rundt 30 reinsdyr er drevet inn gjennom åpningen, og flere er på vei inn. For mennesker som livnærer seg av jakt, fangst og fiske er det viktig at naturen går sin vante gang, at nytt liv blir skapt. På neste bilde kan vi se to elger som parer seg. 

Det er ikke bare båter på bilder under. Elgen er også nærværende. Framme i stavnen på mange av båtene er det nemlig et elghode. Dette er vanlig på bergkunstbåter på Nordkalotten for 5000- 7000 år siden. Elghodene var trolig skåret til av et stykke tre. Kanskje skulle elgens styrke og svømmedyktighet få båten trygt over vannet. 

Ser du nøye på bilde under kan du se en jeger med buen hevet foran en stor reinflokk. Bueskytteren på bilde er en mann, men det er ingenting i bergkunsten som tyder på at det bare var menn som jaktet og fisket. 

Helleristningene i Alta ble laget på svaberg i strandsonen. På grunn av landhevinga etter siste istid ligger de eldste ristningene i dag høyest i terrenget, 8-25 m.o.h. En vandring langs gangveien i Hjemmeluft blir derfor som en reise gjennom historien, hvor en kan følge utviklingen fra de eldste til de yngste figurene. 

Det var fra 1970-tallet og framover at mange helleristninger i Hjemmeluft ble malt røde. Dette var vanlig i Skandinavia for å gjøre ristningene mer synlig. Nå ønsker vi å få fram det autentiske i bergkunsten, og i 2010 startet et langsiktig arbeid med å fjerne maling. 

Stien fra hellerisningsområdet går innom Hjemmeluftbukta, som også er en del av Alta Museum. 

En del av verdensarven er også sporene etter forhistorisk bosetning. På bilde under kan en se restene av to hus fra steinalderen. De svake forsenkningene er markert med små stolper som viser utstrekningen på gulvet. 

Alta Museum har mange interessante utstillinger. Jeg tar her med premiesamlinga til en av Norges største idrettsmenn, og en av verdens beste skihoppere gjennom tidene, Bjørn Wirkola (1943-) som var født i Alta. Samlinga var en gave til museet i 2003 da Wirkola ble 60 år. 

Det har vært en hyggelig stopp på Alta Museum, hvor vi også benyttet sjansen til å spise lunch. 

Vi kjører over Kåfjordbrua før veien går langs Altafjorden. 

I Storsandnes fortsetter veien langs Langfjorden, en fjordarm av Altafjorden. Like etter at vi passerte Langfjordbotn forlot vi Finnmark og kjører inn i Troms. 

Over Kvænangsfjellet var det mye veiarbeid. Kvænangsfjelltunnelen, 3350 meter lang, ble åpnet i desember 2023. Denne veien er den eneste mellom Troms og Finnmark. Hver vinter har veien vært mye stengt under snøstorm, så det har vært viktig å sikre forbindelsen mot snøskred og vind. 

I Storslett besøkte vi familie, noe som var veldig hyggelig. Bilde under er med utsikt over Reisaelva. 

Vi er kommet til Laksvatn og har flott utsikt mot Lyngsalpene. 

I Nordkjosbotn forlater vi E6 og tar inn på E8. Da tar det ikke lang tid før vi er tilbake til Tromsø, hvor vi var innom med hurtigruta for fem dager siden. Du verden så mye vi har opplevd på denne tiden. Vi kommer Tromsdalen og ser Ishavskatedralen foran oss. Vi besøkte den mens hurtigruta lå til kai i byen, og vi gikk da over Tromsøbrua på vei tilbake til sentrum. Nå trodde vi at vi skulle kjøre over brua, men så viste det seg at den var stengt. Derfor ble det en omvei gjennom Tromsøysundtunnelen, en noe lengre tur. 

Ikke noe å si på utsikten fra hotellet. 

Når vi summerer opp denne dagen kan vi vel si at det har vært en transportetappe. Foruten stoppen i Alta og familiebesøket på Storslett har det vært mest bilkjøring. Men det gjør jo ikke noe når du kjører gjennom slik vakker natur. 

Dagens etappe. 

Dag 7: Fra Lakselv, om Skarsvåg og Nordkapp, til Havøysund

Dag 9: Fra Tromsø, over Kvaløya, langs Senja, til Bleik på Andøya. 

Dag 7: Fra Lakselv, om Skarsvåg og Nordkapp, til Havøysund.

Dagen før hadde vi kjørt over hele tre fjelloverganger, med gode veier og nydelig natur. Ikke lenge etter at vi denne dagen starter på E6 fra Lakselv, som ligger innerst i Porsangerfjorden, kjører vi brua over Stabburselva like før den munner ut i Porsangerfjorden. Elva, som renner gjennom Stabbursdalen nasjonalpark regnes som en av de bedre lakseelvene i Norge.

På vei mot Indre Billefjord kjører vi forbi en plass der det er godt tilrettelagt for måker å hekke. 

I Kolvik i Porsanger så vi en minnetavle over en tragedie vi ikke hadde hørt om. Ikke så rart kanskje ettersom vi i ettertid finner en NRK-artikkel fra 2011 som skriver om det de kaller "En glemt tragedie". Bestyreren på et barnehjem ba 17 år gamle Brita, som jobbet på hjemmet, gå i fjøset og gi kyrne småpoteter. Da hørte hun at hennes venninne Annie ropte at barnehjemmet sto i brann. Ingenting kunne gjøres for å berge bygningen, eller hindre at åtte barn og en ansatt omkom. En av dem var Britas tre år gamle lillebror som midlertidig bodde på barnehjemmet. Brita berget livet fordi hun hadde en jobb å gjøre i fjøset. 

Vi hadde hørt om trollene i Trollholmsund i Gearretnjárstáppát. Det er litt over 5 km fra E6 og ned til parkeringa. Derfra er det bare å ta seg 2,5 km til fots i vakker natur. Området er et fredet kulturminne. På et skilt står det at vegetasjonen i området er svært sårbar. Bålbrenning må bare skje på tilrettelagte steder, og bygging av varder er ikke tillatt. 

Vi ser oss tilbake der vi har gått. 

Det er veldig spesielt å gå ut mot trollene. Og på det andre bildet kan du kanskje se at vi nærmer oss.  

På et skilt i området kan vi lese at trollene er de særegne dolomittformasjonene du ser i strandsonen. 

Et samisk sagn forteller om hvordan de ble til: 

En flokk troll var på vei over Finnmarksvidda. De bar mellom seg en stor kiste full av sølv. Trollene kom først til Igeldas, før de fortsatte sin vandring utover fjorden. Folk likte ikke dette, så de fulgte etter trollene med båt og skjøt med kanoner etter dem. Etter hvert måtte trollene legge igjen kista med sølv. Da trollene kom til Trollsundet var det flo skjøt, og de viste ikke hvordan de skulle komme seg over Porsangerfjorden. Det ble for lenge å vente på fjære sjø, slik at de kunne vade over fjorden. Nå var gode råd dyre og de kom fram til at det beste ville være å bytte plasseringen av Trollholmen og Tamsøya. Tamsøya er så stor at den kunne strekke seg tvers over fjorden fra Trollholmsundet til Børselvnes. Da kunne de gå tørrskodd over. Men før de rakk å gjøre som tenkt, så steg solen opp og trollene ble til stein. Og der står de den dag i dag

Det er vakkert å gå andre veien, tilbake til bilen, også. 

Vi tar en pause ved Tana Sølv. 

I bygda Russenes forlater vi E6 og kjører E69 utover langs Porsangerfjorden. Etter nærmere 2,5 km ser vi en fantastisk fin rasteplass, innerst i en bukt, og bestemmer oss for å lunche her. 

Vi fortsetter videre langs den 120 km lange Porsangerfjorden.

Nordkapptunnelen skal ta oss til Magerøya. Den 6870 meter lange undersjøiske tunnelen går under Magerøysundet, på det dypeste 212 meter under havet.

Magerøya ligger nord for tregrensa, der grensa går helt ned til havnivået, så her finner du ikke trær. Og ja, det at tregrensa også måles i breddegrader var nytt for meg. Da lærte jeg noe i dag også. 

Etter å ha kommet ut av Nordkapptunnelen kommer vi ganske snart til Sarnes pop-up restaurant. 

Vi kjører forbi en plakat som forteller oss at vi snart kommer til Honningsvåg, verdens nordligste by. Vi kjører ikke ned dit ettersom vi hadde god tid til å se oss om i byen da hurtigruta hadde tre og en halv times stopp der. Vår vei går derimot videre mot Skarsvåg. 

På vei inn til Skarsvåg må jeg si at jeg synes det er spesielt å besøke dette stedet. Dette er et kjent navn for oss ettersom vi bor på et sted som heter det samme. Vi bor ikke akkurat i Skarsvåg, men det ligger 700 meter unna, i enden av gårdsveien vår. Både familie og venner har dette som etternavn. 

Skarsvåg er verdens nordligste fiskevær. Vi har lest at stedet hadde 60 innbyggere i 2020, men er usikker på om dette stemmer. 

Vi har forstått at det er fra et sted som heter Kirkeporten du best ser Nordkapp-platået. Om det er slik vet jeg ikke, men vi ville iallfall utforske det. Derfor tok vi oss opp åssiden i det vi kommer til Skarsvåg. Vi fikk følge av en flokk reinsdyr underveis. 

Vi fikk dagens andre lille trimtur, den første var ved Trollheimsund. Etter å ha kommet opp på åsryggen gikk vi stien ned til Mefjorden. På bilde under ser du åpningen i Kirkeporten, under der en turist går på klippen. 

På nettsiden til Nord-Norge kan vi lese at den naturlige fjellformasjonen Kirkeporten er et av miraklene langs den nordnorske kysten.  

Det er en fascinerende natur her ved kanten av Mefjorden, en fjordarm innerst i Vestfjorden. Fra Kirkeporten ser vi over fjorden til Nordkapp-platået. Vi vet ikke om det er riktig det vi har lest, at dette er den beste utsikten til platået, men vakkert er det uansett. Vi ser også den spisse utstikkeren på kanten av platået, Nordkapphornet. Både Kirkeporten og Nordkapphornet var samiske offersteder i førkristen tid. 

Vi går samme vei tilbake, og når vi er på toppen ser vi ned på tettstedet Skarsvåg. 

Vi ser at Skarsvåg kirke iallefall har besøk av en kirkegjenger. 

I Skarsvåg finner vi også Nordkapp Jul og Vinterhus. Her kan du, i tillegg til juleting, kjøpe kaffe og vafler. 

Veien, som har en bra stigning, opp til Nordkapp ble ferdig i 1956. Vi nærmer oss og kan se den hvite runde kystradaren som står på taket av Nordkapphallen foran oss. 

I 1873 avduket norsk/svenske Kong Oscar II kongemonumentet på Nordkapp. 

Fjellklippen ruver 307 meter over Nordishavet og globusen markerer at dette er lengst nord i Europa. Det vil si, på fastlandsnorge er det Kinnarodden som er det nordligste punktet, ettersom Nordkapp ligger på en øy. 

Det var et flott vær denne dagen, men vi var spente på om tåka ville holde seg unna under besøket på Nordkapp. Det gjorde den, men i det vi dro kom den snikende over kanten av platået.

Monument "Midnattsolvegen" markerer sluttpunktet for Midnattsolvegen, som begynner i Piteå i Sverige og slutter her på Nordkapp, etter ca. 1200 km. Monumentet, som ble avduket i 1984, står på steiner fra alle de tolv kommunene i Norge, Sverige og Finland, som veien går gjennom, og navnene på kommunene er gravert inn i steinene. På toppen er en kompassnål som peker nordover. Denne informasjonen fant vi på nettsiden til Digitalt Museum. 

Nordkapphallen, bygget i stein, ble satt opp i 1959. I 1988 ble bygget utvidet og ni år senere ble det bygd en ny inngangshall. Deler av bygget er lagt inn i selve fjellklippen. Dette ser vi på nettsiden til Visitnordkapp. 

Inne i Nordkapphallen finner vi blant mye annet St. Johannes Kapell, verdens nordligste kapell. Dette lille kapellet, som har 15 sitteplasser, berørte meg veldig, derfor er det dette jeg tar med bilder av inne i hallen. 

På et oppslag utenfor kapellet leser vi at det på Nordkapp møtes mennesker fra hele verden og fra ulike kirkesamfunn. St. Johannes Kapell er derfor et økumenisk, et tverrkirkelig, kapell. Her kan alle, uansett tro, finne rom for ettertanke og meditasjon. Kapellet har bare tre symboler, Kristus, korset og duen, de eneste symboler alle kirkesamfunn kan enes om. Musikken som spilles dempet her inne er komponert av Jan Garbarek, en av Norges dyktigste jazzmusikere. St. Johannes Kapell ble innviet St. Hansdagen i 1990 og er vigslet for alle kirkelige handlinger. Det brukes ofte til dåp og vielser. 

Bilde under er tatt gjennom bilvinduet i det vi forlater Nordkapp. Tåka ligger lett over landskapet. 

Du ser veien langt framover på Nordkapphalvøya. 

Utsikten er fantastisk der vi kjører ned fra Nordkapplatået. Til venstre, midt på bildet, ser vi Scandic Nordkapp og Nordkapp Camping. 

Like før vi skal forlate Magerøya gjennom Nordkapptunnelen skal vi over Veidnesbrua. Vi bestemmer oss for å ta en matbit ved brua. 

Som så mange andre stopp her i Finnmark er det ikke lang vei for de som senere på året vil plukke multer. 

Vi fortsetter motsatt vei av det vi hadde kjørt tidligere på dagen langs Porsangerfjorden.

Det begynner å bli kveld, men sommerkvelden er lys, sola går jo aldri ned her på denne tiden. Derfor føler vi oss ikke klar til å stoppe enda. Så når vi kommer til Smørfjord og ser skilt til Nasjonal Turistveg Havøysund svinger vi av og inn på Fv 889. Opplysningene jeg har med herfra er for det meste fra nettsiden til Nasjonal Turistveg. 

Første rasteplass på Nasjonal Turistveg Havøysund er Storberget, like før vi kommer til Kokelv. Første utbygging av vei hit var en grusvei fra Smørfjord i 1938. 

Storberget ligger på en slette ovenfor den 12 km lange Russelva, like før den munner ut i Revsbotnfjorden. Nasjonale Turistveger, 18 stykker tilsammen, er vakre kjøreturer rundt i Norge, fra Jæren i sør, til Varanger i nord. På disse bygges rasteplasser med spektakulære utsiktpunkter, kunst og toaletter. Her på Storberget kunne vi derimot ikke finne sistnevnte. 

Vi kjører utover langs Revsbotnfjorden. Jeg blir aldri mett av naturen her nord. Veien ut til Havøysund skal vise seg å gå gjennom øde klippelandskap. 

Rasteplassene kommer ganske tett her på Nasjonal Turistveg Havøysund. Neste stopp, Lillefjord, finner vi allerede etter 14 km fra Storberget, innerst inne i en liten hårnålssving av veien, i en fjordarm av Revsbotnfjorden. Stedet består av et servicebygg og en bru som går over Fosselva. Der starter en sti som går langs elva opp til en flott foss og "Kjærlighetsbenken". Det begynner å bli seint på dagen så vi står over denne vandringa, så får vi heller se hvordan det blir på tilbaketuren. For også her må vi kjøre samme vei tilbake for å fortsette ferien.

Når vi kommer til Snefjord så ligger også denne rasteplassen i munningen av en elv. Her renner Snefjordelva, som har gode forhold for laksefiske, ut i Snefjorden. Tre rastebokser er plassert slik at uansett hvilken vei vinden blåser så finner du le. 

Veien, som ble anlagt fra Smørfjord til Kokelv i 1938, ble forlenget til Snefjord og åpnet i 1975. Fra da hadde den lille bygda fergeforbindelse til Havøysund. Veien ut til Havøysund var ferdig i 1988. Kong Olav V foretok åpningen av denne veistrekningen. Samtidig ble ferjesambandet fra Snefjord til Havøysund lagt ned. 

Naturen blir bare mer og mer spektakulær jo lenger ut på Porsangerhalvøya vi kommer. 

Vi har kjørt over flere høytliggende steder når vi kommer til rasteplassen ved Selvika, som ligger ved Sandbukta, innerst i vika. Du kan skimte stedet midt på bilde under. 

Selvika rasteplass sto ferdig i 2013. 

Ned til stranda bukter det seg en gangveg med vegger i betong. 

Ved stranda er det bygget en grillplass. Her er både kulturminner og tuftefelt fra yngre steinalder samt samisk kultur. 

Ved Selvika rasteplass står også det en minnetavle for å hedre Johan J. Jakobsen, samferdselsminister i Norge i perioden 1983 til 1986. Han ble kåret til æresborger av Måsøy kommune og gitt navnet Havøysundveiens far. 

Veien videre er både bratt og svingete. Like før vi kommer til Havøysund Bru får vi selskap av en liten flokk reinsdyr i veien. Her slutter også den omlag 66 km lange Nasjonal Turistveg Havøysund. 

Havøysund Bru tar oss over til øya Havøya hvor det lille fiskeværet Havøysund ligger. Det var tre dager siden vi var ved kai i Havøysund, på vår reise med Hurtigruta fra Trondheim til Kirkenes. Nå var det bare å finne leiligheta vi hadde reservert. 

Tenk å være så heldig å se det aller nordligste i landet vårt i slikt et nydelig vær. Nå tar vi natt her i Havøysund. 

Dagens etappe.



Dag 6: Fra Vadsø, om Berlevåg, til Lakselv 

Dag 8: Fra Havøysund, om Alta, til Tromsø