Vi sov godt i leiligheta vi leide i Vadsø og spiste en rolig frokost. Vi fortsatte så på Nasjonal Turistveg Varanger til Varangerbotn der den starter, eller slutter om du vil. Men før det passerer vi Vestre Jakobselv. Denne veien hadde vi også kjørt dagen før, en av mange tur/returveier på denne turen.
I Varangerbotn er vi tilbake på E6, og veien er ikke lang til Tana bru. Der forlater vi E6 igjen og kjører Fv 890 langs østsiden av Tanaelva.
Vi fulgte Tanaelva helt til der den munner ut i Tanafjorden. Her er ikke veien så bra som vi hadde opplevd tidligere. Nå skal vi over Kongsfjordfjellet.
Det går unna i 90 over vidda. Det er nesten ikke trafikk.
Vi nærmer oss den regulerte innsjøen Geatnjajávri, eller Gednjevannet på norsk.
Ikke lenge etter Geatnjajávri tar veien til Båtsfjord av. Vi kjører ikke dit, men fortsetter mot Kongsfjord. Fra Geatnjajávri renner Kongsfjordelva, eller Getnjejohka på samisk, og veien går langs den innimellom.
Vi kjører forbi en hyttebebyggelse på østsiden av Dávgeluoppal, eller Buretjernet. Dette er en innsjø i Berlevåg kommune, som vi nå kjører gjennom.
Etter hvert svinger Kongsfjordelva av mot øst der den munner ut i Austerbotn, som ligger sør for Kongsfjord.
I det vi kommer ned til Kongsfjorden ser vi Kongsfjord, det som en gang var et travelt fiskevær. Fra midten av 1980 har stedet vært preget av fraflytting, og i 2017 var det bare 32 fastboende her. Ettersom Kongsfjord ikke ble ødelagt under 2. verdenskrig kan vi her se hus som er bygget før krigen. Fram til 1954 hadde Kongsfjord Hurtigrute-anløp.
I det vi kjører inn mot det lille tettstedet ser vi at også her er det motstand mot den ødeleggende vindkraftindustrien. Som motstandere mot utbygginga som raserte vår egen kommune så synes vi det er galskap at det skal bygge monsterturbiner i denne nydelige landsdelen.
Vi har hørt om det gamle landhandlerstedet her i Kongsfjord. Dessverre var stedet stengt. Om det var fordi det var for tidlig i sesongen, i første halvdel av juni, vet vi ikke.
Ved døra til butikken henger bevis på at stedet har mottatt Olavsrosa. Dette er et kvalitetsmerke som deles ut av stiftelsen Norsk Kulturarv for bl.a. å ha et opplevelsestilbud med basis i norsk kulturarv. På nettsiden til Norsk Kulturarv leser vi at dette er ett av Finnmarks best bevart handelssted. Bygningene er fra rundt 1900 og bygget etter inspirasjon fra Russland. Butikken har også en café der det serveres vafler og lokal mat.
Bare et par minutters kjøring fra landhandleren, og noen få hundre meters avstikker fra Fv 890, ligger Veines, på en halvøy. Ytterst på halvøya ligger Veines fort, eller Veinesodden batteri som fortet også heter. Vi har sett mange slike fort, så ut dit kjørte vi ikke.
Vi har tenkt oss til Berlevåg, og dit har vi enda en halvtimes kjøring. Vi kjører nå Ishavsveien som den er kalt, langs Vestre Risfjorden.
Vi har rundet Nålneset, og ser Sandfjordfjellet foran oss.
Her, i Løkvika,ved Sandfjorden, midt i den fantastiske fine naturen, utspant det seg en dramatisk hendelse på begynnelsen av 1940-tallet. På et skilt på stedet kan vi lese at året er 1941, tyskerne har invadert Finnmark. Bare omkring Berlevåg har fienden stasjonert omlag 2300 mann. Tilsammen på Varangerhalvøya, med ytre del av Tana, nær 9000 mann. Her i Løkvika bodde det to familier, med tilsammen 14 barn. De ser daglig konvoier av skip på vei østover, og flere av dem angripes og senkes av allierte fly og undervannsbåter. I fjæra er det godt med rekved, både til brensel og husbygging. En gruppe partisaner flytter skjulestedet sitt fra Nålneset opp i fjellet ved Løkvika. Kontakt med de sivile etableres, mat, materiell og opplysninger skifter side. Norske og russiske menn, med opplæring i motstandsarbeid fra Russland, sender daglig meldinger østover om de tyske troppenes bevegelser. Økt angrep på tyske konvoier fører til at tyskerne fatter mistanke og 10. juli aksjonerer de. Partisanene flykter og flere sivile, deriblant de voksne i Løkvika arresteres. Den 17. august samme året dømmes elleve menn for å ha motarbeidet det tredje riktet, henrettelsene skjer dagen etter. Kvinnene sendes til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Tilbake her i Laukvika står tomme bygninger. Tragedien er et faktum.
Her, midt i det vakre kystlandskapet ved Sandfjordbukten, er det en lang sandstrand. Dette området, med den spesielle naturen, er et landskapsvernområde, og det er ikke lov med camping her.
Veien går langs Barentshavet og rundt Sandfjordfjellet.
Vi passerer Storsteinbukta og kommer fort til Kjølnes fyr.
Vi leser på opplysningsskiltet ved fyret at det på Kjølnes ble etablert en enkel form for fyrvirksomhet i 1900, med en liten parafinlykt. Etter krav fra lokale fiskere kom et klassisk støpejernsfyrtårn på plass i 1916. Under 2. verdenskrig tok tyske styrker kommandoen på fyret. Da okkupasjonsmakten trakk seg tilbake høsten 1944 ble anlegget fullstendig jevnet med jorda. Under gjenreisninga etter krigen ble hele anlegget bygget på nytt, og denne gangen i en helt ny stil. Anlegget ble tegnet av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas og er anlagt i funkisinspirert stil og består av jernbetong. Kjølnes fyr ble avbemannet i 1994. I dag har Kystverket et samarbeid med lokale aktører, for at fyret skal være tilgjengelig for allmenheten. Staten ved Kystverket eier fyrstasjonen, som er fredet etter kulturminneloven.
Det skal være mulighet for både servering og overnatting på fyrstasjonen. Iallefall har det vært det tidligere. Bortsett fra to turister personer som ruslet rundt på området så vi ingen. Men da jeg tittet inn et av vinduene så jeg både en uoppredd seng og en pc. Så kanskje kan en fortsatt overnatte her, men servering så vi ikke noe til.
To dager etter at vi anløp Berlevåg med hurtigruta er vi tilbake her. Berlevåg ligger nordvest på Varangerhalvøya og har fortsatt fiskeri som den viktigste næringen i lokalsamfunnet. De fleste av de omlag 800 - 900 innbyggerne i kommunen arbeider i fangst- eller mottaksleddet. Det finnes tre aktive fiskemottak, en kongekrabbeprodusent og en stor hjemmeflåte.
På nettsiden til kystmuseet i Berlevåg kan vi se at under 2. verdenskrig ble stedet okkupert av omkring 2000 tyske soldater. Det ble bygget både flyplass, kystartellerifestning og en fangeleir. Flere enn 440 sovjetiske soldater og sivile satt i fangeleiren. Fra Berlevåg kommune ble 1140 personer tvangsevakuert høsten 1944, mens 450 personer ble igjen og overvintret i huler eller dro over til Kongsfjord. De som ble igjen i Berlevåg bygde provisoriske hus etter krigen med treverket fra rullebanen på flyplassen. Etter frigjøringa av Norge 8. mai 1945 ble brakker fraktet nordover, og gradvis ble permanente hus satt opp.
Vi rusler litt rundt nede ved Berlevåg Havnemuseum, og besøker selvfølgelig også museet.
Vi hadde vært innom Berlevåg med hurtigruta to dager tidligere. Havna her ligger innenfor to moloer. Den nå gode havna, ut mot det åpne Barentshavet, gjør at de fortsatt kan drive et aktivt fiskevær her. Men det har vært mange utfordringer, og tilbakeslag. Arbeidet med den ene moloen startet i 1913. I 1932 ble den ødelagt av havet, og på grunn av krigen ble den ikke bygd opp igjen før etter at freden kom. Enda en gang ble moloen ødelagt, i 1959. I 1964 var den endelig ferdig gjenoppbygd igjen. Da ble arbeidet på den andre moloen startet. I 1973 kunne Kong Olav V åpne hurtigrutekaia i Berlevåg. Nå var det trygt for de store skipene å legge til kai innenfor moloen.
Den gamle ekspedisjonsbåten Pramma har fått et eget hus på museumsområdet. Den ble brukt til å ekspedere Hurtigruta, under den tiden da hurtigruta ikke kunne gå til kai i Berlevåg. Når passasjerene ikke kunne entre hurtigruta opp en leider på grunn av dårlig vær, ble de plassert i en seildukkurv, eller hva jeg skal kalle det, og heist ombord med hjelp av en kran. Dette kunne være en nervepirrende opplevelse i regn, snø, sludd, mørke og sjøgang.
På Berlevåg Havnemuseum kan vi se en egnebu hvor lina ble egnet.
Museet har også et rom som viser bomiljø i et fiskevær.
Opplysningene jeg har om Berlevåg er stort sett hentet fra nettsidene til kommunen, Berlevåg Havnemuseum og Nord-Norge, i tillegg til opplysninger vi fikk på museet.
Etter besøket i Berlevåg er det bare å kjøre samme vei tilbake til tettstedet Tana bru. Som til alle steder ytterst på halvøyene i Finnmark er det bare en vei, så slik må det bli. Derfor kjører vi over Kongsfjordfjellet igjen og ned til Tanaelva.
Vi tar en stopp og ser oss tilbake ned Tanaelva.
I det vi kommer til Tana bru tar vi en pause ved rasteplassen Perhovapa. Fascinerende er en 12 meter høy fluestang av jern, laget av Reidar Wigelius (1945 - ). På NRKs nettside kan vi se at materialet som ble brukt i flua er jern og wire fra den gamle broen i Tana som ble sprengt av tyskerne i 1944, og som ble liggende på bunnen av elva i mange år før restene ble tatt på land. Snella og stanga er laget av annet materiale. Tanaelva er et varig verna vassdrag og er det største, og historisk viktigste, laksevassdraget i Norge, så på den måten passer fiskestangmonumentet godt her.
Etter å ha kommet over brua ved tettstedet Tana bru kjører vi 25 km langs vestsiden av elva. Ved bygda Rustefjelbma svinger vi av og fortsetter på Fv 98, som også heter Tanafjordveien. Her ligger Tana kirke fra 1964, som vi tar en stopp ved.
Ved Tana kirke står et minnesmerke, og på en steintavle kan vi lese følgende:
Det står flere slike steintavler rundt minnesmerket. På forskjellige språk står den samme teksten.
Minnesmerket heter "Muitu - Erindring"er laget av den samiske kunstneren Annelise Josefsen (1949 - ) og ble avduket i 2014, under 70-årsmarkeringa for å minnes da freden kom til Øst-Finnmark, i november 1944. Det skjedde akkurat her, derfor er også minnesmerke plassert her.
Selve monumentet er så stort at en kan stå inne i det.
Vi nærmer oss Torhop.
Vi er kommet til Vestertana, som ligger i en fjordarm innerst i Tanafjorden.
Vi skal nå over vakre Ifjordfjellet, et navn vi har hørt ofte på radioen, særlig i de periodene været er dårlig og veien stengt i vinterhalvåret. Nå er det ikke noe problemer å kjøre denne fine veien, selv om det, nå midt i juni, enda ligger snø helt ned ved veien, og det er is på vatna vi passerer.
Dette skiltet er ikke et uvanlig syn langs veiene i Finnmark.
I Ifjord, innerst i Laksefjorden, er det slutt på Tanafjordveien, men Fv 98 fortsetter. Nå skal vi over enda en fjellovergang før vi tar kveld, Børselvfjellet med sine 177 moh. på det høyeste. Vi har sett mye fjellbjørk denne dagen., og mye av den vi har sett ser ut som den er ødelagt av brann. Da husker vi at det er larver av to sommerfuglarter som har ødelagt skogen i store deler av Finnmark. Det sies at den indirekte årsaken kan være menneskeskapte klimaendringer, og at det kan ta 30-50 år før den kommer tilbake. Vi skal komme til å se mye mer av dette triste synet senere.
I Lakselv tar vi inn på et rom for natten, på et motell som ligger på en campingplass. Lakselv er et tettsted Porsanger kommune, med noe iver 2200 innbyggere.
 |
| Dagens etappe. Dag 5: Fra Båtsfjord til land i Kirkenes. Bil til Grense Jakobselv, Hamningberg og tilbake til Vadsø |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar