tirsdag 9. juli 2024

Dag 2. Fra starten av Helgelandskysten, på land i Bodø og Svolvær, til Trollfjorden.

 Vi hadde gått til køys på MS Nordkapp rett etter at vi forlot  Rørvik, og satte vekking til kl. midnatt. Vi ville så gjerne ha med oss Torghatten og anløp Brønnøysund. 

Klokka er kvart på ett, på natta, og vi seiler mot  Torghatten. Vi hadde gått opp til det kjente hullet i fjellet da vi kjørte Kystriksveien sist sommer. Det var i dette fjellet den forferdelige ulykka skjedde i mai 1988 da et Widerøe-fly styrtet på vei inn til Brønnøysund. Alle de 36 ombord mistet livet. 




Dersom du kjører bil til Torghatten må du over denne brua i Brønnøysund for å komme dit. Torghatten sees midt under brua på bilde under, der vi ser oss tilbake. 


Vi var innom Brønnøysund da vi kjørte Kystriksveien, både nord- og sørover.  På Åboskjæret kan vi se "Steinar Breiflabb" som er en del av Skulpturlandskap Nordland. Den 70 meter lange skulpturen av Erik Dietman er oppkalt etter hvalfanger og politiker Steinar Bastesen. 


Det kan vel neppe bli vakrere enn innseilinga til Brønnøysund denne natta. Fjellkjeden lengst bort er Syv Søstre. 



Da MS Nordkapp forlot Brønnøysund gikk vi til sengs igjen. Litt merkelig kanskje, men vi sovnet tvert. Klokka tre var det opp igjen. Da var det Syv Søstre vi ville få med oss. Dette var også et gjensyn fra sist sommer, men vi hadde hørt at fjellkjeden skal være ekstra fin fra sjøsiden. 


Etter noe over en time var vi igjen i seng, sovnet godt og sov til neste morgen. Første gang vi var våkne var det nesten ingen andre å se på skipet. Men denne andre gangen lå det noen få og sov på benker, det var nok noen som hadde kommet ombord i Brønnøysund og som bare skulle en kort strekning. Slik var det da vi tok Hurtigruta fra Molde til Bergen. Er det bare en natts seiling kan du nemlig reise uten lugar. 

Vi hadde sovet oss gjennom anløpene Sandnessjøen og Nesna, steder vi også har vært før. Men vi var tidlig opp for vi måtte jo få med oss at vi passerte Polarsirkelen. 

Like før kl. åtte på morgenen krysser vi Polarsirkelen, som står på øya Vikingen. Vi passerte Polarsirkelen på vår tur langs Kystriksveien også, det var på ferja mellom Kilboghavn og Jektvik. Ferja vi tok da seilte lengre mot land, og det var Polarsirkelen på fastlandet vi så den gangen. 


Over passasjerene på MS Nordkapp kan vi se fjellet Hestmannen. 


Med utsikt inn mot Svartisen


Vi seiler mellom Åmnøya og Meløya. 



Vi nærmer oss Ørnes på formiddagen. 



Vi ankommer Ørnes. 


Utenfor Reipå 


Litt senere på dagen blir det Polarsirkeldåp på dekk 7. Skipet får besøk av værguden Njord, og de som vil blir døpt med at vann med isbiter blir øst ned i nakken. Selvfølgelig gjorde vi det, og særlig ettersom vi fikk en liten snaps etterpå.





Til venstre ser vi Fugløya, som er et av det viktigste fuglefjellene i Norge. Øya er også vernet som naturreservat. 




Vi nærmer oss Bodø. 


I Bodø lå skipet i noe over to timer. Der var det utflukt til Saltstraumen for de som har meldt seg på det. Vi ønsket bare å rusle rundt i byen. 

Da vi besøkte Bodø forrige sommer hadde vi, av en eller annen merkelig grunn, ikke besøkt Bodø Domkirke. Det viste seg at kirka ikke var åpen i dag. På nettsiden til Den norske kirke kan vi lese at kirken brant ned 27. mai 1940 da Bodø ble bombet. I september samme år ble det bestemt at det skulle bygges en ny kirke på branntomta. Etter krigen ble kirken bygd opp, den ble innviet i 1956, og ble utnevnt til domkirke. Det ble stor diskusjon om kirken, særlig at klokketårnet er frittstående. Kirken ble totalfredet av Riksantikvaren i 2002. Klokketårnet består av 12 frittstående betongsøyler. Den har verdens nordligste klokkespill, innviet i 2012. 


På sørveggen henger en skulptur av Nordlands egen dikterprest, Petter Dass. På vestfronen henger en stor Kristusfigur, Christus Victor. Begge er Kristoffer Leirdals verk. 



Ved foten av klokketårnet står denne minnetavlen. 


Bodø Rådhus minner mye om en kirke. Også det gamle rådhuset ble bombet i 1940. Nytt ble ikke bygget før 1959, og først offisielt åpnet i 2019. 


Vi benyttet anledningen til å spise lunch før vi gikk tilbake til MS Nordkapp, og etter hvert sa farvel til Bodø. 



Da vi seilte langs øya Landegode ble det annonsert et nytt interessepunkt av mannskapet på MS Nordkapp, Landegode fyr. Fyret fra 1902 ligger på holmen Eggesøya, like nord for Landegode. I 1989 ble det automatisert, og avbemannet i 1993. Dette ifølge Store norske leksikon. 


Vi ser tilbake på Landegode og Landegode fyr. 



Vi seiler langs Vestfjorden og skuer mot Lofotveggen. 



Vi hadde gledet oss til å se Stamsund i Lofoten. I 1991 reiste vi nemlig på vår første "ryggsekktur". Guttene våre var 14 og 11 år gamle, og vi hadde tatt Hurtigruta fra Harstad og hit til Stamsund. Den gangen reiste vi med tog til Fauske og buss til Harstad. Etter å ha bodd på en meget enkel rorbu her i Stamsund tok vi buss videre i Lofoten, til Å, før vi tok ferje fra Moskenes til Bodø, og fly til Trondheim. Det ble dessverre litt lite tid nå til å gå i land her i Stamsund, men senere i bloggen er vi tilbake her. 




Vi har forlatt Vestvågøya og seiler utenfor Henningsvær, som ligger helt sør på Austvågøya.  


Vi kan se en av de mange broene som går mellom øyene og som utgjør Henningsvær. Kl er 20.30 og sola er høyt på himmelen. Skal tro om vi får se midnattsola denne natta?


Sør for Kabelvåg møter vi MS Havila Capella. Det tilhører det norskeide selskapet Havila Kystruten, som også, slik som Hurtigruten, seiler strekningen Bergen-Kirkenes. 


MS Nordkapp har ikke anløp Kabelvåg, så vi seiler bare forbi. 


På god vei inn til Svolvær, som er det neste anløpet. 


Fiskarkona ønsker oss velkommen. Skulpturen ble laget av Per Ung (1933-2013) og står på et skjær ytterst på moloen ved innseilinga. På Lofoten.com kan vi lese at bronseskulpturen, fra 1999, er 4,5 meter høy og hilser fiskerne som er på utror. Samtidig er hånden til ly mot været der hun speider utover havet, med bekymring om hun får mannen sin helskinnet hjem i kveld også. 



Fiskehjellene er uten fisk nå. 





Svolvær er med sine omlag fem tusen innbyggere den største byen i Lofoten. Her er mange restauranter, hoteller og det er mye å være med på. Svolvær er også et godt knutepunkt for transport med ferger, hurtigbåter, busser og fly. Dette kan vi lese på nettsiden til Visit Lofoten. 


Hurtigruta lå ved kai i 55 minutter, så vi hadde tid til å rusle litt langs kaiene. 


Trubaduren Jack Berntsen (1940-2010) står på sokkel i Svolvær. Som ung voksen kom han hit, og bodde her resten av livet. 





Vi likte oss veldig godt i Svolvær, og skulle gjerne hatt bedre tid her. 



I det vi seiler mellom øyene Stormolla og Årsteinen, som ligger helt sørvest på Hinnøya, serveres det en liten smak av fiskesuppe på dekk 7. Årsteinen har forøvrig veiforbindelse med Digermulen. 


Neste høydepunkt denne dagen, som har vært en helt fullkommen dag, er Trollfjorden. På Hurtigrutens hjemmeside kan vi lese at Trollfjorden skjærer seg innover mot Austvågøy fra vestsiden av det 25 kilometer lange Raftsundet, et veldig smalt sund mellom Austvågøy og Hinnøya. Munningen inn til Trollfjorden er bare 100 meter bred, og her seiler hurtigrutene inn når været tillater det. 

Det er trangt inne i Trollfjorden. Det er så vidt skipet får plass mellom de høye fjellene, som Trolltinden som er hele 1045 meter over havet.


Innerst inne i Trollfjorden snur skipet helt rundt, ikke bare en gang, men to ganger. Og vi ombord ble bedt oss om ikke å vekke trollene som holder til her. 



Før vi forlater Trollfjorden må vi fortelle historien om det som skjedde her i 1890. Da brøt det ut kamp mellom fiskere her inne i fjorden. Alle ville ha mest mulig av den fisken som hadde svømt inn hit. De store dampbåtene hadde kastet garn som stengte fisken inne i fjorden, noe som fiskerne i de mindre båtene ikke aksepterte. Slaget er omtalt i den klassiske romanen "Den siste viking" av Johan Bojer, og også i Gunnar Bergs maleri "Trollfjordslaget". Vi har forøvrig sett spelet "Den siste viking" på Kystens Arv i Stadsbygd. 


I det vi seiler ut av Trollfjorden er det midnatt, men vi har ikke tenkt å gå til sengs enda. Vi forsto at i natt kunne vi få se mitnattsola, dersom bare sola ikke går ned bak et fjell. I tillegg så ville vi ha med oss det veldig korte anløpet i Stokmarknes klokka halv to. 

Ved utløpet til Trollfjorden.