onsdag 28. februar 2018

Lucca i Italia.

Lucca er en nydelig middelalderby, full av historie. Innenfor den massive muren rundt hele gamlebyen er det nesten ikke biler. Muren er en av Europas best bevarte fra middelalderen og ble bygd i tre perioder, sist fra 1550 til 1700. Den er en veldig populær turistattraksjon i byen. Da den ikke lengre ble bruk militært ble det mulig å både gå og sykle på den over 4 kilometer lange, 12 meter høye og 30 meter brede muren. Det er også populært å ha picnic her. Innenfor bymuren bor ca. 10 000 av hele byens rundt 90 000 innbyggere.

Lucca er en veldig gammel by, grunnlagt av etruskerne, og ble en romersk koloni i 180 f. Kr.  Fra 1160 ble Lucca selvstendig republikk. I 1806 ble byen overtatt av Napoleon og det ble et fyrstedømme som ble drevet av hans søster Elisa Bonaparte og hennes mann. I 1847 ble Lucca underlagt Toscana.


Piazza Anfiteatro er et nydelig ovalt torg. Her lå det tidligere et gammelt amfiteater, derav navnet. Rundt plassen er det restauranter, barer og små butikker. Bygninger er bygd hele veien rundt og for å komme inn til plassen må du gå gjennom bueganger som ble bygget for 2000 år siden. De samme buegangene som gladiatorer, og dyrene de skulle kjempe mot, brukte i sin tid.

Piazza Anfiteatro.


På Piazza Anfiteatro står et stort hode i bronse av kunstneren Igor Mitoraj. Kunstverket heter Tindaro. Mitoraj ble født i Tyskland i 1944 og døde i Paris i 2014. Vi har tidligere sett et tilsvarende kunstverk av samme kunstner i Krakow.


Duomo di San Martino er fra år 1000- til 1200-tallet. Katedralen er bare helt nydelig, og er et sted pilegrimer, som oss, ønsker å besøke.

Duomo di San Martino.


Volto Santo de Lucca sees bak den midterste søylen.


Det lille åttekantede kapellet inne i katedralen inneholder Volto Santo de Lucca, Luccas hellige ansikt. Dette viktige relikvie som framstiller ansiktet til Jesus ble skåret i tre av en av hans disipler, Nikodemus. Det er ikke helt enighet om dette er ekte eller en kopi av det opprinnelige.

Volto Santo de Lucca.






Tintoretto, en av Italias største malere, sin versjon av Nattverden. 1592-94. 


Inne i katedralen finnes en labyrint. Den skal visstnok forestille en klassisk metafor av sjelens tøffe vei mot Gud, og er derfor også et symbol på den franciskanske pilegrimsreisen som vi nå nettopp hadde avsluttet.


Middelalderkirken Chiesa di San Michele in Foro er nydelig, både ut- og innvendig. Bygginga av kirken ble startet i 1070.




Vi rusler langs Via del Fosso, en av de mest karakterisiske gatene i Lucca. Kanalen som deler hele gata ble bygget i 1376. 


Basilica di San Frediano er en middelalderkirke og en av de vakreste i Lucca. Den er fra 600-tallet, men slik den ser ut i dag er fra 1112 til 1147. Mosaikken på fasaden er fra 1200-tallet og viser de 12 apostlene og Kristi himmelfart. 


Vi kom vandrende til Lucca etter å ha gått Via Francigena 655 km fra Store St. Bernard-pass. Allerede nå visste vi at vi skulle tilbake til denne fantastiske byen om bare et halv år, for å gå videre til Roma. Vi hadde allerede bestilt fly tilbake, og vi ville bo på samme sted her i Lucca. Hjemreisa nå skulle gå med fly fra Milano, men vi ville først ta et lite opphold i Firenze. Dit ville vi ta tog, og på vei til jernbanen neste morgen gikk vi forbi katedralen.

Vi runder katedralen og går gjennom en av buegangene i bymuren og ut av gamlebyen. 



mandag 26. februar 2018

Dag 26: Fra Camaiore til Lucca.

Så er vi kommet til siste dag på veien for denne gang. Vi var spente på om regnet som var meldt denne dagen ville komme. Det virket truende underveis, men vi var heldige. 



Denne dagen skulle vi få prøve oss på både motbakker og nedoverbakker. Opp mot Montemagno gikk det godt oppover.



Vi er kommet til Valpromaro.



Vi går inn i Piazzano, enda en trivelig landsby.



Vi ser oss tilbake på Piazzano, og kommer ganske snart til kirkegården i landsbyen. Den er ikke stor, men det er heller ikke byen. Så da trenger de vel den ikke større. 



Det var like før vi startet på en bratt nedstigning. Sola gjorde til at oliventrærne skinte som sølv. 


Nedover dalen var det blankskurte berg. Hadde det regnet kunne det ha vært vanskelig å gå her. 

Da vi kom ned til veien Via delle Gavine viste enda et pilegrimsmerke at vi var på riktig vei. Herfra var det mange proffe syklister på veien, det er nok utmerkete forhold for bakketrening her. 


Ikke alt som stilles ut som "kunst" er like vakkert. Det vi så på denne gården var iallefall litt av hvert. 



Vi krysser elva Serchio over brua Ponte San Pietro. Midt på brua står en stor statue som forestiller Sankt Peter som holder et kors, og en nøkkel til himmelriket. 



Så fort vi var over brua gikk vi til venstre og fulgte elva i tre kilometer. Her var det veldig fint å gå, og det var mange benker å sette seg ned på dersom det var behov. Det var tydelig at dette området blir mye brukt av lokalbefolkninga. 


På vei inn i gamlebyen i Lucca passerte vi Porta Donato og kom på innsiden av den massive bymuren som strekker seg rundt byen. Da kunne vi gratulerer oss selv med at vi hadde greid å gå denne første delen av Via Francigena. Da vi slo av vår Endomondo for siste gang viste strekningen hele 650 km. Hver morgen hadde vi slått den på da vi forlot overnattingstedet og slo den av da vi kom til et nytt. Dette er det lengste vi noengang har gått før, og vi kjente faktisk at det var helt greit å stoppe her. Det var første gang vi følte dette etter en vandring.



Som vanlig hadde vi sørget for at det ventet et rom på oss, denne gangen på L`Iris B&B. Stedet ligger sentralt til i gamlebyen og det tar bare 3-4 minutter å gå til fantastiske Piazza Anfiteatro. 

I en leilighet her ligger L`Iris B&B.


Enda en utrolig fin vandring er over. 26 dager har gått veldig fort, samtidig syntes vi det var veldig lenge siden vi startet på Store St. Bernard-pass. Det hadde vært så mange opplevelser at vi nesten ikke greide å ta det inn over oss. Det begynner å bli noen slike turer nå, og ingen av dem kan sammenlignes i mine øyner. Via Francigena har vært ganske grei å gå, men vi synes nok at det har vært altfor mye asfalt. Det kan være en utfordring, men det gikk greit. Værmessig hadde vi på første del av turen varme som var på kanten til det forsvarlige. Det har vært lite regn, men når det regnet, et par dager, var det til gjengjeld ekstremt mye nedbør. Når det gjelder andre pilegrimer er det ikke mange å se. Vi synes italienere er veldig hyggelige og hjelpsommer. Men det kan stå dårlig til med engelskkunnskapen.

Da vi var kommet til Lucca var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde oppsøkt lege etter at jeg falt på flat vei den fjerde dagen. Da hadde nok turen allerede vært over, og vi hadde gått glipp av alt det vi opplevde de neste tre ukene.  Jeg tror nok at det ikke er mange andre som har gått bortimot 600 km etter å ha pådratt seg to brudd i venstre hånd. Godt jeg ikke visste at det var så ille. Som kroniker er nok smerteterskelen ganske høy, kan du si. Nå er det bare å glede seg til vi skal fortsette Via Francigena videre til Roma. Tur tilbake til Lucca ble nemlig allerede bestilt før vi dro hjemmefra på denne turen her. 

På ettermiddagen oppsøkte vi katedralen som en avslutning på turen vår. Det har blitt en tradisjon og gjøre det slik. 


fredag 23. februar 2018

Dag 25: Fra Massa til Camaiore.

Vi nærmer oss slutten på dette eventyret med stormskritt. I morgen er det over. Kvelden før hadde vertinna på B&B Abbaino spurt hva vi ønsket til frokost neste morgen. Hun kom med flere forslag, og frokosten ble akkurat så deilig som vi hadde forestilt oss at den ville bli. Alt sto klart for oss på frokostrommet da vi kom på den tiden vi hadde avtalt kvelden før.



En stund etter at vi startet dagens vandring begynte det å stige, og vi hadde åsen på venstre side av oss. 





Vi fulgte Via Palatina oppover fra Montignoso og etterhvert hadde vi panoramautsikt, også over havet. Det var lite trafikk her, eneste problemet var at det blir mye asfalt.


Enda et bevis på at vi er på riktig vei i retning Roma.


Vi gikk langs fjellsiden og det var en lang strekning der det hadde rast ut masse. Flere arbeidere var effektivt med å rydde opp.


I bergveggen på en avkjørsel var det en tørr vannpost som hadde pilegrimsruten fra Cantebury til Roma tegnet inn på en skiferplate. Det midterste krysset er der vi befant oss akkurat nå.


Det hadde gått jevnt oppover hele tiden så langt denne dagen, men det føltes ikke tungt. Formen var nok blitt ganske god! Nå hadde vi kommet til et område der det både var vinstokker og oliventrær å se.


Vi ser bort på Castello Aghinolfi, slottet som har de tidligste opptegnelsene datert tilbake til år 753.


Vi hadde nådd det høyeste punktet på denne etappen, herfra tok vi oss nedover i terrenget igjen. Vi nærmet oss Metati Rossi Bassi og gikk videre til Strettoia. 




Et stort bilde dekker nesten hele fasadeveggen på Sant'Antonio Abate, kirka i Ripa. Også inngangsdøra, som er rett under bilde, har dekorative motiver. 



Fra Sant'Antonio Abate viste et annerledes pilegrimsmerke oss veien videre. 


Herfra fulgte vi langs en ganske så tørr elv hvor det var flere fabrikker som bearbeider marmor. 



Pietrasanta ble grunnlagt i 1255 og er en nydelig middelalderby som er kjent for sine marmor- og bronseverksteder. Her er det mange kunstnere, og mye kunst å se. Byen kalles også Lille Athen av Italia, dette fordi mange av kunstnerne er internasjonale som har valgt å slå seg ned her i Pietrasanta. Også den kjente kunstneren Michelangelo besøkte byen for å lære av de lokale håndverkere, jobbe sammen med dem og få den beste hvite marmoren til sine berømte kunstverk. Mange av kunstnere har donert verk til byen og gjort Pietrasanta til et friluftsmuseum om sommeren.

Fra Piazza Francesco Crisp, hvor denne portalen står, går vi inn i hovedgata Via Giuseppe Mazzini.


I andre enden av hovedgata Via Giuseppe Mazzini ligger Piazza del Duomo. 


Piazza del Duomo er et vakkert torg hvor det ligger både kirker, museum, restauranter, barer og små butikker. Her er det også en utendørs kunstutstilling om sommeren. 

På bilde under sees kirken Sant`Agostino helt til venstre. Denne er en del av et kloster og ble bygget i begynnelsen av 14. århundre. Katedralen i Pietrasanta, Duomo San Martino (midt på bilde under), ble bygget i det 13. århundre. Klokketårnet til katedralen, som ligger mellom de to kirkene, er av murstein.


Til høyre på bilde sees litt av kirken Sant`Agostino og dennes kirketårn fra 1780.
Leopoldo II var storhertug av Toscana, i tillegg til erkehertug av Østerrike. Han sørget for
at marmor ble en viktig næringsvei i området og at det ble grunnlagt skoler for stenhugging her. 


Litt tilbaketrukket mellom kirken Sant`Agostino og klokketårnet på katedralen finner du Palazzo Moroni, bygningen som inneholder arkeologimuseet Versilia. Palazzo Moroni er fra det 17. århundre. Til høyre for museet, bak klokketårnet, ligger Piazzetta San Martino der det også er utstilt mange kunstverk. 


Klokketårnet på katedralen sett innenfra. Du kan nemlig gå inn i tårnet på baksiden, fra Piazzetta San Martino.
Da vi var der hadde en kunstner stilt ut sine arbeider i steintrappa som gikk i spiral oppover.  


Vi skulle gjerne brukt mere tid i Pietrasanta, det var så mye å se. Men det er også en by med mange turister. Da vi ville spise lunch var det vanskelig å finne et ledig bord, så vi bestemte oss for å fortsette videre, og slo oss ganske fort ned for mat. Også her var det pyntet med paraplyer, men over oss var det lettskyet og det var over 20 grader. Fint gåvær altså. På vei ut av byen traff vi et ungt par fra Canada som vi slo av en prat med. De var veldig interessert i dette med pilegrimsvandring. Denne dagen traff vi også flere ganger på et godt voksent par på vandring, men ettersom de bare snakket italiensk fikk vi ikke pratet noe særlig med dem. 


Vi gikk oppover langs Via Valdicastello Carducci. 


Etter en kortere bratt oppoverbakke gikk det nå like bratt nedover, mellom bambus. Heldigvis var det opphold, det kunne fort ha blitt vanskelig å gå her. Jeg har også lest at det her kan være ugjennomtrengelig vegetasjon, men at det regelmessig ordnes opp. Nå gikk det iallefall helt greit å gå her.




Dagens etappe ble på over 28 km og vi nærmet oss Camaiore etter en super dag på vandring. 


Vårt overnattingsted i Camaiore, Locanda le Monache.

Utsikt fra rommet vårt.

Den romerske Camaiore er en eldgammel, forholdsvis liten, by fra 190 f. Kr. 

Piazza S. Bernardino er hovedtorget i Camaiore. Her ligger kirken Collegiata di Santa Maria Assunta, nevnt i dokumenter siden 1260, og antagelig grunnlagt i 1278. Klokketårnet ble bygget i 14. århundre. 

Piazza S. Bernardino.


Andre enden av Piazza S. Bernardino.