Fra Langen, Kvebergsøya Gård, Grimsdalen, Romsdalen og Eidsbygda.

Etter turen inn til Kamptjønnan hadde vi ingen planer om hvor vi skulle dra annet enn at vi skulle kjøre Fv30 i retning Alvdal. Vi fulgte Glomma, og etter Tynset kjører vi inn på Rv3. Etter hvert begynner vi å snakke om at vi ikke kunne være så langt unna Kverbergsøya Gård som vi hadde besøkt for fire år siden. Der hadde vi likt oss så godt at vi bestemte oss for å ringe dit for å høre om de hadde ledig rom for natten. Vi var heldige, så da vi like før Alvdal kom til Fv29  svingte vi inn på denne veien. Ved Grimsbu tok vi den vel 3,5 km lange veien videre til Kvebergsøya Gård.

Dagens etappe. 

Jeg skrev om Kvebergsøya Gård etter vårt forrige besøk, derfor bruker jeg ikke så mye tid på det her. Du kan heller se hva jeg skrev den gangen dersom du ønsker. 

Det eneste rommet de hadde ledig denne natta var et familierom så vi hadde god plass. Utsikten fra rommet, i to retninger,  var det ingenting å si på. 

Frokosten neste morgen fikk vi servert i et eget rom ved siden av de andre gjestene, noe som passet oss godt. Det var jo koronatid og i det andre rommet var det ganske så fullt. Vi fikk også en hyggelig prat med verten som fortalte at dette var deres siste sesong her på gården. Yngre krefter skulle ta over. Vi får bare håpe at de følger tradisjonen videre slik at det fortsatt blir samme aktivitet på Kvebergsøya Gård. For de tilbyr mye mer enn overnatting, men det kan du også lese om i mitt forrige innlegg fra gården. 

Vi takker for enda et hyggelig opphold på denne fantastiske gården som mottok Olavsrosa i 2003, bl.a. et bevis på at stedet har et opplevelsestilbud med base i norsk kulturarv. 

Tilbake på Fv29 i Grimsbu ligger en nostalgisk BP-stasjon. Stasjonen ble oppført i 1955 og er nå en del av Musea i Nord-Østerdalen.

Vi kjørte til Folldalen hvor vi tok av på Fv27, og et skilt viser fort at vi kjørte på Nasjonal turistveg Rondane. 

Et skilt viste veien til Grimsdalen, og ved Fallet kom vi til en bomvei hvor du må betale kr. 100 for å kjøre gjennom dalen. 

Grimsdalen ligger mellom nasjonalparkene Rondane og Dovre, og er en seterdal hvor det har vært seterdrift siden 1500-tallet. Setrene her tilhører gårdsbruk på Dovre. 

Fantastisk utsikt mot Rondane Nasjonalpark. 

I 2017 vandret vi gjennom deler av Grimsdalen, på den samme turen som da vi sist bodde på Kvebergsøya gård. Den gangen kjørte vi opp fra andre siden av Folldal enn nå, forbi Hovdagrenda og parkerte på Nygruvvegen. Da gikk vi ned i Grimsdalen ved Bergseng Seter. Du kan lese om den turen her. Hele Grimsdalen er forøvrig en lettgått tur, og vi anbefaler også et opphold på Grimsdalshytta.

Det har gått jevnt oppover fra dalen og vi får en fantastisk utsikt over Tverrgjelet og Grimsdalen.  

Veien videre gikk over Grimsdalsmyrene. 

Utsikt over Dovre.

Vi tok en stopp ved Dovre kirke som desverre ikke var åpen da vi var der. Kirken er kledd med skifer er fra 1700-tallet. For oss som betegner oss som pilegrimer er det alltid trivelig å finne pilegrimsmerker. Pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim går nemlig forbi her. Vi kan også se at det herfra er 250 km igjen til Trondheim for de som passerer her til fots. 

På dette tidspunktet hadde vi bestemt oss for at vi ville tilbake til Saltkjelsnes Camping i Eidsbygda. Det var bare tre uker siden vi sist hadde vært der, men vi trivdes så godt, og ettersom vi ikke hadde noen bestemt reiserute ville vi at det skulle bli slik. Vi ringte for å spørre om to netter i samme lille campinghytte som sist. 

På Dombås tok vi av på E136 og kjørte Romsdalen nedover mot Åndalsnes. 

Vi tok en stopp ved Trollveggen Besøkssenter. Skodda lå tett så vi kunne ikke se selve Trollveggen. 

Saltkjelsnes Camping. 

Bildene nedenfor viser dagens kjørerute, Kvebergsøy Gård til Dovre og videre til Saltkjelsnes Camping. 

Forrige etappe           Neste etappe

Om Røros og Langen, før fottur til Kamptjønnan i Flensmarka.

 I sommer fordelte vi ferien vår på tre turer. Vår andre tur var planlagt for en fjelltur innover i Flensmarka, etter det var det usikkert hvor vi ville legge turen. 

Underveis tok vi en pause på Røros, bergstaden som i 1980 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste. 

Like etter Røros tok vi veien til Synnervika, og parkerte bilen noen hundre meter før Langen Gjestegård. Vi var litt usikker på hvor turstien startet, men etter litt leting langs veien forsto vi at vi skulle parkere der to skilt viste veien til Sæter og Moen. Vi syntes derimot at det var litt rart at ingen skilt viste veien i retning Flensjøen eller Flenskampen. 

Da vi kom til den første myra lette vi etter mulighet for å komme tørrskodd over. Det ga vi gi opp ganske snart. 

Ved Nedre Olbekktjønna gikk vi inn i det 42.600 dekar store arealet som utgjør Flensmarka naturreservat. 

Vi gikk langs Stortjønna. Det var stort sett lett å gå, ingen store motbakker. Men det var ganske mye stein og røtter som en skal være litt forsiktig med. Det er fort gjort å snuble. 

Vi beveger oss over tregrensa og etter hvert går vi ut av området som er Naturreservat. Det er kveld og vi kjenner at det ikke er like lunt lengre. Målet vårt var de to Kamptjønnan og vi hadde bestemt oss for å slå leir mellom dem. Med utsikt til fjellet Flenskampen så vi de to vannene. 

Etter 7,5 km, og 2,5 timers vandring, var vi framme. Vi traff to personer som hadde prøvd fiske i et av vannene, men de forsvant fort ned til Flensjøen der de visstnok bodde i en koie. Det var mye stein alle steder så det var vanskelig å finne et egnet sted for å slå opp teltet. I tillegg var det litt vind, og vi ville prøve å finne en lun plass. Vi brukte litt tid før vi fant et sted vi tenkte kunne være greit. Jeg var litt sliten og svett etter vandringa, og før det meste var i orden hadde klokka blitt 22.45 og sola hadde gått ned. Da frøs jeg så ille at jeg pakket meg ned i soveposen og der ble jeg til neste morgen. 

Natta ble lang. Jeg frøs, det steinete underlaget gjorde søvnen dårlig. Det ble bare små dupper, og i de våkne stundene fant jeg ut at dette måtte være den dårligste opplevelsen vi hadde hatt på lenge. Det var nesten så jeg angret på hele turen. Så feil kan en ta!

Neste morgen kunne vi stå opp til en fin dag. Ganske tidlig fikk vi en fin ørret som vi stekte til frokost. Noen kopper god kaffe gjorde også susen. 

Vi bestemte oss for å finne en bedre plass for teltet ettersom underlaget ikke var det beste der vi hadde satt det opp kvelden før. 

I utgangspunktet hadde vi snakket om å gå opp til Flenskampen som ligger 1292 m.o.h. Vi var allerede på ca 800 m.o.h. så det kunne bli en ok tur. Men etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for bare å ta det med ro. I ettertid føler jeg at det var det lureste vi hadde gjort. Når hadde vi sist hatt en hel dag der ingenting skjedde? Her var det ikke mobildekning, og ingenting å gjøre. Det var totalt avslapping. Ikke en lyd var å høre, bortsett fra det naturen ga. Vi så noen som fisket på andre siden av vannet, og et par som gikk forbi. Men de var for langt unna til at vi uansett kunne hatt kontakt med dem. Dersom jeg fortsatt hadde hatt tankene fra sist natt hadde vi nok pakket sammen og dratt videre. Men det var ikke et alternativ. 

Det var multer overalt hvor vi gikk rundt leirplassen. De modnet fort mens vi var der og ble deilig dessert etter middagen. 

På høyden ovenfor leiren vår hadde vi fin utsikt over Flensjøen som lå like ved Kamptjønnan. Vi tok også turen opp dit for å se solnedgangen på kvelden. 

Tilbake til teltet var det bare å nyte den fine kvelden 

Morgenen etter våknet vi til nok en fin dag. Det som i utgangspunktet føltes som en mislykket tur endte i en av de bedre opplevelsene vi har hatt. 

Dagens biltur fra Røros.

Gåturen fra nær Langen til Kamptjønnan.