Dag 4: Fra Lorca til Los Arcos

Også i dag var vi på caminoen kvart over syv. Vi hadde kvelden før kjøpt med oss litt mat og bestemte oss for å spise frokost på veien. Etter en halv mil hadde vi kommet til Villatuerta og vi slo oss ned på en benk vi gikk forbi. Enkelt, men det gjør godt!

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Fra Villatuerta kan du nå ta en alternativ vei hvor du enten kan komme tilbake til denne veien like etter Ayegui, ved Monasterio de Irache, eller mellom Villa Mayor de Monjardin og Los Arcos. Vi valgte derimot å fortsette som før.

Like før Estella

Ved inngangen til byen Estella stoppet vi for en kaffe. Denne byen ble grunnlagt i 1090 og er en av byene som er viktigst i pilegrimstradisjonen. Dette var også stedet der mange pilegrimmer i tidligere tider, som ikke ønsket å dra hjem igjen, slo seg ned. Da helst håndtverkere, og vi antar at byen derfor var rik på slike.

 Arbeidet på Iglesia del Santo Sepulcro ble påbegynt i det tolvte århundre og avsluttet i det fjortende. Kirken ble derimot stengt i 1881 og kan bare sees utvendig.

 Museo Gustavo de Maeztu de Estella var opprinnelig palass for kongen av Navarre. Fra midten av forrige århundre, og fram til 1951, var stedet fengsel. Siden 1991 har det vært museum og det inneholder arbeider av maleren og forfatteren Gustavo de Maeztu y Whitney (1887-1947).

 Museo Gustavo de Maeztu de Estella

Iglesia de San Pedro de la Rùa

Vi var nå kommet inn i de store vinområdene. Mellom byene Ayegui og Irache ligger Bodegas Irache, vingården til Monasterio de Irache. Vinproduksjonen her er en tradisjon som har pågått siden klosterets tid. Stedet kan besøkes etter avtale og det er muligheter for vinsmaking.

Monasterio de Irache er et tidligere benediktekloster og de første dokumentene om stedet er fra år 958. Dette var også sykehus en gang i tiden, det første som pilegrimer kom til på sin vandring i Navarra, distriktet som vi nå var i. Klosteret kan besøkes.

Klosteret i Irache.

Monasterio de Irache har også en vinbrønn med to kraner, en med rødvin og en med vann. Som en hilsen til pilegrimer er det bare å forsyne seg, men det er visstnok ikke lov å ta mere enn det som drikkes på stedet. Med tanke på den videre vandringen for dagen ville det nok heller ikke være lurt å tylle i seg for mye. Klokka var tross alt ikke halv elleve på formiddagen enda!

Helt til vi kom til Estella hadde det vært lett å gå. Vi gikk mellom valnøttrær og bare nøt det å vandre. Men derfra og nesten en mil opp til Villamayor de Monjardin var det jevn stigning.

Caminoen går rett forbi Iglesia de San Andrés i Villamayor de Monjardin.

Vi bestemte oss for å spise lunch i Villamayor de Monjardin. Vi visste at det ville være en mil til neste gang det var muligheter til å kjøpe mat. Husk også vann når du forlater denne landsbyen! Det er langt til neste vannpost. Det er generelt godt med vannposter de fleste stedene på caminoen, men vær obs om det står "Agua no potable" før du fyller flaska! Det betyr at vannet ikke er drikkelig!

Fra Villamayhor de Monjardin og resten av dagen fantes det ingen skygge og denne dagen var det ca 30 grader og steikende sol. Så vann er altså livsviktig! Når temperaturen er som da vi gikk kan det kanskje være en ide å starte herfra tidlig på morgenen, men det er jo ikke alltid like enkelt å passe inn det.

Etterhvert så kom den alternative veien fra Villatuerta inn, den som vi altså ikke gikk. Vi traff litt senere en amerikansk dame som hadde gått denne og ifølge henne var det et dumt valg. Hun sa det hadde vært tungt og at hun etterhvert hadde valgt å ta drosje videre. 

Vi hadde kommet til Los Arcos og vi bestemte oss for å ta kveld her. Selv om det altså hadde vært lettere terreng i dag, kjente vi at vi hadde vandret godt over tre mil og at vi hadde vært på veien i over åtte timer. Det viste seg at det var vanskelig å få plass i to av herbergene vi var innom, men på det ene foreslo damen Hostal Suetxe for oss. Det kostet 48 euro og det ble til at vi valgte dette. Da vi kom fikk vi utdelt to nøkler og fikk selv velge hvilket rom vi ville ha. Rommet var reint og senga var bra. Helt greit altså, men wifien var dårlig dersom det er viktig for deg. Det kjentes nesten som luksus for oss å ha eget rom med dusj.

 Vi var selvfølgelig med på pilegrimsmessen i den nydelige Iglesia Santa María. Det viste seg at Louise fra Australia, som vi hadde spist middag sammen i Zuriain, deltok i prekenen den kvelden.

Iglesia Santa María ble påbegynt i 1175 og det gikk 600 år før den var ferdig. Kirken er helt fantastisk og øverst på altertavlen er det en statue av Jomfru Maria og barnet. Dersom du tilfeldigvis er i kirken 23. april eller 16. august, og det er solskinn, kan du se at solen skinner gjennom vinduet rett på Jomfru Maria.

Det var trivelig å rusle rundt i området ved kirka denne fine, varme kvelden. Stemningen var god rundt bordene ute der pilegrimer satt og koste seg. 

Vi valgte å spise i baren der vi bodde, og denne kvelden ble det også pilegrimsmeny. En av oss valgte bønner med skjell til forrett, mens den andre valgte bønner, gulrøtter, poteter og bacon. Hovedrett grisekinn og kyllinglår. Karamellpudding til dessert. Og selvfølgelig vin. 11 euro var ingenting å si på dette.

 Jeg hadde fått en skikkelig stor blemme øverst på en tå. Vi valgte å ta hull på den, men da jeg senere var i kontakt med min søster som er fotterapaut mente hun at jeg kanskje ikke skulle ha gjort det. Det er lettere at det setter seg infeksjon i såret. 

Utsikten fra rommet vårt, av tårnene på Iglesia Santa María var nydelig i kveldssola.

Forrige etappe: Zariquiegui til Lorca   Neste etappe: Los Arcos til Viana

 

Dag 3. Fra Zariquiegui til Lorca

Heller ikke denne natten ble det særlig søvn. Sovnet ganske snart for en liten dupp, deretter sov jeg litt fra og til før søvnen festet seg på morgenkvisten. Akkurat slik som jeg kan ha det hjemme når jeg er for sliten! Tenkte også i dag å vente litt med frokosten, men da vi kom ned fra rommet så vi tallerkner oppstilt med spansk omelett på toast, klar for servering! Det viste seg at dette var med i prisen for overnattinga. Den spanske omeletten, som inneholder potetbiter, er forresten veldig god. Og det er noe vi gjerne spiser ofte, også til lunch.

Kl. 07.15 var vi på caminoen igjen. Det var blitt 1. september og det var en nydelig morgen!

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Vi fortsatte å gå gjennom og forbi åkrer, og det gikk jevnt oppover.

Zariquiegui, som vi nå hadde forlatt, kan sees litt til høyre, midt på bilde.

Naturen var nydelig i morgensola.

 Det er hardt for føttene når stien mest består av steiner. Slitsomt kan det også være for en liten mus å ta seg fram. Denne hadde vel fått nok.

 På toppen av fjellet ligger Alto del Perdon med store pilegrimsmonumenter. Det er også vindmøller langs hele fjellkammen. Utsikten er fantastisk her oppe, enten du ser deg tilbake eller videre framover. Du ser at du har mange småbyer du skal gå gjennom utover dagen.

Heretter var det bare en vei, nedover. Og det var bratt, veldig bratt og veldig steinete, i flere kilometer. Det var først når vi kom til Puente la Reina, etter over en mil, at det bratteste var over. Nedoverbakker er veldig slitsomt for knær, ankler og hofter, men så kom jeg på et råd jeg hadde fått sist vi gikk caminoen. Gå på kryss og tvers på veien/stien, det avlaster. Nesten helt nede møtte vi et par pilegrimer som gikk motsatt vei. De sleit med motbakken, og lurte på om det var lenge igjen før de ville være på toppen. Vi svarte bare ja, uten å utdype det særlig nærmere. Tenkte at vi ville ikke ta motet fra dem, og vi priste oss lykkelig over at vi ikke skulle ta turen opp til Alto del Perdon samme veien som dem.

 

Virgen Marìa

Etter å ha passert landsbyene Uterga og Muruzabal kom vi til Obanos. Der gikk vi forbi kirka San Juan Bautist. Her i Obanos kommer også pilegrimsveien som starter i Arles inn.

På vei inn til Puente la Reina står denne statuen av St. James. Som så mange andre byer ble også denne grunnlagt på grunn av pilegrimsveien, og mange overnatter her.

 På veien ut av Puente la Reina må vi igjen over Rio Arga. Broen Puente de los Peregrino er fra 1000-tallet og er kanskje, med sine seks buer, den vakreste broen langs hele Camino Francés.

 Det gikk oppover igjen, og vi var kommet til de første vinåkrene. 

Kort tid før vi reiste hjemmefra hadde vi hyggelig besøk av fjerne slektninger, en familie fra Hitra. Vi kom selvfølgelig inn på vår pilegrimstur, og da kunne den ene datteren fortelle at også hun sto på farten til Spania. Hun skulle derimot sykle og skulle starte i Pamploma samme dag som vi ville passere denne byen, i løpet av vår andre dag på veien. Når vi nådde byen ville nok hun være godt på vei og dermed kom vi nok ikke til å treffes på caminoen. 

Det viste seg at det var veldig mange syklister på caminoen. Vi kan ikke huske at det var slik da vi gikk i 2012. Selv om de viste hensyn så kunne de komme plutselig på gående, men de fleste ringte med klokka og hilste hyggelig. 

Like før Cirauqui ble vi passert av nok en syklist. Med det samme tenkte jeg at dette måtte jo være Hege, men både Steinar og jeg var enige om at hun nok var langt foran oss nå.

På vei mot Cirauqui.

Da vi kom opp til Plaza Ayuntamiento, som vi kan se rage øverst på bilde over, så satt jaggu meg Hege der og tok en hvil. Hun hadde blitt litt forsinket med starten. Jeg må si jeg ble ganske imponert da hun fortalte at hun egentlig ikke var så godt trent til å sykle!! Det er slitsomt for gående, men jaggu meg er det ikke alltid like enkelt å være syklist heller.

Etter en hyggelig prat var det bare å ønske hverandre buen camino.

Ikke alle strekninger på den romerske veien er like enkle å sykle. Og heller ikke like gode å gå!

 Etter litt over 28 km var det nok for denne dagen. Vi var kommet til Lorca og hadde vært på veien i åtte timer. Jeg var helt ferdig! Det begynte kanskje å kjennes at vi ikke hatt gått oss opp så mye før vi reiste!

Her var det to herberger som lå rett over for hverandre i den smale gata vi gikk gjennom. Det var bare å velge, og vi valgte Albergue La Bodega del Camino. Herberget har 30 plasser og vi betalte 8 euro. Her er det wifi, men det var tregt.

Kveldens middag ble serverrt i et murhvelv som viste seg å ha veldig til gjenklang. Men vi hadde også denne kvelden hyggelig selskap ved bordet, en amerikaner og en fra Tjekkia. Vi spiste spaghetti til forrett, kylling til hovedrett og is til dessert. 

Rommet vi fikk var ikke så stort og vi bodde sammen med tjekkeren som vi hadde spist sammen med, en mann fra Boston i USA, en portugiser og ei fra Egypt.

Forrige etappe: Zuriain til Zariquiegui      Neste etappe: Lorca til Arcos

Dag 2. Fra Zuriain til Zariquiegui

Caminoen fortsatte rett bak huset, langs hovedveien, men det var lite trafikk kl. kvart på åtte en søndags morgen. Caminoen tok snart en avstikker ned mot elva og vi kom etter et par kilometer til en husklynge der vi gikk rett forbi et serveringssted ute som virket hyggelig. Vi hadde heller ikke denne dagen spist frokost før vi startet, så vi bestemte oss ganske fort for å slå oss ned. Og ettersom det på skiltet sto det at det var siste spisested på en mil var valget veldig lett.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Etterhvert kom vi til et skille der caminoen svingte rett til venstre, mens det gikk en sti opp til høyre hvor det også var et kamskjell. Kamskjell er symbolet på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela og skjell viser vei overalt, både på stolper, skilt, på hus og i asfalten. Vi var kommet til den lille landsbyen Zabaldika med ca. 40 innbyggere. Noen av husene lå på nedsiden av veien, men de fleste lå på øversiden. Der er også Iglesia de San Esteban de Zabaldia, en kirke fra 1200-tallet. Den skal ikke ha forandret seg mye med årene.

Utenfor kirka sto en kvinne som var veldig ivrig etter å få oss inn. Der ble vi spurt om hvor vi var fra og ganske snart hadde vi et ark i hånda med informasjon om kirken, skrevet på norsk. Da hun hørte nye pilegrimmer komme var det å skynde seg ut og ta med også de inn. Og så fikk de samme skriv, på sitt språk.

Altertavlen er fra 1600-tallet 

 

Grønne post-it lapper der pilegrimer har skrevet ulike ting.

Vi hadde lest at vi kunne velge to veier denne dagen. For å unngå klatring opp til Arre kunne vi gå om Huarte. Vi ble enige om å velge det siste, men vi hadde litt problemer med å finne utav hvor vi da skulle gå. Etter å ha besøkt kirka gikk vi tilbake til krysset ved veien og tok av ned mot Rio Arga igjen. Like før både caminoen og elva gikk under hovedveien passerte en lokal syklist oss og like etter, der veien delte seg sto han å ventet på oss. Han snakket selvfølgelig bare spansk, men vi forsto at han gjerne ville fortelle oss hvilken vei vi skulle gå videre.

Det føltes veldig langt da vi fulgte elva og gikk rundt hele Huarte. Vi kunne antagelig ha skrådd gjennom stedet og kortet ned strekningen, men vi fulgte merkene. 

På vei inn til Pamplona passerte vi Puerte de la Magdalena (Magdalenabroen). Dette er den viktigste av de fire middelalderbroene som krysser Rio Arga gjennom Pamploma. Den ble bygd i det 12. århundre og senere restaurert i det 14. århundre. 

Portal de Francia, som fører oss inn til gamlebyen i Pamplona, ble bygget i 1553. Kjettingene på broen er opprinnelig, i likhet med vindelbroen.

Så var vi tilbake til Pamplona der vi tok bussen fra to dager tidligere, det siste stykket opp til Roncesvalles. Pamplona er byen der det hvert år blir holdt okseløp i gatene. Hvordan folk velger å springe foran disse oksene forstår jeg overhode ikke. Byen, grunnlagt i år 75 f. Kr., er også hovedstaden i Navarra, regionen vi har gått gjennom siden Roncesvalles.

Rådhuset i Pamplona

Fikk kjøpt en solhatt i Pamplona og jeg var påpasselig med å smøre meg med solkrem på utsatte steder. Vi tok en matbit i byen, men ble ikke så lenge før vi fortsatte. Heretter var det stort sett jevn stigning og etterhvert ble veien også steinete igjen.

Broen over elven Sadar leder oss raskt ut på et landlig område. 

Veien videre gikk gjennom kornåkrer og steinjorder. Fra Cizur Menor ble det brattere.

På vei mot landsbyen Zariquiegui.

Slike halmballer i høye stabler var det flere steder på caminoen.

I Zariquiegui hadde vi planer om å spise lunch. Jeg fikk problemer med min endomondo denne dagen, men vi antar at vi nå hadde gått nærmere 2,5 mil. Vi stoppet på herberget A la Posada de Ardogi hvor det allerede satt et par-tre pilegrimer ute og spiste. De fortalte at de hadde slått ro for dagen her, og etter å ha tenkt oss om gjorde vi det samme. Klokka var nesten fire på ettermiddagen og vi viste at det var ca seks kilometer til neste landsby med herberge. Det var fortsatt et stykke opp til toppen av fjellet og det ville være bedre å starte med uthvilt kropp morgenen etter. Dessuten så virket herberget koselig. Det var varmt, vi hadde sett 27 grader i løpet av dagen, vi hadde gått mye på asfalt, føttene var ømme og nå hadde jeg skikkelig vondt i leggene. Men det er vanlig gangsperre. Merkelig nok kjente jeg ingenting i kneet som jeg hadde så store problemer med dagen før. Og det skulle jeg heller ikke komme til å gjøre senere på turen. Så hva som var problemet da aner jeg ikke! Men før dagen var omme måtte jeg på med en ny compeed.

Herberget hadde plass til 16 stykker og vi fikk et lite rom med fire køysenger som kostet 11 euro. Det hadde ikke vært særlig god søvn siste natta så vi håpet vi nå ville få en bedre natt. Stedet skal ha wifi, men vi spurte ikke på det.

Denne kvelden kom virkelig godfølelsen med det sosiale på caminoen tilbake. Det ble en hyggelig middag sammen med to menn fra Italia, en fra Nederland, en dame fra staten Washington i USA, i tillegg til en dame fra Colombia og hennes franske mann. Sistnevnte par bodde i Brüssel, Belgia. De, samt nederlenderen og ei annen dame bodde på samme rom som oss.

Kveldens pilegrimsmeny besto av salat, bacalao, karbonade, is i tillegg til terte med fyll. Og selvfølgelig vin og vann. Det er alltid minst en halv flaske vin pr. pers med menyen. Veldig mye mat for 11 euro. Den ene italienerne begynte å skrape sammen matrestene på bordet som han gikk ut med i bakgården. Det viste seg at han gikk caminoen med hunden sin og den skulle vel også ha mat.

Forrige etappe: Roncesvalles til Zurianin             Neste etappe: Zariquiegui til Lorca