lørdag 11. desember 2021

Fra Molde, over Aursjøvegen og hjem.

Vi var kommet til den siste dagen av vår tredje ferietur denne sommeren. Til sammen hadde vi kjørt rundt i det vakreste av det vakre i nesten fire uker. Vi har prøvd å kjøre, for oss, så mange nye nye veier som mulig, slik at vi fikk se mest mulig nytt. Og vi har brukt god tid. Synes vi har greid det godt. Det har blitt flere Nasjonale turistveger, i tillegg til noen verdensarvsteder. Og når været i tillegg har vært på vår side kunne det ikke bli bedre. Når vi nå var på tur hjem fra Molde stoppet vi først på Nesset Prestegard. 

Nesset Prestegard ligger 3-4 km etter at vi passerte Eidsvåg. Også dette stedet hører til Romsdalsmuséet. Nesset prestegjeld var i 1589 kapellani under det store Veøy prestegjeld, som jeg skrev om i forrige innlegg. Litt før 1740 ble Nesset eget prestegjeld. 

Nesset Prestegård skulle bli barndomshjemmet til Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Han kom fra Kvikne til Nesset prestegård som femåring da hans far, Peder, ble prest her. Da familien flyttet til Søgne i 1853 dro Bjørnstjerne ut i den store verden. Etter hvert kjøpte han gården Aulestad i Gausdal hvor han bodde resten av livet. Bjørnstjerne Bjørnson fikk Nobels litteraturpris i 1903. 

Da familien Bjørnson kom til Nesset flyttet de inn i et gammelt hus fra 1702. Det var i dårlig stand og Peder fikk bygd et nytt hovedhus i 1846. 



Bjørnstjerne Bjørnsons foreldre, Peder (1798-1871) og Inger Elise, født Nordraak (1808-1897). 


Ungdommer i Nesset reist en bauta over Bjørnstjerne Bjørnson på gården i 1921. 



Alle husene på prestegården er fredet. Fjøset er bygd i 1902 og er ombygd til publikumsareal som ble åpnet i 2010. Nå brukes det til kulturarrangement, kafé, utstillinger, møter, kurs og sosiale tilstellinger. Fjøset er tildelt Olavsrosa, som er Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke. Denne blir tildelt produkt av høy kvalitet som har grunnlag i den norske kulturarven. 

Prestegården har to stabbur. Det til venstre er det eldste huset på gården og er fra omkring 1630. Det ble opprinnelig brukt til lagring av tiende (skatt). 



Til høyre på bilde er Borgstua og vognskjul, nærmest til venstre Eldhuset, så Almuens Herrestue. Rett fram et av de to stabburene på gården. 



Det er vanskelig å fastslå hvor gammel Borgstua er, men trolig er den satt opp mellom 1757-60, at den ble revet ned og bygd opp for andre gang mellom 1866-75. Så revet ned igjen og satt opp for tredje gang omkring 1950, nå med loft. Borgstua har blitt brukt som forsamlingslokale, rettslokale, drengestue, bolig for en familie med tre barn, skole og snekkerverksted. Fram til 1927 ble den brukt til konfirmasjonsundervisning. Når Bjørnstjerne Bjørnson hadde gjort noe galt gjemte han seg her inne, og her ble han kjent med den folkelige fortellerkunsten i området av drenger, tjenestefolk og håndverkere som arbeidet på prestegården. I samme bygning er det også vedskjul og vognskjul. I Borgerstua foregikk de første avhørene av Per Hagbø som ble dømt for et drap i 1841 og senere halshugd i Eidsvåg. Bjørnstjerne var da 9 år og overvar henrettelsen, og skrev senere om det i "Et stygt barndomsminne". Vinteren 1852-53 var Bjørnstjerne huslærer for småsøsknene sine her inne. Disse opplysningene kommer fra skiltene på stedet. 

Eldhuset ble trolig satt opp i slutten av 1700-tallet, eller begynnelsen av 1800-tallet. Eldhuset var grovkjøkkenet på gården i gamle dager. Steinovnen er restaurert og fortsatt i bruk. Den har plass til omtrent 18 brød. 



Almuens Herrestue som ble bygget i 1815-1816 var eid av allmuen. Den var representasjonsbolig, og kongen, biskoper, andre geistlige og embetsmenn bodde her når de besøkte gården. Da en forpakter ble tilsatt rundt 1900 ble dette forpakterbolig. Slik var det fram til 1971. 

I underkant av 3 km fra Nesset Prestegard tar vi en stopp for å se helleristningene på Bugge. Forstår det slik at du kan kjøre helt fram, men vi valgte å parkere ved hovedveien og gå de 500-600 meterne ned mot fjorden. Utsikten er flott over Eresfjord, men vær klar over at det for noen kan være bratt å gå oppover igjen. Her finnes tre ristningsberg. De to øverste med dyremotiv og veidekunst er fra steinalderen, og er 5000-6500 år gamle. I det tredje berget er det risset båter og er fra overgangen mellom bronsealderen og jernalderen. De er ca 2500 år gamle. Når en går her må en huske på at stedet er et fredet kulturminne og området må besøkes med varsomhet. Ikke gå på bergene, og ikke røre! 

Det er ikke så enkelt å se helleristningene på bildene under, men jeg tar de med allikevel. Du kan iallefall se en stor elg fra eldre steinalder, det er den eldste figuren på Bugge. Først ut i yngre steinalder er det kommet til flere i den store flokken, små dyr som springer over berget. Er det rein eller hjort? Opplysningene kommer fra skilt i området. 




I Eresfjord tok vi av på Fv192, og da var vi på samme vei som vi kjørte på under vår første tur denne sommeren. Den gangen var vårt største ønske å kjøre over Aursjøvegen, men dessverre lå tåka da tett, og bortsett fra på toppen av fjellet var det lite å se. Derfor følte vi oss ikke ferdig med denne strekningen. Så da ble det tilfeldig slik at vi på sommerens første og siste feriedag kjørte samme strekning, men motsatt vei. 

Da vi nå kom til nordenden av Eikesdalsvatnet så vi over vatnet mot Mardalsfossen, midt på bilde under. Slusene ble stengt en ukes tid før dette, og det blir ikke vann å se i fossen før i juni neste år. Da er det bra vi stakk innom da vi var her et par måneder tidligere. 


Aursjøvegen er bomvei.


For å ta et bilde av Eikesdalen forrige gang måtte jeg, på grunn av tåke, ta bilde lengre nede i fjellsiden for å se dalen enn jeg kunne gjøre nå. Da så vi ikke noe av utsikten på den svingete veien ned fra fjellet. Heller ikke hvor stupbratt det var utenfor veien enkelte steder. Nå derimot fikk jeg virkelig føle på høydeskrekken min. 

Utsikt over Eikesdalen. 



Sist vi kjørte her fikk vi heller ikke med oss at det nær veien er en jettegryte. 



Brønnhøbrøstet er veiens høyeste punkt. Like ved ligger det kjente Aurstupet der folk absolutt skal ta bilde, gjerne så tett ut mot stupet som mulig. Stedet er også brukt til basehopping. For meg var det aldri aktuelt å gå ned dit, jeg var allerede ganske så svett etter den nervepirrende opplevelsen opp hit fra Eikesdalen. Stupet er skjult bak steinen på bilde under. 


Også Aursjødammen lå i tåke da vi var her sist. Aursjøen er en regulert innsjø fra 1953. Tidligere var dette tre innsjøer. Dammen utgjør hovedmagasinet til Aura Kraftverk på Sunndalsøra. 





Vi tok en pause med kaffe og vaffel på Aursjøhytta. 


Langs Langvatnet. 



Fra Aursjømagasinet og hit til Osbudammen går vannet gjennom en 5 km lang tunnel. Vannet brukes i Osbu kraftverk og renner ut i Holbuvatnet, som også er magasin til Aura kraftverk. 



På bilde under sees Holbuvatnet hvor vannet fra Osbudammen renner ned i. 



Fra enden av Holbuvatnet føres vannet gjennom en 16 km lang tunnel til Aukra kraftverk på Sunndalsøra. 


Jettegryta som jeg skrev om over her hadde vi ikke sett da vi kjørte her for et par måneder siden. Men den vi nå kom til så vi skiltet til ved veien forrige gang. Den gangen så vi gryta, men ingenting av det rundt den. Nå derimot gjorde magesuget seg gjeldende der oppe. Det er mye brattere og lengre ned rundt jettegryta enn det ser ut på bildene under. En kjetting er satt opp for å markere hvor vi ikke bør gå. Jeg tørr nesten ikke å gå der det er tryggest heller. Kraftlinjene over hode på oss forskjønner ikke naturen akkurat!




Veien nedover fra fjellet går i hårnålsvinger og er bratt. Når vi passerer veibommen er vi ferdig med Aursjøvegen. Vil du se fra turen vår den andre veien i juni finner du den her

På vei ned til sentrum av Sunndalsøra. 


Her avslutter jeg mine skriverier fra denne turen. Nevner at vi fra Sunndalsøra kjørte Rv70 mot Rykkjem og ferje til Kvanne. Deretter var vi på kjente trakter hjemover. Under kan du se ruta vi kjørte denne dagen. 


torsdag 2. desember 2021

Molde, sentrum, Fiskerimuseet på Hjertøya, Veøya og Bygde- og bysamlingen på Romsdalsmuséet.

 Fra Grodås gikk reisa mot Molde, der vi skulle besøke søster og svoger. Første del av turen gikk samme vei som da vi kjørte til Norangsdalen dagen før. Nå tok vi ikke av nedover dalen, men fortsatte mot Hellesylt. På vei ned dit er det utsikt over Geirangerfjorden som er på UNESCOs verdensarvliste, som Vestnorsk Fjordlandskap. Fra Hellesylt kan du på sommeren ta ferje til Geiranger. Vi kjørte derimot Fv60 videre til Stranda hvor vi tok ferje over til Liabygda. Så langt har vi kjørt nye veier for oss, noe vi prøver å gjøre så langt det lar seg gjøre. Om Tresfjord, på østsiden av Tresfjorden og over Tresfjordbrua til Vestnes. Ferja derfra til Molde er vi derimot ganske godt kjent med. 

Molde er en by som har passert 30 000 innbyggere. Ettersom vi har nær familie her er vi etter hvert blitt godt kjent i denne byen som vi liker så godt. Nå fornyes sjøkanten langs hele sentrum, noe som gjør Molde enda triveligere. 

I sommer fikk vi oppleve sjølivet rundt Molde også ettersom vertskapet vårt nå har båt. Bildene under er tatt over to dager. 






Jeg vil ta deg med til tre steder i Molde kommune som ligger under Romsdalsmuséet. Det første stedet er Fiskerimuseet på Hjertøya. Opplysningene jeg tar med videre er fra Romsdalsmuséets nettsider. 

Til Hjertøya må du ta båt, og har du ikke egen så går det skyssbåt fra sentrum av Molde, i to måneder fra midten av juni. Rutetider står på muséets nettside. I samme periode kan du også være med på omvisning, mens grupper også kan bestille utenom vanlige åpningstider. Du trenger ikke å besøke museet for å ta turen til øya. Det er populært for folk som bare ønsker en fridag å dra hit, gjerne for piknik, bading og soling. Frivillige driver kiosk her.




Hjertøya ligger bare 10 minutter med båt fra Molde sentrum. Tidligere tilhørte holmene i området Moldegård, og Hjertøya var husmannsplass under gården. Her bodde det folk helt fram til 1950-årene. Fiskerimuseet på Hjertøya ble anlagt i 1948. Stedet er bygd som et lite fiskevær med både tranbrenneri, rorbuer, mekanisk verksted og bolighus. Her kan en oppleve dagliglivet og arbeidsliv slik det var i forbindelse med de store sesongfiskeriene. Bygningene som du ser kommer fra forskjellige steder langs romsdalskysten. 






Solem skole (1864-1951) som er fra Gossen.






Kurt Schwitters (1887-1948) var en tysk multikunstner som sammen med sin kone kom til Norge for første gang i 1929. De kom med et turistskip langs Norgeskysten. Året etter ble også sønnen deres med, og da hadde de også et opphold på Hjertøya. Dit kom de etter at hotellsjefen på Hotell Alexandra i Molde anbefalte dem å ro til øya en dag de brukte hotellets båt. Hotelleieren mente kunstneren kunne finne inspirasjon der. Besøket endte med at familien Schwitters flyttet til Hjertøya. Først satte de opp telt like ved et forfallent steinhus som opprinnelig ble brukt til oppbevaring av melk og andre matvarer.  Etter bare noen dager flyttet de inn i steinhuset fordi det regnet kraftig. De neste ti årene skulle dette bli et av de fire stedene i verden kunstneren følte mest tilhørighet til. Hytta ble hans faste base selv om han også hadde tilhold flere andre steder på Vestlandet. Schwitters laget malerier, collager, skulpturer, dikt. m.m. Det gikk rykter om at han var spion og han måtte flere ganger til politiavhør i forbindelse med oppholdstillatelsen. I 1937 flyttet familien fra Tyskland for godt og bosatte seg i Oslo. To år senere oppholdt Schwitters seg på Hjertøya for siste gang, og måtte flykte fra Norge året etter. Opplysningene her er fra museets nettside, i tillegg til plakater på Hjertøya. 


Skulpturen på bilde under var Schwitters største, vel 3 meter høy. Den originale utgaven gikk tapt, men i 2012 ble det satt opp en kopi her på Hjertøya. Den står på samme sted som originalen sto. 



Utsikt gjennom et av vinduene i steinhytta. 


Neste båttur vertskapet tok oss med på gikk lengre ut i fjorden. Til Veøya, som ligger midt mellom Sekken, Sølsnes og Åfarnes. "Den hellige øya", var et av Norges 13 kjøpsteder i middelalderen og hadde bosetning før Molde ble til. Også hit går det båt fra Molde sentrum. For rutetider, og andre opplysninger, se nettsiden til Romsdalsmuséet. Guidene blir også med båten. Men du kan fritt besøke øya alene, og bare rusle rundt slik som vi gjorde. 


Det første som møtte oss da vi gikk i land er et pilegrimsmerke. Som ivrige pilegrimer, etter mange pilegrimsturer rundt i Europa, er jo dette veldig hyggelig å se for oss. Veøya er nemlig et av nøkkelstedene i Kystpilgrimsleia. Ikke så rart ettersom øya ligger midt i leia for pilegrimene som kom sjøveien i middelalderen. Det er anlagt en pilegrimsti på øya, og du finner veiviser i postkassa ved kaia. På anvist plass kan du også telte her, men husk at dette er et vernet område. Toalett finnes i fjøset. 


I tillegg til å være en hellig øy har Veøya trolig også vært et hedensk kultsted i førkristen tid. På grunn av sin plassering i fjorden, og sin gode naturhavn, har øya vært et sentralt møtested i århundrer. 

Peterskirken ble bygget i tidsrommet 1150-1200. Utgravinger her har også avdekket rester etter to enda eldre trekirker, og gravplasser fra middelalderen. Kirka har brent en gang, trolig rundt år 1500. Innvendig er det derfor nesten ingen ting igjen fra middelalderen. Prestegården er fra 1752-53. I dag er det fire hus på øya, på 1800-tallet hadde prestegården nitten hus. Veøya prestegjeld var lenge et av de største og rikeste i Norge. Her var det fast fylkesting til 1632. Veøya er vernet som landskapsvernområde, og ligger i dag altså under Romsdalsmuseet. 


Det har bodd folk på Veøya helt siden yngre steinalder. Øya er første gang nevnt i Snorres kongesagaer. Der står det at Håkon Herdebreis (1147-1162) fall i slaget ved Sekken i 1162. På det meste har det trolig bodd 3-400 mennesker her. Svartedauden midt på 1300-tallet førte til sterk nedgang i folketallet også på Veøya. Fra 1600-tallet var det bare presten og hans hushold som var tilbake på øya. Den siste presten flyttet til fastlandet i 1896. Fra 1905 ble presteboligen bosted for marineløytnant og forfatter William Coucheron-Aamot (1868-1948) og hans familie etter å ha kjøpt øya på auksjon. Hans sønn, som hadde samme navn som sin far, testamenterte prestegården til Romsdalsmuseet samme år som han døde i 1990. Det er Molde kommune som nå eier kirka, og den er fortsatt i bruk enkelte dager i året. Også til vielser og dåp. 



Jeg kunne ha brukt veldig lang tid på øya bare med gå blant de mange gravene der. 





Bauta over Haakon Herdebrei som mistet livet i slaget ved Sekken i 1152.



Før jeg tar dere med til det tredje museet under Romsdalsmuséet, viser jeg deg et bilde fra tidlig en morgen i oktober. Utsikten mot Romsdalsalpene er bare nydelig. 


Romsdalsmuséet ble grunnlagt i 1912 som Romsdal Bygdemuseum. Det er her i Molde hovedmuseet ligger. Etter hvert er det kommet til kommet til flere mindre museer rundt om i Romsdalen. To av dem er med i dette innlegget. Bygde- og bysamlingen på Romsdalsmuséet ligger oppe i lia fra Molde sentrum. Den ble åpnet for publikum i 1928. Det nyeste bygget er Krona som bl.a. inneholder romsdalske samlinger. Her er det også skiftende utstillinger 5-6 ganger i året. Krona rommer i tillegg et eget nytt "Schwittersrom", der interiøret til steinhytta som jeg fortalte om over her vises i en egen installasjon. Også kunstnerens arbeider er utstilt. Kafé, museumsbutikk, bibliotek og auditorium er det også her. 

Med Krona møtes gammelt og nytt ved museets bygate.  



De 35 husa på museet viser byggeskikk og levesett i Romsdalen fra 1600- til 1900-tallet. Her er flere tun, og en del seterhus i et eget setermiljø. Andedammen er et yndet tilholdssted for fugler. 



Eidestabburet er fra Ytre Eide i Eidsbygda. 


Kapellet, som har plass til ca. 70 personer, blir ofte brukt til vielser i sommerhalvåret. I tillegg er et om sommeren kveldsgudtjenester her annenhver søndag. Det ble innviet så seint som i 1952, og er bygget her av gammelt hustømmer. Utstyr og inventar kommer fra forskjellige gamle kirker i Romsdal. Dessverre har det ikke vært åpent slik at vi har fått sett det innefra. Historien om hvorfor kapellet ble bygget kan du lese på skiltet under her. 




Rett ved de gamle husene i Romsdalsmuséet ligger Reknesparken. På en høyde ligger en paviljong hvor det er fantastisk utsikt over Molde by, fjorden og Romsdalsalpene. Du ser også Hjertøya, som jeg har skrevet om over her. 

Nå har jeg tatt dere med på en tur rundt i noen av avdelingene til Romsdalsmuséet. Bud Kystmuseum hører også til under museet, der har vi tidligere vært innom på vei hjem fra Molde. Riktignok bare på den delen som er Ergan Kystfort


Forrige etappe         Neste etappe